I dag var det arrangement om Russland på Sting i Stavanger. Det er temadager, fra i går til lørdag, og jeg reiste ut for å støtte. Det var Peter Waage, Nielsen, Jens Peter Nielsen og Katarina Smetanina som deltok. Etterpå var det åpent for spørsmål, og jeg var så ivrig, og brukte så mange ord, at jeg ikke fikk stille spørsmålet en gang, før jeg ble avbrutt.
Spørsmålet jeg mente å stille, var hvilke realistiske sjanser det egentlig var for noe demokrati i Russland, det er jo et stadig tilbakevendene tema. I Norge og i vesten kan man score billige poeng på at Russland ikke er noe demokrati, Putin har kontrollen, og det blir verre, heller enn det blir bedre. Før jeg reiste ville min kone i Kiev at jeg skulle bli hjemme. Hun ringte mens jeg stod på perrongen på stasjonen, ville snakke på skype, jeg sa jeg skulle på russisk seminar, og at jeg ikke ville ha tilgang på internett. – Ikke reis, sa hun, – ikke si noen ting om Russland, vi har tatt Lemberg, Lvov, vi har ingenting der å gjøre, vi har tatt Armenia og Aserbaajdsjan, vi tok Krim fra tyrkerne, hold kjeft.
Jeg tenke å si disse tingene, at russerne ikke har særlig tro på ytringsfrihet. Det bringer en bare opp i problemer. De har ikke særlig tro på demokraitet heller. Det gjør at de som styrer bare har kortere tid til å stjele fra budsjettene, de vet at de må være raske, fordi de ikke kommer til å sitte med makten lenge. Om man har konge eller annet autoritært styre, så vet de ved makten at de kommer til å beholde den uansett, og at de dermed ikke trenger å stjele så mye.
Disse ordene har jeg fra en eksamenskandidat i russisk, fra Ukraina. Jeg tror det er svært representativt, for sånn det er i Russland, og sånn det er i Ukraina. Vi i Norge gjør en stor feil når vi ser på det annerledes, når vi tror at alle andre i verden innerst inne ønsker å ha det samme demokratiet og de samme verdiene som oss. Verden er mye mer kompleks, og jeg tror ikke det er verken realistisk eller gunstig å jobbe for at alle skal være som oss. Det skaper bare splittelser og skillelinjer, og gjør at vi i Vesten havner på den arrogante og selvgode siden.
Jeg ble avbrutt. Ordrik som jeg er, kom jeg bare til innledningen. Spørsmålet fikk jeg ikke stilt. Og jeg vet ikke hva slags svar paneldeltakerne kunne kommet opp med uansett. Jens Peter Nielsen var klart best, oppe i nord har det bedre styring på hva Russland er for noe, enn nede hos oss i sør. De har samarbeidet med dem i 25 år, de vet hva det går i. Nielsen er professor, og uttaler seg også med faglig tyngde. Politikken som føres i dag leder ikke til noe godt, og det er en stor feil at statsministeren ikke er til stede ved 70-års jublieet for avslutningen på andre verdenskrig.
Men både før og etter det mislykkede spørsmålet mitt fikk jeg snakket med mange. Det var russere der, sjeleglad for å finne noen som forstår dem, de mener jo oppriktig de aller fleste at russere og ukrainere er brødrefolk, og kan ikke fatte og begripe at Vesten nå skal prøve å splitte dem. De vet også meget godt hva som foregikk på 90-tallet, da Russland hadde sjansen til å bli demokrati, men det ble ødelagt av ultraliberalisme etter amerikansk modell, Chicago-skolen, statsmakten skal være minst mulig, alt skal være fritt. Det er jo noe å tenke på i Norge, der en av de største facebook-gruppene som har vært, er den som er mot å selge flytoget. Vi er ganske for statlig eierskap her i Norge, ganske for offentlig styring. I Russland og Ukraina på 90-tallet, ble alt gjort privat i et villvest-salg som ikke ligner noenting. Om vi i Norge synes flytoget er så lønnssomt at staten bør beholde det, kan vi jo bare kjøpe aksjer, og selv håve inn gevinsten. I salget i Russland og Ukraina på 90-tallet fantes ikke denne muligheten, den var håpløst organisert, det var et tjuveri som kvalifiserer i kampen om å være det største røveriet i verdenshistorien. Som en sa her i kveld, det kunne jo være lurt å bygge en rettsstat, før man begynte med denne ultrakapitalismen. Men neida, det gjaldt ikke i Russland og Ukraina på 90-tallet, og det gjelder ikke i Ukraina nå.
For øvrig sa også professor Nielsen at Putin ønsket å bygge bro til vesten på begynnelsen av 2000-tallet, han undersøkte muligheten for å la Russland bli med i NATO. Jeg tror jeg må sende ham en mail og spørre hvor jeg kan finne kilder til dette materialet, for dette er et sentralt poeng som en av mine kommentatorer har hengt seg opp i i en tidligere post. Jeg har også sett det andre steder, Putin begynte pro-vestlig, men ble stengt ute, den veien gikk ikke. Og her står vi.
I dag hadde Putin TV-konferanse. Han har det en gang i året, jeg tror det alltid er i april, det var i hvert fall det i fjor. Alle innbyggerne i Russland kan sende inn spørsmål, og så velger Putin hvilke han vil svare på. På Twitter hang de vestlige korrespondentene på ham, mange av spørsmålene var jo ganske rare, tatt i betraktning hvilken situasjon Russland og veden er i. Det var spørsmål om en dame som ville ha hund, men så ville ikke mannen hennes ha det, og så svarte Putin at mannen burde tillate denne hunden, for familiefreden. På spørsmål om Russland hadde soldater i Ukraina svare Putin nei, og så var den saken grei. Han sa Russland hadde ingen fiender, og ingen land burde ha Russland som fiende. Det er en telefonsamtale for å binde sammen landet, for å skape en forbindelse mellom lederen og folket. Jeg vet ikke hvor riktig det er å være så veldig kritisk. Tankene mine går til radiosamtalene president Roosevelt hadde i USA, på 30-tallet, den gang han ble veldig populær, fordi han snakket til velgerne og forklarte politikken sin. Putin skaper også tillit, og får vist at han bryr seg, eller at han later som han bryr seg, om man foretrekker den formuleringen. De fungerer fint i Russland, disse konferansene. Det er ganske spesielt når vi i Vesten kritiserer Russland for å være fornøyde.
Porosjenko vil aldri gjøre noe lignende. Ukraina lar seg ikke lenger binde sammen. Han kan ikke ta i mot spørsmål fra Donbass, fordi de vil provosere Galicia, og vice versa. Ukraina er heller ikke noe demokrati, veldig langt i fra. Parlamentsvalget i fjor høst hadde så vidt over 50 % oppslutning, 52 %, de pro-russiske delene av landet stemte ikke, og de hadde heller ikke noen partier å stemme på. Partiet til Jatseniuk er så nasjonalistisk at det allierte seg med folk fra ytre høyre, Jatseniuk nektet å samarbeide med Porosjenko, da han ikke fikk ha sitt eget navn med i navnet på blokken. Det het bare «Porosjenkos blokk», og var bygget på partiet Porosjenko hadde før, Solidaritet.
De 52 % ble fordelt slik at blokkene til Jatseniuk og Porosjenko fikk like under 50 % til sammen, de to har altså omtrent 25 % av stemmene. Og de oppfører seg som et enevelde der det er fritt fram. Motstandere blir kneblet med lover og mord.
I dag ble en journalist drept, Oleg Buzina, skutt, like utenfor leiligheten sin, i Kiev. I går ble en oppoisjonspolitiker drept, skutt, Oleg Kalashnkiov. Høyre sektor annonserer i hvert fall det ene drapet, en militant, høyreekstrem, ultranasjonalistisk gruppe, tungt bevæpnet, men ikke på noen terrorliste, og med de fleste vestlige medier i likhet med mine kritikere i kommentarfeltet, travelt opptatt av å bagatellisere, de er jo ikke så fremtrendene, de vil slå seg til ro når alt er under kontroll, alt mulig annet enn at det er fullstendig uakseptabelt at grupper med slike holdninger blir utstyrt med tunge våpen og sendt i krigen.
Jeg har spurt i en tidligere post som vakte reaksjoner, hva må Kiev gjøre før vesten begynner å kritisere dem? Mordet på Kalashnikov er ikke all verden ulikt det på Nemtsov, forskjellen er at Nemtsov var liberal, pro-vest, mens Kalashnikov var anti-de-to-tingene. Så det betyr at det er greit å skyte ham, eller hva? Porosjenkos uttalelser minner minstenkelig om de det offisielle Russland hadde etter mordet må Nemtosv, og som vakte harme og latterliggjøring, «det er åpenbart gjort for å provosere». Sitatet har jeg fra The guardian:
“It is evident that these crimes have the same origin,” said Poroshenko in a statement. “Their nature and political sense are clear. It is a deliberate provocation that plays in favour of our enemies.
Og mordet på en journalist, en viktig journalist, godt kjent, Olia ringte fra Kiev ens ærende for å fortelle det til meg, de har drept ham! Det er vel ikke så altfor ulikt disse drapene muslimene utfører på karikaturtegnerne, og som får den vestlige verden til å gå av hengslene, fordi det er et angrep på ytringsfriheten. Hva er da drapet Oleg Buzina? Er ikke han drept for sine meningers skyld?
Da Maidan-protestene satte i gang var Høyre sektor en marginal gruppe, det er helt sant, de var ikke så mange, men gjorde veldig mye ut av seg. Jeg leste om dem, i desember 2013 og 2014, det ble sagt at de verken ville ha Russland eller EU, eller NATO, at de ikke så for seg noe demokrati, men at de håpet at det som skulle følge brakte så mye kaos, at de kanskje kunne klare å komme til makten, tross sitt lave antall. Den gang virket det ganske urealistisk, men nå er det farlig nær den veien det går, til vestlige mediers øredøvende taushet.
Disse dødsfallene er ikke så lett å holde tellingen på lenger. Jeg holder på tallet ni, det er 6 angivelige selvmord, de to rene bestillingsdrapene i dag og i går, og så et syvende jeg ikke er sikker på. De 6 angivelige selvmordene er henging, skudd, hopping ut av vinduet, og slike ting, tvilsomme omstendigheter. De er alle opposisjonspolitikere.
Den ukrainske konstitusjonen er endret slik at presidenten har mistet mye av sin makt. Han er underlagt parlamentet. Den vestlige verden nekter å tro det, eller nekter å si det, men dette parlamentet er dominert av ultranasjonalister, eller bare nasjonalister, folk som ikke vil ha slutt på krigen, som hater Russland og alt russisk, og som ikke er interessert i noe kompromiss. De kalles «krigspartiet», fordi de er i opposisjon til Porosjenkos «fredsplan». Den ukrainske regjeringen ønsker ingen fred. Det er de som holder krigen i gang. Det er ikke Donbass, og det er i alle fall ikke Moskva.
Men fremdeles er det ikke et eneste parti i Norge å stemme på, hvis man ønsker en annen norsk politikk i forholdet til Russland og Ukraina. Det er ingen som er i nærheten av å si at kanskje burde Ukraina også bli utsatt for sanksjoner, eller i det minste krav om å slutte å drepe opposisjonspolitikere, og slutte å lage lover som er så udemokratiske og stygge at ingenting Putin har sagt, gjort eller vedtatt kommer i nærheten. Tyskland beveger seg litt, det er de som først må ta støyten om dette går alvorlig galt. USA er som Norge ikke i nærheten, de gir Kiev blankofullmakt til å gjøre nøyaktig hva de vil. Og med øynene igjen og med den demokratiske fanen høyt, følger vi etter USA.
Det er ikke før Høyre sektor begynner å angripe våre verdier vi vil reagere. Og det er da ikke retten til å si hva man vil som er viktig, men retten til å si hva vi vil, uten å måtte lide for det, som er viktig. Så lenge overgrepene rammer de som er motstandere av det nåværende regimet i Kiev, vil de kunne fortsette i ro og fred. Og det er dessverre slik at det er mange igjen å skyte, og mange vil fortsatt bli drept. Opposisjonspolitikerne i Kiev har ingen rettsbeskyttelse, verken i Ukraina, eller i det internasjonale samfunn. Drapene i Kiev vil få noen avisartikler hvis de er spektakulære nok, som nå, som en journalist ble drept, det pleier jo journalister å rapportere. Ellers er det tyst.
En helt grei blogg 