Økonomibilltettene var utsolgt så jeg måtte bestille business class for hjemreisen. Med det har jeg betalt meg inn i våre dagers adelsprivilegier, født inn i rikdom får man fordelene man tidligere fikk ved å være født inn i adelstittelen. Bagasjen min er merket «prioritet», og kommer først inn på båndet, jeg går forbi alle køer, serveringen var uopphørlig på flyet, og med ordentlig glass og bestikk, og jeg har på flyplassen tilgang til business lounge, der det er ubegrenset med mat, øl, vin og sprit. Der sitter jeg nå.
Det ble en litt kort morgen, hjemme. Vi våknet ganske tidlig, halv åtte, og alle var opplagte og i godt humør. Mama-Irina laget en ubegripelig stor frokost, flere titalls kalkun-koteletter, laget av kalkunfilet, og gratinert med et eller annet, jeg tror det er karakteristisk for Ukraina å tilberede kjøttet på denne måten, men jeg er ikke sikker, jeg kan det ikke godt nok. Jeg tror det er noe som heter «Kiev-koteletter», eller «Kylling Kiev», på engelsk «Chicken Kiev», og de ligner litt, men dette er altså ikke noe jeg kan. I hvert fall: de koteletter jeg ikke spiste, ble sendt med meg i en diger pose, godt over et halvt kilo, så jeg ikke skal bli sulten mellom måltidene og mellommåltidene, eller når jeg kommer frem.
Det er vemodig å forlate dem i Kiev, enda det for Olia og lille Iras del bare er for et par dager. De kommer hjem fredag på en billigere billett. Kiev er et hjem for oss, og jeg føler meg egentlig like hjemme der, som i et Rogaland i stor forandringer, eller jeg noensinne gjorde i Bergen. Moren var også søtt bekymret for om alt skulle gå bra, hun er litt redd for fly, «du trengs», sa hun, veldig rørende.
Plutselig var taxien der. En halv time før tiden. Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg av gårde. Koffertene hadde Olia pakket, to stykker, tillatt vekt 32 kg, når man reiser business, fullt av leker og bøker og filmer og klær, for Ira. Det er spennende med barnet vårt, det skal vokse opp i to verdener, og Olia er fast bestemt at hun skal ha full tilhørighet også i den russiske. Hun skal se filmene, lese barnebøkene, kjenne eventyrene, lære å skrive og lese, være som et russisk barn. Så skal jeg ta meg av den norske delen, tilsvarende på norsk.
Taxien kostet 160 griven, men sjåføren svindlet seg til 30 ekstra, «fordi jeg hadde så mye bagasje». Et tynt argument, all den tid han kjørte en liten varebil, og de to koffertene og håndbagasjen ikke var noe problem overhodet. Men sånn er livene her nede, lønnen er så lav at man må lure seg til litt ekstra. De som ikke gjør det, får ikke forsørget seg selv og familien. Jeg likte ikke denne taxisjåføren, han hadde ikke den vennligheten som jeg ser så mye av her nede, men jeg gav ham likevel blankt 200. Det er jo ikke engang hundrelappen, på norsk.
Både i Kiev og her i Frankfurt hadde jeg problemer med håndbagasjen i sikkerhetskontrollen. Vi på business class har rett til to, må vite, men siden vi ikke hadde to sekker eller bagen tilgjengelig, der i Kiev, så pakket vi heller en, stor. Det ble for mye for de i sikkerhetskontrollen, som måtte åpne og ta ut alt. De skjønte ikke at det var Olia som hadde pakket, og at jeg var ute av stand til å få det nedi igjen, like fint.
Men fri tilgang på cognac og førsteklasses espresso på business lounge, gjorde dette snart glemt.
Av nyheter jeg har fått med meg er den smått utrolige at Dmitrij Jarosj er utpekt som rådgiver for sjefen for generalstaben i Ukraina. Jarosj er altså lederen for Høyre sektor, den militante høyreekstremistiske og ultranasjonalistiske gruppen i Ukraina. At jeg ikke godt bent ut kaller dem fascistiske og nynazistiske, skyldes ikke annet enn at de ikke ser helt ut til å skjønne hvilken historie de går inn i. De flørter med nazi-symbolene, og egne symbol avledet av dem, og de har orden på å føle sin egen nasjon overlegen, inkludert å hate denne nasjonens fiender, som for ukrainere er jøder og russere, og så litt polakker, selv om den politiske situasjonen gjør det unaturlig for ukrainere å hate polakker nå.
På flyplassen i Frankfurt er det mange forskjellige aviser. Jeg har ikke sett noen skrive om det ennå. I rettferdighetens navn har jeg dog ikke kommet gjennom alle, ennå. Det er ukrainske medier først, så russiske, som melder om utnevnelsen. Jeg synes det er helt utrolig, også at vi i Norge kan støtte et slikt regime. Rollen til Jarosj er å «inkorporere» alle de frivillige bataljonene i den ukrainske hæren, de skal bli en del av den, men ikke helt miste sin uavhengighet. Den ukrainske hæren skal altså systematisk bruke private, frivillige og uavhengige hærstyrker, i eventuelle fremtidige krigsoperasjoner.
I går skrev jeg litt om svensken, Mikola Sved, som er i Ukraina og kriger, og tvitrer om det åpent og uproblematisk. Gjennom ha, fant jeg frem til denne forsiden, svenskene har ganske mange som kriger i Ukraina, så vist jeg vet alle på ukrainsk side. Mikola Sved er i det minste anonym, mens andre, som Mikael Skilt, opptrer med fullt navn og bilde.
I New York times på flyet kom jeg over en utrolig artikkel om norske jihadister som reiser fra en liten grend i Fredrikstad, for å krige i Syria, med den Islamske stat. Det var skikkelig New York Times-kvalitet, og helt merkelig å se norske navn og steder i den engelskspråklige avisen. Det var en som het Thorleif, som hadde konvertert og tatt navnet Abdullah. Det var Tsjetsjenere som først hadde flyktet til Norge, så reist ned til Syria, funnet dame, gjort henne gravid, så blitt drept, og så tok damen med barnet i magen selvmord ved å sprenge seg i en politisperring i Tyrkia.
Verden går jo helt av hengslene. Hvordan kan det ha seg at nordmenn og svensker reiser til fremmede land for å krige, i alle slags vanvittige grupperinger? Det er noe som må ha gått alvorlig galt i sosialdemokratiet vårt, i den vestlige verden. Generasjonen som fikk makten etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens oppløsning, hadde de aller beste muligheter, men må ha gjort noe alvorlig galt, for i dag er det altfor mange konflikter helt ute av kontroll. Altfor mange som ikke finner noe å leve for, og dermed er villige til å drepe både seg selv og andre, for saker som gir dem den meningen samfunnet de lever i, ikke gir dem.
Jeg skal ikke være forståmegpåer i disse saker. Mine tanker og refleksjoner er luftige som alle andres. Min ide er at vi i vesten tar altfor lett på andre folks dype kulturelle og historiske røtter, på et øyeblikk avgjør vi hvem som har rett og galt i en konflikt, det hjelper å være på vårt parti, eller den svakeste part, å snakke med våre ord, hjelper veldig. Vi har kanskje også undervurdert hvor vanskelig å integrere innvandrere. Her snakker jeg av personlig erfaring, som er gift med en.
– Hva er det du driver med? spør jeg karen bak meg, som legger inn sin bagasje i min hattehylle på flyet. Jeg merker at jeg er mer irritert, fordi han er på økonomiklasse, jeg er på business. Han har ingen rett til å gjøre som han gjør.
Så lett blir man en kakse. Nå har jeg også drukket så mye øl, cognac, vin og whisky gjennom dagen, at jeg har begitt meg ut på tankespinnerier jeg nok ikke ellers ville gjort. Flyet mitt hjem går om 35 minutter. Jeg har vært mer enn fem timer, her i business lougen, og har nok fått nok av den.
Jeg fant omsider en vestlig nyhetskilde som skrev om utnevnelsen av Jarosj, de kommer nok i gang nå. Det er Alec Luhn, i The Guardian, i en sak som er vinklet mot en planlagt folkeavstemning om føderalisering av Ukraina. Skal jeg gjette, blir ikke den folkeavstemningen noe av. Den er heller ikke nødvendig, siden flertallet ganske sikkert ikke støtter en føderalisering. Probleme er at de som ønsker det, trenger det, nettopp fordi resten av Ukraina ikke respekterer dem. Det blir som om India holder en folkeavstemning over Pakistan.
Avslutningsvis i dag, vil jeg ta med en tekst av Tim Judah. Det er en balkanekspert, som inngående kjenner situasjonen i det tidligere Jugoslavia, og som nå skriver av og til om situasjonen i Ukraina. Den heter To poeter, og er vakkert skrevet om en pro ukrainsk poet, og en fra Donbass.
Så kan jeg drikke opp min whisky, gå ombord i flyet, og reise hjem.
En helt grei blogg 