Hva var det egentlig EU hadde å tilby Ukraina?

Det er to virkelighetsoppfatninger som møtes.

På den ene siden står historien om at EU er et demokratiprosjekt og et fredsprosjekt. Det begynte som en kull- og stålunion, mest ment for å få Tyskland og Frankrike til å holde fred med hverandre, med en idé om at om de to ble integrert og avhengig av hverandre når det gjaldt handel, så ville de umulig kunne gå til krig. Den har de lyktes med. De har også lyktes med å få Storbritannia på lag, og til å få inn tidligere fascistiske diktaturer som Spania og Italia. De ble beskyldt for å være en vest-europeisk rikmannsklubb, den gangen eller de gangene Norge ikke ville være med, men også dette argumentet sitter ikke godt lenger, nå som mange fattige land i Øst-Europa også er tatt inn i EUs varme. 28 land har de blitt nå, 19 av dem med en felles valuta. Utviklingen har gått mot sterkere integrering og samkvem, mer at EU opptrer nesten som en føderal stat, med felles lover og regler, og felles politikk i en rekke saker. Samtidig er de nøye på at for hvert enkelt land betyr det vi kaller selvråderetten mye, slik at EU langt fra er noen egen statsdannelse. Det er en union av selvstendige stater.

Lenge gikk utvidelsen av EU veldig bra, både når det gjaldt å utvikle betydningen av hva EU skulle være, og i det å ta opp i unionen nye land. Mange var spente hvordan det ville gå med de tidligere Østblokk-landene, kommunistiske land med svake demokratitradisjoner og liten erfaring med markedsøkonomi. Det har gått forbausende bra, det må det være lov til å si. Solskinnshistorien må kanskje være Polen og de baltiske landene, og det er også disse landene som gjerne blir presentert på EUs skryteliste, mens mindre vellykkede medlemsland som Ungarn, Bulgaria og Romania blir snakket mindre om. Der har demokratiutviklingen vært svak, i Ungarn har den gått bakover, og i Bulgaria og Romania er det fremdeles mange av de gamle problemene med korrupsjon og fattigdom. Disse landene har ikke blitt noe nytt Polen.

Så var spørsmålet hva EU nå skulle gjøre, nå som de hadde 28 medlemsland, praktisk talt hele Europa, utenom noen få særegne land som kunne, men ikke ville være med, slik som Norge, Island og Sveits. Det var land i det tidligere Jugoslavia, som av ulike årsaker ikke var invitert ennå, mest spesielt Makedonia, som ikke fikk være med på grunn av navnet. Hellas vil ikke ha med noe land som kan skape tvil i spørsmålet om Aleksander den store var greker, fra den greske provinsen Makedonia. Det var en stund snakk om at Tyrkia skulle være med, det er det ikke snakk om nå lenger, den diskusjonen har etter mitt inntrykk stille dødd ut. Og så er det landene som tidligere tilhørte det russiske imperiet, de som var republikker i Sovjetunionen, og ikke de baltiske, siden de var i en særstilling, okkupert og innlemmet som de ble under andre verdenskrig, på en måte som Vesten skammelig aksepterte i 1975, mot at Sovjetunionen undertegnet Helsinki-avtalen. Okkupasjonen av de baltiske statene og aksepten av at de skulle tilhøre Sovjetunionen er mye verre enn Russlands annektering av Krim, det er nå min mening, men det er ikke saken her.

Landene i neste gruppe var Ukraina, Moldova, Georgia og Armenia. Armenia har en helt spesiell historie, klemt mellom to fiender, Tyrkia og Aserbajdsjan, Tyrkia med i NATO, og Aserbajdsjan nær venn av USA, Armenia er avhengig av Russlands militære støtte, og kan ikke provosere dem. Sånn er realpolitikken, mine damer og herrer, det er en trist verden vi lever i. Den kunne vært bedre.

Det var slett ikke noe stort ønske i EU å utvide ytterligere. Det var nok av indre problemer, mer enn nok. Finanskrisen var en katastrofe for flere av EU-landene, og representerte en trussel for – om ikke euroens eksistens, så i hvert fall dens troverdighet. Nå er det bare Hellas som sliter skikkelig, den gang var det også farlig for Irland, Spania, og til og med Italia, alle land i en forferdelig gjeldskrise. Portugal også. Videre var EU-fiendtlige partier på fremmarsj i mange av landene, uhyggelig mye ytre høyre og venstre, til høyre var det mot innvandringen og den frie flyten av arbeidskraft, Schengen, og de tingene der, til venstre var det de kapitalistiske prinsippene, og hvordan skattebetalerne måtte ta regningen for finanselitens lånefest. I Hellas er det en slik venstregruppe som nå har regjeringsmakten, med svært sterk støtte i folket, og det er et alvorlig og uløst problem for EU.

Så hvorfor skulle EU i en slik situasjon invitere inn flere fattige land med store økonomiske problemer av alle slag, og også en rekke andre problemer EU måtte være nødt til å lese? Det spørsmålet stilte EUs mektige land seg også, Tyskland og Frankrike var slett ikke interessert, Italia enda mindre, og Storbritannia har vel mer enn nok med å holde sin indre EU-motstand i sjakk, til å bry seg om hva andre land som skal med. Det var Polen som presset på, utenriksminister, Radek Sikorski, en ganske spesiell type, anti-russisk som få, og vill etter å få med mest mulig land i EU, særlig de landene som lå tettest opp til og hadde mest å si for Russland. Polen var ikke i nærheten av å interessere seg så mye for de Jugoslaviske landenes medlemskap, det var Moldova, Ukraina og Georgia. Han fikk med seg svenskenes Carl Bildt, også en kar med sterke antipatier for Russland, så sterke at jeg savner en forklaring på dem faktisk, han forlater jo all diplomatisk kutyme med sine uttalelser og meninger om Russland, og Putin. De to skulle sørge for EUs partnerskap mot øst.

Tyskland og Frankrike ble motvillig med.

Ingen protesterte mot de første 28 landene som ble med. I hvert fall har ikke jeg registrert noen slike protester. Serbia var kanskje ikke så glad for at de tidligere Jugoslaviske republikkene ble med, men de representerte ikke noen reell motmakt mot EU, ingen motstridende interesser som ikke EU bare kunne overkjøre. NATO hadde jo også bombet NATO i stykker. Det sier jeg stygt, fordi det var stygt. Serbias overgrep var også stygge, de savner sidestykke i Europas etterkrigshistorie, men sånn NATO her gjorde seg til en angrepsallianse, og bombet Serbia bort fra all betydning, det er ganske forståelig at serberne ikke har samme virkelighetsoppfattelse som oss, av hva som skjedde her.

Og det er akkurat det med virkelighetsoppfattelse som er noe av problemet. Vi har på en ganske merkelig måte fått det for oss at vi er den gode siden, vi representerer demokrati og menneskerettigheter, gode verdier som vi selv har tenkt ut, og nå vil spre til resten av verden. Det er ikke så veldig ulikt imperialismen på 1800-tallet, der det ikke var så mye demokrati og menneskrettigheter vi skulle spre, men industrialisering og kristendom. Jeg synes da og nå ligner på hverandre, vi er overbevist om at vi har det best og står for de beste verdiene, og at andre kulturer bare vil være takknemlige om vi kommer og tar kontrollen over dem. Det er jo vi som er the good guys, som amerikanerne sier det.

Kanskje kan man si at medlemsskap i EU er frivillig, mens den gamle imperialismen skjedde med tvang. Mon det. Vi har jo trådt til med tvang ganske godt der vi ikke har fått vår vilje igjennom på annen måte. Ikke så mye EU, som dens militære arm, NATO. USA bomber land i demokratiets og menneskerettighetens navn, det er et fordømt faktum. Og om de ikke bomber, så har de sanksjoner og andre tvangsmidler. Det legitime grunnlaget er vel bare hårfint bedre enn den gamle koloniseringen. Det er den rike og mektige verden som tar seg til rette, fordi den har makten til det. Og forståelsen er bortimot lik null for at det kan finnes andre i verden som har andre verdier enn oss, og som ser på oss som fiender og farlige, uansett hvor snille og gode vi føler vi er og insisterer på å være.

Har EU rett til å ta opp Ukraina i et spesielt partnerskap? Ja, selvsagt, er det instinktive svaret, hvis Ukraina selv vil, og EU tillater det. Ingen andre har noe med dette å gjøre.

Tja. Man kan også spørre om Russland har rett til å forsvare egne interesser? Her er også et selvsagt svar, selvfølgelig kan de det, så lenge det ikke går ut over andre. Problemet er når de nekter Ukraina å bli med i EU, for å forsvare egne interesser. Det går ikke.

Så kan man spørre om Russland kanskje skulle ha et ord med i laget, når det er diskusjoner om hvorvidt Ukraina skal være med i EU. Her er det kanskje litt drøyt å svare nei. Ingen som har satt seg inn i saken vil gjøre det, så tett som den ukrainske og russiske økonomien er integrert. De var jo samme land, ikke bare i Sovjettiden, men også gjennom hundrevis av år tidligere. Det var og er fullt av ukrainske og russiske bedrifter som samarbeider, varer blir produsert i Ukraina, kjøpt i Russland, deler blir produsert i Ukraina, satt sammen i Russland, praktisk talt hele den ukrainske økonomien er sammenvevd med med Russlands. Så skal det liksom bare bli slutt på det, fordi EU kommer inn med sitt partnerskap, og sine regler?

Mange vil vel her si at det skal jo ikke bli slutt på handelen mellom Ukraina og Russland, de kan jo handle med Russland selv om de er partnere i EU, dette nye kommer i tillegg. Men det er jo slik at noen av reglene i EU vil gjøre handelen med Russland vanskelig, og det gjelder ikke bare skurkeaktig oligarkhandel, men reelle, skikkelige ting, som hvor varer skal fortolles, hva slags varer som skal være lovlige, hvilke regler som skal gjelde. Skal dette være noe EU bare dikterer, og så skal Russland bare finne seg i det?

Hvis det skal være noen mening i EU som demokrati- og fredsprosjekt, så kan det ikke være slik at de bare kan trampe inn og diktere betingelsene i forholdet til omverdenen. Det skjer gjennom forhandlinger og dialog. Man må bli enige, og man må bruke den tiden det tar å bli enige. Det gjorde ikke EU i det hele tatt. Ikke i det hele tatt. De valgte tvert i mot den ganske drøye varianten å ignorere Russland, si at dette hadde ikke de noe med, dette var en sak mellom EU og Ukraina, Russland skulle «passe sine egne saker». Dette er ordrett hva Barroso sa til Putin. Putin uttalte etterpå noe i retning av «jeg har aldri vært så fornærmet i mitt liv», ingen sier til Russland at «vi skal passe våre egne saker». Ikke når det kommer til Ukraina.

Om det kanskje kunne være forsvarlig å mene det, noe jeg er heidundrende uenig i, så var det i hvert fall helt uforsvarlig å si det. Det provoserte Russland, en tid det ble rettet ganske mange provokasjoner mot dem. Mange har brukt sammenligningen at når man ser en irritert bjørn, så går man ikke bort og klabber den på kjeften. Du må regne med at bjørnen da biter, eller slår deg i hjel. Det er noe jeg har prøvd å gi uttrykk for på bloggen så lenge krisen har stått på. Man må forholde seg til Russland som de er, provoserer man dem, blir det verre. Og det er nok dessverre ikke vi som bestemmer for dem hva som er provoserende, og ikke.

Derfor er jeg veldig i mot at vi skal produsere norske soldater i Finnamark. Det er å be om at Russland plasserer flere soldater på Kolahalvøya og rundt Murmansk. Noen blir kanskje tryggere av det, ikke jeg.

Legg merke til at jeg ikke har skrevet et ord om NATOs rolle i EU-utvidelsen. I følge Lisboatraktaten må land som blir med i EU, må orientere sikkerhetspolitikken etter NATO. For alle nye EU-land etter Lisboatraktaten har dette betydd å bli medlem av NATO. Dette er helt fullstendig uakseptabelt for Russland, de har protestert i 25 år på disse NATO-utvidelsene, det var Clinton-administrasjonen som bestemte seg for ikke å ta hensyn til det, Bush-administrasjonen som gjorde det veldig mye verre, og så har det sannelig min hatt toppet seg nå med Obama-administrasjonen. De sikler etter å få Ukraina med i NATO, det er Russlands overbevisning, og Russland har bedre argumenter for at de vil det, enn USA har for at de ikke vil det, og dette gjør krisen så farlig at det kan ende med storkrig. Noen må backe ut, Russland kommer ikke til å gjøre det, og så gjenstår å se om USA bestemmer seg for at det er ikke så veldig farlig om Ukraina blir med i NATO eller ikke (det er jo veldig vanskelig å se hva Ukraina har å si for USA eller NATOs sikkerhet, hva USA skal ha som mål annet enn å svekke Russland), eller om de gambler på at Russland kollapser eller på annen måte tvinges til å backe ut. Det er det siste som ser ut til å være linjen, og jeg synes det er ufattelig at det ikke er flere som reagerer på den. Spillet er altfor høyt. Risikoen er mye større enn gevinsten.

Dette var en post jeg ser blir mye lenger enn jeg hadde tenkt. Jeg skal komme frem til hva avtalen EU tilbydde til Ukraina egentlig innebar. Det var veldig langt fra å være den drømmen demonstrantene på Maidan demonstrerte for. Det var en rekke med lover og forordninger, en rekke med krav, fullt av ting Ukraina måtte gjøre, men ingen løfter om noe til gjengjeld, annet enn «på sikt bedre velstand og demokrati», eller lignende, vage formuleringer. Å inkludere Ukraina var ikke noe helhjertet ønske fra EU, stormaktene var ikke med på det, Tyskland ville ikke legge pengene i potten, ingen land ville tilby visa-frihet, og noe i retning av fri flyt av arbeidskraft, eller noe slikt, det var vel heller det at Ukraina skulle åpne markedene sine for EUs varer, mens Ukraina skulle bli lagt under det som vel kanskje snart blir et fremmedord, austerity. Grekerne vet jo litt om hva det innebærer.

Og over det hele stod USA. Med Victoria Nuland i fri flyt, man kan lure på om Obama egentlig hadde kontroll over hva hun egentlig drev med. Hadde det vært en konflikt mellom EU og Russland, så ville det gått helt fint, Merkel og Putin ville funnet en løsning. Men det er noen dypt uhyggelige og foruroligende tegn på at USA egentlig ikke vil ha noen løsning, de vil ta kampen opp nå, og det er et voldsomt apparat de har satt i sving, voldsomme krefter satt ut av kontroll.

Om dette skal jeg skrive mer i morgen, eller en av de kommende dagene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s