Igjen i Kiev

Det var mer enn stress. Da Olia var ferdig med eksamen gikk hun i gang med å skifte kledning på huset, råtne planker, og da min sommerferie begynte, kunne jeg hjelpe henne. Ikke med å skifte kledning, men med å passe lille Ira. Slik er kjønnsrollemønsteret hos oss, tvert i mot alle tradisjoner og fordommer.

Den drøye uken vi hadde fra min ferie begynte til vi skulle reise til Kiev var imidlertid langt fra nok til å bli ferdige. Selv om vi fikk hjelp av fagfolk til det verste og vanskeligste. Når man åpner opp noe, ser man bedre hvor ille det står til med alt. På de værutsatte veggene må praktisk talt alle plankene skiftes ut. Da skifter vi like godt hele kledningen, og etterisolerer i tillegg. Det er dette som tar tid.

Tid tar det også å skifte ut kledningen ved terrassen. Det er min far som har laget denne terrassen. Han har ikke tenkt på at med tiden skal planker skiftes ut, eller males, der. For å skifte plankene ut, må terrassen rives opp. På langveggen holder det å rive bort noen bord, på kortveggen må vi rive det meste, siden terrasseplankene ligger på langs. Vi er ennå ikke sikre på om vi skal rive plankene på kortveggen. Der er også skyvedøren i glass, stor, og i stilen fra sent 70-tall, Block Wathne. Den dekker det meste av veggen.

Da vi våknet i dag morges var det meste av kledningen vi skal skifte nå først, revet ned. Den ene ytterveggen, den mest værutsatte, er etterisolert, og gjort helt klar til å sette ny kledning på. Plankene ligger i garasjen, ferdig malt. Men ingen nye planker er på. Takrennene er revet bort over hele huset, siden listen under må skiftes. Det er arbeid mer krevende enn Olia ventet, siden listen er festet til taksteinene, og for å skifte den ut, må også taksteinene rives opp. De verste og vanskeligste listene er skiftet, de som er der taket går i trekant. De som går på langs, gjenstår. Disse ville Olia skifte selv, før hun fant ut hvor tungvint og vanskelig det var. Listene som er skiftet, er skiftet av fagfolk.

Alle huseiere vet hvordan tid og penger renner ut i slik arbeid, som om det åpner seg et stort sluk uten synlig bunn. Jeg har jobbet veldig mye ekstra denne våren, så pengene er der, men jeg kjenner det som må være en naturlig uro over hvor fort de forsvinner.

Det må også være en ganske naturlig uro å måtte forlate huset såpass halvnakent som vi måtte denne gangen. Det er å håpe det ikke blir mye regn i sommer. Og sommerferien i Kiev vil ikke bli så lang som opprinnelig planlagt.

Mens vi har vært opptatt med dette har utviklingen i Ukraina gått sin gang, passe skjult av det som nå er verre kriser og katastrofer. Ikke mange har gjettet på det som nå skjer i Hellas. Som jeg tidligere har skrevet har jeg litt sansen for dette Syriza-partiet som så lite vil følge de internasjonale spillereglene, som så demonstrativt sier fra at de ikke vil kutte i pensjoner og andre offentlige utgifter til glede for vanlige grekere, for å betale internasjonale finansinstitusjoner. Som så ofte før går makten i harnisk når noen ikke vil innrette seg etter den. Jeg tror jeg skjønner de som vil stemme nei på den vanvittige folkeavstemningen grekerne skal ha søndag, selv om all fornuft og alle regler sier man må stemme ja. Det bli kanskje en dyp, lang og vond krise for grekerne, men det er rart med det, kriser er enklere å holde ut når man vet at de som forårsaket den også lider. Man kan holde ut å ha det litt verre i det materielle, når man tilsvarende har det bedre i stoltheten og selvfølelsen.

Ute i hagen og på terrassen ligger de råtne plankene og deler av indreplatene. Olia har prioritert å rive ned, heller enn å sage opp og rydde. Og for meg har det vært vanskelig når jeg har hatt Ira. Hun liker ikke lyden av sirkelsagen vi snilt har fått låne av naboen, naturlig nok. I går var planen å få ryddet bort det verste før vi reiste.

Olia vil ikke slippe meg til sagen, – du er for klønete, sier hun. Så hun saget opp, mens jeg putlet med andre ting. Vi kom også sent i gang, etter en noe urolig natt. Først etter klokken tolv var Olia ordentlig i gang, først fra klokken to virkelig i farten. Flyet skulle gå klokken 1850. Vi hadde fått låne bilen til mor (som er i Slovakia på besøk hos min søster som nettopp er ferdig med legeutdannelsen der nede – gratulerer!), som hadde bestilt parkeringsplass på flyplassen fra klokken fem, for oss.

Ti over halv fem matet jeg Irina med hva mat jeg kunne finne på kjøkkenet, smått i stress. Lille Ira været at noe var på gang, og at mor og far ikke hadde like mye tid for henne, som vanlig. Olia stod ute og saget planker, jeg hadde fjernet spiker så svetten slite, der, ute på terrassen.ingen av oss hadde dusjet, ikke hadde vi pakket. 

Kl fem på fem tok jeg en dusj med Ira liggende foran meg på stellebordet. Opprinnelig tenkte jeg at vi måtte være ferdige med arbeidet klokken fire, for å ha god tid. Nå var klokken fem. Olia stod ute og snakket med håndverkerne som hadde kommet, de skulle fullføre jobben sin med den mest værutsatte kortveggen. 

Jeg brukte alle triks for at lille Ira skulle være rolig. Jeg la henne i dobbeltsengen, med den sibirske tigeren vi kaller Putin, den liker hun godt. Der holder hun i fem minutter, mens far og mor er vekke, så jeg kan få pakket lite grann, funnet frem litt ting, gjort litt.

Alt gjenstår. Trekke ut kontakter, se over kjøleskapet og kjølerommet, skrive «nei takk til reklame» på postkassen, gå bort med søpla, låse sykkelen, alt. Olia står ute og feier terrassen for sagstøv, og rydder spiker. Om få minutter løper hun inn. Lille Ira skjønner at hun er alene, og kan gråte. Jeg slenger ladere og eksistert ting i håndbagasjen, noen klær i kofferten, satser på at jeg har en del liggende i Kiev. Olia pakker på sekunder. Dusjen hun tar merker ingen. Plutselig er hun pen og klar.

Klokken syv over halv seks ruller vi ut hjemmefra. Det er altfor sent. Vi kommer til flyplassen fem på seks, mindre enn en time før flyet skal gå, og vi får ikke åpnet porten til parkeringsplassen. Koden vi har skrevet ut, virker ikke. «Ved problemer – bruk callingen på bommen», står det, i dårligere norsk enn jeg her har formulert det. Men på bommen er det ingen calling. Og noe kontor å henvende seg til, er ikke å se. Heller ikke er det folk å spørre, akkurat nå.

Jeg løper rundt og leter. Olia prøver forskjellige ting, hun også. Men hun har ikke førerkort, så om hun får åpnet bommen, kan hun uansett ikke kjøre inn. Til slutt får vi høre retningen til hvor vi skal henvende oss, av en kar som skal ut. Jeg løper. Jeg finner det ikke. Spør feil mann, får vite riktig. Jeg løper. På riktig sted får jeg vite at koden ikke virker, og ikke skal virke, jeg må løse inn billett, så virker koden når mor skal ut.

Jeg løper. Vi får skrevet ut en billet, bommen åpnerseg, vi kjører inn, og må kjøre nesten til enden av den enorme plassen for å vinne en ledig lomme. Klokken er fem over seks, vi løper, med bagasje, Ira, og alt. Stavanger lufthavn Sola har ominnredet flyplassområdet og gjort alt verre, det er svært lang vei fra parkeringsplassen til avgangshallen. Det tar nye fem minutter.

Jeg gav Olia klar beskjed at hun måtte laste ned billetten elektronisk, enda så travelt vi hadde det, der mot slutten. Hun fikk gjort det, jeg ikke. Og på automatene godtok de ikke kortet mitt. Jeg trengte reservasjonsnummer. I panikk skrudde jeg på mobilnett for å laste ned mailen med billetten, men på mobilen hadde jeg ikke tilgang til den mailkontoen. I samme panikk sjekket jeg nettbrettene, kanskje hadde jeg lastet ned mailen tidligere.

Det hadde jeg, heldigvis. Etter ytterligere noen minutter fikk vi begge sjekket inn på automatene. Ira satt bokstavlig talt i kofferten denne tiden. Heldigvis var hun veldig rolig nå, ingen klaging fra henne, samme hva far og mor holdt på med.

Da vi hadde sjekket inn oss selv og bagasjen var «go to gate» tegnet på reisen vår. Køen gjennom sikkerhetskontrollen var menneskelig, og så var det inn på toalettet for nødvendige ærender og å skifte bleie, da familier med små barn ble ropt opp for å komme til gaten først. Det rakk vi ikke, men vi kom oss trygt ombord, og derfra gikk reisen helt fint.

I Ukraina er ikke alt helt fint. Jeg har ikke fulgt begivenhetene så tett de siste to månedene, som før, men tett tok nok til å ha fått med meg en del nyheter det har vært lite oppmerksomhet rundt i vanlige, vestlige medier. Mange ganger har jeg tenkt jeg skulle skrive et raskt innlegg, særlig da Saakashvili ble utnevnt til guvernør i Odessa, en temmelig uvanlig og uventet handling fra president Porosjenko. Saakashvili var president i Georgia da landet var i krig med Russland i 2008, det var han som spiste slipset sitt etterpå. Han var helt i den georgiske fargerevolusjonen, den som kastet Sjevernadse fra makten, men han tapte siste valg, og er nå faktisk ettersøkt i landet. Han har levd i eksil i Brooklyn, USA, frem til Porosjenko hentet ham til Ukraina, først som rådgiver, nå altså som guvernør i en av landets viktigste regioner.

På flyet leser jeg Aftenposten der utenrikskorrespondenten i Moskva har en kommentar om «Russlands bøllete oppførsel» og hvordan «EU ikke har noe motsvar». Der får Russland skylden for alt. I den kommentaren står det at det var «Russland som angrep Georgia», enda selv ikke USA bestrider at det var Georgia og Saakashvili som angrep først, og at det er der skylden for krigen skal plasseres. Kommentaren er bekymret over at «31 % av georgierne nå støtter Russlands eurasiske union, mer enn EU, og prosentandelen er økende». Russlands bøllete oppførsel får skylden.

Da vi lande i Kiev blir vi ikke overfalt av folk som vil tilby oss taxi, slik som vanlig, og slik vi trenger. Olia har avslått vår faste sjåfør, Andrej, eller annen taxi sendt oss av søsteren. Det er like enkelt og billig å finne selv, mener hun. Nå må vi gå å surre litt, før en eneste en, lavmælt, spør om vi trenger taxi. – Hvor mye? Spør Olia. – 400 griven, svarer tilbyderen. Det er i tråd med den syke inflasjonen Ukraina er inne i, etter «revolusjonen», som det nå sarkastisk heter her. Vanligvis har vi betalt 250, eller deromkring. – Er det mulig å prute? spør Olia.

Vi får reisen for 350. Det er nå et strømlinjeformet system, han inne kjører ikke taxi selv, men spør for alle sammen. Det går noen minutter før en taxi er klar. Jeg er instruert i ikke å snakke, for ikke å avsløre at je er utlending, noe som vil skru opp prisen. Taxisjåføren vil høre musikk, Olia vil snakke, som alltid. – Hvordan er det nå i Ukraina? spør hun. Taxisjåføren har ukrainsk flagg i bilen, men samtalen går selvfølgelig på russisk. Den gjør alltid det. – Det eneste som er bra at det ikke er krig i Kiev, sier sjåføren. – Ellers er alt dårlig.

Også Ukraina har gjeld som forfaller i juni, og som de ikke har sjanse til å betale. Både taxisjåføren og Olias mor kan fortelle at Ukraina vil gå konkurs eller teknisk konkurs i morgen. «Default», er ordet de bruker, ordet gjelder også på russisk.

Så kommer vi frem til leiligheten i Petsjersk, Kiev. Olia finner de 350 hvryvnaene taxisjåføren skal ha, vi sier takk så meget, og går opp de fire etasjene til vår leilighet. Vi er på ny i Kiev.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s