Igjen i Kiev

Det var mer enn stress. Da Olia var ferdig med eksamen gikk hun i gang med å skifte kledning på huset, råtne planker, og da min sommerferie begynte, kunne jeg hjelpe henne. Ikke med å skifte kledning, men med å passe lille Ira. Slik er kjønnsrollemønsteret hos oss, tvert i mot alle tradisjoner og fordommer.

Den drøye uken vi hadde fra min ferie begynte til vi skulle reise til Kiev var imidlertid langt fra nok til å bli ferdige. Selv om vi fikk hjelp av fagfolk til det verste og vanskeligste. Når man åpner opp noe, ser man bedre hvor ille det står til med alt. På de værutsatte veggene må praktisk talt alle plankene skiftes ut. Da skifter vi like godt hele kledningen, og etterisolerer i tillegg. Det er dette som tar tid.

Tid tar det også å skifte ut kledningen ved terrassen. Det er min far som har laget denne terrassen. Han har ikke tenkt på at med tiden skal planker skiftes ut, eller males, der. For å skifte plankene ut, må terrassen rives opp. På langveggen holder det å rive bort noen bord, på kortveggen må vi rive det meste, siden terrasseplankene ligger på langs. Vi er ennå ikke sikre på om vi skal rive plankene på kortveggen. Der er også skyvedøren i glass, stor, og i stilen fra sent 70-tall, Block Wathne. Den dekker det meste av veggen.

Da vi våknet i dag morges var det meste av kledningen vi skal skifte nå først, revet ned. Den ene ytterveggen, den mest værutsatte, er etterisolert, og gjort helt klar til å sette ny kledning på. Plankene ligger i garasjen, ferdig malt. Men ingen nye planker er på. Takrennene er revet bort over hele huset, siden listen under må skiftes. Det er arbeid mer krevende enn Olia ventet, siden listen er festet til taksteinene, og for å skifte den ut, må også taksteinene rives opp. De verste og vanskeligste listene er skiftet, de som er der taket går i trekant. De som går på langs, gjenstår. Disse ville Olia skifte selv, før hun fant ut hvor tungvint og vanskelig det var. Listene som er skiftet, er skiftet av fagfolk.

Alle huseiere vet hvordan tid og penger renner ut i slik arbeid, som om det åpner seg et stort sluk uten synlig bunn. Jeg har jobbet veldig mye ekstra denne våren, så pengene er der, men jeg kjenner det som må være en naturlig uro over hvor fort de forsvinner.

Det må også være en ganske naturlig uro å måtte forlate huset såpass halvnakent som vi måtte denne gangen. Det er å håpe det ikke blir mye regn i sommer. Og sommerferien i Kiev vil ikke bli så lang som opprinnelig planlagt.

Mens vi har vært opptatt med dette har utviklingen i Ukraina gått sin gang, passe skjult av det som nå er verre kriser og katastrofer. Ikke mange har gjettet på det som nå skjer i Hellas. Som jeg tidligere har skrevet har jeg litt sansen for dette Syriza-partiet som så lite vil følge de internasjonale spillereglene, som så demonstrativt sier fra at de ikke vil kutte i pensjoner og andre offentlige utgifter til glede for vanlige grekere, for å betale internasjonale finansinstitusjoner. Som så ofte før går makten i harnisk når noen ikke vil innrette seg etter den. Jeg tror jeg skjønner de som vil stemme nei på den vanvittige folkeavstemningen grekerne skal ha søndag, selv om all fornuft og alle regler sier man må stemme ja. Det bli kanskje en dyp, lang og vond krise for grekerne, men det er rart med det, kriser er enklere å holde ut når man vet at de som forårsaket den også lider. Man kan holde ut å ha det litt verre i det materielle, når man tilsvarende har det bedre i stoltheten og selvfølelsen.

Ute i hagen og på terrassen ligger de råtne plankene og deler av indreplatene. Olia har prioritert å rive ned, heller enn å sage opp og rydde. Og for meg har det vært vanskelig når jeg har hatt Ira. Hun liker ikke lyden av sirkelsagen vi snilt har fått låne av naboen, naturlig nok. I går var planen å få ryddet bort det verste før vi reiste.

Olia vil ikke slippe meg til sagen, – du er for klønete, sier hun. Så hun saget opp, mens jeg putlet med andre ting. Vi kom også sent i gang, etter en noe urolig natt. Først etter klokken tolv var Olia ordentlig i gang, først fra klokken to virkelig i farten. Flyet skulle gå klokken 1850. Vi hadde fått låne bilen til mor (som er i Slovakia på besøk hos min søster som nettopp er ferdig med legeutdannelsen der nede – gratulerer!), som hadde bestilt parkeringsplass på flyplassen fra klokken fem, for oss.

Ti over halv fem matet jeg Irina med hva mat jeg kunne finne på kjøkkenet, smått i stress. Lille Ira været at noe var på gang, og at mor og far ikke hadde like mye tid for henne, som vanlig. Olia stod ute og saget planker, jeg hadde fjernet spiker så svetten slite, der, ute på terrassen.ingen av oss hadde dusjet, ikke hadde vi pakket. 

Kl fem på fem tok jeg en dusj med Ira liggende foran meg på stellebordet. Opprinnelig tenkte jeg at vi måtte være ferdige med arbeidet klokken fire, for å ha god tid. Nå var klokken fem. Olia stod ute og snakket med håndverkerne som hadde kommet, de skulle fullføre jobben sin med den mest værutsatte kortveggen. 

Jeg brukte alle triks for at lille Ira skulle være rolig. Jeg la henne i dobbeltsengen, med den sibirske tigeren vi kaller Putin, den liker hun godt. Der holder hun i fem minutter, mens far og mor er vekke, så jeg kan få pakket lite grann, funnet frem litt ting, gjort litt.

Alt gjenstår. Trekke ut kontakter, se over kjøleskapet og kjølerommet, skrive «nei takk til reklame» på postkassen, gå bort med søpla, låse sykkelen, alt. Olia står ute og feier terrassen for sagstøv, og rydder spiker. Om få minutter løper hun inn. Lille Ira skjønner at hun er alene, og kan gråte. Jeg slenger ladere og eksistert ting i håndbagasjen, noen klær i kofferten, satser på at jeg har en del liggende i Kiev. Olia pakker på sekunder. Dusjen hun tar merker ingen. Plutselig er hun pen og klar.

Klokken syv over halv seks ruller vi ut hjemmefra. Det er altfor sent. Vi kommer til flyplassen fem på seks, mindre enn en time før flyet skal gå, og vi får ikke åpnet porten til parkeringsplassen. Koden vi har skrevet ut, virker ikke. «Ved problemer – bruk callingen på bommen», står det, i dårligere norsk enn jeg her har formulert det. Men på bommen er det ingen calling. Og noe kontor å henvende seg til, er ikke å se. Heller ikke er det folk å spørre, akkurat nå.

Jeg løper rundt og leter. Olia prøver forskjellige ting, hun også. Men hun har ikke førerkort, så om hun får åpnet bommen, kan hun uansett ikke kjøre inn. Til slutt får vi høre retningen til hvor vi skal henvende oss, av en kar som skal ut. Jeg løper. Jeg finner det ikke. Spør feil mann, får vite riktig. Jeg løper. På riktig sted får jeg vite at koden ikke virker, og ikke skal virke, jeg må løse inn billett, så virker koden når mor skal ut.

Jeg løper. Vi får skrevet ut en billet, bommen åpnerseg, vi kjører inn, og må kjøre nesten til enden av den enorme plassen for å vinne en ledig lomme. Klokken er fem over seks, vi løper, med bagasje, Ira, og alt. Stavanger lufthavn Sola har ominnredet flyplassområdet og gjort alt verre, det er svært lang vei fra parkeringsplassen til avgangshallen. Det tar nye fem minutter.

Jeg gav Olia klar beskjed at hun måtte laste ned billetten elektronisk, enda så travelt vi hadde det, der mot slutten. Hun fikk gjort det, jeg ikke. Og på automatene godtok de ikke kortet mitt. Jeg trengte reservasjonsnummer. I panikk skrudde jeg på mobilnett for å laste ned mailen med billetten, men på mobilen hadde jeg ikke tilgang til den mailkontoen. I samme panikk sjekket jeg nettbrettene, kanskje hadde jeg lastet ned mailen tidligere.

Det hadde jeg, heldigvis. Etter ytterligere noen minutter fikk vi begge sjekket inn på automatene. Ira satt bokstavlig talt i kofferten denne tiden. Heldigvis var hun veldig rolig nå, ingen klaging fra henne, samme hva far og mor holdt på med.

Da vi hadde sjekket inn oss selv og bagasjen var «go to gate» tegnet på reisen vår. Køen gjennom sikkerhetskontrollen var menneskelig, og så var det inn på toalettet for nødvendige ærender og å skifte bleie, da familier med små barn ble ropt opp for å komme til gaten først. Det rakk vi ikke, men vi kom oss trygt ombord, og derfra gikk reisen helt fint.

I Ukraina er ikke alt helt fint. Jeg har ikke fulgt begivenhetene så tett de siste to månedene, som før, men tett tok nok til å ha fått med meg en del nyheter det har vært lite oppmerksomhet rundt i vanlige, vestlige medier. Mange ganger har jeg tenkt jeg skulle skrive et raskt innlegg, særlig da Saakashvili ble utnevnt til guvernør i Odessa, en temmelig uvanlig og uventet handling fra president Porosjenko. Saakashvili var president i Georgia da landet var i krig med Russland i 2008, det var han som spiste slipset sitt etterpå. Han var helt i den georgiske fargerevolusjonen, den som kastet Sjevernadse fra makten, men han tapte siste valg, og er nå faktisk ettersøkt i landet. Han har levd i eksil i Brooklyn, USA, frem til Porosjenko hentet ham til Ukraina, først som rådgiver, nå altså som guvernør i en av landets viktigste regioner.

På flyet leser jeg Aftenposten der utenrikskorrespondenten i Moskva har en kommentar om «Russlands bøllete oppførsel» og hvordan «EU ikke har noe motsvar». Der får Russland skylden for alt. I den kommentaren står det at det var «Russland som angrep Georgia», enda selv ikke USA bestrider at det var Georgia og Saakashvili som angrep først, og at det er der skylden for krigen skal plasseres. Kommentaren er bekymret over at «31 % av georgierne nå støtter Russlands eurasiske union, mer enn EU, og prosentandelen er økende». Russlands bøllete oppførsel får skylden.

Da vi lande i Kiev blir vi ikke overfalt av folk som vil tilby oss taxi, slik som vanlig, og slik vi trenger. Olia har avslått vår faste sjåfør, Andrej, eller annen taxi sendt oss av søsteren. Det er like enkelt og billig å finne selv, mener hun. Nå må vi gå å surre litt, før en eneste en, lavmælt, spør om vi trenger taxi. – Hvor mye? Spør Olia. – 400 griven, svarer tilbyderen. Det er i tråd med den syke inflasjonen Ukraina er inne i, etter «revolusjonen», som det nå sarkastisk heter her. Vanligvis har vi betalt 250, eller deromkring. – Er det mulig å prute? spør Olia.

Vi får reisen for 350. Det er nå et strømlinjeformet system, han inne kjører ikke taxi selv, men spør for alle sammen. Det går noen minutter før en taxi er klar. Jeg er instruert i ikke å snakke, for ikke å avsløre at je er utlending, noe som vil skru opp prisen. Taxisjåføren vil høre musikk, Olia vil snakke, som alltid. – Hvordan er det nå i Ukraina? spør hun. Taxisjåføren har ukrainsk flagg i bilen, men samtalen går selvfølgelig på russisk. Den gjør alltid det. – Det eneste som er bra at det ikke er krig i Kiev, sier sjåføren. – Ellers er alt dårlig.

Også Ukraina har gjeld som forfaller i juni, og som de ikke har sjanse til å betale. Både taxisjåføren og Olias mor kan fortelle at Ukraina vil gå konkurs eller teknisk konkurs i morgen. «Default», er ordet de bruker, ordet gjelder også på russisk.

Så kommer vi frem til leiligheten i Petsjersk, Kiev. Olia finner de 350 hvryvnaene taxisjåføren skal ha, vi sier takk så meget, og går opp de fire etasjene til vår leilighet. Vi er på ny i Kiev.

Nei til NATO-utvidelse

Det heter en forsvarsallianse, men det er en finte. Det er en trusselallianse, den blir brukt til å skremme, og den nøler ikke med å følge skremslene opp med handling når situasjonen krever det. Den er ledet av USA, det soleklart mest aggressive landet i verden etter andre verdenskrig. Jeg lurer på om de har startet flere kriger enn alle andre land til sammen? Det går sjelden mer enn 2-3 år mellom hver gang USA innvaderer et land. Siden 1991 har de pleid å få NATO-landene med seg. Formelt, eller uformelt.

Da den kalde krigen endte mellom 1989 og 1991 ble Warszawapakten oppløst. Det var en fin gest fra russisk side. Den ble ikke besvart fra oss i vest. NATO besto. Jeg kan ikke engang huske at det var noen diskusjon om alliansen skulle oppløses, eller om Norge skulle melde seg ut. Kan noen belære meg? Det ville være veldig naturlig å legge NATO ned. Den kalde krigen var endt. NATO hadde mistet sin funksjon.

3. oktober, 1990, ble Tyskland gjenforent til en stat. Sovjetunionen protesterte ikke, noe de kanskje heller ikke skulle ha noen grunn til, særlig i følge alle nordmenn og andre vestlige som er sinte og mener «Russland ikke skal blande seg inn i andre lands anliggender». Slik vi gjør hele tiden. Sjekk gjerne opp hva Storbritannia og Margaret Thatcher mente om Tysklands gjenforening. De var bekymret. De ønsket ikke noe sterkt Tyskland i sentrum av Europa. Britene – og franskmennene – har hatt mest makt når Tyskland har vært delt.

Ikke bare lot Gorbatsjov Øst-Tyskland bli en del av et samlet Tyskland. De lot også det samlede Tyskland bli med i NATO. Det har vist seg å være en tabbe. Det var også helt unødvendig. Hva har vel Tyskland i NATO å gjøre? De har en historie som gjør at de vanskelig kan delta i krigsoperasjoner utenlands, og de står ikke akkurat i fare for å bli angrepet. Det samlede Tyskland er hjertet og motoren i EU. Det gjør at de ikke vil bli angrepet av Frankrike. Medlemsskap i NATO er helt, helt overflødig.

Likevel er de med. Gorbatsjov gikk med på det under løfter om at NATO ikke skulle bevege seg en tomme lenger øst (not an inch). De mente ikke en tomme lenger øst i Tyskland. Den gang var det helt utenkelig at NATO skulle bevege seg lenger øst utenfor Tysklands grenser, og sluke opp i seg Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, til og med de baltiske landene (som den gang ennå var en del av Sovjetunionen), og forsøke seg på Ukraina, Moldova og Georgia.

Hvem er den aggressive? NATO gikk høyt på banen og sa de riktignok skulle ta med seg disse østeuropeiske landene, men de skulle ikke plassere baser der eller militær infrastruktur. De løftene ser vi nå hva er verdt.

Det er akkurat nå toppmøte i NATO. Det var et toppmøte som aldri skulle vært, som det aldri skulle vært interesse for. Men på et eller annet vis har militærstrategene, generalene og gubbene på ny klart å gjøre seg selv relevante. Det er ingen seier, det er et nederlag. Vi tilhører generasjonen som har kastet bort den beste muligheten til varig fred verden har sett. Der, i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst, var alle verdens stormakter på samme lag. Ingen truet hverandre. Man snakket om handel og økonomisk samarbeid, utveksling av kunnskap og viten, man ville gjøre hverandre til venner, ikke fiender.

Det var den gang.

Nå uttaler vår forsvarsminister Ine Eriksen Søreide at «hun ikke ser noen grunn til russisk uro» på tross av et vanvittig økt NATO-nærvær helt opp til Russlands grenser, fra Finmark i nord til Ukraina og Krim i sør, det er NATO-styrker overalt. Det blir arrangert øvelser, det er trening av mannskap, utplassering av våpen. Samtidig er det sanksjoner, negativ propaganda og en tegning av et trusselbilde det er et intellektuelt nederlag så få setter seg opp i mot. I den ekte kalde krigen var det i det minste noen som talte Sovjetunionens sak, om enn saken den gang stod langt svakere enn den gjør nå.

Er det ikke litt merkelig at når Russland arrangerer militærøvelser langs våre grenser, så er det aggressivt, destabiliserende og vondt, mens når vi gjør det langs deres grenser, så er det «ikke truende», «nødvendig» og «for å sikre fred».

Tyskland, England, Frankrike og de andre sa ingen hadde grunn til uro også forut for første verdenskrig. Situasjonen ligner uhyggelig. Det hadde vært fred så lenge at folk hadde glemt hva krig var. Etter Napoleonskrigene følte man at man hadde løst de alvorligste verdensproblemene «for alltid», at det ikke ville være nødvendig eller mulig med flere kriger. Så snublet man inn i katastrofen første verdenskrig var.

Den gang gav vestmaktene Tyskland skylden. De fikk dem sågar til å skrive under på at det var de som startet krigen. Det kom det ingenting godt ut av, som vi vet. Lignende vil det ikke komme noe godt ut av å gi Russland skylden nå. Det skaper en fiende der det ikke trengte å være noen. Det er en risiko vi har lite å vinne på, og som vi ikke trenger å ta.

St. Hans hos mor

I dag er det omtrent årets lyseste dag, og i alle fall St. Hans, festen til ære for Johannes døperen, St Johannes som har blitt til St Hans. Da vi var små gikk vi opp til «markå», der Lundehaugen aldershjem nå ligger, og spilte fotballkamper barna mot foreldrene, tente bål, og hadde det moro. Markå forsvant, fotballkampene også, og det er lenge siden jeg har stått ved noe bål på St. Hans aften. I stedet har mor og jeg spist rømmegrøt.

I år var første gang lille Irina skulle være med. Jeg kombinerte turen ut med Irinas luftetur, i vognen, fra Lundehaugen til Klepp stasjon. En strekning på en drøy mil, slik jeg gikk den, over Skjæveland, gjennom Øksnevad-skogen, og så langs svingene ved Frøylandsvannet. Kanskje var det en knapp mil mer enn en drøy mil. Det vet jeg ikke. Gikk gjorde jeg i hvert fall.

Tidligere hadde vi hatt besøk av Trude og ungene, Irinas tante og søskenbarn. Så det ble en skikkelig slektsdag. Alle vil nok se det lille vidunderet før hun og vi reiser på lang sommerferie i Kiev.

Hos mor var rømmegrøten nesten klar da vi kom. Irina hadde sovet hele veien ut, hun var tungt trøtt etter å ha vært våken hele dage, og hatt besøk og greier. Akkurat i det vi kom frem, våknet hun. Slik fikk hun være med på hel festen.

Mor hadde laget rømmegrøt for fire. Siden hun spiser for en halv, måtte jeg spise for 3,5. Det klarte jeg ikke. Det var fremdeles en halv porsjon igjen da vi var ferdige.

Til ære for årets lyseste dag hadde vi en dram. Til ære for maten hadde vi oss en øl. Men ikke mer, for vi var med Irina. Det gjorde imidlertid at ingen av oss var kjørbare.

Dermed skulle tog være naturlig hjem. Irina hadde jo allerede hatt lufteturen sin. Og nå var det kvelden.

Men NSB har sitt svært Rogalandske fenomen «Buss for tog», som godt kunne vært omdøpt «ingenting for tog». På Internett ser alt greit ut, togtidene står så greit oppført som de pleide å være, ingen meldinger om forsinkelser og innstillinger er å spore. Å stille seg på holdeplassen og vente på denne bussen som skal være tog, det er å stille seg opp og vente på et lykketreff. Kanskje kommer det noe, kanskje ikke.

Det minner meg om min kjenning i Moskva, fra sommeren jeg var der, han sa så fint at bussene har rutetabeller – de følger dem bare ikke.

Slik er det også med NSB når de har «Buss for tog». Rutetabellene og bussene går helt uavhengig av hverandre.

Egentlig er det en ganske stor skandale. Rogaland er uten tog i nesten en hel måned, og det alternative kollektivtilbudet er ikke i nærheten av å kunne kompensere. Til overmål har de samtidig arbeid på motorveien – på to steder -, så trafikkorken for stakkarene som har ærender i rushet, unner jeg ingen. Buss for tog går – eller står – forresten i den samme korken.

Mor var også offer for elendigheten, sist onsdag, da hun skulle en liten tur til Bryne med kollegene. Fra Klepp stasjon til Bryne er 1 stopp. Samvittighetsfullt kjøpte hun billett på forhånd, stilte seg opp ti minutter før tiden, og ventet – i over en time. Da ringte hun Tone, som kjørte henne. Da hun kom til Bryne hadde kollegene allerede spist middagen, og mor måtte spise alene. Uhyggelig.

Irina og jeg tok ikke sjansen. Jeg har ikke lyst å vente en time på stasjonen med henne, for et tog (buss) som kanskje, kanskje ikke kommer. Så jeg tok beina fatt hjem også.

Kaldt var det blitt, kveld, vind. Jeg var kalendern tro i kortbukse og tynn, kortarmet t-skjorte, sandaler. Irina var noe bedre dekket i vognen, med tepper. Problemet var bare at i vognen ville hun ikke ligge. Hun gråt og gråt, den fortvilte varianten, den der alt i verden er feil og urettferdig. Jeg lurte etter en liten kilometer om hun hadde i bleien. Det hadde hun ikke. Men da hun ble løftet opp, og fikk se verden, var hun blid igjen.

Så resten av turen fikk hun sitte. Da pludret hun i vei, pekte og klappet. Jeg forklarte henne hva alt var, rundt omkring, og tenkte på hvordan hun ennå ikke legger merke til det som er interessant, og uvanlig, slik som St. Hans bål og sauer, men heller ser og peker på autovern og grantrær og gjerder. Alt er uvanlig og interessant for henne, som ennå er i ferd med å oppdage verden.

Da vi kom forbi en hest, stoppet jeg imidlertid opp og satte henne foran den. En hest er for interessant til bare å passere. Hesten og Irina var nysgjerrige på hverandre, men Irina ikke mer enn om jeg hadde stilt henne opp foran en gjerdestolpe eller noe høyt gress i grøfta.

Til slutt ble det for mye for Irina. Hesten, fjordingen, grafset jo i føttene hennes, og til slutt ble det på tide å protestere, med gråt. Derfra gråt hun omtrent hele veien hjem. Jeg måtte ta henne på armen. Vi var fremdeles på Foss Eikeland, et par kilometer hjemmefra, så det var feit vei ennå å gå. Tungt og kaldt, ble det.

Men hjemme ble det straks paradis. I badekaret, og til puppen til mor. Der sovnet hun som en engel, til ære for St. Hans, solen og verden.

Sommerferie. Og permisjon

Fredag var min siste arbeidsdag påen stund. Sommerferien går i år over i permisjon, der jeg skal passe vårt kjære barn, Irina. 40 uker er den permisjonen på nå. Det er råflott, men jeg tar den når jeg får den. Neste arbeidsdag er 3. Mai, 2016.

Tidligere hadde jeg den forestilling at når jeg fikk foreldrepermisjon, skulle jeg få gjort ting. Den villfarelsen er endret. Det er vel så travelt å være med barn, som å være i jobb. På noen måter er det enda mer tidkrevende, for i vanlig jobb er arbeidet som regel over på et eller annet tidspunkt, du kan gjøre andre ting. Med barn er du på vakt, om ikke døgnet rundt, så stort sett. Det er merkbart mindre tid for meg selv, om dagen.

Den siste drøye måneden har vært helt uvanlig travel. Jeg har vært i full jobb, med betydelig ekstraarbeid, betydelig kveldsarbeid, og hatt svært mye å gjøre. Hjemme har det først vært å trå til med barnet, så Olia fikk lese til eksamen. Da hun var ferdig med den, ventet seriøs oppussing. Skifte kledning, som jeg nå vet det heter. Plankene på huset var råtne, og måtte skiftes ut. Olia tok jobben, friskt og tøft, og stikk i strid med tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Hos oss er det jeg som tar barnet, og Olia som tar huset.

Det er også et kappløp med tiden. Flyet vårt til Kiev går 29. Juni. Vi er ikke tilbake før langt ute i august. Det er ikke greit å forlate huset nakent, og uten kledning, for så lang tid. Foreløpig lykkes vi bedre i å få råtne planker ned, enn nye planker opp.

Som det så ofte viser seg er problemene verre enn man først antar. Når man først tar dem, må man ta dem skikkelig. Her og der er det råttent under kledningen også. Isoleringen er gammel, og har gått av å bli skiftet ut. Noe er vanskeligere enn at vi kan ta det selv. Vi vil ikke lykkes med å få tatt absolutt alt, før vi reiser. Men vi vil antagelig ha oversikten, og situasjonen under kontroll.

Vi hadde klart det raskere om vi ikke hadde hatt barnet. Det vil si, Olia hadde klart det raskere. Det er så ofte når jeg kommer hjem, at Olia snekrer på et eller annet, river ned, maler, gjør noe, og så sitter lille Irina på terrassen, i hagen eller i vognen. Da har hin nettopp roet seg, sier Olia. Arbeidet blir hele tiden forstyrret. Jeg kan ta Ira når jeg er hjemme. Men i hele juni og det meste av mai har jeg vært veldig sjelden hjemme.

Det skal bli annerledes nå.