Møte i foreningen Rogaland – Novgorod

Det skjer så mye provoserende i Ukraina, og i verden. Søndagens ufattelige ulykke i Middelhavet, 800 mennesker drept. Afrikanere, uten navn og ansikt for oss, fra Libya, Nigeria, Sudan, Somalia, Syria også, hver av dem hadde betalt minst 500 dollar for sjansen til å komme seg til Europa i denne overfylte båten. Årsaken til at de ville forsøke denne vanvittige reisen er kriser vi delvis er skyld i. Libya var det vi som bombet. Hvor mange var det egentlig som fulgte med på hva som skjedde der? Kan vi stole på at regjeringen vår gjorde det?

Folk jeg har snakket med de siste dagene har ikke hørt om de fire drepte i Kiev den siste uken, at de er en del av 10 opposisjonspolitikere og journalister som er dødd under uklare omstendigheter. De har heller ikke hørt om de vanvittige lovene som er vedtatt, lover som forbyr diskusjon om historien. Det er så totalitært som det blir. Når statsmakten tar monopol på historien, da vil den også ha monopol på tenkningen i landet. Ukraina er et land som vandrer ut i mørket, det er ikke mye håp der nå.

Jeg har hovedfag historie, og reagerer sikkert mer på det enn andre. Det gjør meg fysisk vondt. Jeg synes det er et ufattelig overgrep. Det er som om en statsmakt i Norge skulle forby 17 mai, gjøre Quisling til helt og Gerhardsen, så hardt rammer de nye lovene Ukrainas befolkning i øst. Det lukker døren for gjenforening. Har man den minste sympati for befolkningen på Krim, ønsker man at landet aldri skal tilbake til Ukraina. Lovene er et direkte angrep på deres identitet. Det er ikke mye som er styggere. En statsmakt som omdefinerer historien ved lov, og så sletter alle spor, forbyr diskusjon, gjør motargument straffbart, det er ikke lett å finne noe sidestykke i nyere historie. Man må tilbake til Sovjettiden, som Ukraina vil vekk fra. Ikke på denne måten, skulle vi sagt til dem, var det verdighet i oss.

Men vår verdighet strekker seg ikke lenger enn at vi lukker øynene, og ser en annen retning, når utviklingen ikke går som vi hadde tenkt i land vi ville støtte. Det var stor oppstand da Ghadaffi bombet Bengazi, jeg vet ikke hvor mange sivile som døde i denne bombingen, kanskje var det 800? Samme antall som nå døde i båten som havarerte, en båt som aldri ville seilt ut om Libya var en stat som fungerte. I Europa er vi ikke i nærheten av å ta i mot så mange flyktninger som vi skaper. Russland har tatt i mot en million flyktninger fra Ukraina. Hvor mange flyktninger har Europa tatt i mot fra hele verden? Hvor mange har USA tatt i mot?

Det var deilig å være på møte i foreningen Rogaland – Novgorod på søndag. Det var deilig å snakke om Russland, uten å måtte forsvare noe, forklare noe. Bare snakke helt vanlig, med vanlige mennesker. Dette er en forening som har eksistert i mange år, og som jeg burde ha hørt om, men aldri har bitt meg merke i. De har noen samlinger i året, reiser av og til til Russland, har ikke noe mål eller visjon eller noe slikt, annet enn å samles.

Søndag var vi i direktørboligen til den gamle tinnfabrikken i Stavanger, det vil si det var ikke boligen, men kontorbygningen. Ærverdig og fin, fra en tid det var forskjell på folk, direktøren hadde eget kontor og eget toalett, og egen trapp, kom du inn dit, skulle du vite hvem du var. Det var mer snakk om denne direktørbygningen, og om tinnfabrikken og gamle Stavanger, enn om Russland.

Det gjorde godt. Verden er mer enn død, sensur og krig. Dette var folk som bare ville samles, spise litt middag sammen, synge litt, snakke litt, mimre litt. Det var 4-5 russere der, alle kvinner. Mange med norske ektemenn, men jeg vet ikke med alle. En av dem var fra Estonia, fra Narva. Hun var sint over hva det var blitt med byen hennes etter Sovjetunionens oppløsning og Estonias selvstendighet, stedet er forfalt, det blir ikke tatt vare på. En gang var hun stolt over å være derfra, hun sa alle var det, det status. Nå følte hun at hun ikke hørte hjemme der, at hun ikke hadde noe hjemsted. Hun følte seg ikke helt velkommen i Norge heller. Av og til liker jeg det, av og til hater jeg det. Her snakker hun på vegne av mange innvandrere, det har jeg fått mer innsikt i etter selv å ha blitt gift med en.

Det var veldig kjekt for meg å snakke russisk med alle disse folkene. Blant de norske var russiskkunnskapen sparsom. Det var en som snakket som jeg, noen som kunne litt, de fleste kunne ingenting. Blant de russiske snakket alle godt norsk, så nær som en. Jeg tror hun var kontaktpersonen i Novgorod, jeg fikk ikke helt tak på alt, det var min første kveld i denne forsamlingen. Denne kvinnen skulle reise videre til Barcelona neste dag, og holdt en tale, full av følelser, som bare russerne kan det. – Jeg er så glad i dere alle sammen, sier hun, og det er ingen tvil om at hun mener det. Russerne gir så mye i vennskap, når man tilbyr dem det.

Det finnes også et kynisk, grisk og farlig Russland. Det er det politiske Russland, det økonomiske, representert av eliten. Der må man være ulv for å overleve, blant ulver, vær ulv selv, er et ordtak de har. I Sovjettiden var det dette Russland de fleste så, i hvert fall her i vest.

Nå er dette endret, med åpenhet og innvandring. Vi skal være sjeleglade for det, for sjansen til å lære menneskene å kjenne. De er langt fra så umenneskelige som politikerne som styrer dem, de er smilende, kjærlige og varme, og med et svært sterkt ønske om at folk skal ha det godt rundt dem. Slik er det også med de jeg har møtt i Ukraina. Det er akkurat det samme der. Førsteklasses mennesker, elendige politikere, skruppelløse businessfolk.

Dessverre er det de siste som har makten. Men om det en gang får roet seg, er det millioner av mennesker klare til å synge sammen og spise middag sammen, til bare å ha det helt vanlig igjen. Jeg tror mange er møkkalei krigen, ødeleggelsene og hatet.