Som en kjernefysisk nedsmelting

Tingene skjer så fort i Ukraina, og det skrives så mye om dem, at kommer jeg noen dager på etterskudd, er det mye å ta igjen. I Norge er vi opptatt av andre ting, der er ikke nyhetene fra Ukraina like intense lenger. Her snakker vi heller om store spørsmål for en lang fremtid, hvordan vi skal orientere oss i en ny sikkerhetssituasjon, som det ble skrevet kronikk om i Aftenposten denne uken.

I hele dag har jeg utelukkende lest nyheter. Helst skulle jeg vært ute med barnet, i det fine vårværet vi hadde på Ganddal, men slik gikk det altså ikke. Min kone og mitt barn ble værende i Ukraina, etter at det ble problemer med oppholdstillatelsen, som jeg skrev om i går. Det var problemer som hadde lite med krisen i landet å gjøre, annet enn at Olia kvier seg for å fornye passet sitt og være statsborger i et regime som hun så lite identifiserer seg med, som så lite representerer henne og det hun står for.

Det er intenst i Ukraina, i Russland, og i landene som er involvert i eller trukket inn i krisen. Ukraina strever – mildt sagt – med de økonomiske problemene, med den politiske rivaliseringen, med splittelsen i landet, med opprørsområdene, det landet er fortapt. Så lenge de geopolitiske stormaktene krangler om landet, vil det heller ikke bli reddet. Det er den ubehagelige sannhet.

Russland har også fått store problemer. De har havnet i en situasjon de ikke vil være i, men som ikke er lett å komme seg unna. De har fått hele den vestlige verden mot seg, med alle dens institusjoner og mekanismer den rår over, bedrifter, kapital, teknologi, i alt er Russland rammet av sanksjoner, som de opplever urettferdige. Det siste er et viktig poeng, som jeg kommer tilbake til mot slutten. Russland kan ikke gi fra seg Ukraina, kan ikke gi fra seg Krim, i hvert fall ikke så langt som det er kommet nå. For mye er satt på spill.

I den vestlige verden er problemet annerledes. Der er bare Russland og Ukraina ett av mange, og etter min mening det vi ikke trengte hatt. EU burde hatt kontroll i eget hus, før de interesserte seg for andres. Partnerskapet mot øst har vært en katastrofe, det har bare skapt problemer, for alle landene det har involvert. Jeg vet straks jeg skriver dette klikker mange inn i «Russland har skylden», noe som ikke akkurat bidrar til å bygge bro over motsetningene mellom dem, og oss. EU – og særlig NATO – bør få inn i hodet at det er ikke alle som ser på oss som vennligsinnede, i alle fall ikke når vi oppfører oss som vi gjør.

Denne uken var grekernes statsminister, Alexis Tsipras, på besøk i Moskva. Han snakket med Putin, uten å ha fått stormaktenes velsignelse. Det var knyttet noe spenning til dette møtet, Tsipras og det venstreradikale partiet hans, Syriza, er jo kjent for å være Russland-venner, og før de kom til makten var de høylytte kritikere til det ukrainske regimet, og støttet Russland, inkludert folkeavstemningen og annekteringen av Krim. Reelt sett var det imidlertid ikke så mye som komme ut av det, altså møtet. Handlingsrommet for begge parter var lite, som man snakker i nyspråk. Hellas er for lite og for avhengig til at de kan bryte ut av sanksjonene mot Russland alene, de kan si det, ikke gjøre det. Russland er ikke mektige nok til å kunne tilby grekerne noe alternativ.

President Putin kom med denne oppsummeringen av samtalene. Det var lite konkret, begge parter virket mest opptatt av å trå varsomt, ikke provosere unødig. Møtet var i seg selv provokasjon sterk nok. Megetsigende hadde Putin og Tsipras et EU-flagg mellom det russiske og det greske. Det var et signal om hvem dette møtet var myntet på. Man trengte ikke si det ekstra, med ord. Da var det kanskje mer interessant hva Russlands statsminister, Dmitirij Medvedev, sa til Thailanske medier etter et besøk i Thailand. Her var mer om hva som er russisk politikk, og hvordan de vil presentere den for verden.

Om den grimme økonomiske situasjonen i Ukraina er det nå Forbes som skriver best. Med økonomi gjør det seg best med tørre tall, de kan man ikke snakke seg vekk fra med håp og følelser. Ukraina går mot konkurs, gjelden har søppelstatus, Standard & Poor sier mislighold er uunngåelig, kredittratingen er CC, hakket over C, der konkursforhandlingene er i gang. Artikkelen har svært mange uhyggelige tall. Ukraina får lån fra IMF, med økonomien krymper, slik at lån i forhold til BNP blir stygt, nå 93 %, opp fra 20 % i 2008. Videre kan man heller ikke nå garantere at pengene når dit de skal, en god del av dem ender i lommene på oligarker. I spørsmålet om reforhandlinger om gjelden, så er det vanskelig, med at Russland har et krav inn på $3 milliarder, et krav som skal ha prioritet. Sjansene for at de ikke vil få pengene tilbake, gjør at private långivere kvier seg for å gå inn med penger, naturlig nok. Lånet fra IMF var ment å være en del av en pakke, nå kan det se ut som resten av pakken ikke kommer. Det økonomiske fallet til Ukraina er sjokkerende, et ord jeg ikke misbruker. I 2008 var BNP på $180 milliarder, i følge S & P. For 2015 er estimatet $ 73 milliarder, en nedgang på over 50 %.

Den politiske situasjonen i Ukraina er ikke stort bedre. I alle år har Ukraina slitt med korrupte politikere mer opptatt av egne forretninger enn egne innbyggere, rivaliseringen har vært sterk, kampene skitne. Det er til å undres over hvordan man skulle tro det er blitt annerledes nå. President er Petro Porosjenko, han har sin blokk i det ukrainske parlamentet, en blokk rasket sammen i løpet av fjoråret, statsminister Jatseniuk har en annen blokk, også laget i fjor, etter at han brøt ut av den mektige blokken til Julia Timosjenko. Hun er beinhard, og hun vil opp igjen. Ingen har skrevet om det, som jeg har sett, men en type som Timosjenko tilgir ikke sånt. Blant svært mye som er skrevet om aktiviteten i det ukrainske parlamentet de siste dagene, velger jeg en fra Kievpost, der Jatseniuk blir beskyldt for korrupsjon av en tidligere korrupsjonsjeger (State financial inspection), Mykola Gordienko. Han ble avsatt, av Jatseniuk, fordi «arbeidet ikke gikk fort nok». Klippet ligger også ute på YouTube, til sedvanlig ukrainsk parlamentarisk støy.

Det er så typisk Ukraina. Alle beskylder hverandre for å være korrupte, og alle sammen er det. Det er riktignok vanskelig å vite om dette er reelt, eller om dette bare er gjentatt så ofte at det er endt opp som en sannhet. Hva som i alle fall er sikkert, er at det ukrainske regimet ikke har lykkes i å overbevise noen om at korrupsjonen i Ukraina har blitt noe bedre. Og folket tar saken i egne hender, og kaster «ansvarlige» i søpla, etter forgodtbefinnende.

Det går utforbakke. Det trengs ikke stor spådomskunst for å gjette at Ukraina vil ende opp som et Hellas for de internasjonale långiverne, et ustyrlig land, de aldri får pengene tilbake fra, og som ikke vet å oppføre seg. Likeledes vil ukrainerne bli sinte på Europa og Vesten, som ikke vil hjelpe dem så mye som de trenger, og som forlanger å få tilbake pengene de har lånt bort. Foreløpig er det jo bare snakk om hva Ukraina skal få, det kommer en tid da det er snakk om hva Ukraina skal betale tilbake. Grekerne er ikke særlig villige til å betale tilbake for fortidens utskeielser, penger lånt og brukt av andre politikere. Det er ingen grunn til å tro at betalingsviljen fra Ukraina vil være større.

David R. Marples er professor ved universitetet i Alberta, Canada. Han har skrevet om de vanvittige lovene som det ukrainske parlamentet har innført, den vidtrekkende sensureringen av alt kommunistisk og en god del russisk, forbudet mot andre meninger. Samtidig løftes ukrainske «frihetskjempere» frem, de som kjempet med nazistene under andre verdenskrig, og drepte jøder, polakker og russere, de skal være nasjonale helter. Det er forbudt å argumentere mot disse gruppenes legitimitet, og deres kamp for ukrainsk selvstendighet. Loven ble til etter «seks dager med diskusjon», rett og slett sinnssykt, for så kontroversielle og betente temaer.

Jeg tenkte jeg skulle gjøre litt research. Så jeg kjøpte boken til Szpielman, den polske pianisten, som filmen med samme navn er basert på. Der vet jeg han skriver litt om disse ukrainske «frihetskjemperne». Han skriver (oversatt  fra engelsk av meg):

Sakene ble enda verre da litauere og ukrainere ble brakt inn over de neste dagene. De var like korrupte som det jødiske politiet, men på en annen måte. De tok i mot bestikkelser, men så snart de hadde fått dem, så drepte de folkene de hadde tatt pengene fra. De likte uansett å drepe: de drepte som sport, for å gjøre arbeidet enklere, for å trene på å treffe blink eller bare for moro. De drepte barn fremfor øynene på mødrene deres og fant kvinnenes fortvilelse morsom. De skjøt folk i magen for å se på lidelsene deres. Av og til kunne noen av dem plassere ofrene sine i rekke, og kaste håndgranater mot dem fra en viss avstand for å se hvem som kunne sikte best.

(…)

I dette tilfellet var det de ukrainske og litauiske fascistene.

Professor Marples argumenterer helt glimrende for hvorfor disse lovene er forkastelige. Han deler opp i tre, fra et historisk synspunkt, fra et russisk synspunkt (der loven er en gavepakke til den russiske propagandaen) og for europeerne og amerikanerne. Det er sterkt og overbevisende, og burde blitt lest av alle. I stedet blir det lest av få.

Kronikker som den i Aftenposten får uten sammenligning mye større oppmerksomhet. Alt som ser Russland som en trussel, alt som bekrefter vår narrativ (illustrerende, og skremmende, ble beretningen til Szpeilman forbudt i mange av de Øst-Europeiske landene, fordi den var litt for åpen om ugjerninger de selv gjorde, noe som ikke passet inn i det verdensbildet de ønsket folket skulle ha, slik vi heller ikke blir servert så mye av det som ikke passer inn i verdensbildet vårt), det får spalteplass og oppmerksomhet. Det andre må man jobbe for å finne.

Det er dette som kan gjøre en lokal krise, til noe mye mer og verre.

I Financial Times stod en lengre artikkel kalt What russsians really think, torsdag 10. april, skrevet av Kathrin Hille. Den tar glimrende, menneskelig og vondt opp den kløften som har kommet mellom Russland og Vesten i måten å forstå verden og historien på. Hille snakker med mange mennesker, vanlige mennesker, studenter, russere, som reagerer med sjokk på hvordan verden og historien presenteres i forskjellige land i vesten. Konflikten har blitt så personlig for oss alle, sier en av dem. Russere føler de får skylden for absolutt alt det Sovjetunionen og de kommunistiske landene gjorde galt, og at ingenting av det Sovjetunionen gjorde godt, blir nevnt. Det føles dypt urettferdig for dem, når Stalin blir sidestilt med Hitler, når Polen vil snakke om Sovjetunionens angrep og ikke Sovjetunionens frigjøring, når de baltiske landene snakker om okkupasjon og overgrep, ikke vennskapet russerne er opplært til å tro fantes.

Artikkelen har fine, konkrete eksempler, og hvis man kjenner litt av historien på begge sider, så ser man at dette er alvorlig og reelt. Instinktet burde da være å bygge bro over denne kløften, å skape forståelse for den andre siden. Dette arbeidet var vi godt i gang med, det var i alle fall det som var håpet, helt frem til krisen i Ukraina ble utløst, og kløften er blitt større enn den har vært siden Sovjetunionen ble oppløst. Det har blitt oss, mot dem. Våre forsvarsministere skriver kronikker i Aftenposten, for nå skal vi bygge forsvar, bruke penger på våpen og overvåkning, for russerne går det ikke an å snakke med. Med det minste av forestillingskraft burde det kanskje gå an å få inn i hodet at russerne ser det akkurat likt mot oss. De ser at NATO-landene snakker om å bruke penger på forsvar, ruste opp militæret, øke forsvarsbudsjettene, og de ser hvordan NATO-landene snakker om dem, og – i deres versjon – vrir og vender på alt.

Det forbauser meg at ikke flere ser at dette er en helt katastrofal utvikling. Den er i seg selv eskalerende, man reagerer på utspill, beslutninger og handlinger på den andre siden, og så kommer reaksjonen tilbake igjen, litt større. Så har vi samtidig 70-års jubileum for andre verdenskrigs avslutning. Det gjør også at mange husker begynnelsen på den, hvordan verden i begynnelsen gav etter for Hitler, hvordan de vestlige landene forsømte forsvarsbudsjettene. Den feilen skal vi ikke gjøre igjen, sier generalene, haukene.

For omtrent 100 år siden begynte en annen krig. Den skyldtes at man på hver sin side satt og sa at motparten er veldig farlig, vi er nødt til å ruste veldig opp, for å kunne stå opp mot motpartens aggresjon. Man snakket riktignok med hverandre, men ikke egentlig, fordi alle visste at motparten ikke var til å stole på, derfra kom bare løgner. Det er hit vi er på vei. Her vi er.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s