Mye mat

Dagene er annerledes nå enn de var før. Vi har et lite barn, og dermed bestemmer vi ikke tiden selv. Heller ikke jeg. Tidligere hadde jeg timevis for meg selv mens Olia snakket med moren sin, eller gjorde andre ting. Nå må noen av oss alltid ha barnet. Ofte er det jeg, og slik må det være.

Dette innlegget må derfor tilbakepostes. Det er skrevet morgenen andre juli, torsdagen. Jeg er full av inntrykk, ikke så mye av hva jeg leser, som hva jeg ser. Internett virker dårlig på rommet vårt, så i tillegg med alle de andre problemene med å få sette seg ned og lese nyheter, er det også praktiske problemer.

Nå sitter jeg på balkongen. Det er like ved ruteren, her virker nettet. Lille Irina er ute med babusjka, min kone Olia er inne på rommet og leser til fremtidige eksamener. Jeg har gjort meg en kjapp oppdatering på ukrainske, greske og noen andre nyheter. Det er ingen fin verden vi nå lever i. Det var ikke slik vi ville ha det.

Da vi kom natt til tirsdag var det bare hunden Mike som hilste oss velkommen. Jeg tenkte det nå var andre tider, ingen mat, ingen russisk fest, prazdnik. Irina syntes det var litt skummelt opp oppgangen, nye lukter, og høye lyder. Mørkt og ukjent var det også. Men inne på rommet vårt var det ominnredet til ære for henne, der gikk det i rosa, leker stod fremme, senger var redd opp. Vi kunne sette henne der, så smilte hun igjen.

Og så kom også mama Irina, babusjka. Hun hadde vært så spent at hun hadde ringt oss også natten i forveien, om vi ikke kom? Hun hadde forvekslet datoer, som så ofte skjer, når en reise går over midnatt. Nå var det velkomst fra henne også. Og mat, øl, vodka og cognac stod fremme. Det var bare å forsyne seg. Som vanlig var det meste til meg.

Vi spiste, drakk og koste oss et par timer før vi gikk og la oss i firetiden. Trygt fremme.

Mine kolleger på jobben interesserer seg for hvordan dagene mine er her ned. De lar seg imponere over hvor mye mat her er, og hvor rause man er med drikken. Her finnes ingen regler om at man ikke skal ha øl til frokost, for eksempel. Det er ferie. Denne dagen skulle bli et skoleeksempel på hvordan det kan være.

Etter å ha spist og drukket til henimot firetiden om natten våkner vi igjen en gang mellom ni og ti, eller deromkring. Det er frokost. Kjøtt og poteter, øl for meg, Olia drikker ikke, altså ikke alkohol, siden hun hammer, og i det hele tatt drikker hun og familien hennes forunderlig lite væske. Det er aldri kald drikke i kjøleskapet, hvis ikke jeg kjøper det inn, og vannet bruker de til å koke te eller pulverkaffe. Da nøyer de seg med en kopp.

Det går ikke lang tid etter en slik frokost før jeg sovner. I mens jeg sov, fikk lille Irina mat og stell. Jeg rakk så vidt å våkne til det var lunsj, sirniki, eller ostekaker laget på den feite osten tvorozj, hvis jeg her skriver det riktig, en ost som minner om Cottage cheese, men som ikke er det. Kakene minner mer om kjøttkaker enn søtkaker, de er salte og mektige, og passer godt til øl. Vodka var det også til lunsj, lite grann.

Kanskje var forresten ostekakene til frokost, og kjøttet med potetene til lunsj, jeg blander fort etter et par dager. Uansett gikk planen om at Olia og jeg skulle til storsenteret Arsjan å handle, fløyten. Jeg sovnet igjen.

På kvelden vartet Olia opp med å varme kjøttet og potetene, så ble det en god rett til. Mama Irina var nå ute med barna, hun pleier gjøre det, ta med seg alle sammen ut. Lille Irina liker seg i vognen, både i Norge og her i Kiev, og hun et der ikke vanskelig å ha med å gjøre. Hun krever lite, og sovner raskt.

Det er kjekt å se hvor enkelt og godt lille Irisjka vår finner seg til rette her nede, og overalt. Et par forundrede blikk til å begynne med, her er så mye nytt og uvant, men så skjønner hun at dette er en verden å finne ut av, og går i gang. Katten Pudrik er engstelig, og holder seg stort sett på rommet. Hunden Mike er svær, en Golden retriver, og han lusker rundt overalt. Irina vår er ivrig etter ham, hun liker sånn han beveger seg, og tar etter ham hele tiden, de små fingrene like inn i glefset.

Advertisements

2 comments on “Mye mat

  1. Jens sier:

    Dette med å ikke drikke kjenner jeg godt igjen fra min kones familie i Russland. Det har ofte forundret meg, særlig om sommeren. Som du også erfarer, holder de seg til en kopp te nå og da, jeg forstår det ikke helt. Når vi er på besøk kan mor i huset stolt, nesten høytydelig, presentere mineralvann eller saft/juice fra kjøleskapet, ekstra innkjøpt i anledning besøket. Har ofte lurt på om det bare gjelder dem, eller om det er mer allment der borte!

    • esalen sier:

      Jeg spurte min kone, hun sa – nei, vi drikker bare alkohol, og så lo hun. Det virker sant, melk drikker de aldeles ikke, og juice veldig sjelden. De har også en oppfatning at det ikke er bra å drikke kaldt. Særlig for barn. Også da jeg var hos legen på Krim, Eupatoria, for mange år siden, så anbefalt han meg å ikke drikke kaldt, når jeg hadde feber. Min far var også lege, og vi drakk alltid vanlig brus og saft da vi var syke, ikke oppvarmet, selvsagt.

      Familien her nede har aldri lært seg at jeg trenger rikelig drikke, særlig når det er varmt. De har alltid enormt mye mat, men ingenting annet å drikke til, enn øl, te og/eller vodka. Tidligere var det et problem inntil jeg kom meg til butikken, og fikk kjøpt selv, men nå har de fått seg en slags vannrenser som gjør at vi kan drikke vannet fra springen når det har gått gjennom den.

      Kvas, drikker de forresten, det kan regnes som en tørstedrikk, som drikkes kald, og ikke inneholder alkohol. Her i familien drikker de ikke det heller, om ikke jeg kjøper det inn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s