Det er ganske uutholdelig å sitte med familie i Kiev, Ukraina er vårt andre hjem, og se det ukrainske parlamentet sende gjennom den ene loven villere enn den andre, økonomien falle utfor stupet, landet rives fra hverandre, hatet øke, sinnet, kaoset og volden det samme, og så sitter det vestlige samfunn musestille, og lar det meste passere. Kritikken går mot Russland, utelukkende mot Russland, som blir kalt en aggressor, de blir kalt løgnere og udemokratiske, folket på Krim blir utsatt for sanksjoner, fordi de stemte for å tilhøre Russland, heller enn Ukraina, folket i Donbass lever i kjellere på verdens velsignelse, det er Russland som har skylden, ingen annen.
Dobbeltmoralen er ganske ufattelig. Halvannen million flyktninger, 800 000 av dem til Russland, det pleier jo være mer enn nok for at vi roper opp om «humanitær katastrofe», og reagerer med å sympatisere med ofrene for dem. Folket i Donbass har ingen sympati i vesten, Kiev kan uttale seg om dem som de vil, gjøre med dem som de vil. De har flydd over med bombefly, bombet byer og tettsteder, sivile områder, mer enn nok for USA og den vestlige verden å opprette «flyforbudssoner», og sprenge inn et annet regime. Gradraketter bruker de, i batterier på 40 misiler, en treffsikkerhet innen et område på noen hundre meter, sendt inn i boligområder, og burde vært forbudt som klasebomber er det.
Også her på bloggen finnes det kritikere som forteller meg at det er alt sammen Russlands feil, for de har gått til krig mot Ukraina. Det hadde gjort mer inntrykk på meg, om det var folk i Donbass som mente dette. De er imidlertid av det bestemte inntrykk av at det er Kiev som sender bombene. Det er ikke russiske medier som melder dette, det er vestlige, de få som er der.
Nå skriver BBC også om kritikken om den offisielle stillingen til Dmitrij Jarosj, leder for Pravij Sektor. Det er for meg ganske ufattelig at dette ikke blir kritisert, leder for en militant, høyreekstremistisk og ultranasjonal gruppe. I teksten på BBC problematiserer Anders Umland, en ekspert på høyreekstreme grupper i Europa, denne benevnelsen på Jarosj. Jeg var ofte på Maidan, sentrum av Kiev, i fjor. Der stod Pravij sektor og samlet inn penger til våpen, det stod på innsamlingskassen de hadde. Etter at 40 pro russiske demonstranter brant inne i Osessa, andre mai i fjor, og pro ukrainske demonstranter stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen, da stod det lapp på Maidan, med minne om han ene eller to som døde på ukrainsk side, samme dag, takk for forståelsen.
Det er en ganske utrolig rasisme vi er i stand til å tåle, så lenge den er rettet mot russere, eller mot folk i Donbass.
Det ukrainske parlamentet vedtok en ny lov i dag. Den forbyr kommunistisk propaganda, og legger her i begrepet propaganda alt som har med kommunisme å gjøre, navn, ord, symboler, begreper, suvenirer, partier. Strafferammen er fem år. I the Guardian så jeg en journalist som lurte på om ukrainerne nå gikk noe langt, Mark Adomis i forbes lurte som jeg på hva ukrainerne måtte gjøre, før vi ville reagere. Men å forby en politisk bevegelse, forby partier, forby meninger, forby hele diskusjonen, det er jo større enn at bare journalister burde reagere. Våre politikere skulle også på banen. Vil Ukraina inn i Europa, så er det ikke slik vi har det her. Dere kan lese detaljene i loven selv. Man skulle ikke tro det var sant.
Det er flere forhold som gjør denne loven ekstra stygg. Først og fremst at kommunistpartiet er et ikke helt ubetydelig parti i Ukraina, de har gjerne fått tosifret prosenttall ved valgene, og stemmene kommer så godt som utelukkende fra industriområder i øst, fra Donbass, opprørsregionene som nå er i krig med det ukrainske regimet. Skal vi ønske Donbass under Kievs kontroll, der Kiev forbyr meningene deres, forbyr partiene de stemmer på?
Det andre er at Ukraina praktisk talt står uten en venstreside i politikken. De står uten sosialdemokrater også. Sant å si er det ikke godt å si hva de står for, noen av partiene i parlamentet, annet enn at ganske mange av dem er ganske nasjonalistiske. Det norske uttrykket «mele sin egen kake», er det som passer best. Dekning for påstanden har jeg gjennom historien til politikerne, og hvordan de har hoppet hit og dit, i skiftende allianser, alt etter hva som tjener dem selv, best. President Porosjenko, for eksempel, minister i regjeringen da Jusjtsjenko var president, og sannelig minister igjen, i 2012, da Janukovitsj var president og blokken hans utnevnte regjeringen.
Det tredje er at Ukraina har en historie med å ha vært en del av den kommunistiske verden i 70 år. Det er ingen historie å være stolt av, men det vinnes utallige minnesmerker, historiske dokument. Ukrainerne har allerede lenge vært ivrige på å rive ned statuer av Lenin, lovløst, nå kan det stilles spørsmål ved hva som vil skje med resten. Loven omfatter ikke museum, det står uttrykkelig, og de fleste minnesmerke vil antagelig få stå. Enn så lenge.
Den siste bisarre episoden jeg vil ta med i dag, i en verden som ikke lenger som jeg kjenner den, er en ukrainsk pianist som ikke får spille med symfoniorkesteret i Toronto. Det er på grunn av ting hun har skrevet på Twitter. Dette er altså den vestlige verden, ytringsfrihetens forkjempere, vi som forbeholder oss retten til å trykke enhver tegning av Muhammed, vi som vil møte forkastelige ytringer ved å imøtegå dem, ikke forby eller undertrykke dem, ikke ved å la dem som kommer med ytringene miste jobben.
Det var debatt om dette på BBC world service i dag, Newshour klokken ti, programmet er ennå tilgjengelig på podcast eller på hjemmesiden til kanalen. Dette var etter at saken lenge har sirkulert på nettet. Som vanlig har pianisten fått mye mer oppmerksomhet for ytringene sine, som følge av at man har forsøkt å fortie dem. Mange av dem er håpløse, det skal sies, med groteske sammenligninger med nazisme og holocaust. Ingen av dem er imidlertid forbudte, verken i Canada, Europa eller Ukraina. Pianisten er imidlertid ikke alene om groteske og håpløse uttalelser av denne typen. Russland og Putin er jo utsatt for dem stadig vekk, uten at jeg har registrert noen miste jobben av den grunn. Problemet er nok heller at denne pianisten, som heter Valentina Lisitsa, og er et større talent som pianist enn som meningsytring, hun kritiserer Ukraina, det ukrainske regimet og særlig deres handlinger i Donbass. Her er et eksempel på en tweet fra henne, en som sier mer om statsminister Jatseniuk, enn om hun, som gjør oppmerksom på at han kaller sine egne innbyggere undermennesker. Finnes det andre statsledere vi ville tillate noe lignende fra?
https://twitter.com/vallisitsa/status/585251174233862144
Det skal være den ukrainske komiteen i Canada som har klaget henne inn. Representanten derfra gjorde ikke noen god innsats på BBC, snakket i munnen på sin motdebattant, og forvrengte uttalelsene til pianisten for å gjøre dem verre enn de egentlig var.
Som en tvitrer kommenterte:
https://twitter.com/verafilatova/status/585355122110296064
Ennå er det håp om at alt dette skal ta slutt. Men det går ikke an å ha en lov som gjelder for andre, en som gjelder for oss. Om vi vil være den siviliserte siden, så må vi også oppføre oss som det. Det må Ukraina også.
En helt grei blogg 