Det er roligere når det gjelder nyheter fra Ukraina nå om dagen. Kampene pågår ennå, på alle plan, det er stadige trefninger i Donbass, og kampen om folks hoder pågår for fullt. Jeg har tidligere skrevet om hvordan Ukraina påtvinger en tolkning av historien gjennom lov, de forbyr andre meninger, forbyr argumenter og diskusjon. De vil at ukrainske borgere skal kunne bli straffet for å mene noe godt om Sovjetunionen, eller noe negativt om de kontroversielle ukrainske opprørsstyrkene som kjente med de tyske nazistene mot Sovjetunionen under andre verdenskrig. Ved lov er det vedtatt (parlamentet har vedtatt, men jeg vet ikke om president Porosjenko har skrevet under på dem, og satt dem i krafat) at disse opprørsstyrkene kjempet for et fritt og uavhengig Ukraina, ved lov er det vedtatt at det er en god sak, og det skal ikke være en diskusjon om metodene de brukte, eller det utvilsomme faktum at ikke alle borgere i Ukraina er enige i denne tolkningen av historien.
I New York Times var det nettopp en artikkel om historieundervisningen i Donbass. Der var det det stikk motsatte synet som kom frem. Historien vektlegger de nære bånd mellom Donbass og Russland, de trekker opp linjer som ender opp med at de nå har endt opp på sin rette plass. De kan ikke være en del av det Ukraina som nå tegner seg til å bli, nasjonalistisk ukrainsk, anti-russisk. Også der blir historien påført ved tvang, jeg kjenner ikke til om de har vedtatt lover, men historielærere må undervise etter den selvutnevnte republikkens offisielle syn.
For øvrig kan vi legge til at dette er ikke altfor ulikt nasjonsbyggingen vi forsøkte på og fikk til i Norge på 1800-tallet, da var det også viktig å vise Norge som noe forskjellige fra Danmark og Sverige, forskjellig fra alle andre, noe eget og viktig. Det er det samme de prøver på i Ukraina og Donbass nå, men styggere, gjennom tvang, og med fordreininger av åpenbare kjensgjerninger. Historikerne på norsk 1800-tall var stolte, de ville være faglig etterrettelige, og de fulgte den historiske metode som gjaldt den gang, de utviste også god kildekritikk. Det vet jeg ikke om jeg vil si om historikerne i Ukraina og Donbass nå, og om historikerne er redelige nok, så er ikke statsmaktene de er en del av, det.
Hva denne posten skulle handle om, er noen skogbranner som har vært i nærheten av Tsjernobyl. Det var ganske skummelt, for deler av dette området er ennå sperret, de har ennå for høye radioaktive nivåer. Jeg snakket med min kone på Skype, hun er i Kiev nå, og hadde ikke hørt om brannen en gang. Så den har kanskje vært mer alvorlig i utenlandske medier, enn i ukrainske. Både innenriksminister Avakov og statsminister Jatseniuk har vært ute med karakteristiske uttalelser om at «de ikke kan utelukke brannen er påsatt», med ulik grad av diplomatiske vendinger. Antydningene er at det er russerne, eller fiender av Ukraina, som har gjort det, enda en gang.
Om selve ulykken i 1986 har jeg skrevet i en annen post. Jeg anbefaler alle å ta en titt på den, den er skikkelig skrevet. Jeg skulle skrevet mer nå også, men er trøtt, og må legge meg.
En helt grei blogg 