I dag var de dårlige nyhetene fra Ukraina annerledes. Det er ingen politiske motstandere som er skutt, ingen kontroversielle lover vedtatt, ingen vanvittige uttalelser eller handlinger. Krigen i Donbass går sin gang, men det er vanskelig på å avstand å vite om den blir verre, eller bedre, eller forblir med det samme. Det er ingen rapporter om nye betydelige troppeforflytninger, ingen erobringer, ingen store endringer i troppenes posisjoner. De dårlige nyhetene kommer ikke fra Ukraina, denne gangen, de kommer fra Moskva og Washington.
Jeg blir litt deprimert av dem. Jeg føler meg rimelig sikker på at Russland ikke har noen ambisjoner om å ta mer land fra Ukraina, det var Krim, og det skyldes helt spesielle forhold som ikke eksisterer ellers i Ukraina, de går ikke med noen ønsket om å gjenopprette det gamle imperiet. De vil ikke bryte fredsavtalen for å krige til seg mer land, enda de vet at deres militærmakt er sterkest, og at Ukraina ikke vil kunne stanse dem. Det vil være galskap av dem å gjøre det, og det rimer ikke med hva de selv har sagt og gjort hittil. At det rimer med hva svært mange har sagt om dem, er en annen sak. Det er dannet seg et bilde av at Russland er en uhelbredelig imperialist, som alltid vil forsøke å karre til seg mer land, inntil det blir stoppet, og da med makt.
Jeg tror ikke på den historien. Jeg tror den er svært skadelig. Jeg tror Russland må møtes med dialog, reell dialog, der deres ønsker også blir tatt hensyn til. Jeg tror da Russland ikke er så umulige som svært mange nå vil ha det til. Det er ikke slik at så lenge Putin sitter med makten, er det umulig å få til noe med dem. Det stemmer ikke med fakta. Svært mange land har gjort gode avtaler med Russland under Putins regime. Norge også, med delelinjeavtalen. Lignende deling har Kina også fått til, og jeg mener det også er fremgang i grensespørsmålet med Japan. Det hadde vært mulig for EU å gjøre en avtale med Ukraina, der Russland var en partner, og ikke noen det gjaldt å isolere utenfor. Jeg tror fortsatt det er mulig å lage en slik avtale, og at det må være mulig, for vi har ikke noe annet valg.
Dette er hva jeg tror. Og jeg har brukt nesten siste halvannet år på å lese alt jeg har kommet over om krisen, bøker, nettsider, bakgrunnsstoff, alt. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ta feil. Mye av den reelle informasjonen er skjult fra oss vanlige folk. Vi vet ikke hva som foregår i maktens korridorer i Kiev, Moskva, Washington og Brussel. Vi vet ikke hva de vet, og tar hensyn. Vi ser bare det som slipper ut, og som vi av ulike årsaker finner frem til eller blir presentert for. Desinformasjonen er også overveldende.
Så hvordan skal man forholde seg, når det på ny kommer etterretning fra USA, om at Russland øker sitt nærvær i Donbass, at det er russiske soldater der og trener opprørsstyrkene. Og at russerne setter opp rakettskjold, eller et annet forsvarssystem av lignende type, defensivt, som vi kaller det. Det er ikke lov i følge Minsk-avtalen, og jeg er selv av den oppfatning at ethvert forsvarssystem er aggrssivt, eller vil bli oppfattet aggressivt av fienden. Så det er forferdelige nyheter om dette stemmer, det kan aldri komme noe godt ut av det.
Samtidig har BBC vært på besøk ved fronten, på ukrainsk side. De ble beskutt, og de sa dette var helt vanlig, det skjedde hver dag, opprørerne skjøt på dem, og de svarte med å skyte tilbake så godt de kunne. Bbc-reporteren kunne også fortelle at observatører fra OSSE hadde vært der, og at skytingen begynte rett etter de var gått.
Det kan indikere at opprørerne tenker på en offensiv, deler av dem gjør nok det, og uten støtte fra Russland, er det små sjanser for at den vil lykkes.
Jeg tror virkelig ikke jeg tar feil. Skytingen er ikke innledningen av en ny offensiv, rakettforsvaret er ikke den defensive siden av den samme offensiven, om det er sant det blir bygget. Jeg tror det er falske alarmer, som det er mange av i en betent konflikt som dette. De beror både på misforståelser, og bevisst desinformasjon.
Tidligere når beskyldningene mot Russland har vært som kraftigst, har det alltid kommet noe virkelig vondt ut av det. Amerikanerne pønsker på noe, og fyrer opp med disse beskyldningene. Kanskje er det riktig at disse beskyttelsessystemene blir satt opp, men jeg ville følt meg tryggere på hvordan dette her var, om opplysningene kom fra Berlin, ikke Washington. Tidligere har tysk og amerikansk etterretning motsagt hverandre. Da har den tyske vært den pålitelige, den amerikanske den aggressive, og mer politisk enn etterrettelig.
Russisk etterretning er også ute med informasjon. Det er amerikanske soldater i Donbass, øst i Ukraina. De skal trene ukrainske soldater, og ikke bare i Lvov, i vest, men i øst, opp mot fronten, jeg vet ikke hvor nær. Jeg vet heller ikke om etterretningen stemmer, eller om russerne også fyrer opp stemningen, og gir amerikanerne tilbake med sin egen medisin.
I alle fall er det en foruroligende og deprimerende utvikling. Derfor var det kjekt å få en positiv kommentar fra kommentatoren Erland i dag, i en annen post. Det er ikke bare politikere og maktmennesker som er del i konflikten, det er også vanlige folk. Og de vil nesten uten unntak ha slutt på den. I Ukraina er det overveldende slik, i øst, i sentrum og i vest, ingen ønsker krigen og krisen. De vil stort sett alle at tingene skal vende tilbake til det normale, på et vis. Det samme gjelder folk i vesten, når tingene bare blir forklart litt skikkelig, og det kommer frem at også denne saken har flere sider, og få ting er opplagte her i verden, så er de fleste innstilte på en løsning som kan gi fred og en mulighet for en ende på krisen. Det er ikke så umulig viktig hva denne løsningen skal være. Det er å få slutt på krisen og Ukrainas umulige situasjon som er viktig.
Det gir håp. Men jeg skåler ikke i cognac i kveld. Ved makten i Kiev, Washington og Moskva sitter det mennesker beredt til å kjøre konflikten til endes, for å nå noen politiske mål. Og disse målene er ikke engang nødvendigvis folkets beste. På slagmarken er det også folk som har mistet kontakten med eget liv og den virkelige verden. De vil fyre løs så lenge noen gir dem våpen og ammunisjon. De vil flotte seg med paroler om hva de kjemper for, men i en verden verdt å kjempe for skyter man ikke hverandre for paroler. Disse menneskene trenger penger, arbeid og et liv verd å leve for, ikke våpen. Men foreløpig er det altså våpen styresmaktene deres ser ut til å foretrekke å gi dem.
Det skulle ikke være slik. Jeg blir deprimert av det. Jeg føler jeg ikke gir min datter den gode verden hun bør få å leve i. Jeg blir sentimental og personlig. Jeg kom over en artikkel i dag, skrevet i mai i fjor, trykket i juniutgaven av New York review of books. Ukraine – the way out, heter den. Den er skrevet av Anatol Lieven. Og den inneholder skremmende presise anslag for hva som kommer til å skje, om man ikke finner en løsning på krisen, eller prøver med feil løsning, det har man gjort, og det har gått som han sa. Løsningen han skisserer virker så enkel og naturlig, og var realistisk og mulig den gang, veldig mye vanskeligere nå.
Situasjonen er ikke i prinsippet så annerledes nå. Det finnes løsninger mulige å få til. Men de er verken gode eller ideelle. Og det finnes en mulighet til å kjempe videre, ta kampen, knekke motstanderen, og få det som man vil ha det. Det siste innebærer en veldig stor risiko, det er veldig mange måter det kan gå galt på, også meget alvorlig galt, og selv om det skulle gå bra, er det til en meget høy pris. Likevel ser det ut til at de som bestemmer går for den. Huset brenner, og man sloss om hvem som eier det. Barnet dør, og man kjemper om foreldreretten. La oss heller slokke brannen, og redde barnet.
En helt grei blogg 