I dag har jeg brukt litt tid på å se gjennom og svare på kommentarene jeg har fått i det siste. Det har vært ganske deprimerende. Det er utrolig hva folk får seg til å skrive, som regel uten å vise til kilder, og ofte også uten å tenke to tanker på rad.
Den stakkars pianisten som ikke fikk spille for Toronto symfoniorkester på grunn av uttalelser hun har kommet med på Twitter, der har mine ellers ærverdige kritikere hengt seg opp i at hun ikke fikk sparken, noe jeg heller ikke har skrevet. Videre angriper de eksempelet jeg la ut, en kommentar der Ukrainas statsminister, Jatseniuk, har skrevet på sin egen nettside (eller en offisiell ukrainsk nettside, under hans kontroll, så man ikke igjen skal henge seg opp i detaljformulering – det skal være nettsiden til den ukrainske ambassaden i USA) en melding så hårreisende at ingen sivilisert statsleder skulle komme med den, han bruker til og med uttrykket subhumans. Det har mine ellers ærverdige kritikere vondt for å gå med på, for i likhet med resten av Norge og den engelskspråklige vestlige verden, så nekter de å innse hva som egentlig foregår i Ukraina, og hva slags regime vi egentlig støtter.
Det er en offisiell side, det var på engelsk, skulle være på engelsk, og foruten dette uttrykket med «undermennesker», var det litt av hvert annet å henge seg opp i, for eksempel at de skal utrenske (wiping out) de som drepte dem og rense vårt land for ondskapen (cleaning our land for the evil). Denne ondskapen de skal utrenske er altså innbyggerne i Donbass, man skal virkelig anstrenge seg for å lese den teksten på annen måte. Siden har en eller annen skjønt at det ikke tar seg ut å bruke subhumans, så det ordet er erstattet med inhumans. Men internett glemmer ikke, og om noen vil låse hodet sitt fast i at det ikke kan komme noe vondt fra Jatseniuk og hans regime i Kiev, og alt som blir sagt stygt om ham er noe russerne finner på, så er det et youtube klipp her det er vanskelig å komme bort fra.
Det er kommunikasjonssjefen i Det hvite hus, Jan Psaki, som 16. juni 2014 får spørsmål nettopp om denne kommentaren fra Jatseniuk, om bruken av begrepet undermennesker, med alle de nazistiske undertonene Jatseniuk utmerket godt kjenner, og som mine damer og herrer er en del av ukrainsk ultranasjonalistisk språkbruk. Det er slik de snakker. Som kritikerne her på bloggen vrir og vender Jan Psaki på seg selv og saken når hun får spørsmålet, hun snakker om at man må «sette det inn i kontekst», og at «vi i USA har ord vi bruker og ikke bruker». Hun er ikke i nærheten av å ta avstand fra det, som heller ikke mine flittigste kritikere er det, eller noen som helst i Norges land.
Det er derfor denne situasjonen er så fordømt farlig. Vanari oss i Norge, vi har ingen makt og ingenting vi skulle ha sagt, hva som skjer her er bare et symptom på hva som foregår ellers i verden. Et tydelig slik symptom fikk vi da Senterpartiets tidligere leder, Liv Signe Navarsete, tok til orde for at Norge kanskje måtte velge en mykere linje mot Russland, at vi kanskje er for strenge. Uttalelsen kom med all verdens forbehold, at hun selvsagt var i mot Russlands oppførsel i Ukraina, at hun støttet Ukraina, men at vi altså kanskje var litt strenge. Jeg vet ikke om reaksjonen på min arbeidsplass er representativ, der var det i alle fall ingen tvil om at Navarsete måtte klabbe nebbet igjen og fortsette å være i glemselen. Jeg har ikke sett noen kommentatorer eller politikere av betydning følge opp Navarsetes utspill. Tvert i mot har vi fått den famøse kronikken i Aftenposten, der forsvarsministeren sammen med kolleger i Skandinavia og Baltikum vil ha oss til å ruste opp og stå sterkere sammen mot trusselen fra Russland.
Dette er ille nok i Norge og Skandinavia, men selv samlet og med Baltikum vil vi ikke være noen forsvarsmakt av betydning. Vi vil bruke noen millioner eller milliarder på militært utstyr og militære øvelser, og fremprovosere storstilte russiske militærøvelser i nordområdene, og kanskje sørge for at det blir plassert noen flere russiske soldater og farligere russisk utstyr på grensen mot oss. Det er helt forferdelig, selvsagt, men det blir neppe krig av sånt, om det ikke skulle skje ved et uhell.
Atskillig verre er det at det store og mektige landet USA er helt uten kritiske røster når det gjelder politikken mot Russland. Mine alltid oppvakte kritikere vil alltid kunne hoste opp en og annen amerikaner som er kritisk, jeg kan hjelpe dem med Stephen Cohen, en amerikaner som sier akkurat det samme som jeg gjør her. Det finnes ikke en amerikansk politiker som kan uttale noe som helst som innebærer en forhandlingsløsning med Russland. Som i Norge kan ingen aktiv politiker mene det som er temmelig åpenbart, at det er vår politikk med EU-utvidelse og NATO-utvidelse som har ført til katastrofen i Ukraina og den geopolitiske krisen. Og at Russlands reaksjon ikke skulle komme som noen overraskelse, den har vært varslet mer enn tydelig. Og at regimet i Ukraina slett ikke er noe vestvendt, liberalt demokratisk regime som vi gjerne skulle ønske, men et nasjonalistisk, antiliberalt kjeltringregime Ukraiana har vært plaget med gjennom store deler av sin historie.
Det går ikke an å si. Og det går heller ikke an å innrømme nederlaget, det vil jo også være å innrømme fiaskoen denne politikken har vært. EU skulle være et fredsprosjekt, nå har de ledet Ukraina i krig med fare for at denne skal spre seg. EU skulle være en arena for handelssamarbeid og annet samarbeid på tvers av landegrense, nå er Europa preget av sanksjoner, brutte kontrakter og brudd på kommunikasjonslinjene. Om det ikke er Russland som har skylden for dette, ligger dagens og den nære fortids politikere syltynt an med tanke på ettermælet i historiebøkene.
Derfor er det så fordømt farlig at USA ikke kommer til å gi seg. Derfor håper USA at fredsavtalen ikke skal holde, og fyrer opp med uttalelser om at etterretningen har sett både det ene og det andre, de pøser på med nye sanksjoner, og de støtter Kiev hundre prosent samme hva de måtte finne på, fordi hvis krigen blusser opp igjen, kan USA gå inn med flere våpen — og så er det ikke godt å vite hva de egentlig tror vil skje da. For også USA må skjønne at Russland aldri vil gi seg.
Allerede i mars i fjor sa Putins propagandalakei, Kiselov, at Russland er det eneste landet i verden som kan redusere USA til radioaktiv aske. I april det året sa USAs utenriksminister, John Kerry, at Obama-administrasjonen var fullt klar over at eskaleringen av krisen i Ukraina kunne lede til atomkrig (i et intervju med Wall street journal, 28. april, 2014). I mars i år sa Putin det samme, litt sterkere, under den mye omtalte dokumentaren om overtakelsen av Krim, at ordren hadde blitt gitt om å gjøre atomvåpnene klar. Hvorfor denne uttalelsen kom i mars i år, kan man lure på, og det er professor Stephen Cohen som lurer først, ikke jeg.
Så derfor er jeg så redd og forbannet at jeg ikke kommer til å slutte å skrive som jeg gjør, uansett hva man beskylder meg for å være og å mene. Den ignorante vestlige politikken har ødelagt landet vårt, ødelagt Ukraina, det landet er ikke til å kjenne igjen, selv om det å gå rundt i gatene i Kiev og være blant vanlige folk er omtrent som før, så er nasjonalismen, volden, drapene, bombingen, fattigdommen, ikke til å holde ut. At vestlige politikere og vanlig menigmann kan få seg til å si at dette er noe «Russland har ønsket», det er i høyden ganske spesielt sagt. Men det er noe man kan si og slippe unna med, i motsetning til når man sier som jeg at denne saken har to sider, og vi er ikke på den riktige.
Jeg er engasjert, følelsesladd, dette betyr noe for meg personlig. Jeg har i hele mitt voksne liv fulgt ganske nøye med på Russland, først gjennom litteraturen, så gjennom historie, politikk og alle mulige andre ting. Siden 2004 har jeg reist i Russland, og lært språket. I 2009 giftet jeg meg, med en kvinne fra Ukraina, registrert ukrainer, men som føler seg som en del av den russiske verden, og som føler at de tar fra henne identiteten hennes om hun ikke får lov til å være russer, om hun plutselig bare må være ukrainer. Hvert år siden har jeg reist ofte til Kiev, og til Krim, brukt feriene. Jeg har fulgt normalt med på nyhetene, som man gjør når man er litt ekstra interessert.
Men jeg er ingen stor ekspert. Jeg har ikke brukt livet mitt på dette. Og min kjennskap til USA er gjennom aviser og nettmedier, der har jeg ikke full kontroll på hva som foregår og har foregått. Det har Stephen Cohen. Han har jobbet med forholdet mellom USA og Russland/Sovjetunionen siden 1960-tallet. Han har vært rådgiver for president Bush, faren. Han sier situasjonen aldri har vært så farlig siden Cuba-krisen, og han peker på ganske så reelle ting som gjør denne krisen ekstra farlig. Blant dem er nettopp det at den amerikanske politikken er helt uten motstemmer. Selv når han ikke frem, han lar seg intervju av obskure kanaler på youtube (deriblant Russian Today, der han blir intervjuet av Larry King, vel verdt å se, hetsen mot Russian Today og andre russiske nyhetsmedier er en del av problemet, motstemmer blir ikke tolerert, det er som når en av mine kritikere kaller meg «Kremlin Troll», sannheten forsvinner ikke selv om man nekter å se den), skrive tekster for the nation.
Det er mange å velge mellom. Det er bare å skrive inn Stephen Cohen på Youtube, sette av en kveld. Det er antageligvis mye bedre enn det du ellers ville sett på TV. Kanskje tar Cohen feil, velsigne Gud vår jord, ville det vært, men kanskje har han rett. Kanskje har han noen poeng. Da må vi endre politikken. Foreløpig ser viljen til det ut til å være lik null. Det gjør ham redd. Og jeg. Sjansen for atomkrig er liten, men den er til stede. Det er allerede en forverring jeg ikke kan leve med.
26. januar – Mye interessant, blant annet at Obama nevner RT (Russian today) sammen med Boko Haram og ISIS som «trusler i verden», og et ukrainsk flyangrep mot Gorlovka, et angrep jeg ikke fikk med meg, og neppe mange andre.
24. februar – Om forberedelsene til møtet i Minsk, og den andre fredsavtalen. Blant annet hvordan Porosjenko må ta telefoner for å høre hva han skal gjøre.
14. mars
2. april
Det er nok av andre også å se på, hvis man ikke vil lese, Noam Chomsky, John Mearsheimer, Stephen Walt. Richard Sakwa finnes der også, men han har jeg ikke sett, bare lest. Det er alternative stemmer, i obskure, men ingen er i nærheten av å vise dem tilbake med argument.
En helt grei blogg 