Med Lufthansa business class på vei hjem

Økonomibilltettene var utsolgt så jeg måtte bestille business class for hjemreisen. Med det har jeg betalt meg inn i våre dagers adelsprivilegier, født inn i rikdom får man fordelene man tidligere fikk ved å være født inn i adelstittelen. Bagasjen min er merket «prioritet», og kommer først inn på båndet, jeg går forbi alle køer, serveringen var uopphørlig på flyet, og med ordentlig glass og bestikk, og jeg har på flyplassen tilgang til business lounge, der det er ubegrenset med mat, øl, vin og sprit. Der sitter jeg nå.

Det ble en litt kort morgen, hjemme. Vi våknet ganske tidlig, halv åtte, og alle var opplagte og i godt humør. Mama-Irina laget en ubegripelig stor frokost, flere titalls kalkun-koteletter, laget av kalkunfilet, og gratinert med et eller annet, jeg tror det er karakteristisk for Ukraina å tilberede kjøttet på denne måten, men jeg er ikke sikker, jeg kan det ikke godt nok. Jeg tror det er noe som heter «Kiev-koteletter», eller «Kylling Kiev», på engelsk «Chicken Kiev», og de ligner litt, men dette er altså ikke noe jeg kan. I hvert fall: de koteletter jeg ikke spiste, ble sendt med meg i en diger pose, godt over et halvt kilo, så jeg ikke skal bli sulten mellom måltidene og mellommåltidene, eller når jeg kommer frem.

Det er vemodig å forlate dem i Kiev, enda det for Olia og lille Iras del bare er for et par dager. De kommer hjem fredag på en billigere billett. Kiev er et hjem for oss, og jeg føler meg egentlig like hjemme der, som i et Rogaland i stor forandringer, eller jeg noensinne gjorde i Bergen. Moren var også søtt bekymret for om alt skulle gå bra, hun er litt redd for fly, «du trengs», sa hun, veldig rørende.

Plutselig var taxien der. En halv time før tiden. Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg av gårde. Koffertene hadde Olia pakket, to stykker, tillatt vekt 32 kg, når man reiser business, fullt av leker og bøker og filmer og klær, for Ira. Det er spennende med barnet vårt, det skal vokse opp i to verdener, og Olia er fast bestemt at hun skal ha full tilhørighet også i den russiske. Hun skal se filmene, lese barnebøkene, kjenne eventyrene, lære å skrive og lese, være som et russisk barn. Så skal jeg ta meg av den norske delen, tilsvarende på norsk.

Taxien kostet 160 griven, men sjåføren svindlet seg til 30 ekstra, «fordi jeg hadde så mye bagasje». Et tynt argument, all den tid han kjørte en liten varebil, og de to koffertene og håndbagasjen ikke var noe problem overhodet. Men sånn er livene her nede, lønnen er så lav at man må lure seg til litt ekstra. De som ikke gjør det, får ikke forsørget seg selv og familien. Jeg likte ikke denne taxisjåføren, han hadde ikke den vennligheten som jeg ser så mye av her nede, men jeg gav ham likevel blankt 200. Det er jo ikke engang hundrelappen, på norsk.

Både i Kiev og her i Frankfurt hadde jeg problemer med håndbagasjen i sikkerhetskontrollen. Vi på business class har rett til to, må vite, men siden vi ikke hadde to sekker eller bagen tilgjengelig, der i Kiev, så pakket vi heller en, stor. Det ble for mye for de i sikkerhetskontrollen, som måtte åpne og ta ut alt. De skjønte ikke at det var Olia som hadde pakket, og at jeg var ute av stand til å få det nedi igjen, like fint.

Men fri tilgang på cognac og førsteklasses espresso på business lounge, gjorde dette snart glemt.

Av nyheter jeg har fått med meg er den smått utrolige at Dmitrij Jarosj er utpekt som rådgiver for sjefen for generalstaben i Ukraina. Jarosj er altså lederen for Høyre sektor, den militante høyreekstremistiske og ultranasjonalistiske gruppen i Ukraina. At jeg ikke godt bent ut kaller dem fascistiske og nynazistiske, skyldes ikke annet enn at de ikke ser helt ut til å skjønne hvilken historie de går inn i. De flørter med nazi-symbolene, og egne symbol avledet av dem, og de har orden på å føle sin egen nasjon overlegen, inkludert å hate denne nasjonens fiender, som for ukrainere er jøder og russere, og så litt polakker, selv om den politiske situasjonen gjør det unaturlig for ukrainere å hate polakker nå.

På flyplassen i Frankfurt er det mange forskjellige aviser. Jeg har ikke sett noen skrive om det ennå. I rettferdighetens navn har jeg dog ikke kommet gjennom alle, ennå. Det er ukrainske medier først, så russiske, som melder om utnevnelsen. Jeg synes det er helt utrolig, også at vi i Norge kan støtte et slikt regime. Rollen til Jarosj er å «inkorporere» alle de frivillige bataljonene i den ukrainske hæren, de skal bli en del av den, men ikke helt miste sin uavhengighet. Den ukrainske hæren skal altså systematisk bruke private, frivillige og uavhengige hærstyrker, i eventuelle fremtidige krigsoperasjoner.

I går skrev jeg litt om svensken, Mikola Sved, som er i Ukraina og kriger, og tvitrer om det åpent og uproblematisk. Gjennom ha, fant jeg frem til denne forsiden, svenskene har ganske mange som kriger i Ukraina, så vist jeg vet alle på ukrainsk side. Mikola Sved er i det minste anonym, mens andre, som Mikael Skilt, opptrer med fullt navn og bilde.

  

I New York times på flyet kom jeg over en utrolig artikkel om norske jihadister som reiser fra en liten grend i Fredrikstad, for å krige i Syria, med den Islamske stat. Det var skikkelig New York Times-kvalitet, og helt merkelig å se norske navn og steder i den engelskspråklige avisen. Det var en som het Thorleif, som hadde konvertert og tatt navnet Abdullah. Det var Tsjetsjenere som først hadde flyktet til Norge, så reist ned til Syria, funnet dame, gjort henne gravid, så blitt drept, og så tok damen med barnet i magen selvmord ved å sprenge seg i en politisperring i Tyrkia.

Verden går jo helt av hengslene. Hvordan kan det ha seg at nordmenn og svensker reiser til fremmede land for å krige, i alle slags vanvittige grupperinger? Det er noe som må ha gått alvorlig galt i sosialdemokratiet vårt, i den vestlige verden. Generasjonen som fikk makten etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens oppløsning, hadde de aller beste muligheter, men må ha gjort noe alvorlig galt, for i dag er det altfor mange konflikter helt ute av kontroll. Altfor mange som ikke finner noe å leve for, og dermed er villige til å drepe både seg selv og andre, for saker som gir dem den meningen samfunnet de lever i, ikke gir dem.

Jeg skal ikke være forståmegpåer i disse saker. Mine tanker og refleksjoner er luftige som alle andres. Min ide er at vi i vesten tar altfor lett på andre folks dype kulturelle og historiske røtter, på et øyeblikk avgjør vi hvem som har rett og galt i en konflikt, det hjelper å være på vårt parti, eller den svakeste part, å snakke med våre ord, hjelper veldig. Vi har kanskje også undervurdert hvor vanskelig å integrere innvandrere. Her snakker jeg av personlig erfaring, som er gift med en.

– Hva er det du driver med? spør jeg karen bak meg, som legger inn sin bagasje i min hattehylle på flyet. Jeg merker at jeg er mer irritert, fordi han er på økonomiklasse, jeg er på business. Han har ingen rett til å gjøre som han gjør.

Så lett blir man en kakse. Nå har jeg også drukket så mye øl, cognac, vin og whisky gjennom dagen, at jeg har begitt meg ut på tankespinnerier jeg nok ikke ellers ville gjort. Flyet mitt hjem går om 35 minutter. Jeg har vært mer enn fem timer, her i business lougen, og har nok fått nok av den.

Jeg fant omsider en vestlig nyhetskilde som skrev om utnevnelsen av Jarosj, de kommer nok i gang nå. Det er Alec Luhn, i The Guardian, i en sak som er vinklet mot en planlagt folkeavstemning om føderalisering av Ukraina. Skal jeg gjette, blir ikke den folkeavstemningen noe av. Den er heller ikke nødvendig, siden flertallet ganske sikkert ikke støtter en føderalisering. Probleme er at de som ønsker det, trenger det, nettopp fordi resten av Ukraina ikke respekterer dem. Det blir som om India holder en folkeavstemning over Pakistan.

Avslutningsvis i dag, vil jeg ta med en tekst av Tim Judah. Det er en balkanekspert, som inngående kjenner situasjonen i det tidligere Jugoslavia, og som nå skriver av og til om situasjonen i Ukraina. Den heter To poeter, og er vakkert skrevet om en pro ukrainsk poet, og en fra Donbass.

Så kan jeg drikke opp min whisky, gå ombord i flyet, og reise hjem.

Advertisements

5 comments on “Med Lufthansa business class på vei hjem

  1. Jens sier:

    Hvordan kan det ha seg at russere reiser i hopetall til Ukraina for å krige i vanvittige grupperinger?

  2. Karsten Herold sier:

    Jeg leste artikkelen du linket til av Alec Luhn i The Guardian.

    «Poroshenko has said 90% of Ukrainians supported a unitary government.»

    Er dette tilnærmet sant? Eller bare ukrainsk propaganda? Inkluderer i så fall «Ukrainians» også alle minoriteter, inkl. den russiske? Hva er din følelse av det?

    «Last spring, Ukraine’s parliament attempted to repeal a law that recognises Russian as a second official language in regions with significant Russian-speaking populations, but the acting president refused to sign the repeal.»

    Jeg trodde at det var vedtatt at ukrainsk er det eneste oficielle språket i Ukraina? Ble det aldri vedtatt? Er begge språkene fortsatt tillatte?

    Du synes åpenbart at utnevnelsen av Yarosh er horribel?

    Hvorfor tror du ikke på Karasyov, når han sier at utnevnelsen av Yarosh er for å pasifisere ham og et ledd i å få kontroll over de paramilitære styrkene i Ukraina? Ser du istedenfor på det som at Yarosh styrker sit grep om Ukrainas militære styrker?

    Tror du det er sant som Strelkov hevder, at det var han som startet opprøret i Donetsk? Eller lyver han bare og prøver å gjøre seg mer «important» enn han er? Og jobber virkelig Strelkov for Konstantin Malofeev?

    Artikkelen jeg linket til Novaya Gazeta om tanks- soldaten. Leste du den noen gang?

    http://en.novayagazeta.ru/politics/67620.html

    Tror du at hele artikkelen bare er oppspinn?

    Du kommenterte heller aldri den andre artikkelen om Donbass og han Konstantin Malofeev sin business plan? Leste du den noen gang?

    http://en.novayagazeta.ru/politics/67447.html

    Jeg er litt nysgjerrig på hvilke tanker du gjør deg om disse to artiklene. Er de bare propaganda?

    • esalen sier:

      Hei Karsten Herold!

      Svar på kommentarer tok en pause mens jeg var nede i Kiev, det er tungvint å skrive dem på nettbrettet, og jeg kan ikke både skrive min og se din kommentar samtidig, jeg må trikse og styre for å få det til, det er tidkrevende og tungvint, så jeg ventet til jeg kom hjem igjen, og kan skrive på PC, som nå. Jeg skal svare på det alt sammen, inkludert de artiklene, der jeg kjente den om tank-soldagen, mens den om Malofeev var ny.

      Om Porosjenkos uttalelse har jeg ikke bare følelse, men også en studie, og en undersøkelse utført av Kiev international institute of sociology, tatt mellom 29 april og 11 mai, 2014, og bearbeidet av Ivan Katchanovsky, ved universitetet i Ottawa. Studien ligger åpen på nettet, og inneholder 31 sider tekst, pluss noen svært oversiktlige tabeller, over meninger for ulike måter å organisere staten Ukraina på, delt inn etter regioner, partier og ganske mye forskjellig. Jeg tror det er den siste studien som finnes, det er i alle fall i en svært relevant periode. Jeg vet ikke hvordan Porosjenko får trikset dette til å bli «90 % av ukrainere er mot føderalisering», av hva jeg kjapt kan se, kommer ikke dette klart frem. Du kan jo lese tabellene selv, og gjøre deg opp meninger. Uansett hvordan man snur og vender på det, blir det veldig problematisk, og mange bitre og misfornøyde, som ikke har fått det som de vil.

      Jeg synes det er ganske horribelt, ja, med en slik villmann som offisiell rådgiver for sjefen for generalstaben. Det legitimerer de paramilitære styrkene, vel så mye som å få kontroll over dem. Det ukrainske regimet må ta klar avstand fra nazismen og fascismen, det skulle være et minstemål å kreve av dem, men slik det ser ut nå, kommer ingen til å kreve det, og enda mindre kommer de til å gjøre det.

      Strelkov er en skrue, han virker til å være helt i en egen verden, atskillig mer enn Putin er det. Jeg har litt problemer med å plassere ham, og jeg skjønne ikke forholdet mellom ham og Kreml, og hva som egentlig foregår der. Er det for eksempel sant, at han ble tilbakekalt til Russland fordi han begynte å ta seg litt for store friheter og bli litt for uhåndterlig, der i krigen i Donbass? Er det sant som Borodai sier om ham, at han ser for seg en borgerkrig ikke bare i Ukraina, men i hele Russland og den russiskspråklige verden, og der skal han – Strelkov – ta kommandoen over de mest fremgangsrike hærstyrkene, vinne krigen, og styre det Russland som da vil bli, som en diktator? Sakwa skriver også litt om Strelkov, i kapittel 7 i boken. Det er Strelkov som har kommandoen over styrkene i Slavjansk, den mest innbitte byen i starten, og det er på sett og vis der selve krigen starter, mens det ellers i de forskjellige byene og reionene med opprør, var mer folkelig og ubevæpnet, eller ikke militært bevæpnet, i alle fall, ikke så altfor ulikt som det var på Maidan, jeg skal skrive mer om det, når jeg skriver om dette kapittelet, en gang om ikke så lenge. Strelkov liker nok å gjøre seg viktigere enn han er, men han har noe dekning for uttalelsene sine, også.

      De andre artiklene skal jeg skrive om der du nevner dem først. Kort kan jeg si at jeg tror historien om tanks-soldaten er sann, det er ingenting som tilsier at den ikke skal være det, som jeg kjenner til, og Malofeev kjenner jeg ikke. Jeg vet imidlertid at det eksisterer grupperinger som sysler med businessplaner og arrangerer møter og seminarer, beslektet med det Malofeev skrev. Det er uhyggelig med disse haukene, i alle deler av verden, og det er skummelt at i våre dager med internett, så blir disse ideene fanget opp, og brukt i propagandaen til motparten, slik at man hauser seg opp og gjør en vond konflikt verre.

  3. Karsten Herold sier:

    Fra tabell 1 synes det som over halvparten av innbyggerne i Donbass (5 mill?), ca 10% av de i sør (10 mill?), 2-3% av de i nordøst (5 mill?) og null av resten (25 mill?) er for løsrivelse og/eller federasjon? Skulle vel bli litt under 10% av totalen, eller?

    Personligen synes jeg det kanskje er viktigere at Kiev får kontroll over og en mulighet for å passifisere de ekstreme høyreradikale bevæpnede gruppene enn at de tar klart avstand fra dem og lar dem dure på?

    Ser ellers frem til din vurdering av artikkelen i Novaya Gazeta om det angivelige notatet fra Malofeev, spesielt det som rør «fredingen» av Ahmetovs imperium og påstanden om at Strelkov var ansatt av Malofeev i begynnelsen av 2014 og de konklusjoner du trekker fra dette om opprinnelsen til det væpnede opprøret i Donbass.

    • esalen sier:

      Jeg har lest den artikkelen i Novaja gazeta flere ganger, nå, og også svart på den litt forskjellige steder. Som sagt vet jeg ikke nok om Malofeev, jeg støter ikke på ham uten at jeg må oppsøke ham, og Strelkov synes jeg er vanskelig å bli klok på. Den veldige religiøse tilnærmingen forklarer en del av de spesielle lovene som det ble sagt gjaldt i de områdene Strelkov kontrollerte, noe om at jenter ikke skulle på kafe, eller noe silkt, noe som virket helt rart, sånt som jeg kjenner Ukraina og Russland. Det var flere lover det ble skrevet om, og Simon Ostrovsky var og filmet, for ViceNews, en rettssak om en mann som fikk dødsstraff for noe veldig rart, jeg husker ikke lenger hva det var, og ble ikke mer snakk om det, etterpå. Det passer for en streng ortodoks kristendom, så det falt en brikke på plass med det.

      Jeg tror ikke verken Malofeev eller planen hans var avgjørende, jeg tror ikke han hører til Putins aller innerste krets, er rimelig sikker på det, men at han kan ha fått et klarsignal for å kjøre et eller annet prosjekt, finansiere et eller annet, det kan godt være, jeg har ikke grunnlag til å uttale meg. Det må være flere som uttaler seg og snakker om det først, og så må jeg vite mer om Malofeev.

      Tja, du leser tabeller like godt som jeg, vil jeg tro. Det er et viktig poeng at støtten til føderalisering, løsrivelse og selvstyre varierer etter hvem som har makten i Kiev. Da Janukovitsj ennå satt ved makten, var det i vest vedtakene om løsrivelse og selvstendighet kom, så det er nok slik at problemet er at de som sitter ved makten ikke respekterer ønskene og behovene til resten av landet. Porosjenko kan foreslå folkeavstemning, men det er ikke mer demokratisk enn folkeavstemning i Serbia/Kosovo om statusen til Kosovo. Det viktigste er å få slutt på krigen, få endt krisen på et eller annet vis, og det har vi skrevet mye om i senere poster og andre kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s