Dialog i forskjellige verdener

Det er Twitter-storm på pro-russisk side om dagen. De er i harnisk over drapene på journalister og opposisjonspolitikere i Kiev, og den lille oppmerksomheten dette har fått i vestlige medier. Og de pøser på med ekstra propaganda, som om det ikke var nok at folk med alternative meninger blir drept, og at styresmaktene bagatelliserer det, de finner også nettsider som «viser» at det er NATO som kanskje står bak, siden nettsider med folk å drepe har IP-adresse i USA. Videre har de funnet frem til en app, i Google play, som «visstnok» også skal inneholde en drapsliste.

Ganske sykt.

Jeg har vært på noen temadager om Russland her i Stavanger, i dag og på torsdag, forgårs. Temaet torsdag var Russland, stjernen den kvelden var professor Jens Petter Nielsen. Temaet i dag var Russland og Ukraina, og krisen vi nå er i. Storstjernen var tidligere ambassadør Øyvind Nordsletten, fra Horpestad på Bryne, og en ekte jærbu. Han var en fryd å høre, i språk og i innhold. Nordsletten har vært ambassadør både i Russland og Ukraina, og i motsetning til andre med gammel erfaring i disse landene, er han også oppdatert med informasjonen. Dette var skikkelig.

Denne gangen fikk jeg lov til å levere spørsmålet mitt, det fikk jeg ikke torsdag, da ble jeg avbrutt, men selv om jeg fikk levere det, fikk jeg ikke noe svar. Det var heller ikke så lett å svare på, og Nordsletten fikk tre spørsmål samtidig. Alle sammen kompliserte, og i det han tok mikrofonen, fikk han beskjed om å være kort fordi nå skulle vi runde av. Jeg fikk i hvert fall fortalt ham at i denne krisen trenger vi diplomater, det har det vært mangel på i alle faser av den.

Spørsmålet var hvilken diplomatisk løsning vi skulle jobbe for, og om det var riktig å jobbe for en diplomatisk løsning, eller om vi burde sette hardt mot hardt og ikke gi opp våre sanksjoner av alle slag, inntil Russland oppgir alle krav i Ukraina. Jeg lurte også på om Minsk-avtalen fra vårt synspunkt var noe vi kunne akseptere, eller om dette bare var en midlertidig avtale mens vi jobbet for full seier.

I løpet av fem minutter går det ikke an å svare på noe sånt. Det var samtale etterpå, ved bordene, i timevis, som hadde vært riktig. Dette er lange og tunge diskusjoner.

Nordsletten var klokkeklar på at respekt for grenser er ufravikelig, Norge forholder seg til folkeretten, og Russlands annekteringen av den er et åpenbart brudd på den. Diplomatiet blir vanskelig når en av partene bryter spillereglene. Slik er det i alle spill. Man må være enige om felles regler for at det skal fungere.

Jeg er også opptatt med en humorfestival i kveld, så jeg får ikke skrevet posten ferdig.

***

Det skjedde litt av hvert på den festivalen, blant annet mistet jeg ipaden for en stund, der teksten var lagret, og i dag, mandag 20. april, om kvelden, måtte jeg tilbakeposte. De siste dagene har jeg ikke fulgt mye med på nyheter, det har gått i ett med andre ting, men av det lille jeg har sett, er Minsk-avtalen kommet under sterkt press, og opprørslederen Zakhartjsenko har i intervju med BBC at det vil komme en jevn strøm av slike Minsk-avtaler så lenge Kiev ikke skjønner at de ikke kan vinne. Så det er ganske dystert, selv om de fleste jeg snakket med i helgen, sa at de ikke hører så mye til denne konflikten lenger. Det er altså ikke fordi det går noe bedre med den.

Så videre til diskusjonen jeg skulle gjøre.

*

Det er brudd på reglene å annektere landområder, det gjør man ikke lenger. Det kom som et sjokk på den vestlige verden da Russland annekterte Krim. De var totalt uforberedt på det, og hadde ingen plan om hvordan de skulle reagere. Reaksjonene har ikke gjort noen ting bedre, ikke for noen. Protestene har vært veldig sterke, men EU og USA sliter med å følge protestene opp med handling.

Tidligere ambassadør Nordsletten minnet også om Bibelordet, man setter lettere splinten i den andres øye, enn bjelken i ens eget. Nordsletten nevnte Irak, Libya og Afghanistan, den slags konflikter, der USA og dets allierte vitterlig har brutt en lang rekke regler de pålegger andre land å følge. Irak og Libya var ikke legitime kriger, Irak var til og med bygd på en løgn. Og i Libya gikk USA og NATO – med Norge og Stoltenberg som ivrig deltaker – langt ut over FN-fullmaktene for å bombe Ghaddafi bort fra makten. Resultatet er ubehagelig synlig. En stat i oppløsning, militante islamister på fremmarsj, desperate flyktninger som dør på veien mot Europa.

Russland vil nok sikkert minne om at EU og USA brøt en del spilleregler i Ukraina også. Andre organisasjoner er jo forventet å akseptere det når en valgt og legitim statsleder ikke vil gjøre avtale med dem, i Ukraina ble det demonstrasjoner, der deler av folket jaget bort denne legitime statslederen, og verken EU eller USA hadde kvaler med å straks anerkjenne og lage avtaler med det nye regimet. Sånt er bare tillatt når vi gjør det selv. De internasjonale reglene er laget av oss, blir tolket av oss, og man kunne like godt bytte ut av med for i den setningen. Verdens grenser er tegnet av oss. Det er klart vi vil ha dem som de er. Skal de endres, er det vi som skal gjøre det, som i Jugoslavia, Sør-Sudan, det er ikke vanskelig å komme opp med eksempler.

Både denne lørdagen og torsdagen var temaet for møtet å få til dialog og forståelse, man skal skjønne hva Russland er for noe, skjønne hva konflikten går i. Men det er mye desinformasjon, mye god vilje og gode intensjoner, som Norge er så gode på, vi vil jo stå opp for ytringsfrihet og menneskrettigheter og folkeretten, det mener vi oppriktig, og vi vil også veldig gjerne være oppmerksom på alle problemene som er i land som mangler de demokratiske tradisjonene vi har, og som har en mer bitter historie. De gode intensjoner er ikke alltid nok, noen ganger kan de til og med virke skadelige.

En av de som snakker sier Russland har annektert Krim og områder i øst i Ukraina. En annen sier at vi ikke må gjøre samme feil som i Sudetenland, vi må ikke gjøre samme feil om under krigen. Selv Nordsletten sier det er 30-40 % i Ukraina som snakker russisk som førstespråk, jeg tror han brukte uttrykket «russiske språkbrukere». Jeg har sett tall veldig mye høyere. Det finnes studier som viser at det er 80 % som har russisk som førstespråk. Russisk er språket overalt, til og med på Maidan, til og med den ultranasjonalistiske Aidar-bataljonen, de snakker forsyne meg russisk hele gjengen. Det er det språket de kan.

Det er jo også kanskje spesielt en dag da ytringsfrihet og mediefrihet er tema, så blir det ikke nevnt med et ord de fire som er drept i Kiev bare siste uken, de ti som er dødd under mystiske omstendigheter siden januar. Igjen var det Russland som var tema, at ytringsfriheten får dåligere kår der, at det blir vanskeligere. Mordet på Nemtsov var forferdelig, men er ikke det det første politiske mordet siden 2009? Også for journalister skal man langt tilbake i tid. Medielovene i Russland er laget for å opprettholde kontrollen. Men Buzin var en av de mest kjente og mest populære journalistene i Ukraina, og i hvert fall blant dem som tilhørte opposisjonen. Skulle ikke det i det minste vært nevnt?

Selv om vi i Norge og ellers i vesten overser disse drapene, så blir de ikke oversett på russisk side. De er rasende over dobbeltmoralen, og det er slett ikke russisk propaganda, som vi gjerne avfeier det som, det er meget forståelig indignasjon over vestens reaksjoner når de som dør er på vår side. Charlie Hebdo var ikke så mye et angrep på ytringsfriheten, som et angrep på våre liberale og sekulære verdier, vi vil virkelig gjøre narr av religionen, mens drapene på journalister og redaktører  i Ukraina er et angrep på russiske verdier vi også vil ha bort. Det samme var drapet på Nemtsov, i Russland, der forskjellen mellom ham og de som blir drept i Ukraina, er at Nemtsov var uttrykt liberal og pro-vesten, mens de ukrainske opposisjonspolitikerne ikke er liberale og heller ikke pro-vesten, og vi snakker ikke om dem, ignorerer dem bare.

Det er dialog i hver vår verden, russisk side fatter ikke at vesten ikke kan forstå dem, hva i all verden skal vesten inn i Ukraina etter, og skille det som hører sammen. Det er utbredt syn på russisk side, og – vær oppmerksom på det – på ukrainsk side, i den delen av landet som stemte på Janukovitsj da han ble valgt til president, og blokken hans da de vant parlamentsvalget i 2012. Det er et syn vi bare legger lokk på, som om det ikke eksisterer, vi snakker ikke om det, tier. For oss blir historien mye finere om vi er på det godes side, om vi endelig gav ukrainerne troen på frihet og velstand, med Maidan, og at vi nå gjerne vil hjelpe dem hele veien vestover, med alt det innebærer, og det er et ondt, gammelt Russland i øst, som forsøker å holde på makten det en gang hadde, og ikke forstår at tiden har løpt fra det.

Jeg tar meg mange ganger i å tenke at det er ikke så farlig hva som egentlig skjer, for folk får det ikke med seg uansett. Det er ikke noe å håpe på å endre folks inngrodde forestillinger, om disse er oppstått i Russland, Ukraina eller andre steder. Jeg var egentlig optimistisk med tanke på disse seminarene, men jeg var pessimistisk i det jeg gikk ut. Det er mye med konflikten i Ukraina som er virkelig vondt og vanskelig. At det er så stor forskjell i oppfatningen av den, etter hvor du befinner deg i verden, gjør det betydelig verre. Det ser ikke ut til å være mulig å bygge noen bro, ikke lage noen løsning, ikke forstå den andre siden. Den historien vi i Vest vil fortelle om Ukraina er ikke helt sann, enda hvor godt vi liker den.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s