I dag er det nøyaktig 100 år siden rundt 250 armenske intellektuelle ble arrestert i byen Konstantinopel, dagens Istanbul. Det markerer starten på det som skulle bli forfølgelse, deportasjon og drap på omlag en million armenere, en av de aller største forbrytelser begått av et folkeslag mot et annet, og noe som mer enn det meste kvalifiserer til den betente betegnelsen folkemord. Hvis det ikke går an å bruke begrepet her, er det ikke lett å se hvor det skal kunne brukes. Det var systematisk, etnisk forfølgelse, og det førte til at armenerne som folkegruppe ble fordrevet fra tyrkernes land, eller fra det landet som i dag er Tyrkia. De som ikke greide å flykte, ble drept. Mange døde også av sult, sykdom og utmattelse.
En million armenere er et kolossalt tall, tatt i betraktning at Armenia i dag har bare cirka 3 millioner innbyggere. Nazistene utryddet 6 millioner jøder, av cirka 15 millioner. Det er litt over en tredjedel. Tyrkerne gjorde det ikke stort dårligere. Ugjerningen er ufattelig, og armenerne er ikke i nærheten av å få den støtten og anerkjennelsen lidelsene deres ville gitt dem om verden var skrudd sammen på en litt annen måte. For enda så opplagt det tyrkiske overgrepet er, så er det sider ved historien som gjør at det er greit for verdens stormakter å ikke gi dette så veldig stor oppmerksomhet, og ikke uforbeholdent kalle det folkemord, hvis det irriterer tyrkerne.
Slik sett er nazistenes jødeutryddelse enklere å forholde seg til. Alle tar avstand fra den, tyskerne også, det var et uttalt mål å utrydde jødene, og nazistene industrialiserte utryddelsen, det er ingen steder å gjemme seg, og tyskerne har heller ikke gjemt seg. Dette er folkemord, premieeksempelet. Stort flere folkemord har ikke verden klart å bli enige om.
Selve begrepet folkemord er tenkt ut av den polske jøden Raphael Lemkin. Som jøde i Europa i nazi-tiden ble han rammet av holocaust, selv slapp han unna ved å emigrere til USA, men mesteparten av familien hans gjorde ikke det, og ble drept. Lemkin var advokat, og ville gjøre begrepet Folkemord til en del av internasjonal lov. Han arbeidet utrettelig for å få dette til, og greide det, ordet er juridisk definert og vedtatt som en FN-konvensjon mot folkemord. Et folkemord er handlinger som tar sikte på helt eller delvis å ødelegge nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper. Det er viktig her at de skal ta sikte på å ødelegge disse gruppene, det skal være en villet handling.
Det mangler ikke på dokumentasjon, øyenvitneskildringer, primærkilder, kunnskap. I 1915 var ikke USA ennå trukket inn i første verdenskrig, det ble de først i 1917, og de hadde fremdeles diplomatiske forbindelser med det Osmanske riket, som Tyrkia fremdeles var den gangen. Ambassadør der var Henry Morgenthau, og han leverte et démarche (formell henvendelse) til tyrkerne fra de tre motstanderne i krigen, Frankrike, Storbritannia og Russland, der deportasjonen av armenerne blir fordømt. I denne démarchen blir uttrykket forbrytelser mot menneskeheten brukt, for første gang i historien. Jeg gjorde en liten innsats for å finne démarchen åpen på nettet, offisielle dokument fra så langt tilbake burde være det, men jeg klarte ikke å finne noe søkeord som gav meg en lett vei til det. Derimot fant jeg ganske mange andre sider med beskrivelser og dokumentasjon av hva som skjedde. Den mest overbevisende er kanskje denne, fra den armenske nasjonale komiteen i Amerika, med utdrag fra brev, telegram, uttalelser og rapporter fra perioden. Det er fulle referanser til hvor opplysningene er hentet fra, disse er sikre, men det går ikke an å klikke på noen lenker og lese dem selv. Enkelt detektivarbeid gjør imidlertid at en finner frem til dem, og mye mer, andre steder.
Den gang var det uproblematisk hva man skulle kalle det. Problemet var å få oppmerksomhet til dette overgrepet, i en verden i storkrig. Armenerne fikk utryddet store deler av sin befolkning i skyggen av stormaktskrigen i Europa. Konsul Leslie Davies skriver It has been no secret that the plan was to destroy the Armenian race as a race… (i brev til Morgenthau, 24 juli, 1915), og Morgenthau skriver it appears that a campaign of race extermination is in progress under a pretext of reprisal against rebellion (i konfidensielt telegram til utenriksminister Robert Lansing, 16. juli, 1915). Det er videre mange beskrivelser av detaljene, i denne og andre kilder. Det er massemord og utryddelse av hele byer, det er tvangsfordriving til fjell- og ørkenområder som innebærer den sikre død. Tyrkerne var fullt klar over dette, det er det også dokumentasjon på. Det var en villet handling, den rettet seg mot armenerne, og tyrkerne visste hva den innebar.
Om all dokumentasjon og alle øyevitneskildringer ikke skulle være nok, så snakker faktum for seg selv. Før 1915 bodde omlag to millioner armenere på tyrkisk jord, eller det man kanskje må kalle jord innenfor tyrkiske (ottomanske) statsgrenser. Fremdeles er det armenere som vil hevde det er armensk jord, hvem som eier og har rett på jorden her i verden, er ikke så enkelt som verdens statsgrenser gir inntrykk av. Uansett, etter 1915 var antall armenere igjen i det ottomanske og senere tyrkiske riket redusert til en tiendedel.
Likevel er det mange som i dag har problemer med å bruke ordet folkemord om det som hendte. Det offisielle USA gjør det ikke, det er enda en av de tingene Obama sa annerledes før han ble president, enn etter. Her er han i selskap med en lang rekke tidligere amerikanske presidenter, i valgkampen rekker de ut for armenske stemmer (det bor nesten en million armenere i USA) ved å ville kalle massemordet ved sitt rette navn, som presidenter blir de innhentet av realpolitikken. USA kan ikke sette forholdet til Tyrkia på spill i kampen om et ord. For Obama er det spesielt synlig, han gikk så høyt på banen før han ble president, med han skulle det jo bli endringer, og som president har han lagt beretningen om denne historien så tett opp til armenernes versjon som mulig, han bruker til og med deres armenske betegnelse, Meds Yeghern, eller «Den store katastrofen», men han bruker ikke G-ordet, som det heter på engelsk (genocide = folkemord). Han kan ikke.
Årsaken er at Tyrkia, en alliert, et NATO-land, blånekter for bruken av ordet. Jeg mener det skal være straffbart i Tyrkia å kalle massemordet for folkemord, at folk har blitt straffet for det, satt i fengsel, den tyrkiske stat legger lokk på historien gjennom lover og forbud, og håndhevelsen av dem. Her må folk som eventuelt vet bedre, gjerne rettlede meg. Etter hva jeg vet skal forfattere, intellektuelle og journalister som tar til orde for at Tyrkia skal innrømme ugjerningene de gjorde, og ta avstand fra dem, ha fått store problemer i sin omgang med den tyrkiske staten. Her tenker jeg særlig på den store forfatteren Omhar Pamuk, og saken som ble opprettet mot ham, etter at han i 2005 kritiserte kritiserte mordene på armenerne og undertrykkelsen av kurderne, det er neppe vanskelig å finne flere eksempler. Tykria kan ikke reise sak mot USA, men de kan nekte dem å bruke den viktige Incirlik flybasen i landet.
Dermed holder USA kjeft. Sånn er geopolitikken. I etterkrigstiden, den gang ordet folkemord ble oppfunnet og definert, den gang så ikke amerikanerne noe problem med å bruke ordet også på det tyrkerne gjorde mot armenerne. Det var jo over 30 år tidligere, ingen lov kan ha tilbakevirkende kraft, så de regnet med at de kunne bruke ordet uten å ødelegge forholdet til tyrkerne. De brukte det også flere ganger, i 1951, i et brev til FN fra advokater i utenriksdepartementet, de ønsket å uttale seg om folkemordkonvensjonen for den internasjonale domstolen i Haag, og de siterte den tyrkiske massakren av armenere som et eksempel på folkemord. Ronald Reagen brukte ordet så sent som i 1981, i en proklamasjon om Holocaust, der han nevnte folkemordet mot armenerne før det, og folkemordet i Kamodsja etter det.
Men realpolitikken innhentet Reagen også. Tyrkerne hadde den riktige holdningen i tre av de viktigste utenrikspolitiske sakene for USA, Sovjetunionen, Israel og terrorisme. Armenia var den gang en del av Sovjetunionen, armenerne lette å ofre. Attentatet på den tyrkiske generalkonsulen til USA, Kemal Arikan, gjorde saken enklere for Reagen-administrasjonen. Mordet ble utført av to unge armenere, terrorister var det lett å kalle dem, tyrkerne var og er en alliert, og i en offisiell bulletin syv måneder etter dette drapet het det:
Because the historical record of the 1915 events in Asia Minor is ambiguous, the Department of State does not endorse allegations that the Turkish government committed a genocide against the Armenian people. Armenian terrorists use this allegation to justify in part their continuing attacks on Turkish diplomats and installations.
(Jeg har denne og flere av de andre opplysningene her fra den lange, men utmerkede kilden, fra Foreign affairs – her er den skrevet helt ut: http://www.foreignaffairs.com/articles/142489/thomas-de-waal/the-g-word)
Siden har ingen amerikanske presidenter brukt G-ordet, som de kaller det.
Oppmerksomme lesere har kanskje lagt merke til at ikke jeg heller bruker ordet Folkemord uforbeholdent. Det gjør ikke Store norske leksikon heller, de skriver at folkemord-betegnelsen er omstridt av politiske og akademiske årsaker. Det er, som de skriver, enighet om at minst 300 000 armenere døde i kampanjen, men det er vanskelig å argumentere at de døde i et forsøk fra tyrkerne på å utrydde det armenske folk. Tyrkerne argumenterer med at de ville løse et politisk og militært problem, det var krig, verdenskrig, og armenerne sympatiserte med fienden. Det var en strategisk avgjørelse, ikke en avgjørelse som helt eller delvis tok sikte på å ødelegge armenerne som nasjon, eller som etnisk eller religiøs gruppe. Det er det siste som kreves for å kvalifisere til betegnelsen folkemord. Det stemmer for jødeutryddelsen, men det er vanskelig å få andre overgrep og massemord til å passe inn i definisjonen, uansett hvor groteske de ellers måtte være.
Ukrainerne påberoper seg også å ha vært utsatt for folkemord. Det var Stalins utrenskninger på 30-tallet, særlig sultkatastrofen fra 1932 til 1933, Holodomor, som de kaller det, i et forsøk på å få inn Holocaust og Sodimor og det russisk/ukrainske ordet for sult, golod på russisk, sikkert holod, på ukrainsk (siden det er vanlig at russisk g på ukrainsk blir h, jeg vet ikke om dette gjelder dette ordet). Ukrainske styresmakter har gjort flere forsøk på å gjøre anerkjennelsen av dette folkemordet som en del av lovgivningen, forbudt å betvile at dette var folkemord. Det ble forsøkt under president Jusjtsjenko, og det blir forsøkt igjen nå. Hva jeg vet om dette, gjør at jeg reserverer meg for å bruke betegnelsen folkemord også på det som skjedde med armenerne. For med det såkalte Holodomor går det simpelthen ikke an å hevde at det var spesielt rettet mot ukrainere, selv om det rammet dem spesielt hardt. Den vanvittige lovgivningen med tvangskollektivisering, og tvangsinnsamling av statlig bestemte landbrukskvote, den gjaldt i hele unionen, ikke bare i Ukrina. Det døde Sovjetborgere av alle nasjonaliteter, men det rammet altså ukrainerne spesielt hardt. Om det skyldtes at de var et jordbruksland, eller at de var et spesielt nasjonalistisk og sterkt folk, det skal ikke jeg uttale meg om. Jeg vet imidlertid at det ble uttalt i Kreml at det bare var en fordel at alle disse menneskene døde, de som var igjen ville være lettere å styre.
Setningen er parafrasert av meg. Jeg skal ikke gå god for at det var nøyaktig slik ordene falt.
Det er altså grusomme saker tyrkerne gjorde under nedgangstiden for det osmanske riket, i en kritisk periode, og det Sovjetunionen gjorde under Stalin. Men det går kanskje ikke an å kalle det folkemord. I saken med Ukraina mener jeg det er helt feil, noe jeg kan argumentere mer for enn her i posten, om det trengs, i saken med Armenia mener jeg det er mer tvil, men denne saken kjenner jeg også dårligere.
Problemet er at hva vi kaller disse katastrofene er politikk og det er juss. Det er kamp om ord, men denne kampen er ikke bare en kamp om hva vi kaller det vi uansett er enige om hva er. I min verden er det slik at det alltid er viktigere å være enige om hva som skjedde, det er innholdet, og ikke ordet som er viktig. Om man kaller det massemord eller folkemord er å krangle om feil sak, det gjelder å gi offeret oppreising, minne og markere – og komme seg videre.
Tyrkia og Armenia kommer seg ikke videre. De to er fiender, og de klarer ikke å opprette normale forbindelser, så lenge det ikke er enighet om hva som skjedde der i 1915 og noen år fremover, og hva man skal kalle det. Tyrkia viser ingen som helst tegn på at de kan være villige til å myke opp sin holdning. Armenia viser ingen tegn på at de vil godta noe annet enn at Tyrkia kryper til korset, et bilde som kanskje passer godt her, med det muslimske Tyrkia, og kristne Armenia, en motsetning som kanskje også spiller en rolle i konflikten.
Slik har ordet Raphael Lempkin fikk inn i verdens vokabular blitt sin egen fiende. Kraften i ordet er for stor, og kampen om å få bruke ordet eller ikke ødelegger for muligheten til å bli enige om saken, og komme seg videre. Det gjør også at vi i noen av de mest groteske og grusomste overgrep mennesker har gjort mot andre mennesker, ender opp med å diskutere hva vi skal kalle det, ikke hva det var.
En helt grei blogg 