Siden sist…

Tirsdag femte mai kom min kone og datter hjem fra Kiev. Siden har det ikke vært tid til å skrive så mye. Jeg har knapt hatt tid til å følge med på nyhetene. Det går i ett, Olia har eksamenstid, og jeg jobber en del ekstra frem mot permisjonen min snart skal begynne. Det betyr at Olia går med barnet hele dagene, og noen kvelder, mens jeg forsøker å ta meg av det når jeg er hjemme. Det er en hektisk, aktiv, fin tid.

I Ukraina ser det ut til å ha låst seg. De forferdelige lovene som likefrem forbyr diskusjon om historiske hendelser ble signert av president Porosjenko fredag 15. mai, til øredøvende taushet fra vestlige statsledere. Det finnes noen vestlige medier som har skrevet om det, og noen utenom de toneangivende som har skrevet krassere, men det har ikke vært i nærheten av å være nok til å kunne utøve noe press på ukrainske styresmakter. Det er ikke i nærheten av presset russerne møter, når de vedtar lover som er langt mildere enn hva ukrainerne nå har stelt i stand.

Ukraina beveger seg ikke noen vestlig vei. Makten i Ukraina består av gamle kjenninger, de er ikke blitt gode mennesker over natten. De er antirussiske og ufint nasjonalistiske, det er det som er kjennetegnene deres, deres «pro-vestlige» orientering strekker seg lite lenger enn at de ønsker vestlige penger og vestlig hjelp i kampen mot Russland, en kamp som ikke ville vært nødvendig om man hadde opptrådt litt mer forsiktig i utgangspunktet.

Det var nettopp toppmøte for EU i Riga. Partnerskapet mot øst var en av flere saker på programmet, men ikke en det ble lagt tyngde bak. Kanonene i EU var opptatt av å få skikk på Hellas, å finne en løsning på gjeldskrisen der. Partnerskapet mot øst er en dundrende fiasko. Seks land var opprinnelig med i prosjektet, Georgia, Ukraina, Moldova, Aserbajdsjan, Armenia og Hviterussland. De tre siste er allerede ute, mer eller mindre. Armenia og Hviterussland er med i Russlands eurasiske union, Aserbajdsjan ser ikke ut til å være interessert i å gå med på EUs betingelser for en tilnærming. De vet at EU vil være interessert i gassen deres uansett, særlig nå som de har bestemt seg for å gjøre Russland til en fiende.

Georgia, Ukraina og Moldova er interessert i fortgang i arbeidet med partnerskapet, men EU har fint lite å tilby. Det venter ikke engang visa-frie reiser. Noen prøver seg med at det er russerne som har skremt EU. Det har Russland så definitivt gjort. Alle disse tre landene har mistet kontrollen over omstridte regioner, alle disse regionene er sterkt orientert mot Russland, om de ikke har blitt en del av den russiske føderasjonen, som Krim har blitt. EU skulle absolutt tatt Russland mer med på laget, hørt mer på dem, og ikke vente til krisen var et faktum. Nå er EU-landene mer forsiktige. Det skulle de vært for lenge siden. Mye lidelser kunne vært spart om Russland var blitt sett på som en forhandlingspartner, og ikke et forstyrrende element man måtte holde utenfor.

Her er erklæringen fra møtet i Riga. Det er 13 sider tåketale. EU-språk. Ukraina må stort sett klare seg selv. Det finnes ingen magisk vestlig hjelp for dem. Georgia har strevd med det i årevis. Den første helten, Saakhasvili, har mistet makten, og er nå rådgiver til president Porosjenko i Ukraina, i en merkelig stab, der også svensken Carl Bildt og senator John McCain (!) er utnevnt. McCain takket for øvrig for tilliten, men måtte høflig avslå, da det ikke tar seg ut at en senator i USA opptrer som rådgiver for et annet lands president. 31 % i Georgia støtter nå heller russernes eurasiske union, enn den europeiske unionen, og dette tallet er økende. Heller ikke Georgia klarer seg godt økonomisk, når de går i konflikt med sin viktigste handelspartner. Lignende vil Ukraina snart føle. Ingen i Europa står i kø for å kjøpe ukrainske produkter. Ukraina har vel heller ikke så mange produkter å tilby?

8. mai var det 70-årsmarkering for nazistenes nederlag i andre verdenskrig. 9. mai var det tilsvarende i Russland. Dagen i Russland ble markert med den største militærparaden i Russlands historie. Putin slo på den største av alle stortrommer, og det gikk rett hjem i den russiske befolkning. Det var en dag av glede, ikke av aggresjon. Det er bare å se på ansiktene til folk, eller meldingene vanlige folk gav til vestlige journalister på stedet. For Putins regime var det selvsagt en maktdemonstrasjon, og det hadde vært å ønske en forsiktigere feiring. Man skulle ikke markere slutten på en krig ved å vise frem våpen.

Likevel, det er slik østblokklandene alltid har feiret. Og nå som Russland er presset, ble det kanskje enda viktigere for dem å vise styrke. Man kan kritisere markeringen, men man skulle stille opp på den. Russland, eller Sovjetunionen, frigjorde Nord-Norge, det døde flere russere på norsk jord enn det døde nordmenn under krigen, lidelsene for dette folket var enorme. Mellom 20 og 30 millioner døde i Sovjetunionen, det er vel kjent hvordan sovjetiske krigsfanger ble behandlet av tyskerne, det er vel kjent hva tyskerne gjorde i Sovjetunionen, og det er ubestridt at det var Sovjetiske styrker som frigjorde hele Øst-Europa fra nazistenes terrorstyre. Det skulle vært anerkjent.

I stedet var det Kinas president, Xi Jinpeng, som stod nærmest Putin under paraden, og opptrådte med ham. Det er en verden hvor noe har gått alvorlig galt. Sovjetunionen og Kina kjempet ikke i samme krig under verdenskrigen, Sovjetunionen gjorde det meste av sin krigsinnsats i Europa, mens Kina led i Asia. Det var ikke Sovjetunionen og Kina som stod sammen.

Året før var hele den vestlige verden samlet for å markere jubileet for landgangen i Normandie. Man kan si så mye man vil at årsaken er Russlands oppførsel i Ukraina, at det er i protest mot den man lar være å stille opp, men det er noe temmelig selvrettferdig når maktene som har stått for det meste av verdens kriger de siste årene feirer seg selv og sin krigsinnsats, mens makten som virkelig bar byrden den gang, og som ikke har mange moderne kriger på samvittigheten, de skal holdes ute i kulden.

Om ikke vi ser det slik, så ser i hvert fall russerne det slik. Og det gjør ikke verden til et bedre sted.

Det siste av mange ting som har skjedd, og som jeg vil ta opp i dag, er to angivelige russiske soldater som er tatt til fange av Aidarbataljonen i Ukraina. De ble skadet i angrepet, den ene skal ha fått knust hoften, og dermed endte de opp på sykehus. Derfra har de ikke hatt mye de skulle sagt, de har vært under full kontroll av ukrainsk side. Så ble de vist frem på TV, fra sykesengen, der de sier de er russiske soldater, i tjeneste, og videre hvordan rulleringen fungerer.

Så er det i gang. På ukrainsk side sier man at dette er det definitive bevis på at krigen i Donbass er en krig mot Russland, at det er en russisk invasjon, på russisk side benekter man som vanlig alt, og på vestlig side er det litt diskusjoner om dette er i mot Geneve-konvesjonen, å vise frem krigsfanger. Så er det denne tekniske finurligheten, at hvordan kan de kalles krigsfanger, om Russland og Ukraina ikke formelt sett er i krig?

Samme hvordan man snur og vender på det, er det en tragedie. Det skulle være våpenhvile, hvordan i all verden får man tak i krigsfanger da? Og det eneste sikre man kan få til med å vise frem disse krigsfangene, eller hva man skal kalle dem, det er å hisse opp stemningen. Det er det siste man trenger nå. Og det eneste man får.

I går ble en opprørsleder i Lugansk skutt i et attentat. Mozgovoi, het han, han var beryktet, han var mannen bak noen ganske syke rettssaker i fjor sommer. Det er ikke kjent hvem som skjøt. Sivile liv gikk også tapt i attentatet.

Advertisements

9 comments on “Siden sist…

  1. Karsten Herold sier:

    Velkommen tilbake, Esalen. Og kjekt at du fikk kone og barn hjem igjen.

    Kjedelig med de nye lovene. Ikke bra. Skulle ønske at det fantes et anstendig alternativ til kjeltringene i Kiev. Men det finnes jo ikke det, eller?

    Sikkert riktig at det hadde vært lurere av kjeltringene i Kiev å behandlet Putin og Russland forsiktigere, for ikke å si lagt seg flate. Aldri lurt å utfordre bøllen i nabolaget. Men å andre siden har man vel da heller ikke noen mulighet for at noensinne slippe undan han? Vanskelig situasjon, det der. Og veldig ukomfortabel for alle vanlige anstendige mennesker som står ved siden av og ser det, når bøllen er bevæpnet til tennene!

    Må vel også innrømme at jeg ikke er så veldig lei meg for at det butter mot med EUs partnerskap mot øst egentlig. Ta Belarus for eksempel. Vil de virkelig ha Lukasjenko med i EU? Får vel bandittene i Ukraina til å virke som Snøhvit?

    Det at 31% i Georgia nå vil inn i EEU er vel ille nok, men at det i følge samme undersøkelse er to tredjedeler som vil inn i NATO er jo latterlig! Jeg utgår fra at USA et al ikke er dumme nok til å bite på den. Åpenbart veldig dumt å tirre Putin og Russland på en slik måte nå.

    Da er det mye bedre å forlenge sanksjonene. Ser forresten at Putin regner med at de ikke blir forlenget i juli. Håper at de grådige i EU ikke biter på den uten maler på til vi ser genuin kursendring i Russland.

    Tviler du forresten fortsatt på at Russland er aktivt inne i Øst Ukraina? Er det det du mener med avsnittet om de russiske fangene? Eller er det kun at de blir brukt i Kievs propaganda som opprører deg?

    • esalen sier:

      Ja, det var veldig flott å få dem tilbake, men det gjør at jeg har mindre tid til å følge med på nyhetene og skrive om dem. Av og til tenker jeg at det er like greit, for mye av det som skjer er temmelig dystert, og gir liten grunn til optimisme. Dog ser det akkurat nå ut til at det ikke vil spre seg til å bli en varm krig mellom stormaktene, det eskalerer ikke lenger.

      Jeg snakket med ei jente fra Lithauen som sa de hadde lignende lover der. Det er visst et kjennetrekk ved de tidligere østblokklandene at de lager lover mot fortiden, men ingen steder så radikalt som i Ukraina. Det er heller ingen av de andre landene som har en så stor del av befolkningen som en del av den russiske kulturen, og som vil oppleve disse lovene som en personlig krenkelse. Det virker ikke til å være noe alternativ til politikerne i Kiev, det eneste håpet er press fra Vesten, og at de ukrainske politikerne blir holdt litt i tøylene. Men det er jo ikke så lett, for vi i vest har jo vært med på å oppmuntre til den utviklingen landet er i nå.

      Det er forståelig at mange i Ukraina er sinte på russerne, men de kommer ikke unna at Russland er deres suverent viktigste handelspartner. Dette er noe Russland vet å utnytte, noen ganger ufint, men Ukraina kan ikke ignorere dem. De er avhengige av Russland, og vil være det i overskuelig fremtid.

      Hele dette partnerskapet mot øst kommer nå i et merkelig lys. Man kan spørre hvorfor ikke Russland er med, for eksempel. Jeg hørte en kar si at det er fordi at Russland ikke er noe demokrati, og at EU er for demokratier. Da er det rart at Hviterussland og Aserbajdsjan er med, og Ukraina under Janukovitsj var vel så ille som Russland under Putin. Det henger ikke å greip. Tyskland og Frankrike var aldri helhjetet inne i dette partnerskapet mot øst, heller ikke Storbritannia, og da har man ikke tyngden til å få det til skikkelig. Man har snublet inn i konflikten.

      Poenget med Georiga er at opinionen vil svinge ettersom det blir klart at EU ikke er i stand til å levere drømmen mange i disse landene har, det finnes ingen fri vei til frihet og demokrati. Ukraina har svingt mellom øst og vest gjennom hele sin historie. Det ligger i kortene at de vil svinge tilbake østover når det blir klart at livene ikke nødvendigvis vil bli noe enklere i partnerskap med EU, enn med Russland. Gjelden skal fortsatt betales.

      Hvilken kursendring i Russland er det du håper på?

      Jeg er ikke i tvil om at Russland er tungt inne i Donbass. De soldatene som er tatt til fange endrer ikke på det. Vestens sanksjoner mot Russland er også basert på den kunnskapen, hvorvidt Russland er involvert er ikke oppe til diskusjon. Så at disse fangene blir vist frem, kan bare hisse opp stemningen. Det er ikke det vi trenger nå.

  2. Karsten Herold sier:

    Kursendringen innebærer at Russland slutter å støtte separatistene i Donbass militært. Og at de klarer å overbevise OSCE, Tyskland og Frankrike om at de virkelig har sluttet.

    Burde vel egentlig ikke engang være et prestigenederlag for Putin, siden de aldri har vært i Donbass?

  3. Dag Chr. Halvorsen sier:

    Jeg tror det ville vært helt umulig for EU å gå videre med noe partnerskapsavtaler med disse landene. Manglende demokratiske instinkter er en ting, elendig økonomi – og da spesielt i Ukraina – en annen. Nå kjører Spiegel online i kveld en sak om at Ukraina er på vei mot statsbankerott (http://www.spiegel.de/politik/ausland/ukraine-glaeubiger-muessen-um-milliarden-fuerchten-a-1036092.html#js-article-comments-box-pager) og det gjør spesielt ikke tyske skattebetalere mer vennlig stemt til økt engasjement for Ukraina.

    EU må i mye større grad nå konsentrere seg om å ta vare på EU. EU-motstanden øker markant i mange av EU-landene og sees kanskje tydeligst i Camerons kommende folkeavstemning i Storbritannia. Og selv i Tyskland vokste jo partiet Alternative für Deutschland seg stort ut av intet, selv om de har gått litt tilbake i det siste som følge av indre strid. Fattige land med økonomiske rot har de i form av Hellas, samtidig som statsgjelden i Italia og Spania heller ikke bør gi god nattesøvn.

    Troen på at politisk rufsete land ville få skikk på seg selv bare de var EU-medlemmer noen år motbevises stadig av større og mindre saker i Bulgaria og Romania. Dermed er det ingen grunn til å tro at potensielle partnerland i gamle Sovjetunionen ville bli glitrende demokratier straks EU-stempelet fikk festet seg.

    Polen og de baltiske landene brukes ofte som beviser på det motsatte sammen med Tsjekkia og Slovakia. Men disse landene har et fundament i lange frigjøringsprosesser som i første gang ble kronet med hell etter første verdenskrig og delvis demokratiske og markedsliberale erfaringer fra mellomkrigstiden.

    Å liberalisere visumreguleringene spesielt for ukrainere vil og være en indre belastning for EU. Det vil føre til økt arbeidsinnvandring av dyktige og arbeidsomme folk. De vil kunne underby polakker og baltere på pris og ytterligere svekke mulighetene for lokale arbeidsfolk i det nordvestlige Europa. Selv om de høyreorienterte partiene i Tyskland, Nederland, Frankrike og Storbritannia ikke har en tydelig brodd mot arbeidsfolk østfra, så minner de likevel «arbeidsfolk flest» om at forholdene var bedre før alle polakken dukket opp. Selv her i Norge har vi tydelige oppfatninger av for eksempel øst-europeiske lastebiler på våre veier.

    Og kanskje er det litt symptomatisk hva en polsk bygningsarbeider sa til meg for en tid siden. Han håpet inderlig at det ble fri innreise for ukrainere. Da skulle han nemlig opprette sitt eget firma her i Norge og utelukkende ansette ukrainere.

    The Economist hadde for en tid siden en reportasje fra Kharkov i det nordøstlige Ukraina og viste til at mesteparten av industrien der nå gikk dårlig fordi det tradisjonelle eksporten til Russland var stoppet opp, samtidig som det ikke var åpnet markedsadgang til EU. Som følge av dette ulmet sosial uro og russlandsvennlige tendenser.

    I lys av slike forhold bør EU heller megle fred mellom Ukraina og Russland og oppheve sanksjonene mot Russland mot at de opphever sine mot Ukraina.

    • Karsten Herold sier:

      Er helt enig i det aller meste du skriver, men jeg forstår egentlig ikke konklusjonen din.

      Det er ille nok at vi vel allerede er tilbake i den kalde krigen. Og det blir definitivt ikke bedre hvis vi i tillegg skal forflytte oss enda lengre tilbake i tid, til mellomkrigsperioden og tiden før det, med kriger og konflikter mellom England, Tyskland, Frankrike, Italia etc.

      Så la oss håpe på at EU klarer å holde det gående.

      Klart det er synd at menneskene i øst (inklusive russere, Esalen!!) fortsatt skal bli rævkjørt av korrupte politikere og røverbaroner, men det blir faktisk ikke bedre av at resten av Europa ryker i tottene på hverandre igjen.

      Men dette handler ikke lenger kun om Ukraina.

      Militær aggression «betalte» seg for Russland når det gjalt Krim, men nå må beskjeden ettertrykkelig frem at videre militær aggression ikke er «lønnsom». Donbass må bli Putins og Russlands «red line», som ikke må krysses.

      Derfor håper jeg at opphør av sanksjonene vil knyttes til opphør av militær støtte til separatistene i Donbass.

  4. Dag Chr. Halvorsen sier:

    Det blir selvsagt en definisjonssak, for selv om igjen er kommet til en Nato-versus-Russland-konflikt så er vi nok langt unna den kalde krigen, slik den var. Den var for det første en systemkonflikt mellom kommunistiske og samfunnsliberale styringsmodeller. I tillegg var konflikten verdensomspennende med kald krig i Europa og varierende grad av varme stedfortrederkriger i Afrika, Asia og dels Latin-Amerika. I tillegg var den i sin sene fase preget av en vanvittig opprusting i Europa hvor mellomdistanse atomraketter ble utplassert i store antall.

    Kjernen i dagens konflikt er grensedragninger og maktforhold i det østlige Ukraina som følge av uavklarte forhold som skriver seg tilbake til tsarens Russland og Sovjetunionen. Den konflikten har ligget latent helt siden Sovjetunionens oppløsning og ble uheldigvis voldelig etter det andre Maidan-opprøret.

    At denne konflikten både brukes og misbrukes i øst og vest er en annen sak. For Nato er den uten tvil en god sak, faktisk. Etter siden tidlig på 2000-tallet å ha brukt mye ressurser på felttoget i Afghanistan og også direkte eller indirekte i noen andre regionale konflikter, er alliansen tilbake til utgangspunktet: Europeisk sikkerhet.

    Både Nato og forsvarsindustrien er godt tjent med et Russland som tilsynelatende er blitt farligere. Det fører til økte bevilgninger og mer aktivitet, og de kan simulere krig mot en reell fiende gjennom sjøslag og panserslag i gigantiske øvelser, som vi ser i Norge for tiden. Det er nok kjekkere det enn stadig å være redd for selvmordsbombere og bakholdsangrep i Afghanistan.

    Så er det alltid de som sier at hvis Russland så lett kan ta seg til rette på Krim og i det østlige Ukraina, ja så må vi passe bedre på de baltiske statene, Polen og Finnmark, for å nevne noen.

    Men helt ærlig – i Donbass og på Krim forholder russerne seg til en stort sett til vennlig befolkning som språklig og kulturelt sett er deres egne. Noe helt annet er det å opprettholde okkupasjonsregimer i fremmede stater. Det har Vesten og Nato fått noen gode lærepenger på de siste årene, så vel i Afghanistan som Irak.

    • Karsten Herold sier:

      Enig om at vi er et godt stykke unna den gamle kalde krigen og la oss håpe at vi ikke kommer så mye nærmere. Men nærmere kommer vi nok uansett.

      Argumentasjonen din holder for Krim, men ikke Donbass. Russere er (eller var?) en minoritet her. På Krim utgjorde de en majoritet (tror jeg i det minste, hvis ikke jeg også er blitt et offer for russisk propaganda?)

      Den russiske minoriteten i Latvia er såvidt jeg husker like stor som den var i Donbass?

      Du synes heller ikke at det er et tankekors at de sterkeste tilhengerne av Natos opprustning finnes blant Russlands nærmeste naboer og tidligere «samarbeidspartnere»?

      Jeg håper inderlig at du har rett i at Putins Russland ikke er en aggressor, men utfallene er nå engang dramatisk usymetriske.

      Hvis du har rett, vil det vel koste oss mindre enn 1% av BNP i økte forsvarsutgifter årlig helt unødvendig og i tillegg forsure samarbeidsklimaet med Russland. Det vil selvfølgelig koste russerne atskillig mer og det er jo synd for dem. Men hvis Putin og kretsen rundt ham ikke er helt paranoide og deres etterretning ikke er helt på jordet, vil de nok forstå at risikoen for et militært overraskelsesangrep fra Vest Europa er ubefintlig. Og de vil vel også selvfølgelig gjøre sitt ytterste for å unngå de uforholdsmessig store kostnader en videre opptrapping ville påføre dem.

      Hvis du tar feil, derimot, og Nato ikke ruster opp risikerer vi flere angrepskriger med katastrofale følger.

      Ellers er vi helt enige om Vestens og Natos engasjement i Afghanistan og Irak. Ikke noen success historier det, for å uttrykke det mildt! Men det er faktisk ikke noe argument for å ikke passe på «de baltiske statene, Polen og Finnmark, for å nevne noen»!

      • Dag Chr. Halvorsen sier:

        Jeg tror ikke vi er så veldig uenige. Jeg vil bare legge inn et lite forbehold om russiske minoriteter rundt om, eller kanskje bedre russlandsvennlige russiskspråklige minoriteter. Det er nemlig her et viktig skille mellom de i Donbass og de i Baltikum.

        Da Maidan 2.0 tok en tydelig vestukrainsk nasjonalistisk tendens, hadde de i Donbass med sympatier i retning Russland ingen andre valg enn Russland. Noen av dem ble «prorussiske separatister» og tok til våpen, mens flere hundretusen valgte å flykte til Russland ettersom krigen eskalerte. Og de ble NB vel tatt i mot i Russland, bosatt og gitt alle muligheter.

        Det er ingen tvil om at en god del av de russlandsvennlige russiskspråklige i Baltikum dels med rette har følte seg som andreklasses borgere der siden 1990. Det står dem selvsagt fritt å emigrere til Russland, men som borgere av EUs indre marked – som også inkluderer Norge – har de alle muligheter som nettopp dette indre markedet gir dem.

        Hvis en latvier velger å komme til Norge for å bo her og arbeide, stilles det ikke spørsmål om han er etniske latvier eller russer – han er latvier i følge passet. Det er faktisk ganske mange av balterne i Norge og andre nordvesteuropeiske land som har en russisk bakgrunn. De ser mulighetene og bruker dem.

        Selv om jeg regner meg som en stor venn av Russland og ofte reiser dit, har jeg heller ingen problemer med å se at landet er ganske sjarmløst, har et til dels brutalt arbeidsliv og myndigheter som ikke alltid respekterer de som finansierer dem, nemlig skattebetalerne. Såpass selvinnsikt tror jeg også russiske myndigheter har.

        Poenget er at russerne i Baltikum ikke trenger «hjelp» fra Russland dersom de kommer til kort der de bor. For de fleste av dem vil Europa være et langt bedre alternativ dersom de ønsker å komme bort fra et land hvor de kan føle seg diskriminert.

        At man i Baltikum ønsker et sterkere Nato-nærvær for å kunne motstå eventuell russisk aggresjon kan og sees i en økonomisk forklaringsmodell. De har blant annet ønsket Nato-baser. Slike er enkle å opprett og vanskelige å avvikle. De fører til et stort oppsving i lokal økonomi i form av leveranser av sivilt utstyr og sivile tjenester. Det var mang en kommune i Nord-Norge som klaget sin store nød på 1990-tallet når militærbasene der ble lagt ned eller bygget kraftig ned. Det var snakk om å miste hele næringsgrunnlaget sitt.

        Samtidig – skulle det komme til et russisk militært utfall mot Baltikum, da er det de facto krig mellom hele Nato og Russland, og da er atomvåpen en reell mulighet. Stilt ovenfor et slikt våpen er ikke en Natobase mye verd, ei heller ved konvensjonelle bomber og raketter.

        Og dette vet man selvsagt, både i Nato og Russland

  5. Karsten Herold sier:

    Hvis Russland skulle «rulle» inn i Baltikum og okkupere statene i løpet av noen få dager tror (og håper?) vel både du og jeg at Nato/USA ikke sender atomvåpnene sine mot Moskva? Det skjedde jo heller ikke når Russland rullet inn på Krim, på tross av avtalen ifm Ukrainas levering av atomvåpnene sine til Russland. Og gudskjelov for det, sier nå jeg!!

    Så en styrking av det konvensjonelle forsvaret er derfor nødvendig for å høye treskelen for et russisk angrep (NB hvis vi forutsetter at du tar feil om at Putins Russland ikke er en aggressor selvfølgelig). Og dette tror jeg faktisk er en vesentlig viktigere årsak til at Baltikum vil styrke Natos tilstedelseværende enn de økonomiske fordelene med Nato- baser.

    Russland «har et til dels brutalt arbeidsliv og myndigheter som ikke alltid respekterer de som finansierer dem, nemlig skattebetalerne.» Jeg ville vel kanskje uttrykke det enda litt skarpere, tror jeg, og påstå at Putins Russland egentlig ikke er en virkelig rettsstat i vår mening av ordet, eller? Ser vel flere likhetstegn mellom Putins Russland og Mugabes Zimbabwe enn mellom Putins Russland og Ernas Norge, for å si det slikt?

    Så Merkels (og Jens og faktisk også Obamas) håndtering av situasjonen så langt synes jeg har vært god faktisk. Jeg håper bare at de fortsatt holder fast ved koblingen mellom sanksjoner og militær aggressivitet. Og fortsatt militær støtte til separatistene i Donbass er så definitivt ikke et tegn på redusert militær aggressivitet.

    Og det er Putins jobb å overbevise Merkel om sine intensjoner; det er ikke Merkels jobb å «bevise» at Putins Russland er en aggressor for å kunne opprettholde sanksjonene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s