Jeg så nettopp en dokumentar på NRK2, Det var i Polen det begynte, om andre verdenskrig og overfallet på Polen. Slike filmer gjør enormt inntrykk på meg, har alltid gjort det, og mer nå. Tyskernes behandling av kvinner, barn, fedre, det er en skam som vil henge ved Tyskland i lange, lange tider. Det er også en påminnelse om at krig må unngås, i enhver form. Andre verdenskrig ville neppe vært mulig om makteliten i Tyskland ikke hadde vokst opp med første verdenskrig, dens redsler, og tyskernes følelse av urettferdighet etter Versailles-traktaten og fredsoppgjøret.
Akkurat denne filmen nevner ikke Sovjetunionens overfall mot Polen, angrepet fra øst, som kom noen uker etter det tyske i vest. Der foregikk det også redsler. De var systematiske der også, sovjetrusserne arresterte og henrettet, målrettet og vilkårlig, om en annen, som tyskerne gjorde det. Målrettet for å knekke motstandsfolk, vilkårlig for å skremme resten av befolkningen. Forskjellen var at tyskerne skrøt av det, det var en del av deres ideologi, de gjorde det synlig og åpenlyst, mens sovjetrusserne gjorde de verste ugjerningene i det skjulte, benektet dem heller enn å skryte, de snakket om «vennskap og forbrødring», samtidig som de erobret og okkuperte.
Det var et ganske annet Sovjetrussland enn Russland er i dag. Det er vanskelig å vite hva man skal kalle dem. De kalles ofte russerne, men deres leder var fra Georgia, og i grusomheter gikk de ukrainske Bandera-styrkene dem en veldig høy gang. Og det var nå en gang Sovjetunionen som gjorde den tyngste jobben i å befri Europa fra nazistene. Tross alle Sovjetunionens og særlig Stalins forbrytelser, har Europa en god del å takke dem for. Og folket i Sovjetunionen, inkludert russerne, led vel så mye, som ukrainere, hviterussere, balterne, polakker, og alle de andre, både i verdenskrigen og ufriheten som fulgte.
Nå er det krig på ny, mange kriger. I den arabiske verden er det vanskelig å holde oversikten. Libya, Syria, Jemen. Det er uro i Afganistan, Nigeria og Kenya har veldig tydelige problemer, med forferdelige terrororganisasjoner som ikke ser ut til å ha noen grenser, verken for hvor de opererer, eller hva de finner på.
I Ukraina er det også en krig. Det er laget en våpenhvileavtale, Minsk2, men det er ikke en fredsavtale. Det er ingen egentlig enighet. Det er bare en skjør avtale om betingelsene for å la våpnene hvile, mens man forsøke å arbeide seg frem til en bedre avtale, som kan holde og være varig. Jeg ser forskjellige tall, er det halvannen million flyktninger som er det offisielle tallet, nå? Halvannen million som har måttet forlate sine hjem? På grunn av Russland, sier vi. Litt merkelig da, at flertallet av disse flyktningene har reist til Russland. Og det fra disse flyktningene ikke kommer noen klager, mens de som har reist til andre områder av Ukraina, både har klaget selv, og fått kritikk fra menneskerettsorganisasjoner, som jeg har skrevet om i tidligere poster.
Det offisielle antallet drepte er nå rundet 6000, i følge FN. John Pilger skriver i siste nummer av Ny Tid at tilsvarende offisielt tall i Kosovo var noe over 2000. Det var nok for NATO til å bli en angrepsallianse, og bombe «et forsvarsløst Serbia», som Pilger kaller det. Pilger befinner seg godt ute på venstresiden, som også avisen Ny Tid gjør det. For Pilger er USA alltid den største skurken, og de vestlige mediene er medløpere, som tillater USAs ugjerninger å skje.
Moskva skal som vanlig ha en minnemarkering for avslutningen på andre verdenskrig. Ved hvert hele tiår, er det noe ekstra spesielt. I 1995 og 2005 har set vært gledelig, fordi de amerikanske presidentene Bill Clinton og George W. Bush har deltatt, side om side med de russiske presidentene, Boris Jeltsin og Vladimir Putin. Det var noe som var utenkelig for alle som vokste opp under den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen var fiender, det var isfront mellom dem, knapt diplomatiske forbindelser, og man boikottet hverandres idrettsarrangement og benyttet enhver anledning til å forsure forholdet.
Sannelig har vi ikke klart å komme dit igjen. Det er ikke bare det at den amerikanske presidenten, Barack Obama, fredsprisvinneren som ble president på et program om å være brobygger, han skal ikke delta, men amerikanerne nekter sannelig også europeerne å delta. De fleste følger lydig Sjefen, Norge også, enda det døde flere russere på norsk jord enn det døde nordmenn under krigen, og det var Sovjetunionen som befriende Finnmark, og trakk seg tilbake, uten verken å ta noe fra oss eller kreve noe av oss. Stavanger Aftenblad har en leder i dag, der de kritiserer denne beslutningen av regjeringen. Geopolitiske forhold gjør at Norge er avhengig av et godt forhold til USA. Men vi har også nytte av et godt forhold til Russland. Nå ødelegger vi dette forholdet, på en konflikt de færreste nordmenn har satt seg noe særlig inn i. Russland kriger i Donbass, sier vi. Jeg er da fristet til å spørre hva Ukrainerne holder på med i Donbass. Om de kanskje bruker slike vennligsinnede bomber, som vi i vest, der folk ikke skjønner det er til deres eget beste at de blir drept.
Pilgers tekst i Ny tid er på halvannen avisside, i gammelt format, tettskrevet med tekst, få bilder. Han skriver om hvordan vi skulle lage en flyforbudssone over Libya, så Ghadaffi ikke skulle bombe egne borgere i Bengazi med bombefly, for øvrig ikke helt ulikt det Ukraina drev med i Donbass tidlig på sommeren i fjor, før opprørerne antagelig fikk hjelp av Russland til å skyte disse bombeflyene ned, og med det sørget for at ukrainerne måtte bruke gradraketter i stedet, noe de gjorde gjennom hele sommeren, til Russland virkelig kom inn på opprørernes side i august, og tvang frem den første våpenhvileavtalen, tidlig i september i fjor. Pilger skriver i artikkelen at USA og dets allierte slett ikke nøyde seg bare med å skyte ned Ghadaffis bombefly, de bombet byene hans også, og regimet, helt til han ble lunsjen av en gatemobb, «vi kom, vi så, han døde», sa Hillary Clinton triumferende, i enda en av disse groteske uttalelsene der amerikanerne inkasserer seieren, i det de virkelige problemene begynner.
Kun et eneste land i Europa har satt seg opp mot USA når det gjelder minnemarkeringen i Moskva. Det er Tsjekkia. Vær oppmerksom, folkens, at da vestmaktene inngikk den famøse avtalen med Hitler, om at han kunne ta Sudetenland fra tsjekkoslovakerne, så var det et land som protesterte, men som ikke kunne gjøre noe. Det var Sovjetunionen, Stalin. Den amerikanske ambassadøren i Tsjekkia kritiserte presidenten i landet, siden han skulle delta på markeringen. – Det vil se rart ut om den tsjekkiske presidenten som den eneste i Europa deltar i denne markeringen, er uttalelsen.
Den tsjekkiske presidenten svarte med å nekte ambassadøren tilgang til å besøke ham. – Jeg reiser akkurat hvor jeg vil. Hvordan ville vel amerikanerne ha reagert, om vår ambassadør i USA hadde lagt seg opp i Barack Obamas reiseplaner?
Tyskland er igjen landet som reelt forsøker å være brobygger. Det er utilgivelig stygt om de ikke vil være med på markeringen, om de blir invitert. Det er jo noe virkelig vakkert, om tyskerne og russerne blir venner igjen, etter alt det de gjorde mot hverandre under krigen. Men tyskerne har forpliktelser i mange retninger, og deltar ikke på selve dagen, men kommer dagen etter, for å legge en krans på den ukjente manns grav. En slik løsning kunne nok også andre statsledere ha fått til, om de ville markere avstand til Putins politikk i Russland og Ukraina, men også anerkjenne Sovjetunionens rolle i den verste av alle kriger, og markere et ønske om at i fremtiden er det fred, forsoning og samarbeid som er idealet, ikke at man skal dyrke motsetningene, gå for kompromissløsheten, mure seg inne, være klar til å krige.
Jeg skammer meg over å være en del av denne verden.
En helt grei blogg 