Cuba-krisen, Ukraina og faren for atomkrig

Skulle jeg velge ordet atomkrig eller storkrig i tittelen? Atomkrig er et ord som ikke skal misbrukes, og jeg har allerede brukt ordet i en annen bloggpost, og vil ikke bruke det for å piske opp stemeningen, når stemningen heller bør roes ned. Men Cuba-krisen, som i denne posten skal være hovedsaken, var det nærmeste verden har vært atomkrig, og i den krisen er ordet på sin plass. I Ukraina er det ennå mange steg på veien før man ender i den katastrofen, og det er andre problemer det er viktigere å fokusere på i den krisen.

Men dette skal altså handle om Cuba.

De fleste opplyste mennesker har hørt om Guantanamo-basen, og vet litt hva som foregår der. De vet det er en marinebase, på Cuba, og at USA har fanger der. I varierende grad vet folk at disse fangene er rettsløse, at de blir torturert, og at Obama har lovet å stenge basen, men ikke har gjort det. Det var ikke så lett å stenge denne fangeleiren som det var å få fredsprisen for å si man skulle gjøre det. Et av problemene var at USA ikke har noen steder å sende fangene hen. Selv vil de ikke ha dem, andre land vil heller ikke ha dem, det er USAs ansvar, og dermed fortsetter livene deres i leiren. Uten lov, dom, siktelse eller andre ting man skulle vente av en rettsstat.

Så er heller ikke Guantanamo-basen del av noen rettsstat. Det er ikke amerikansk jord. Dermed gjelder ikke amerikanske lover. USA har på egen hånd definert krigen mot terrorisme som en egen kategori, der vanlige rettsregler ikke gjelder, verken regler man forbinder med fredstid, eller krigstid. Fangene er rettsløse. De er mistenkt for «terrorisme», ofte på svært tvilsomt grunnlag, og langt fra spesifisert hva slags terrorisme de er mistenkt for.

Den britiske dramatikeren, Harold Pinter, sa det ganske godt i talen sin da han vant Nobelprisen i litteratur i 2005. Dere må nok søke litt nedover i talen før dere kommer til delen om Guantanamo. Han sier mye om andre forbrytelser USA har gjort, først. Det er kraftfulle saker, og fullstendig relevant også i dagens situasjon, skremmende relevant. Forskjellen mellom sant og falskt, virkelig og uvirkelig, blir visket ut, ordene mister sin mening. Nå de siste dagene har det vært synlig med alle de som blir skutt og drept i Kiev, de blir i vestlige medier kalt pro-russere, eller pro-Janukovitsj, den tidligere pro-russiske presidenten. Siden Ukraina i denne narrativen er invadert av Russland, er det kanskje like greit de blir drept. Den moralske indignasjonen blir mindre, enn når liberale politikere og journalister blir drept, når de er pro-oss.

Jeg har aldri hørt om Oles Buzyna, aldri lest noe av ham, men de som har gjort det, sier han er mer anti-Kiev enn pro-Russland. Av de tingene jeg har sett og lest, så synes jeg det høres meget rimelig ut, for jeg vet at Janukovitsj aldri var noe pro-Russland, selv om det er det han ble kalt, han er pro-seg-selv. Å kalle alle disse drapene drap på pro-russere virker på meg å være i klasse med å si at drapet på Boris Nemtsov var drapet på en pro-USA opposisjonspolitiker i Russland. Altså helt hårreisende. Dette er bare et av flere eksempler på at språket vi diskuterer krisen i Ukraina i, gjør at Russland er dømt til å tape. De har alle de dårlige ordene, Ukraina alle de gode. Skillet mellom sant og falskt mister sin mening, det virkelige og uvirkelige glir over i hverandre, den historien som blir fortalt er viktigere enn den som faktisk skjer.

Dette skulle altså handle om Cuba. Mange fikk sikkert med seg at det er tilnærminger mellom USA og Cuba akkurat nå i disse dager. Det skulle bare mangle, etter 55 år med sanksjoner, eller hva det er, de kanskje mest vanvittige sanksjoner jeg vet om. Selv etter at Berlinmuren falt og Sovjetunionen ble oppløst, den kalde krigen sluttet og det som nå ser ut til å måtte bli hetende en kald fred, ble innledet, selv da opprettholdt USA sanksjonene og isolasjonen mot sin lille øy-nabo. Resultatet er vel stort sett at befolkningen på Cuba har hatt det litt verre enn de ellers ville hatt det, og regimet på Cuba kan skylde på USA for problemer de også har ansvar for selv. Cuba har også vært på listen over «land som støtter terror», uten at jeg kan komme på et eneste eksempel av terror Cuba har støttet, i hvert fall ikke de siste årene.

Ikke kan jeg se hva Cuba har gjort annerledes nå i år, som gjør at isolasjonen, sanksjonene og plasseringen på terrorlisten kanskje skal heves. Det er på høy tid, bevares, det skulle vært gjort for lenge siden, men når det kommer sånn uten foranledning, så får man vel et inntrykk av at USAs utenrikspolitikk er ganske vilkårlig og basert på innfall? Ganske skremmende, fra verdens suverent mektigste stat. De kontrollerer enorme ressurser, i våpen, handel, institusjoner, partnere, og de bruker dem skruppelløst i egne, geopolitiske mål. Da skulle man i det minste forlange at disse målene er fornuftige, rimelige og grundig analysert og begrunnet. Der har USA bommet litt for mange ganger nå, til at jeg er komfortabel med at vi er alliert med dem, og at denne alliansen ikke er gjenstand for noen politisk diskusjon i noen medier, i noen parti, noe sted.

Så kan man lure på hvordan Cuba kan ha en amerikansk marinebase på øyen sin, når de to er så bitre fiender. Det er jo ikke vanlig man låner ut verdifull havneplass til venner en gang, da enda mindre til fiender. Så er det heller ikke frivillig Cuba låner ut landområdet sitt. Det er USA som har tatt seg til rette, etter en krig i 1898, og med en avtale som går tilbake til 1903. Den er fornyet i 1934, og sier at USA får beholde basen mot å betale en sum på $ 4000, eller noe slikt. Avtalen er gjort slik det foregår mot en sterk og en svak makt, den sterke skriver avtalen og skriver selv under, så blir det slik.

Til sammenligning betalte Russland $ 500 millioner i året for å ha flåtebasen i Sevastopol på Krim, en base det ble rettmessig enighet om at de hadde krav på, siden denne byen og basen hadde en spesiel status i Sovjetunionen, og tilhørte Mosvka, ikke Kiev. Dette er helt uavhengig av at Russland annekterte Krim, det er en annen sak, men denne flåtebasen var gyldig, det var enighet om den, og den kostet altså mer enn alle amerikanske flåtebaser til sammen, vil jeg tro. Dette har jeg ikke sjekket.

Flåtebasen på Cuba har kostet amerikanerne omtrent like mye som en leilighet på Manhatten. Det er en provokasjon over alle grenser at amerikanerne plasserer terroristfangene sine her, rett i fanget på fienden Cuba, i omstridt område, tatt som et rent ran av en svakere stat, der de ikke har noen støtte av noen. Det er nå på plass internasjonale regler mot slike avtaler under tvang. Men USA viser til at disse ble til etter at avtalen var gjort – og beholder Guantanamo.

For Cubas-historie kan dere like godt som jeg lese artikkelen på SNL. Jeg er ingen stor ekspert på emnet, men tror jeg vil våge en påstand om at dette er den kommunistiske revolusjonen som var virkelig folkelig begrunnet. Her var kommunistene å foretrekke, fremfor det amerikansk-støttede styret som var før. Det er også veldig lett å se hvordan folket på Cuba på denne tiden hatet USA, de var jo ikke langt unna fra å være en ren kolonimakt. Cubas handel og næringsliv tjente mer amerikanske interesser, enn cubanske. USAs mislykkede invasjon i Grisebukta for å gjøre slutt på det populære regimet til Castro, er et nytt lavmål. Det frosne forholdet skulle ta noe sånt som 55 år for å begynne å leges, først nå, i 2015, så blir det gjort forsøk mellom USA og Cuba på å være venner igjen.

Men nå var det altså Cuba-krisen. Der er det litt forskjellige versjoner som blir presentert, vi er litt inne på det som Pinter skrev så fint om, at historien om virkeligheten er virkeligere enn virkeligheten selv. Alle opplyste mennesker skal vite at det var snakk om at Sovjetunionen ville utplassere mellomdistanseraketter med atomstridshoder på Cuba. Cuba tillot det, men amerkanerne nektet. Her var det ikke snakk om selvstendige staters suverenitet, her var det beint til saken, USA skulle ikke ha atomvåpen rett utenfor sin stuedør. De truet med atomkrig for at Sovjetunionen skulle fjerne dem. Ingen er i tvil om at atomkrig ville vært enden på det, om ikke Sovjetunionen hadde bøyet av for ultimatet.

Det er det nærmeste verden har vært atomkrig. Dit må vi aldri igjen. Og den tidens politikere ble skremt, etter Cuba-krisen begynte en periode med tøvær og nedrustning, muligheten for verdens undergang var en stund litt for reell.

Noen versjoner av Cuba-krisen inneholder også noe om Tyrkia. USA utplasserte raketter der, med atomstridshoder, like utenfor Sovjetunionens stuedør. Helt opp til grensen, faktisk. Sovjetunionens leder, Nikolaj Khrutsjov, foreslo som en løsning på krisen, at USA fjernet sine atomraketter i Tyrkia, så skulle Sovjetunionen la være å utplassere sine på Cuba.

Så kan hver og en av leserne tenke over hva de selv ville gjort, i USAs sted, om de ville fjerne atomrakettene i Tyrkia i bytte mot at Sovjetunionen lot være å plassere sine på Cuba, eller om de ville kreve at Sovjetunionen trakk tilbake sine raketter betingelsesløst. Det siste ville risikere atomkrig. Så kan dere gjette hva USA gjorde.

Noam Chomsky har skrevet veldig godt om dette på the Guardian.

For de som ikke gidder lese kilden kan jeg skrive det her at USA ikke gikk med på Sovjetunionens forslag om at «vi fjerner våre, dere fjerner deres», USA insisterte på å beholde rakettene sine i Tyrkia. Og de risikerte med det atomkrig.

Hva som gjør meg skremt, og som gjør at jeg bruker ord som atomkrig også om krisen i Ukraina, selv om vi er langt derfra ennå, det er at i den amerikansk verden er det en oppfatning av at den harde linjen førte frem. You have to be tough with the tough guys. USA satte hardt mot hardt, og vant. Det samme gjorde de i perioden til Reagen, på 80-tallet. I amerikanernes historiefortelling endte den kalde krigen med seier, fordi Reagen tok våpenkappløpet ut i rommet, noe et Sovjetunionen i økonomiske vansker ikke kunne være med på. De måtte søke fred og forsoning, og det ble på amerikanernes betingelser, USA vant. Denne versjonen av historien har ikke noe punkt om Sovjetunionen hadde en leder, Gorbatsjov, som faktisk ønsket fred. Freden kom fordi de var tvunget til det.

Lignende oppfører de seg nå i konflikten i Ukraina. De vet at Russland er i økonomiske problemer, at de ikke kan holde ut noe våpenkappløp med USA og dets allierte, og at USA dermed kan kjøre på i konflikten. – Vi må øke Russlands kostnader, sier de hele tiden, selvfølgelig uten å bry seg om at kostnaden for Ukraina er landets eksistens. Derfor sender USA nå NATO-soldater kalt ledere, eller trenere, eller pedagoger, eller hva slags eufimisme de finner på. De sender våpen, med fly, og de sender penger som Ukraina kan bruke til å lage våpen selv, som verdens 9 største våpeneksportør trenger ikke Ukraina så mye våpenhjelp, som de trenger penger. Alt er for at Russlands kostander skal øke, og at de til slutt, forhåpentligvis skal knekke.

Problemet er hvis det blir en ny krise med alvorlighetsgrad i klasse med Cuba. Om det virkelig blir snakk om atomvåpen, ikke som en tenkt mulighet, om alt skulle gå galt, men som en reell mulighet i dag, eller i morgen, sånn som det var de dagene Cuba-krisen stod på. Det eskalerer så voldsomt at USA og Russland støter på hverandre, alt kommer helt ut av kontroll, og det blir på ny reell sjanse for at det utvikler seg til atomkrig. Russland har truet med det allerede, i ufordekte hint, de har minnet USA om at de er jevnbyrdige med dem i atomvåpen, og at det kan komme til en situasjon der det er aktuelt å bruke dem, det er hypotetisk, men ikke utenkelig. Advarselen er klar og tydelig.

Krisen i Ukraina er en unødvendig konflikt. Med litt bedre politisk håndverk, så ville den vært unngått. Høsten 2013 hadde det vært fullt mulig å finne frem til en avtale både Ukraina, EU og Russland kunne gå med på. Men EU og Russland kranglet om Ukraina som en mor og far som drar barnet i hver sin retning, og ender med å dra barnet i stykker. Siden har man også kranglet og kriget, heller enn å finne løsninger, som sammenlignet med situasjonen vi har nå, ville vært mye bedre, for alle parter.

Og det er dessverre fortsatt slik at utsiktene for at det skal gå verre, er mer sannsynlige enn for at det skal gå bedre. Hver av partene kjemper for maksimal seier, det er ingen reelle forsøk på kompromiss, og de forsøkene som er, blir torpedert av ekstremistene på begge sider. Ukraina er redusert til å bli et land som de i Midt-Østen, som et Balkan man ikke var klar over, som et land i Afrika, ingen forstår seg på. Det var helt unødvendig, for Ukraina var et land som fungerte noenlunde greit. Folk hadde det ikke bra, men ingen skjøt på hverandre, og man kunne fritt si hva man ville om alle. Nå er landet en ren katastrofe.

Katastrofen Ukraina kan forplante seg til hele verden. Det gjør denne konflikten verre enn andre, også for de som ikke har famile der. Det er to stormakter som møtes, USA og Russland, og de har veldig ulik oppfatning om hva som har skjedd og hvem som har skylden. Saken er heller ikke så enkel som den vanligvis blir fremstilt i norske medier. Her vil jeg foreslå å ta en titt på gamle aviser, fra 1962, Cuba-krisen, og se hvor godt vi dekket saken da. Var det den gang også en helt og en skurk, helten var USA, skurken var Sovjetunionen, og skurken Sovjetunionen ville på skurkeaktig vis plassere atomraketter like ved siden av USA, helten? Og Sovjetunionen den gang satte hele verdenssituasjonen i fare, slik Russland gjør nå?

EU og NATO har gjort en rekke med feil i sin tilnærming til Ukraina, åpenbare provokasjoner, som lett kunne vært unngått, og det ser ikke ut til å være verken evne eller vilje til å gå tilbake på tidligere feil. Det er heller ikke så lett å snu nå, det vil være å belønne Russlands oppførsel, som også har vært stygg, men altså ikke så stygg som vi forsøker å gjøre den. Men så er det bare å ofre noen tanker på hvordan det går, når to allmektige krefter kjører på, overbevist om at de har rett, og motparten må gi seg.

I 1962 satte amerikanerne hardt mot hardt, de risikerte alt, og ville ikke gi noenting for at Sovjetunionen skulle trekke tilbake rakettene sine fra Cuba. Det sitter dypt i den amerikanske mentaliteten, don’t negotiate with the terrorists, don’t offer them anything. I deres historiebøker lyktes de i 1962 og på 80-tallet under Reagen, kjør på, call the bluff. For Sovjetunionen var det slik at det ikke var verdt å risikere atomkrig for Cuba, det var for langt unna, og rakettene der skulle neppe brukes til noe uansett. Så de trakk seg, gudskjelov. Problemet er at det vil de ikke gjøre i Ukraina. Der er det USA om er langt unna, og USA som må trekke seg. Russland kommer aldri til å gjøre det.

Derfor er konflikten i Ukraina meget farlig, ikke bare for landet selv, de går under i denne stormaktskonflikten, men for hele verdensfreden. I den opprinnelige kalde krigen visste partene hvor grensene gikk, Sovjetunionen trakk seg fra Cuba, i amerikanernes verdensdel, og amerikanerne blandet seg ikke inn i Tsjekkoslovakia og Ungarn, Sovjetunionens områder, selv om det moralsk kunne være god grunn for det. Nå er kamparenaen Ukraina, gammelt russisk kjerneland, de kommer aldri til å gi seg. De kommer til å risikere alt.

Det er ingen naturlov som sier at kriser som dette vil ende godt, selv om det har gjort det hittil. Cuba-krisen endte godt, men kun fordi Sovjetunionen bøyet unna for USAs ultimatum. Det kommer ikke Russland til å gjøre i Ukraina. Derfor er jeg ganske bekymret om dagen.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s