Jeg skriver dette innlegget 25. april, og tilbakeposter til en ledig dag, 20. april. Jeg liker ikke å ha flere innlegg samme dag, og dagene fremover kan fort vise seg å bli opptatt med andre innlegg. Dette innlegget skulle heller ikke bli så langt, og det passer godt å ha det 20. april.
Torsdag 16. april var jeg på russiske dager på Cafe Sting, Sting nere, Stavanger. Det var noe som het kåkå, og temaet denne dagen var Russland, å forstå Russland, kultur, historie og politikk, jeg har allerede skrevet en post om arrangementet. På scenen stod blant andre statsstipendiat Peter Normann Waage, jeg har tidligere uttalt meg diplomatisk om ham, kanskje skulle jeg skifte til å uttale meg ærlig. Hans innlegg var skrale greier, uhyre overflatisk, enkelt, misvisende og veldig langt fra å være oppdatert. Det har jeg latt sive ut litt i andre poster, det finnes en del folk i Norge som skaffet seg et navn på 90-tallet eller tidligere, og om nå reiser rundt og holder foredrag på nøyaktig den samme kunnskapen de hadde den gang. De har ikke fått med seg at verden har forandret seg, mens de har stivnet.
Med det ble også dette seminaret et seminar for å misforstå Russland, for å bekrefte fordommene, eller for å erstatte gamle fordommer med nye. Det hjelper ikke.
En av historiene Waage fortalte, var da Jeltsin skulle ut og kjøre med sjåføren sin, de har alle sjåfører, russiske statsledere. Jeg mener Waage snakket noe om at Jeltsin hadde tannverk, og at det var årsaken til at de ikke hadde følgebil, denne dagen. Her kan hukommelsen ha sviktet meg, kanske var det noe annet Waage sa, men tannverk hadde i alle fall ikke Jeltsin. Men det er riktig at han ikke hadde følgebil. Denne bilen hadde en rolle i den trafikkerte Tverskaja-gaten i Moskva, der bilen med Jeltsin i skulle kjøre ut, følgebilen skulle sørge for at trafikken stoppet. Eller, det er politiet som stopper trafikken når de ser Jeltsins bil kommer, så kjører følgebilen først ut, så kommer Jeltsins bil etter. I følge Waage var det nå slik, at sjåføren spurte Jeltsin om han bare skulle kjøre ut, eller om han skulle vente, og følge med på trafikken. – Kjør ut, hadde Jeltsin vinket, og det hadde sjåføren gjort, rett i en kollisjon med en annen bil.
I følge Waage illustrerte dette hvor stor respekt russeren har for statslederen. De kjører heller ut i trafikken og kolliderer, enn å gjøre i mot statslederens ønske. Det var en morsom, anekdotisk historie, og publikum lo. Kanskje hadde det gjort seg om det norske folk ikke var så veldig muntre, og heller litt mer kritiske.
For det er noe veldig rart med denne historien. Ingen sjåfør kjører rett ut i en trafikkert gate, man ser seg for, og kjører når det er trygt. En privatsjåfør kjenner også den han kjører for, de har kjørt hverandre mange ganger, kjenner hverandre, og det er helt latterlig å tro at en sjåfør skal kjøre rett ut i møtende trafikk, bare fordi den han kjører vinker ham til å gjøre det. Koblingen om at han skal ha gjort det «av større frykt for Jeltsin, enn trafikken» virker rett og slett smått absurd.
Kilden til Waages opplysning er Jeltsins egen biografi, på norsk har den tittelen «Kampen om Russland», og kom ut i 1994. Jeg har den her. Der ser historien ganske annerledes ut. – For å være helt ærlig husker jeg dette øyeblikket dårlig, skriver Jeltsin, og så videre
Trafikken gikk i åtte felt, det fantes ingen korridor, det fantes ikke et hull engang. En politimann stanset trafikken, men fordi vi var uten ledsagende bil, la ikke alle merke til politimannens skilt. Vi burde ha bremset opp, ventet til alle stoppet. Men sjåføren så på meg, jeg viftet mekanisk med hånden – la gå, kjør. Han tro til på gassen, kjørte forbi en varebil og vi ser åpen vei, så plutselig – et forferdelig smell! Og vil smerte i hodet…
Jeg kan ikke se her hva Waage ser her som skal gjøre sjåføren vettskremt, og hvordan dette kan brukes til å illustrere russernes frykt og respekt for statslederens sin. Denne frykten og respekten finnes, men det finnes mye bedre eksempler å illustrere det med. Eksempler som gjør respekten forståelig, og ikke sprø.
Waage dro frem historien i anledning at Putin hadde vært borte så mange dager, nå i mars, det var et mysterium hvor Putin hadde blitt av. Waage nevnte at Jeltsin også mange ganger forsvant ut av offentligheten, det var ganske vanlig, og av andre årsaker enn Putins. Jeltsins alkoholproblem er kjent, og så var det altså denne gangen, da han var på sykehuset etter en trafikkulykke. Jeltsin skriver selv at han ikke fikk noen alorlige skader, bare en lett rystelse, men at legene fikk overtalt ham til å reise til sykehus, for sikkerhets skyld. På meg virker det ikke som noe langvarig opphold.
For øvrig skriver Jeltsin at han er plaget av rykter om sykdom,
Disse situasjonene med reell og oppdiktet livsfare forfølger meg, gjentar seg, og gang på gang dukker de opp i hukommelsen, som om noen vil advare meg. Dette tester karakterstyrken, holder meg «parat».
Det ville kanskje være mer naturlig å trekke frem dette eksempelet fra Jeltsins bok, om at Russland er et land der rykter lever godt. Det var ikke måte på hva rykter som oppsto da Putin var borte, og ikke bare i Russland, hos oss også. Her var det også de festligste, de morsomste ryktene som levde best. At Putin bare var syk, var forkjølet eller hadde influensa, og så kunne man ikke se det fordi Putin kan ikke vise svakhet. Som om det ikke var svakhet å være borte fra statslederposten i elleve dager, uten noen offisiell grunn.
Det er morsomt å le, særlig på bekostning av andre, og vi mennesker har det med å like det best når våre egne oppfatninger blir bekreftet, når det er slik vi trodde. Derfor lever de godt i offentligheten, absurde påstander som passer godt med sånn vi har fått det for oss det skal være, mens det aldri blir tilsvarende oppmerksomhet på den andre siden, at tingene er mer komplisert, og at tingene virker syke fordi vi ikke har forstått dem.
Kanskje er det noen av de samme mekanismene som virker i barneverndebatten. Det ble også nevnt på de russiske dagene, både torsdagen og lørdagen, hvor sykt det er at russerne tror at norsk barnevern stjeler russiske barn for å gjøre noe med den norske befolkningsnedgangen. Absurd, selvsagt, og enklere for oss å forholde oss til, enn at det ikke bare er russerne, men folk fra hele Øst-Europa, Polen, Lithauen, Slovakia, som reagerer på at barnevernet tar barna deres, og de ikke forstår hvorfor. Det er et ganske alvorlig problem. Og vi skulle ta det alvorlig ved å forsøke å sette oss inn i hva problemet er for dem, i stedet for å hente frem det sykeste argumentet de har, og avfeie det med en oppgitt latter.
En helt grei blogg 