Få ting opprører mine lesere mer enn når jeg henter frem eksempler på hva regimet i Kiev egentlig driver med, og hva slags folk som nå sitter med makten i Ukraina. De vil heller at jeg skal fokuserere på feilene Russland gjør, og hva slags folk som sitter med makten i Moskva. Det siste gjør det meste av vestens medier og politikere, og de har gjort det i årevis. Det første er ubehagelig, for den passer ikke inn i den historien vi vil fortelle, der vi spiller helterollen som forsøker å få Ukraina ut av Russlands fold, og inn i det Lovede land vi gjerne vil være.
Sånn er det dessverre ikke. De politikerne som sitter med makten i Kiev er ikke liberale og vestvendte, de er nasjonalistiske, høyrevridde og antirussiske. De leder et konkursbo, et land i oppløsning, men er travelt opptatt av å bruke penger på krig og på å bygge murer og på å lage drakoniske, antirussiske lover, og på den måten kanskje kunne beholde makten en stund til. Her vet jeg mange er klare til å hugge tak i tastaturet for å gjøre oppmerksom på at det er Russland som holder krigen i gang i øst. Men særlig etter den siste våpenhvileavtalen, kalt Minsk2, er det ikke godt å peke på hvor separatistene eller Russland har brutt avtalen. Her må gjerne bedre opplyste lesere opplyse meg om det er noe jeg ikke har fått med meg.
Kiev, derimot, bryter avtalen på en rekke punkt. De stenger grensene, ganske stygt, de lar ikke nødvendige varer komme ut og inn, og de lar heller ikke vanlige folk komme ut og inn, uten enorme, og helt unødvendige problemer. Dette burde Kiev få kritikk for, noe de ikke gjør, men det er i og for seg ikke noe de er forpliktet til å gjøre i følge avtalen fra Minsk. Det er imidlertid å betale pensjoner og andre sosiale utgifter, noe de heller ikke gjør. Ukraina er et fattig land, og man kan kanskje forsvare at Kiev prioriterer å bruke de få pengene de har på folk de kan få stemmene til, folket i Donbass har de åpenbart gitt opp. Men det er nå en gang Kiev som har dette ansvaret, og det er nå en gang Kiev folkene i Donbass har betalt skatt til gjennom et langt liv, selv om man sikkert kan stille spørsmål ved skattemoralen til en del av dem, og det kanskje kan hende de ikke har betalt så veldig mye inn til Kiev, når alt kommer til alt. Det vet jeg ikke. Men jeg vet at det er Kievs ansvar å betale, og at de ikke gjør det. Kiev har også ansvaret for å la bank- og pengevesenet fungere, noe de heller ikke gjør. De vil heller ikke gjennomføre grunnlovsendringene de er forpliktet til, endringene som skal gi Donbass større selvstyre. De legger altså alle hindringer i veien for at Donbass ikke skal fungere. Det er ikke Russland som gjør det, det er Kiev.
Man kan saktens spørre seg hva målet til Kiev er. Uansett hvor dundrende man støtter Kiev og hater Moskva, så er det et betimelig spørsmål hva Kiev egentlig ønsker å oppnå, og hvordan midlene de bruker, skal bidra til å oppnå det? Ønsker de at krigen skal blusse opp igjen, slik at de kan vinne en mirakuløs seier, og vinne tilbake Donbass militært? Eller tror de reelt at folket i Donbass før eller siden vil skjønne at de ikke kan klare seg under lidelsene Kiev påfører dem, og at de derfor på en mirakuløs måte skal vende tilbake?
Det er en politikk som ikke vil føre frem. Det er en politikk som splitter landet, mer enn det var splittet fra før. De opererer med en ide om at det er Russland som har satt i gang hele greiene, om de tror på den selv skal ikke jeg uttale meg om, i hvert fall vil de at Russland skal trekke seg helt ut og langt bort, og aldri ha noe å gjøre med Ukraina igjen, eller hva det nå er de innbiller seg. Kravet er at Russland skal ut. Så skal nok ukrainske styrker klare å krige i senk alle opprørere, og alt opprør.
Kravet om at Russland skal gi fra seg alt ubetinget ser kanskje veldig fint og prinsippielt ut, men det er helt, helt urealistisk, og situasjonen er for alvorlig til at man kan flotte seg med fine og prinsippielle standpunkt. Tiden er inne for en realitetsorientering. Eller kanskje man snart skulle si det motsatt, tiden er ute.
Det er så vidt meg bekjent ikke rapportert særlig i norske medier, eller andre vestlige medier, for den slags skyld, men det er altså toppmøte i dag i Berlin mellom utenriksministerne i de fire landene som deltar i de viktigste forhandlingene om krisen, Russland, Ukraina, Frankrike og Tyskland. De uttrykker stor bekymring, fordi kampene er i ferd med å trappe seg opp. Frankrike og Tyskland skjønner hvor farlig det er. Den tyske utenriksministeren, sikkert den beste i verden akkurat nå, Frank-Walter Steinmeier, uttaler at begge parter ønsker våpenhvilen, men at det ikke er enighet om tolkningen av den og av situasjonen. Moskva og Kiev har forskjellig virkelighetsbilde. Og det er svært viktig nå å holde kontroll.
Jeg kan prøve meg på en spådom hva som vil skje, om kampene virkelig blusser opp igjen, om situasjonen på bakken eskalerer, angrepene begynner for alvor. Da vil opprørerne og Kiev gjensidig beskylde hverandre, Mosvka vil oppfordre alle parter til fred, Washington vil gå fremst og sterkest i støtten til Kiev, og EU-landene vil følge med på et vis. Det vil bli nye sanksjoner, Russland vil reagere på disse sanksjonene, og det vil komme nye rop om at EU og NATO ikke gjør nok, disse ropene vil være sterke og lyde sterkt i USA, det blir på ny aktuelt om de skal sende våpen eller ikke. Og vi har det gående, et hakk opp. Det er en del virkelig alvorlig å risikere, for eksempel at Russland ikke bare gir symbolsk og skjult støtte, men faktisk sender inn hæren, åpent og ærlig. Det er mange som lar seg provosere ekstra av at Russland ikke innrømmer hva de holder på med, men når man tenker etter to ganger, så kan det jo godt hende at en åpen krig mellom Russland og Ukraina vil være verre. For meg er tanken uutholdelig, det må jeg få lov til å si.
Det er lettere å forklare hva som har skjedd enn hva som kommer til å skje. Det er sjelden noen gjetter rett om fremtiden, den kjenner ingen. Men det er grunn til å være bekymret. Og det er viktig våpenhvilen holder, hvor vanskelig og skjør den enn er. Den er det beste vi har. Det er så viktig at den holder, at jeg egentlig vanskelig kan se at den ikke gjør det. Kiev har ikke penger til å krige med, uansett hvor ivrige de måtte være, og Russland har ingen interesse av det. Opprørerne er avhenig av Russlands støtte, ikke bare med våpen, men også for å klare seg som den statsenheten de vil være, hva de nå skal kalles. Noen handel med resten av Ukraina er det ikke snakk om, så pengestrømmen og varestrømmen må gå gjennom Russland. Det er altså slik at Russland holder opprørerne i sjakk, og Tyskland og Frankrike holder Ukraina i sjakk. Slik er det jeg forstår situasjonen.
Så Kiev har muligheten til å bygge litt land. Et forslag som har vært lansert her i kommentarfeltet, er for Kiev bare å si fra seg Donbass. I praksis er det jo det de har gjort, med å nekte å forholde seg til dem, ikke ha noe med dem å gjøre. Hadde det nye regimet vært det liberale og vestvennlige styret som så mange i vesten så for seg i euforisk rus etter Maidan, og som like mange nekter å innse at de ikke er, så hadde det bare vært å sette i gang med Europa-tilnærmingen.
Men det er altså fint lite av lover og vedtak som kommer ut som har noe å gjøre med liberalisme og reformer. De er nødt til å følge kravene fra IMF for å få lån, det vil si, IMF skal ikke gi lån til land i krig, pengene skal gå til oppbygging, ikke krigsinnsats, noe man glatt ser bort fra, når krigen er velsignet av USA. Putin har helt rett når han hevder at internasjonale institusjoner som WTO og IMF i virkeligheten er redskap for USA, for USAs politikk og amerikanske interesser. Også for dette skulle Kiev gått til fred for envher pris, sagt fra seg Donbass, whatever, de bryr seg ikke om folkene som bor der, og bør derfor ikke ha retten til å styre over dem. Hadde ikke folk vært blendet av hatet og frykten for Russland, så hadde de utmerket sett dette. Det er virkelig ikke så forskjellig som Serbia og Kosovo, Israel og Palestina, Tyrkia og Armenia, Irak og Kurdistan. Når man hater hverandre, bør man gå hver til sitt. I det minste finne en måte å styre hver for seg på.
En av kommentatorene jeg liker best, jeg setter pris på dem alle og håper de ikke forsvinner selv om jeg kan bli forbannet og stygg noen ganger, i hvert fall, en som har fulgt med lenge og skrevet variert og lenge, han ber meg være oppmerksom på det vestlige Ukraina, og skjønne hvorfor de hater Russland, og vil ha absolutt null med dem å gjøre. Det hatet er reelt, det vet jeg, og i deres versjon av historien er det ikke vanskelig å finne dekning for det. Jeg husker hvordn noen venner av meg fra dette området en gang sa at Russland bare vil k**lle Ukraina. Men disse folkene, i likhet med denne kommentatoren, må også skjønne at hele Ukraina er ikke som dette, tenker ikke som dette. Det er ganske nøyaktig halvparten av landet, det er veldig nøyaktig halvparten, ved parlamentsvalget i 2012 var det bare desimaler som skilte de to blokkene, 50,43 %, det var i den stilen der. I et så delt og splittet land kan ikke bare den ene delen overkjøre den andre, det russiskvennlige øst kan ikke overkjøre vest, det ukrainskvennlige vest kan ikke overkjøre øst. Det ender i hat og splittelse.
Jeg hadde i overskriften «drakoniske lover», men har i kjent stil skrevet i vei også om alle mulige andre ting. Disse sakene engasjerer meg så sterkt, at ordene bare spruter ut. De nye lovene som parlamentet i Ukraina har vedtatt, men som ennå ikke ennå er undertegnet av Porosjenko, og dermed ikke formelt gjeldende, de provoserer meg personlig, jeg må si det. Jeg kan ikke fatte og begripe hva de holder på med, og at det ikke er noen som kritiserer dem så de endrer kurs. Det er så skadelig, og så åpenbart skadelig, at det er rart de vestlige rådgiverne som bør stå over skuldrene på dem, kan tillate det.
Det finnes en lenke til dem her, på the Nation, skrevet av Alec Luhn, fra The Guardian. Det er en svært omfattende sensurlovgivning, med straffer opp til fem og ti år (for henholdsvis enkeltpersoner og organisasjoner). Den setter ganske enkelt strek over Ukrainas historie fra 1917 til 1991, alt vi har lært om den skal nå endres. Loven definerer kommunisme som et totalitært regime, og forbyr alle kommunistiske symboler og alt som kan ha med kommunisme å gjøre, ned til gater og stedsnavn. Jeg så en liste over 25 byer som nå skal skifte navn. Mange av dem ligger i Kharkov, eller forskjellige steder i Donbass, områder der regimet slett ikke har støtte, og navneendringene neppe er velkomne. 6 dager tok det å forberede denne svært omfattende loven, 6 dager med diskusjoner i parlamentet. Kan dere forestille dere noe lignende i Norge, eller noe som helst normalt, fungerende demokratisk land?
Det er ikke bare det at kommunismen skal forbys som er forkastelig. De forbyr også å snakke negativt om Ukrainas frigjøringskamp i samme periode. Inkludert i dette er å snakke negativt om opprørshærene som samarbeidet med nazistene under krigen, og drept hundretusenvis av polakker, jøder og russere. Det er ikke lenger lov å kritisere dem, deres kamp var rettferdig. Ganske spesielt, får man si, når de så fullstendig ikke anerkjenner opprørerne i Donbass sin frigjøringskamp. Har vi ikke her å gjøre med vaskeekte rasisme, det ytterste og verste av nasjonalisme, vi skal herske og bestemme over andre, men ingen skal herske og bestemme over oss? Er ikke Ukraina et land som har gått fullstendig av hengslene?
Det finnes også et annet Ukraina. Jeg var der jo nettopp, vi gikk og så på suvenirene, min kone og jeg, og vårt lille barn, som sov. Det var nipsgjenstander, typiske for alle land, og veldig flotte i Ukraina, små dukker i nasjonaldrakter, vindmøller, kornåkre, sang og glede. Om det var dette som var Ukraina, det de ville være, det de viste frem, så ville det være så flott, så flott, og man ville bare få lyst til å omfavne dem. Men mellom disse lyse og fine suvenirene, så dukker det sannelig meg opp banderaflagget også, det røde og svarte, gjerne med Pravyj sektor skrevet på. Da får mine ukrainsk-vennlige lesere ha meg unnskyldt, men jeg sier nei.
Som en kort avslutning på en lang post. Lederen for Pravyj sektor, eller Høyre sektor, heter Dimitrij Jarosj. Han er en sjarmerende type, smilende og vinnende, som en rekke farlige menn med mye makt. 1. mars, 2014, uttalte han i følge Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov, at «en russer aldri vil snakke ukrainsk, aldri respektere den østlig-katolske kirke, eller hylle Bandera», derfor skulle det ikke være russere på Krim. Kunne man tenke seg noen snakke sånn om et annet folkeslag, og slippe unna det? Hva i all verden er det som gjør at ukrainerne kan si og gjøre nær sagt hva som helst, uten at vi reagerer på det, og uten at vi får oss til å tenke at det finnes en grunn til at så store deler av det som før var Ukraina, ikke vil ha noe med det nye regimet å gjøre, og at denne grunnen ikke bare er at Russland er en stor, ond og imperalistisk nabo.
En helt grei blogg 