Ingen frelse i påsken

I dag er det den helligste dagen i året for alle ortodokse kristne. Det er selve påsken, søndagen som kroner påskeuken. Kristus er oppstanden, hilser man hverandre med. Det er en gledens dag, og en dypt hellig dag. Og det er en dag for Kiev igjen å bombe igjen i Donetsk.

Det er så dystert å følge med på disse nyhetene. Det er nye rapporter om at Kiev ikke klarer å ta vare på sine flyktninger, internasjonale hjelpeorganisasjoner bruker så sterke ord som at det ukrainske byråkratiet kveler forsøkene på å nå ut med hjelp til de som trenger det. Summen flyktningene får er 884 UAH for de med nedsatt funksjonsevne (disabled people), og 442 UAH for de som er i stand til å arbeide (abled-bodied people). Delt på tre får man det i norske kroner. Det er ingenting. Og det er ikke engang de lave summene som er hovedproblemet, det er at pengene ikke blir utbetalt.

Jeg tenkte jeg skulle benytte tiden da jeg er ufrivillig alene, til å få lest og skrevet mye, få gjort mye. Men i dag var jeg så plagsomt trøtt. Jeg fullførte gårsdagens post i dag morges, men etter så å ha spist frokost og lest litt, hadde jeg bare behov for å sove. Og jeg sov bort hele dagen. Jeg vet ikke hvorfor.

I boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraine – Crisis in the borderland, så har jeg nå kommet til kapittel 9, Frontline politics. Det går saktere å lese boken enn vanlig. Jeg har den på nettbrett, på Kindle, noe som gjør det svært lett å sjekke fotnotene, og når det er lenke på nettet, sjekker jeg dem også. Det er ganske utrolig så mye som er skrevet, og som jeg ikke har fått med meg, enda så tett jeg har forsøkt å følge konflikten. Mange av kildene ligger åpne på nett. Hva Sakwa gjør, er å sette dem i system, og trekke av sine mange, mange år i faget, og ikke gå i fellen med å ha som forutsetning at Putin er en maktsyk tyrann, som forsøker å gjenopprette Russland som imperium, stikk i strid med alle internasjonale lover og regler.

Jeg skal gi hvert av kapitlene i boken hans en egen bloggpost, og jeg skal utrettelig jobbe for å spre dette synet om at Russland er bare en av partene som deler skylden for katastrofen i Ukraina. Og å gi Russland skylden alene, og å fortsette med den politikken vi nå er godt i gang med, den leder ikke så mye til en ny kald krig, men til Armageddon, i følge Sakwa. Og han argumenterer så overbevisende at det skremmer meg inderlig.

Professor emeritus Stephen Cohen er 76 år, og har jobbet hele livet sitt med Russland og Sovjetunionen, og forholdet landet har til USA. Han er svært anerkjent, med kontakter på aller øverste nivå i begge land, og var blant annet rådgiver for president Bush sent på 80-tallet. Han har nå trukket seg noe tilbake, men er aktiv i magasinet og nettstedet The nation, der han jevnlig legger ut tekster og intervjuer. Sakwa refererer til ham ofte, og jeg forsøker å ta litt igjen av alt jeg har gått glipp, etter først å ha blitt oppmerksom på Cohen en gang i fjor, i en sak som gjaldt problemene han fikk som følge av sine meninger.

Jeg så et av videointervjuene i dag, This is the last thing Putin wanted, et intervju som varer så kort at det går an å høre det i bakgrunnen en gang, det varer omtrent 20 minutter, men er skjemmet av latterlig musikk som bryter inn for at det skal bli reklamepause, midt mens Cohen snakker om en verdenssituasjon han kun vil sammenligne med Cuba-krisen. Det er den verste sikkerhetspolitiske situasjonen vi har vært i i vår levetid, vi som ennå er i arbeidsfør alder, det er første gang det er reell fare for at USA og Russland havner i krig, og i en slik krig er det reell fare for at det vil bli brukt atomvåpen.

Ingen ønsker selvfølgelig en slik krig. Men ingen ser heller ut til å gjøre det som er nødvendig for å unngå det. I vår verden er narrativen den at Russland ikke gjør det som er nødvendig, at det er de som ikke backer unna, men det er i anstendighetens navn høyst uklart hva våre politikere egentlig vil ha dem til å gjøre. Å kutte støtten til Donbass og respektere våpenhvilen, det gjør Russland som bare juling, i motsetning til Kiev, som verken respekterer de sivile eller militære forpliktelsene ved den. Å trekke seg ut av Krim, som også er et krav, er fullstendig umulig for dem. Det kan bare skje om Russland går i oppløsning, noe som fort kan være et mål for enkelte, men noe hele den vestlige verden kan gå med på?

Det må være lov å minne om at verden ikke har noen gode erfaringer med stater i oppløsning. En stormakt med atomvåpen, i oppløsning, er ikke noe man skulle ønske.

Stephen Cohen har en artikkel fra 30. juni, De amerikanske haukers taushet om Kievs ugjerninger, der han saklig, etterrettelig og nøkternt gjør rede for hva galt Kiev har gjort så langt, han siterer en student, Pietro Shakarian, som har en blogg, der man finner ytterligere informasjon (Siste post: Ekvalisering og dehumanisering i Øst-Ukraina). Det blir igjen veldig beklemt, at vi liksom bare skal overlate Donbass og Krim til nasjonalistiske ukrainere som kaller dem umennesker og undermennesker? Det er med respekt å melde rent tøys at dette hadde gått helt fint, om det ikke hadde vært for russisk intervensjon, eller invasjon, som enkelte heller velger å kalle det. Det er enorme problemer også når det kommer til Ukraina, alene for seg selv, med dype, rasistiske holdninger, voldsforherligelse, og diskriminering. Dette er ikke Ukraina i nærheten av å ta noe oppgjør med, og heller ikke er vi det, vi som støtter dem. Vi reagerer bare på volden, når det er russere eller russisk-støttede opprørsstyrker som utfører den.

I artikkelen til Cohen reagerte jeg særlig på denne uttalelsen fra president Porosjenko, han som liksom skal være en av de moderate:

Han har kalt beboerne i de bombede byene «gjenger av dyr» og sverget på å ta «hundreder av liv for hvert liv av våre tjenestemenn»

Sånn snakker ikke en europeisk leder. Ikke om sine egne landsmenn. Putin får sine uttalelser klippet og vridd så de ikke er til å kjenne igjen, de blir tatt ut av sammenheng, mistolket, feiltolket, alt for å gjøre ham og Russland onde og uberegnelige, alt for å forsvare politikken vi fører mot ham og landet hans. Fra ukrainske ledere strømmer det ut mye verre ting, som knapt nok blir registrert, her hos oss. Det blir imidlertid oppfattet i opprørsområdene i Donbass og Krim, og er med på å gjøre en gjenforening ukrainerne ønsker, både umoralsk og umulig.

Det var særlig en del i kapittelet til Sakwa som opprørte meg, underkapittelet som kalles «The two united states». Ideen er at USA på den ene siden er erke-eksponenten for fri og liberal handel og internasjonal liberalisme, konkurranse og åpne økonomier, stabilitet og orden, en modell de fleste av verdens land har akseptert, inkludert Russland og Kina. På den andre siden er USA senteret i et geopolitisk maktsystem, der landets lederskap blir utfordret av såkalte rising powers. Ukraina-krisen faller ikke så mye i den første, som i den andre kategorien. Det er ikke snakk om at Ukraina skal inn i det vestlige systemet, at de skal ta del i vår velstand og økonomiske liberalisme, det må de gjerne gjøre, men det er ikke det som er poenget. Det her er beinhard maktkamp, og det er mye, mye viktigere for USA å vise Russland – og Europa! – hvem som er Sjefen, enn det er å hjelpe Ukraina. Hadde målet for alle vært det beste for Ukraina, så hadde dette vært løst for lenge siden. Delvis selvstyre for regionene, normale valg, det hadde latt seg løse som ingenting, særlig siden Ukraina ikke har noen vital betydning for verken Europa eller USA. Men her er det hauker i det amerikanske systemet, som kan benytte anledningen til å svekke Russland litt, kanskje til og med få satt dem på plass. Det er anledning for militæret, og NATO, å gjøre seg relevante igjen, gjennom å skape seg en trussel som er litt reell, i motsetning til alt det andre tullet NATO har kriget mot og villet forsvare oss mot.

Det er nok av lenker om dette også, sjokkerende, oppsiktsvekkende. Vi likte jo å se på oss selv som fredselskende, her i Europa, jeg likte i hvert fall av at vi forsøkte å være det. Og så er vi nå igjen på full fart mot randen av storkrig, over en konflikt og en krise, som vi skjønner fint lite av, og bryr oss fint lite om. Det er for sent å redde Ukraina, det landet er fortapt, men det skulle fremdeles være mulig å gjøre resten av verden mulig å leve i, om man på begge sider gir seg med hatretorikken, om man satser på vennskap, ikke fiendskap, om man satser på samarbeid, ikke konfrontasjon. Det er bare to år siden vi var der, men de destruktive kreftene har vunnet frem. Og de er fremdeles i full sving.

I dag var det påske. Det blir ingen oppstandelse.

Advertisements

6 comments on “Ingen frelse i påsken

  1. Jens sier:

    Esalen, jeg tror det er litt over the top når du hevder at det er reell fare for krig mellom USA og Russland, og at vi er randen av en storkrig. Hva bygger du dette egentlig på, helt konkret (annet enn at Mr Sakwa skriver det)? NATO og USA er fornuftige nok til å ikke benytte våpen i Ukraina – det samme kan man dessverre ikke si om Russland… Russland ypper til krig, nei, de har allerede satt i gang en krig og holder på med den, men NATO kommer ikke til å bruke våpen. Og dette er jo faktum, noe som verken Sakwa, Cohen eller andre halvguder kan endre på. Godt at det er en side i denne konflikten som kan moderere seg (nei, ikke Russland) slik at vi unngår ragnarok.

  2. Felix sier:

    Hei Jens. Les dette:

    Fransk etterretningssjef: – Russland planla aldri invasjon i Ukraina
    av Pål Steigan • 12. april 2015 • 0 kommentarer

    Sjefen for den militære etterretningstjenesten i Frankrike kritiserer USA-dominansen i NATO i spørsmål som angår militær etterretning. Og han understreker: Den franske etterretningstjenesten har ikke på noe tidspunkt hatt noen informasjoner som skulle tyde på at Russland adde planlagt en invasjon i Ukraina.

    General Christophe Gomart er sjef for Directorate du renseignement militaire, DRM, og han har kommet med denne uttalelsen overfor forsvarskommisjonen i det franske parlamentet, skriver Deutsche Wirtschafts Nachrichten.

    Gomart sa:

    Det virkelige problemet med NATO er det faktum at USAs hemmelige tjenester dominerer, mens fransk etterretning bare unntaksvis blir tatt i betraktning. Derfor er det viktig for oss å få inn flere NATO-kommandanter med fransk bakgrunn. NATO har hevdet at Russland forberedte en invasjon i Ukraina. Etter de informasjoner som DRM sitter inne med kan denne påstanden overhodet ikke bekreftes.

    Den tyske utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier kritiserte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fordi NATO og USA har overdramatisert situasjonen i Ukraina. Han mener at de har gitt den tyske forbundsregjeringa åpenbart falsk informasjon!

    Den tyske forbundsregjeringa har irritert seg over en rekke uttalelser fra NATOs militære øverstkommanderende Philip Breedlove, som etter tyskernes mening har overdrevet Russlands militære rolle under hele konflikten. Det er Der Spiegel som melder dette. Fra forbundskansler Merkels kontor sier man til og med at NATO har drevet «farlig propaganda».

    Etter EUs utenriksministermøte i Riga 7. mars 2015 sa Steinmeier:

    Sannheten er at jeg sjøl to ganger har måttet spørre i situasjoner der våre informasjoner, som vi har fra våre egne kilder, ikke har stemt overens med opplysninger vi har fått verken fra NATO eller USA.

    Nå sier altså den militære etterretningssjefen i Frankrike det samme.

    Men det hindrer jo ikke at norske og svenske politkere hopper når USA blåser i fløyta.

    PS:

    Gomarts uttalelse i fransk versjon var slik:

    L’OTAN avait annoncé que les Russes allaient envahir l’Ukraine alors que, selon les renseignements de la DRM, rien ne venait étayer cette hypothèse – nous avions en effet constaté que les Russes n’avaient pas déployé de commandement ni de moyens logistiques, notamment d’hôpitaux de campagne, permettant d’envisager une invasion militaire et les unités de deuxième échelon n’avaient effectué aucun mouvement.

    Gomart sier det altså enda sterkere enn jeg skrev. Han sier at DRM har konstatert at Russland ikke hadde gjort noen form fo forberedelser til invasjon.

    • Jens sier:

      Hei, jeg har lest det, og det er sikkert flere som mener at Breedlove overdriver omfanget av den russiske intervensjonen (noe som dog ikke innebærer at Russland er frikjent – Breedlove er jo ikke den mest diplomatiske, og har sikkert smurt på i sine beskrivelser). Men det er fortsatt uklart for meg hvordan dette underbygger påstanden om at vi er på randen av storkrig, ja til og med en atomkrig, etter hva Esalen skriver. Jeg tror at det er en litt for paranoid tanke han kommer med (Esalen), litt på linje med hva den russiske propagandamaskinen spyr ut – at NATO og i særdeleshet USA, er kommet for å «ta oss» med mindre vi bygger buffersoner, kontrollerer Ukraina etc. Jeg tror at Russland overvurderer enormt denne trusselen, og at Russland overvurderer sin egen betydning for vesten. Det er jo også en form for stormannsgalskap.

  3. Felix sier:

    Den tyske forbundsregjeringa har irritert seg over en rekke uttalelser fra NATOs militære øverstkommanderende Philip Breedlove, som etter tyskernes mening har overdrevet Russlands militære rolle under hele konflikten:

    Hamburg – Äußerungen des Nato-Oberbefehlshabers in Europa zum Ukraine-Konflikt stoßen bei mehreren Alliierten, darunter Deutschland, auf Kritik. General Philip Breedlove wird nach SPIEGEL-Informationen aus den Hauptstädten vorgeworfen, die militärische Rolle Russlands in der Ostukraine seit Ausbruch der Krise übertrieben dargestellt zu haben. Im Kanzleramt ist sogar von «gefährlicher Propaganda» die Rede. Außenminister Frank-Walter Steinmeier intervenierte deswegen persönlich bei Nato-Generalsekretär Jens Stoltenberg. (Lesen Sie hier die ganze Geschichte im neuen SPIEGEL.)

    Mer her:
    http://www.spiegel.de/politik/ausland/nato-oberbefehlshaber-philip-breedlove-irritiert-allierte-a-1022242.html

  4. Dan sier:

    Har man følgt litt med, så skal det vel ikke mye til for å forstå Breedlove ikke er noen pålitelig kilde. Ser på han som en erke amerikansk fyr og uttalelsene står i stil med den militære ånd i amerika, slik jeg oppfatter militæret der iallefall. Ikke mye tegn til forsoning eller diplomati. Nå er ikke jeg den flinkeste til å huske alle artikler eller henvise til gode kilder, men regner med folk forstår hva jeg mener.
    Ang. det med overdrivelse av Russlands rolle i konflikten, så vil jeg nok være enig der. Att de er involvert er jo godt debattert her på bloggen, men bildet er mere nyansert og mange mostridende interesser i denne konflikten, som gjør det hele til en suppe som ikke har noen handfast løsning.
    Att vi er på randen av en atomkrig, det er tanker jeg ikke har, men man skal ikke ta lett på dette. USA elsker å beskytte sine interesser, fair enough. Russland ønsker det samme og de føler seg truet, noe som har blitt debattert i media flere ganger mht rakettskjoldet. Dette bør ikke komme som noen overraskelse og att noen ikke forstår Russland sin skepsis, det er vel kanskje litt av problemet og som gjør man ikke finner noen god diplomatisk løsning på dette, gjensidig forståelse.

    • esalen sier:

      Det farligste med tanke på atomkrig, som heller ikke jeg tror på, er at denne konflikten befinner seg i Ukraina, i Donbass, land som er like mye russisk som ukrainsk, og ingen tegning av grenser og internasjonale avtaler kan endre på det, de snakker russisk, identifiserer seg med russere, men ble altså del av den ukrainske Sovjetrepublikken tidlig på 20-tallet, og den ukrainske stat i 1991. De har også ønsket å høre til den ukrainske stat, her frem til nå, da bildet er mer uklart, og det spriker hva de forskjellige vil, og hvem som skal ha rett til å uttale seg. Det går imidletid utmerket an å være russisk, og høre til Ukraina, det finnes italienske områder i Sveits, franske områder i Belgia, det er helt vanlig, og går helt fint, så lenge man respekterer hverandre og anerkjenner hverandre. Det er det imidlertid slutt på nå. Under den kalde krigen var den verste krisen på Cuba, hundrevis av mil fra Sovjetunionens grenser, og ikke noe å risikere atomkrig for å få lov til å plassere raketter på. I Ukraina er det annerledes. Hvis USA kjører hardt mot hardt her, og det kommer ut av kontroll, som det gjorde på Cuba, så er det ingen garantier for at dette vil gå bra. USA har gitt seg selv en selvutnevnt rett til å forsvare egne interesser over absolutt hele verden, og det er ingenting i det politiske USA som tyder på at de er innstilt på å gi seg. Nå har de sendt soldater til Lvov, for «å trene» ukrainske soldater, en helt åpenbar provokasjon, i en skjør, vanskelig og farlig situasjon med en våpenhvile i ferd med å sprekke. At de ikke vet hva de gjør, gjør ikke at vi bør tilgi dem. De burde vite.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s