Det er sterke ord i overskriften. Det er sterke ting som skjer også, her i verden. Ukraina er ødelagt, hvor dypt de ødeleggelsene går vet bare de som kjenner landet. Alt som ble drømt om høsten 2013, i Ukraina, i Europa, i USA, i Russland, om hva som skal skje med Ukraina, alt er endt i landets undergang. De kommer ikke med i noe EU, ikke med i noe NATO, og ikke blir de alliert med Russland heller, alle har mistet det. Europa og Russland må dele på regningen, Europa med finansiering, Russland med tapte inntekter. For Ukraina venter ingen velstand, ikke noe liberalt demokrati, ingen ytringsfrihet, ingen trygghet.
Det er en fullstendig katastrofe, og den er helt utilgivelig. For den kunne vært unngått.
Jeg vil oppfordre mine lesere til å spandere en time av sitt liv på å se Stephen Cohens forelesning på Fairfeld universitetet, 5. februar, i år. Dere må gjerne se spørsmålene etterpå også, men det er forelesningen som er forberedt og engasjerende, den er skikkelig. Det er ikke enkelt å si i mot den, med fakta. Noen og enhver vil få seg noen aha-opplevelser, kanskje. Historien om krisen i Ukraina er ikke som vi blir den fortalt. I vest forsøker vi å dekke over de delene av den som ikke passer inn i vår fortelling, men de er der, og de teller.
Så kan dere rett etter å ha sett den, lese starten på rapporten fra tenketanken European council for foreign relations, den delen som omhandler forholdet til Russland. Er ikke dette en rapport fra et Europa som overhodet ikke er i stand til å se egne feil? Som overhodet ikke er i stand til å se sin egen rolle som den blir oppfattet av andre? Som gjør akkurat de feilene Stephen Cohen peker på? I hele beskrivelsen av sikkerhetssituasjonen, rundt hele Middelhavet, alle naboland, så er det den ene krisen og konflikten etter den andre, der USA og Europa har vært involvert. Jeg vet mye om krisen i Ukraina. Har det skjedd like mye stygt i de andre krigene og krisene, så er det ikke lenger lett å være stolt over å være Europeer.
EU som fredsprosjekt har feilet katastrofalt. NATO som sikkerhetsprosjekt har feilet katastrofalt. De tviholder begge på forklaringen at det er et «aggressivt Russland» som er skylden, men Russland er nå en gang nabolandet vårt. Med alle andre naboland Russland har går det nå ganske fint. Kanskje har det da noe med oss å gjøre likevel? Kanskje ser ikke alle andre land i verden på oss som så velmenende og fredselskende som vi liker å se på oss selv. Kanskje har de også en grunn til det.
En skal være forsiktig med å sammenligne. En hver krise er sin egen. De som kjenner Kosovo og Jemen godt, må gjerne korrigere meg. Det er en enkel research jeg har gjort, jeg har kommet over en del tall, jeg visste litt fra før, og jeg har kontrollert helt enkelt på Google søk og engelsk Wikipedia. Tallene for Kosovo er rett og slett ikke i nærheten av hva de er i Donbass, verken når det gjelder drepte eller flyktninger. Så er også Kosovo et mindre land, færre folk og mindre område, selv sammenlignet med de områdene opprørerne kontrollerer i Donbass. Men forholdstallene er heller ikke så forskjellige, det er fem ganger flere flyktninger fra Donbass enn fra Kosovo, så vidt jeg kan se, og dødstallene er sammenlignbare. Det var nok til at NATO kalte det en humanitær katastrofe, NATO ble gjort om til å bli en angrepsallianse, de angrep Serbia, selv om ingen NATO-land var angrepet eller truet, hovedstaden Beograd ble bombet i ukevis, om det ikke var lenger, til Serbia måtte gi opp.
Av det jeg kan se, så er ikke denne konflikten så ulik den i Ukraina som vi liker å innbille oss. Serberne var noen motbydelige nasjonalister, den gangen, det var sterke og stygge etniske dimensjoner i Serbias oppførsel, og i volden, og propagandaen nørte opp under det stygge. Slik er det vitterlig i Ukraina også. Det går ikke an å nekte for det, det er altfor synlig og åpenbart. I Beograd bombet NATO TV-stasjonen for å gjøre slutt på propagandaen, det ble erklært å være et lovlig mål å bombe, et militært mål, ingen krigsforbrytelse. Den ble brukt til Serbisk propaganda.
Jeg skal ikke trekke denne sammenligningen for langt. Poenget er at vi deler inn i oss og dem, og at vi alltid ser alle konflikter fra vår egen side. Det er også et poeng hvorfor det ikke er noen som griper inn mot Kievs bombing av Donbass? Hvorfor har det i 12 måneder nå vært helt tillatt å si at det er russiske styrker i Donbass, derfor må Kiev bare bombe, bomb i vei, ta de våpen dere har, så skal vi sende flere, vi tar oss av finansieringen. Hvorfor er det ingen som ikke heller tar til orde for å sende hjelpesendinger til Donbass?
Har vi virkelig i hele Europa og den vestlige verden sovnet inn i retorikken at innbyggerne i Donbass er terrorister? Er dette det folket vi ikke vil hjelpe? Er det slik at vi også er enige i Kievs linje, om at de bare kan reise til Russland om de ikke synes det er noe bra i Ukraina? Er ikke dette som å si at Kosovo-albanerne like gjerne kunne reise til Albania, hvis de ikke har det noe fint under serberne, som de hører til?
Og hva er det egentlig som er skjedd i Jemen? Er det ikke der, en statsleder som har flyktet? Det var så vidt jeg vet ikke en demokratisk valgt statsleder, men det var en legitim statsleder, men han flyktet, og gikk av. Så går nabolandet, Saudi Arabia, inn og bomber med bombefly for å få denne statslederen tilbake. I dette har de USAs fulle støtte. Er ikke dette ubehagelig likt Russlands støtte til Janukovitsj, rett etter han ble avsatt, en støtte det ikke fulgte bombefly med, men som de ble kritisert for så det ikke lignet noen ting. Skulle ikke engang Russland anerkjenne det nye regimet som EU og USA nå støttet, og som USA hadde vært litt for nære i arbeidet med å få innsatt, «vi har meglet frem en avtale om overføring av makten i Ukraina», sa Obama, på CNN. «Vi vil ha Jatseniuk», eller «Jats», som hun kalte ham, Victoria Nuland, i en samtale som ble fanget opp, og lagt ut på YouTube.
Er det ikke slik at USA og Europa oppfører seg akkurat som de vil, fordi de har makten til det? Vi har i alle år lært at Iran skal være så onde, men er de virkelig så veldig mye verre enn – for eksempel – Saudi Arabia, vår allierte? Sjekk opp sanksjonene Iran har vært utsatt for, atomprogrammet er bare en del av det, Iran er den gamle erkefienden, og sanksjonene går lenger tilbake enn atomprogrammet. USA er dessuten flinke til å finne påskudd for sanksjoner for land de vil være fiende med. Det har også Russland fått merke. Noen av dem må få være greie, annekteringen av Krim, kanskje noe av det som har skjedd i Donbass, men sjekk hvor mange det er og på hvilke tidspunkt de har kommet. USA har en egen agenda, og det er ikke å hjelpe Ukraina.
Hjelpen EU skulle gi Ukraina går det virkelig også an å stille spørsmål ved. 700 sider var avtaleteksten. Austerity, er et nøkkelord, streng disiplin, streng budsjettdisiplin, og å underkaste seg EUs regler. Noe av det er nødvendig, for å gjøre noe med den ukrainske korrupsjonen og økonomiske kriminaliteten, men avtaleteksten gikk selvfølgelig laangt, laangt utover dette. Det var en lang rekke detaljerte regler, slike vi har lært å mislike i Norge også, vi har jo selv sagt nei til EU to ganger. Jeg skal skrive mer om denne avtaleteksten senere.
Det er en ubehagelig følelse av at de har holdt oss for narr. Vi i Vesten skal jo være de åpne og demokratiske samfunnene, men jeg synes ikke dette har vært så veldig åpent. Jeg synes mediene har vært veldig selektive i nyhetene de serverer. Jeg synes alle tenketankene våre, alle fredskonferanser og drøftelsesmøter, alle komiteer, alle reiser, all dialog, alt som skjer, det diskuterer jo ikke hva som foregår. Jeg var selv på temadagene her i Stavanger, det ble ikke sagt noe om alt det jeg leser på nettet og i bøker, alt jeg ser og hører fra folk, det ble presentert en annen historie enn den jeg ser i min verden, og jeg fikk heller ikke slippe til med min.
Det var nettopp en ukrainsk journalist fra Krim som fikk en pressepris, hun sier forholdene på Krim er veldig vanskelig, vanskeligere enn i Russland, man kan ikke skrive kritisk, man risikerer å bli banket opp. Det er sant, det er en sak å jobbe for, og det er flott slike journalister får priser. Men nå er det altså slik at journalister i selve Ukraina blir skutt, ganske mange av dem faktisk, og det blir laget lister over hvem som videre skal skytes, og jeg kan ikke helt få meg til å tro at disse listene er ekte, enda det finnes både nettsider og apper, og det er så mye desinformasjon på alle sider at det går ikke an å vite hva man skal tro.
Min kone kan jeg stole på. Hun ringte meg i dag fra Kiev. Det var vondt og godt å se dem igjen, min kone og mitt barn, jeg savner dem helt fryktelig, etter at det ble problemer i passkontrollen da hun skulle hjem etter påske, og hun nå må vente på innreisevisum, det er uklart hvor mye lenger. Min kone har det fint, barnet har det fint, mest var hun opptatt av en vaskemaskin de skulle kjøpe, og kanskje ikke allikevel. Hun kunne fortelle at det skulle bli slutt på pensjonistpris på offentlig transport. De kommunale utgifter er doblet. Det er austerity, fra EU, streng disiplin. Jeg skal ikke gå god for at hun her uttalte seg presis, eller at jeg oppfattet henne korrekt på en dårlig skype linje, der vårt lille, kjære barn også ville lage sine lyder.
Og på toppen av alt ille er det nå over tusen vestlige soldater i Lvov, tusen NATO-soldater, offisielt og åpenlyst. Våpenhvilen er undertegnet, men man øver for krig. Det er en risiko jeg ikke ville tatt, jeg synes det er galskap. Men jeg får ikke være med i debatten. Det gjør heller ikke Stephen Cohen, eller andre som mener som oss. Den offisielle linjen er at Russland er aggressoren, at det eneste som nytter er å sette hardt mot hardt, og at hvis vi ikke stopper dem nå i Ukraina, så vil de fortsette og ta stadig mer land til vi i Vest endelig forstår hvilken ond makt vi har med å gjøre.
Det er en narrativ som passer godt for den USA kjører for hver eneste konflikt de kjører, de er onde hele gjengen, Serbia, Russland, Iran, Syria, Libya, Irak, det er demonisering, sanksjoner og bombing. Det pleier å føre til undergangen for landene som er involvert. Nå har det ført til undergangen for Ukraina. Det kan ennå gå mye verre.
En helt grei blogg 