Botanisk hage og Pravyj sektor

Kanskje er det på tide å kalle tingene med sitt rette navn. Jeg har hittil unngått å bruke navnet nynazister om de ukrainske høyreekstreme ultranasjonalistene, og jeg har også vært varsom med å kalle dem fascister. Men i dag så jeg dem marsjere i gatene, og jeg opplevd dem merkelig som en personlig trussel. Det samme gjorde kanskje en del i bussen vi satt i, for det ble en sær og anspent stemning der inne. Nynazister marsjerer i gatene i en europeisk hovedstad, hvis det er slik, skulle man ikke pynte på sannheten og gjøre det finere enn det er. Min kone tok hardere i, og kalte dem satanister – ren ondskap.

Hele dagen var ikke så fæl som den endte. Vi skulle skille lag i dag. Olias søster, Tanja, hennes barn, Tais, og mama Irina skulle på stranden i Hydropark. Olia, vår lille Irina og jeg skulle til den botaniske hagen. Det er noe hun lenge, lenge har snakket om, lenge, lenge drømt om, hvordan hun og jeg og barnet vårt skulle gå i den botaniske hagen, slik hun og søsteren Tanja hadde vært der da de var små.

Vi startet som alltid med en solid frokost, koteletter og potetstappe, kraftige saker, og mye av det. Alltid godt å duppe av litt etter et sånt måltid. Det går jo alltid litt tid også med alle ting som skal gjøres, stor familie som vi er.

Jeg sørget for at vår tur fikk en uheldig start. Vi pakket og pakket, og sa jeg skulle inn på rommet og hente noen siste ting, fikk jeg øye på noen fristende plommetreet og moreller, og tok med meg en håndfull. De la jeg foran Irina i vognen, altså, jeg la en plomme i vognen før jeg la Irina der, et sted måtte jeg legge den. Jeg la Irina i vognen etterpå, hun grep plommen, og jeg spurte Olia om det var greit, noe hun sa det var.

Det var det ikke. Det ble straks et veldig søl, selvsagt, ut over den fine sommerkjolen, og på syner og tepper, og på Irina selv, helt idiotisk – og så måtte vi få dem til å kaste ned en t-skjorte fra balkongen. Veldig dumt, hun var så fin, så fin i den kjolen, og det er ikke å ofte hun har fått gått i det. T-skjorte og bleie er heller ikke så elegant som en kjole som dekker bleien. Olia var sur på meg noen minutter for dette.

De fleste med normal skolegang klarer å plassere merkelappen nazister på tyskere og fascister på italienere i mellomkrigstiden. Den er grei. Det er også greit å kalle tyskere som dyrker denne tiden og symbolene og Hitler for nynazister, det er det som virkelig er nynazister og det er så vist jeg vet forbudt å være det. Men spør man hva det å være fascist og nazist egentlig går ut på, og hvordan det går an å være nynazist og fascist uten å være tysker eller italiener, så er det ikke helt enkelt å svare så veldig klokt og utfyllende.

For meg er det slik at nazister og fascister er sterke nasjonalister. De mener deres nasjon er bedre enn andres, deres folk er bedre, sunnere og sterkere, og – viktig – de har blitt sterkt urettferdig behandlet av andre nasjoner, og at denne urettferdigheten må rettes opp. Dette kan kun gjøres med makt. Videre trenger man en fører, en leder, og denne lederen står langt over alle demokratiske spilleregler. Man marsjerer i takt, heller enn å diskutere. Man har flagg og symboler, og man dyrker en fortid der man som nasjon eller som folk har stått sterkt, eller vært spesielt heroiske.

Det passer uhyggelig for bevegelsen som kaller seg Pravyj sektor i Ukraina. De dreper til og med sine fiender, annerledes tenkende, journalister og opposisjonspolitikere, og de skremmer med vold, uhyggelig likt det de tyske nazistene gjorde i mellomkrigstiden. Amerikanerne har dette smarte uttrykket at hvis det ser ut som en and, oppfører seg som en and, og kvekker som en and, ja, så er det en and.

På veien opp til Botanisk hage reiser vi innom Olias gamle skole, den eneste gjenværende russiske i Kiev, så vidt jeg har forstått. I alle andre skoler snakker de ukrainsk, i dette vanvittige landet der Kiev i likhet med 9 av de andre 10 største byene er russiskspråklige. Det vil si at barna snakker ukrainsk på skolen, og russisk hjemme og i gaten. Den russiske skolen er forfallent som det meste annet her, men Olia har nostalgiske, gode minner. Irina sover mens vi er der.

Fra skolen til den botaniske hagen er det kort vei. Olia og jeg har vært her mange ganger, og har mange minner. Her gikk vi på rulleskøyter den korte tiden vi bare var kjærester, her var vi den første tiden vi hadde helt for oss selv etter vi var gift. Det er mange minner, alle sammen gode.

Jeg får alltid øl i den botaniske hagen. Olia er snill sånn. Hun tipser meg om at halvliterne vi kjøper fra tapping er svindel, det er ikke en full halvliter. Hun anbefaler meg å kjøpe to flaskeøl i stedet, eller bokser. Jeg kjøper en halvliter, og en halvliters boks for å kontrollere. Sannelig var det riktig. De selger halvlitere i glass på 0,4. For et land.

Billettene inn kostet nå 30 hryvnaer, 60 for to, altså, da vi først begynte å gå her kostet det en femmer eller en tier. Nå er det så mye at folk må tenke om de har råd. Det er merkbart færre folk der, sommersesongen til å være.

Vi finner oss en kiosk med trebord, og sitter der lenge, lenge. Jeg har mine øl, Olia kjøper kaffe, bolle og is, og mer kaffe og is. Irina får litt hun også. Det er gode tider, alt er vel.

Et lite opptrinnet er bemerkelsesverdig uavhengig av krisen Ukraina er i, og som det ikke er lett å se noen vei ut av. En gammel mann triller et lite barn i en gammel vogn fra Sovjettiden. Den er så gammel at den for min del kunne vært fra 1920-tallet, helt andre materialer og tekniske løsninger enn vi bruker i dag. Han triller vognen så lystig, og setter den fra seg, akkurat der en lang og bratt bakke begynner. Han har tenk å fange en sommerfugl.

Olia får nervene i helspenn i sånne situasjoner. Og det ser jo virkelig skummelt ut, begynner vognen å trille, og får fart, vil ingen klare å ta den igjen. Den står der bakken har begynt, og den står klar til å trille. Den gamle mannen har all oppmerksomheten rettet mot som,erfuglen, en hvit en, han følger den fra blomst til blomst, og da den setter seg, gjør han også det, og slår til med en en hånd, og får fanget den. På vei tilbake begynner vognen å trille.

Olia hyler «NJE-ET», spretter opp så bord og der flagrer, og løper av gårde, hun har 30 meter til vognen, eller noe slikt. Den gamle mannen løper også, han har bare noen meter, og får stanset den. Den triller jo sakte i begynnelsen. Olia får likevel ikke roet seg, og går bort til mannen og ber ham være mer forsiktig i fremtiden, sette vognen på tvers, ikke slik at den kan begynne å trille og det kan være farlig for barnet. Man skal ikke stole på låsemekanismene.

Den botaniske hagen er full av ekorn. Jeg løper opp mer Irina i armene hver gang det er et i nærheten, men Irina ser ennå ikke ut til å skjønne hvor spennende det er. Hun skjønner ikke engang at det er ekornet jeg vil hun skal se på, og ser i vei på busker og trær, og alle mulige andre ting. Vi fotograferer hverandre grundig med mobilkamera og speilreflekskameraet. Og er en harmonisk, lykkelig familie. Det gjør godt for sjelen å være i slike rolige omgivelser, om enn Irina gjør sitt til at det ikke er like rolig alltid, til stor påkjenning for Olias nerver.

Høydepunktet er kanskje Rosariet, eller hva det skal kalles, et inngjerdet område i det inngjerdete området, og som inneholder roser og ekstra fine blomster. Området er stengt denne dagen, men Olia finner en åpen port, og vi går inn likevel. Her er Olia i sin himmel, hun er blitt svært glad i roser de siste få årene, og her hadde vi dem helt for oss selv. Jeg fotograferte enormt.

Til slutt ble vi tatt. Det var jo ikke lov å være der, det var hengt opp skilt og greier, og den åpne porten var åpenbart ikke ment for gjester å gå inn i. – Kan dere ikke lese? spurte damen som arbeidet der, på russisk, selvfølgelig. Jeg kunne jo svart jeg var norsk, og ikke skjønner et ord ukrainsk. Det ukrainske ordet for «forbudt» ligner ikke i det hele tatt på det russiske. – Men vi sa ingenting, tidde klokelig stille. Vi hadde fått sett på rosene vi ville, og var uansett på vei ut. – Er dere Europeere? spurte hun, foraktelig.

Buss nummer 14 som går hjem til oss kjørte akkurat inn på holdeplassen ved den botaniske hagen, da vi gikk ut av den. Men vi rakk ikke ned trappen med vognen, så vi fikk satt oss på. I stedet reiste vi med nummer 62 som går ned til Konteaktova Plosjad, og bestemte oss for å spise businesslunsj, enda klokken var snart fem, og etter det er det ingen restauranter som har businesslunsj.

På ny fikk vi se hvor grellt det står til om dagen. Kafeen vi tenkte å gå til, eksisterte ikke lenger, og ærverdige Kievskij restaurant, den enorme, var folketom, både av personell og gjester. Til slutt kom det en som kunne fortelle businesslunsjen sluttet klokken fire. Olia prøvde seg et par steder i nærheten, og fant til slutt en plass der de riktignok hadde businesslunsj til et par og tredve griven, men de var i ferd med å stenge. Vi fikk bestilt likevel – og så viste det seg at jeg ikke hadde tilstrekkelig kontanter igjen.

Det var ut å løpe for å lete etter minibank. Det ble ganske pinlig, for hun stakkars kafedamen hadde tenkt å gå for dagen, så kom disse gjestene og skulle ha det billigste måltid, og så hadde de ikke engang penger. Ikke ble det bedre av at jeg ikke fant noen minibank heller, jeg måtte løpe langt, og den første jeg fant, virket ikke.

Det ble ikke all verdens koselig måltid dette, men all right, vi fikk spist.

Så var det bussen hjem, og det var her vi fikk se dette naziopptoget. De svare og røde flaggene, rekker med folk, og ukrainske flagg blant dem. – Gospodi! Brast det ut av meg, det betyr «herre!», og er mer brukt og mer uskyldig enn tilsvarende norske. Jeg ble skremt, og jeg ble satt ut, jeg må si det. – Fotografer dem, sa Olia, – fotografer gjennom vinduet.

– Slava Ukraina, sa en eldre kvinne i bussen, kanskje sarkastisk, kanskje for ikke å komme opp i trøbbel. – Slava Ukraina, sa en annen kvinne, noe mer entusiastisk. Det klikket for en eldre mann: har du vært i krigen, bjeffet han. Reis ut i krigen og se hva det er, så kan du rope sånt.

Jeg syntes det var svært godt sant. Det ukrainske nasjonalromantiske, eller hva man skal kalle det, – Slava Ukraina, Slava geroem, eller ære til Ukraina, ære til heltene, ble brukt av Stepan Bandera og hans menn under andre verdenskrig. Disse folkene var massemordere, titusenvis av polakker, jøder og russere ble slaktet, gamle, kvinner og barn. Det er så stygt at det er grotesk at set ikke er lov å kritisere disse folkene i dagens Ukraina. De kjempet for ukrainsk «frigjøring», noe som per definisjon er en god sak. Da kan man heller ikke kritisere metodene.

Lite blir sagt om at landet disse «frigjøringsheltene» kjempet i, slett ikke bare var Sovjetunionen, men også Polen, der ukrainerne var i klart, klart mindretall. At Ukraina i dag har Galicia skyldes den sovjetiske hæren og Stalin, slett ingen «frigjøring» her. Det er også spesielt at de så tanketomt dyrker egen «frigjøring», men ikke anerkjenner tilsvarende «frigjøring» i Donbass og på Krim.

For hva er forskjellen?

Det er nazistene i Tyskland og fascistene i Italia som synes grensene ikke ble tegnet riktig etter første verdenskrig. Folk som ikke vil eller ikke kan tilhøre den store nasjon, får finne seg et annet sted å bo eller finne seg i å bli utryddet. Ukrainerne kan si at Donbass og Krim er i gjeldende grenser med Ukraina, akkurat som Ukraina selv var i gjeldende og fullt anerkjente grenser med Sovietunionen. Galicia hørte til Polen. De væpnede ukrainske styrkene under Bandera og hans like samarbeidet med de tyske nazistene mye verre enn de væpnede styrkene i Donbass samarbeider med russerne.

Og nå er det disse uhyrlige høyreekstreme, ultranasjonalistiske kreftene som ødelegger Ukraina, mye verre enn russerne gjør det. På vei hjem ser vi at min gamle lille stampub, Zjankel drinker, er nedlagt. Det er ikke lett å drive business i Ukraina, når folk ikke har penger. Det er elementær økonomisk teori. Man trenger en viss kjøpekraft i befolkningen for at hjulene skal gå rundt. «Revolusjonen» i Ukraina har effektivt tatt knekken på den lille kjøpekraften som var.

Kvelden i forveien da vi la oss sa Olia at «vi hadde det så fint før revolusjonen, vi var venner med russerne, vi hadde litt penger, vi hadde Donbass, det var ingen krig», – og så hadde dere Krim, sa jeg. Det er en spektakulær fiasko, denne «revolusjonen», en monumental tragedie. Guvernør Saakashvili i Odessa – den tidligere presidenten i Georgia, han som kalte en gate i hovedstaden Tiblisi opp etter George Bush, George Bush boblebad  – skal ha sagt at med 4 % årlig vekst i økonomien vil det ta 15 år før Ukraina på ny er på nivå med sånn det var under den avsatte presidenten, Janukovitsj.

Nynazister som marsjerer i gatene er et symptom. Problemene som er stikker mye dypere enn det. De greske problemene er finansielle, og kan føre til en nedgang i verdensøkonomien, så dype at det kan kalles en krise. Men det er økonomisk. I Ukraina kan det ende opp med storkonflikt. Det er et Balkan verden og Europa ikke har vært helt klar over, 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s