Ingen sjanse for at Minsk-avtalen skal holde

Jeg kunne satt overskriften i hermetegn, for jeg siterer fra en blogg til en professor (Associate Adjunct Professor) ved universitetet i Berkley. Han heter Edward W. Walker, og har en blogg han kaller Eurasia geopolitics. Der har han skrevet et et innlegg han kaller Six possibilities for the Donbas by years end, og her er altså sjansen for en fredsavtale av typen Minsk mindre enn 1 %, altså lik null. Det samme er sjansene for at ukrainske styrker skal ta områdene tilbake militært. Den sjansen eksisterer ikke. Walker har såpass sterke akademiske instinkter at han vil ikke sette sjansen til 0 %, men i praksis er det det er. Sjansene er størst for at vi vil fortsette å ha en ustabil, frossen konflikt, med spredte kamper, sånn som nå. Walker setter sjansene for det til 45 %, og sier det er det beste vi kan håpe på.

Det etterlater ikke mye til optimismen. Men i denne krisen har nok optimismen siden starten heller vært for sterk, enn for svak. Man har undervurdert problemene, og det har det ikke kommet noe godt ut av. Det er på tide man heller orienterer seg i realitetene, og ser hva man har. Ikke hva man drømmer om.

Jeg så en dokumentarfilm om Edward Snowden på NRK i dag. Den gjorde inntrykk. Jeg har skiftet gradvis mening når det gjelder Snowden. Først så jeg ham som en litt virkelighetsfjern spirrevipp, ute av stand til å se skadene han gjorde mot sitt eget fedreland. Men så begynte det å sive ut hva han egentlig gjorde, og hva overvåkningsorganet NSA egentlig gjorde. Flere som hadde satt seg bedre inn i sakene enn jeg, var også uforbeholdne i sin støtte, til Snowden. Det er kanskje ikke han som er skurken likevel. Han har avslørt ting som er ytterst pinlige for USA. Det mest pinlige er imidlertid ikke at de er avslørt, men at de har gjort det.

Denne filmen var en ny vekker. Jeg var fullt klar over at USA ikke skyr noen midler for å få tak i noen de vil ha tak i. Da er målet viktigere enn middelet, regler er en hindring. Her har jeg ingen illusjoner. Det finnes en tid for fine ord, en annen tid for business. I denne dokumentaren fikk jeg se dette apparatet i full sving. Og det viste seg jeg hadde visst noen illusjoner allikevel. De tvang presidentflyet med Bolivias president til å lande. Fordi Edward Snowden kanskje var ombord i flyet. Og europeerne, samtlige europeiske land, gjorde lydig som USA sa. De tok ned presidentflyet, på europeisk jord. Fritt leide for diplomater er en av de aller mest grunnleggende prinsipper i internasjonale relasjoner. Hvis man ikke trygt kan reise å snakke med hverandre, hva har man da igjen?

Men regler gjelder for andre, ikke for USA. Makten er retten. De legitimerer det for seg selv og forsøker å legitimere det for verden med å hevde de er noe spesielt, de er the Good guys, og at det er nødvendig de får ta seg litt til rette, for de underliggende målene og verdiene er så gode, sanne og ekte. Og så kommer ordene vi også liker å høre, frihet, demokrati, alt det amerikanerne bygger sin historiske identitet på. Men en gang må oppgjørets time komme, og det sier nå at USA ikke gir så mye frihet med bombingen, sanksjonene, overvåkningen og de andre regelbruddene sine. Der USA setter sin fot, ender det ikke med frihet og demokrati, men med kaos og fattigdom.

Dokumentaren om Snowden finnes ennå på NRKs nettsider. Jeg anbefaler alle å se den.

Snowden-saken er relevant også for Ukrainakonflikten. Tilfeldighetene ville at det var i Russland Snowden endte opp, etter at han ble sittende fast i Moskva fordi amerikanerne stengte passet hans mens han var i luften på vei fra Hong kong. Det endelige målet var Cuba, eller andre land i Sør-Amerika, han endte opp i transithallen ved en av flyplassene i Moskva. Han fikk ikke reise videre uten gyldig pass, og ikke komme inn i Russland uten gyldig visum. Dermed var det også Russland og Putin som fikk de diplomatiske problemene med USA. USA la all sin tyngde bak på å få Snowden utlevert, det gikk ikke Putin med på – og dermed gikk forholdet mellom de to gamle supermaktene fra kjølig til iskaldt.

Dette er sommeren 2013, mens EU er i sluttforhandlingene med Janukovitsj om Ukrainas partnerskapsavtale. Det er mens Russland forbereder vinter OL i Sotsji, og det følger en propagandakampanje mot Putin og Russland som ikke ligner noen ting. Dere kan se på det i ettertid, hva Russland egentlig hadde gjort, og hvor sinte alle var. Det var store diskusjoner om at man skulle boikotte Sotsji-OL, i hvert fall skulle statslederne gjøre det, og lekene ble latterliggjort, som Russland og Putin ble det. For hva? Kokte det vel ikke stort sett ned til Pussy Riot og loven om at det var forbudt med med «homofil propaganda rettet mot barn»? En enkel sammenligning med hva andre land gjør og slipper unna med, viser at her var det ingen sammenheng mellom forbrytelse og reaksjon. Det måtte ligge mer bak.

Jeg tror Snowden-saken ligger bak. Den fikk det til å koke over for amerikanerne, som lenge hadde irritert seg over Putin og Russland, som ikke ville innrette seg etter amerikanernes politikk. Syriasaken er også viktig, der Putin og Xi Jinpeng i Kina nektet amerikanerne å bombe, Putin mest tydelig. Det er også mer som ligger bak her, og leseren må selv gjøre seg opp sin egen mening, men jeg finner det helt usannsynlig at det propagandakjøret som var mot Russland frem mot og under Sotsji-OL, at det ikke hadde dypere årsaker enn de som kom frem på overflaten.

I Ukraina har president Porosjenko reist til USA for å inspirere amerikanske soldater trene ukrainske. Det var en selsom seanse, dekket av Simon Ostrovsky i ViceNews. Da Porosjenko skulle holde tale, begynte det å pøsregne, og alle stod og hutret og frøs, mens Porosjenko med overdreven kraft og veiving med armene snakket om et ukrainsk ordtak som sier at det som begynner med regn, ender bra. Klippet ligger ute på YouTube, søk på Roussian roulette, det er dispatch 108. Mange av disse klippene er fine, og har du tid til å overs du vil slå i hjel med litt filmsnutter på Youtube, så anbefaler jeg disse. Det er informasjon her man ikke finner så lett andre steder.

Det var også demonstrasjoner i Kiev igjen. Folk gikk og skrek i gatene, opp mot den amerikanske ambassaden, med plakater med slående tekster som «Thanks for poverty», og de kastet brostein mot politiet og sparket i skjoldene, og forsøkte nesten litt velregistrert å få til de samme bildene som de originalene protestene på Maidan, der også demonstrantene kom i kamper med politiet. Velregissert er det riktige ordet, for dette var arbeidere i noen av  oligarken Akhmetovs mange bedrifter. De krevde bedre lønninger, stabile energipriser, ganske rimelige krav, om det ikke altså var for mistanken om at det egentlig var Akhmetov som krevde dette, for å opprettholde privilegiene sine. Uansett kommer regimet i Kiev i press når de skal håndtere demonstranter, for de kom jo selv til makten som følge av demonstrasjoner. Og de legitimerer makten sin med at det forrige regimet var altfor hardhendt med demonstrantene, det var jo det som til å begynne med var grunnen for kravet om at  Janukovitsj måtte gå av, at sikkerhetspolitiet hans var så voldelige. Da kan andre som disponerer store menneskegrupper også fremprovosere slike sammenstøt, og man får en veldig vanskelig situasjon.

Slik situasjonen i Ukraina er.

De seks mulighetene professor Walker setter opp for hvordan det vil gå i Donbass ut året, er dystre, men ikke umulige. Han argumenterer ganske godt for at situasjonen nå som Debaltsevo er falt, er ganske stabil, og at det er lite sannsynlig at noen av partene kan lykkes med store offensive fremstøt. Det er i seg selv stabiliserende. Skal det komme noen offensiv, må russerne inn, og da for å ta Mariupol, og forsøke å få landforbindelser til Krim. Det er svært risikabelt, og ikke i russernes interesse i følge Walker, noe jeg er helt enig med ham i. Jeg tror ikke det vil komme noe slikt fremstøt, og mener han overdriver sjansene for det, med sine 25 %, jeg tror sjansene er mindre. Selv sier han de fleste regner sjansene som større.

Walker avviser Minsk-avtalen helt. Jeg har kalt den det beste vi har, selv om det er elementer i den som veldig vanskelig kan bli oppfylt. Walker går et skritt lenger, og sier det vil aldri bli oppfylt. Kiev vil ikke gå gjennom kravene sine om grensekontroll mot Russland, og heller ikke kravene om å holde valg i opprørsområdene etter ukrainsk lov. Det vil heller ikke bli noen tilbaketrekning av fremmede styrker. Han kunne nok kanskje legge til grunnlovsendringer, Kiev vil neppe gjøre de nødvendige grunnlovsendringer som gjør Donbass sitt selvstyre formalisert. Så når Russland sier Kiev må overholde Minsk-avtalen, og USA og Europa sier Russland må gjøre det, så sier de det begge mot bedre vitende, og slik må utsagnene behandles, mener Walker.

Til sist ramser han opp noen punkter som skal vise at det ikke er så galt som man først skulle tro, om man får en slik frossen konflikt. Det er det minst dårlige alternativet, som han sier. Han setter opp syv punkter dere kan lese selv, nederst i artikkelen. Det går i at Ukraina kan konsentrere seg om å gjenopprette økonomien og fortsette sin ferd mot Europa, i stedet for å føre en håpløs krig i Donbass. Opprørsområdene har en enda verre økonomi å få skikk på. Russland har også interesse av å få frosset denne konflikten ned, så også de kan få orden på økonomien og sine andre problemer.

Det har gått aldeles galt et sted når en frossen konflkt er den beste løsningen man kan se for seg. I Ukraina har det gått aldeles galt.

Advertisements

7 comments on “Ingen sjanse for at Minsk-avtalen skal holde

  1. Karsten Herold sier:

    Jeg tror du missforstår Walker litt?

    Han mener vel at sjansene for en «stable frozen conflict» har økt i det siste (til 25%) (og det er det minst vonde alternativet i hans øyne), men at det fortsatt er «unstable frozen conflict» som er det mest sannsynlige utfallet (45%).

    Han mener vel derfor at det er den løsningen som «Vesten» burde prøve å gå for?

    Anledningen til at han ikke tror på at «stable frozen conflict» er det mest sannsynlige utfallet idag, er vel noe som vi tidligere har vært inne på i bloggen din, nemlig at Putin/Russland neppe vil akseptere at «Rest Ukraina» får orientere seg most vest, EU, Nato.

    • esalen sier:

      Ja, jeg omskriver denne posten litt, jeg fikk det ikke helt til ved første forsøk, og kom liksom aldri helt inn i stoffet. Jeg skal prøve å få det riktig.

      • Karsten Herold sier:

        Jeg vet ikke helt, jeg.

        Hvis det ikke finnes noe reelt alternativ i Kiev til å ta ballen videre mot et mer verdig liv for folket der og utfordre den nåværende korrupte eliten, så blir det vel litt meningsløst å «investere» en masse politisk goodwill og penger til å få til en «stable frozen conflict»?

        Så kanskje Putin like så godt kan få beholde sin «unstable frozen conflict» frem til at det kommer frem et eller annet realistisk alternativ i Kiev og så kan «vi» bruke ressursene «våre» på å kultivere og støtte dem?

        Ellers blir det vel bare mer av detsamme som de har hatt de siste 25 årene? Virker temmelig håpløst på meg.

      • esalen sier:

        Ja, det er temmelig håpløst. Det er en litt «rykk tilbake til start» dette her, Ukraina må begynne på nytt, men med mye dårligere forutsetninger enn de hadde da de begynte i 1991. Det er ikke mye positivt som er bygget opp de 25 årene den ukrainske staten har vært selvstendig, i hvert fall ikke politisk og økonomisk, og nå er det vel ikke helt galt å si at det mest har rast sammen. Måten de vedtar lover på, respekten for konstitusjonen og institusjonene, måten flertallet overkjører mindretallet, måten stemmer og privilegier kan kjøpes, måten man gripe til demonstrasjoner, vold og våpen for å få sin vilje gjennom, om det ikke går på andre måter, det gjør det veldig vanskelig og veldig langt frem å bygge opp en liberal, demokratisk stat. Jeg er dessverre enig i at det er bedre å la den ustabile, frosne konflikten være som den er, fremfor å pøse på med ressurser for å få den løst på en måte. Det viktigste etter min mening er å dempe konfliktnivået, skru ned retorikken, kutte ut hatet og demoniseringen av motparten. Ukraina og Russland har jo vært i håpløse problemer tidligere også, de pleier å komme seg gjennom på et vis. Folket der er flinke til å finne ut av tingene, hjelpe hverandre, og klare seg selv. Så hvis bare ikke Vesten med USA i spissen får det for seg at her er tiden inne for et endelig oppgjør med Russland, så er jeg enig med det du har skrevet før at dette vil gå seg til. Men særlig USA har satt en helt annen tyngde og prestisje bak denne konflikten, enn andre det kanskje kunne være naturlig å sammenligne med, og det synes jeg er skummelt. Det tror jeg kan gjøre vondt verre.

  2. Karsten Herold sier:

    Du får ikke helt fatt i Walker, Esalen. Han er faktisk nesten enda verre enn meg, da det kommer til «demonisering» av Putin/Russland!

    Du kan se hva han tenker her:

    http://www.businessinsider.com/putin-doesnt-want-a-frozen-conflict-in-ukraine-2014-11

    «Simply put, the problem for Moscow is that a stable “frozen conflict” would not make Kiev any less intent on joining Europe. On the contrary, it would present Kiev with an opportunity to get its political and economic house in order, and it would give the West the time and space needed to support Ukrainian integration into Europe.»

    «In short, a new “Iron Curtain” that places Ukraine proper in the West and a “Novorossiya” in the east will be strategically disastrous for the Kremlin and I am sure Putin and his advisors are well aware of this.»

    «The Kremlin may be settling in for a very long geopolitical struggle with the West, with plans to apply maximum pressure not just on Kiev but on the West, including military pressure (short of war, in the coming months and years. The goal would be to use support of the separatists in eastern Ukraine, and military and political brinksmanship elsewhere, to divide the West politically, weaken the EU, and weaken NATO.»

    Så han mener at vi bør bruke våre ressurser på å få til en «stable frozen conflict», siden en «unstable frozen conflict» er en større trussel mot verdensfreden (og Ukraina, selvfølgelig).

    Jeg tror faktisk at jeg er uenig med ham der. Det vil koste vesten veldig mye at idag få Putin/Russlands aksept for en vestlig tilnærming for restUkraina og så lenge det ikke finnes noe apparat i Kiev til å ta denne ballen videre (kun røverbaroner og deres lakejer) virker det vel som en helt meningsløs investering? Litt som Karzai og Afghanistan?

    Jeg tror også at han grovt undervurderer tilslutningen som Nato har i medlemslandene og fremfor alt den fremtidige utviklingen av den. Nato- motstandere regnes vel i promiller, snarere enn i prosenter, vil jeg tro og de kommer ikke å bli flere fremover, uansett hvor mange nettroll Putin ansetter!

  3. Dan sier:

    Sitter nå å leser att høyreekstreme militslederen Dmitro Jarosj skal bli rådgiver for overkommandoen i landet.
    Vel, ser vel ikke helt hvordan det er rett steg i riktig retning, men gjenspeiler vel galskapet som de styrende i landet driver med og hvor lite optimisme man kan forvente fremover. Dette itillegg med USA, så kan dette bli farlig ustabilt.
    Jeg trodde også Snowden først var skurken her, men forsto etterhvert att saken såg litt annerledes ut. USA gjør alt for å beskytte sine interesser. Europa legger seg på rygg, men så har vi Russland som ikke tolerer slik arrogant oppførsel fra verdenspolitiet USA. Esalen beskriver vel alt ganske greit, så skal ikke utdype mere, men støtter opp om tankegangen til Esalen her.
    Skal vel ikke gå for mye inn i materien, men noe lignende kan vel også sies om Assange saken vel?

    http://www.msn.com/nb-no/nyheter/verden/h%c3%b8yreekstrem-militsleder-inn-i-ukrainas-forsvarsledelse/ar-BBiHeKs?ocid=iehp

    • esalen sier:

      Jeg har skrevet om utnevnelsen av Jarosj tidligere, først i posten Med Lufthansa businessclass på vei hjem, og ytterligere i Hva må Ukraina gjøre for at den vestlige verden skal kritisere dem? Det er også litt om Jarosj i avslutningen av Nye drakoniske lover fra det ukrainske parlamentet. Det er ganske ufyselig så vestlige medier bagatelliserer denne gruppen, og gir inntrykk av at den ikke er farlig. Dette er en reinspikka høyreekstrem ultranasjonalist, med offisiell rådgiverfunksjon i den ukrainske hæren, og med en eller annen form for kontroll over egne hærstyrker. Argumentet fra ukrainsk (og delvis vestlig) side er at dette grepet gjør at de frivillige hærstyrkene bedre kommer inn under sentral kontroll, Jarosj er jo en mann disse har tillit til, men de kan ikke slippe unna at ved å gi ham en offisiell stiling, gir de ham også legitimitet. Det samme gir de meningene hans. Og de er ekstreme. Jeg vil også legge til her at ukrainske styresmakter neppe har kontroll over Høyre sektor, og at de er under press fra dem, men her er det vanskelig for en utenforstående å si hvor sterkt og på hvilken måte.

      Når det gjelder Assange, så tenkte jeg først å ta ham med i samme posten For meg var han og Snowden litt av samme type, oppmerksomhetssyke wannabe rockestjerner, uten helt i stand til å se konsekvensen av sine handlinger, eller bry seg om dem. Wikieleaks frigjorde jo hemmeligstemplede dokumenter, mye email og den slags, intern kommunikasjon, der man fikk se hva representanter for det offisielle USA tenkte, når de ikke uttalte seg offentlig. Her var det mye grums, selvsagt, men spillereglene er nå en gang slik at man må ta taktiske hensyn i offentlige uttalelser, og man må legge bånd på seg. Det er ikke sikkert amerikansk intern kommunikasjon er så mye verre enn andres. Når det er sagt, så har en av mine hovedkilder, Richard Sakwa, gjort utstrakt bruk av Wikieleaks i boken sin, Frontline Ukraina. Der er det gull verdt, vi får for eksempel se hva amerikanerne egentlig tenkte om Porosjenko, fra 2006 til 2009, og vi får også se hvordan de forholdt seg til andre i den ukrainske eliten, og hvordan de arbeidet i det stille for NATO-medlemskap, og det er jo opplysninger jeg er glad ligger ute.

      Snowden-saken er imidlertid av en annen skala. Den viser at den amerikanske overvåkningen er hinsides, at den er uregulert og ukontrollert, og at den overgår alle verdens land. Jeg kan gå med på at amerikanske diplomater skriver email uten å tenke på at opplysningene skal offentliggjøres med det første, det er ikke ulovlig, men den massive overvåkningen og avlyttingen de har gjort, den er det godt noen har tatt et oppgjør med. Snowden er heller ikke oppmerksomhetssyk, han forsøker aldri å være kul, og virker heller beklemt når han får for mye oppmerksomhet og skal forklare seg for store forsamlinger. Han er helt saklig, legger frem fakta, og ser ut til å være helt til å stole på.

      Assange nyter rollen som varsler og ideologisk helt, han trives i rampelyset, og snakker i vei, i store, ideologiske bokstaver. Men kampen for amerikanerne etter å få tak i ham er like skitten, som jakten på Snowden. Vaktholdet i den equadorianske ambassaden i London har vel kommet opp i hundre millioner, etter hvert. Det begynne å nærme seg at afghansk statsbudsjett. USA vil slå knallhardt ned på de som avslører hemmelighetene deres, og beveger seg vel farlig bortover veien mot å bli Storebror i Orwells klassiske roman. Det skal være enhet i rekkene, beveger du deg utenfor, blir du tatt. Det er ikke måte på ressurser de legger ned i det. Og få, om noen europeiske land står opp og sier dette er feil, la oss heller bruke pengene på en annen måte. USA må også lære seg å oppføre seg etter reglene de også, ikke bare kreve at andre skal gjøre det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s