Rusletur i Kiev (Til en kaffesjappe vi aldri fant)

Det er ikke så lett å organisere dagene som det var. Tidligere hadde jeg timevis for meg selv, ettersom jeg ønsket. Nå er det viktigere at Olia får alenetiden, siden hun har eksamener å forberede. Det tar seg ikke ut at jeg overlater barnet til henne for å gjøre mine ting, enda hvor lyst jeg har til å ta mine spaserturer, følge med på nyheter, lese og skrive.

Akkurat nå synes jeg det er svært spennende med Hellas. Jeg frykter det er den veien det går med Ukraina også. Også de får lån de aldri kommer til å betale tilbake. Gjelden har gått fra 30 til 90 % av BNP, og er fremdeles økende. Det vil si, gjelden øker, BNP krymper. Den verste av alle kombinasjoner.

I dag var det søndag. Olia ville ta meg med på det hun kaller en romantisk tur, ut å gå i Kiev. Målet var visst en kaffesjappe, i området i nærheten av den norske ambassaden, en del av Kiev jeg sjelden har vært.

Vi tok med oss Irina, og la av gårde. Inn på en trolleybuss ned til sentrum. Mellom 2 og 3 kroner koster det for oss tre, 6 hryvnaer, mer enn før, fremdeles lite.

På restaurant Pervak har de tilsynelatende tilbud om å drikke så mye øl man vil for 65 hryvnaer, under 30 kroner, en utrolig pris. Jeg kan ikke tro dette er sant. Jeg fotograferer skiltet.

imageShaun Walker har en interessant artikkel i the Guardian. Det handler om en russisk journalist, Andrei Babitskij, som har mistet jobben i Radio free Europe/Radio Liberty, og startet TV-stasjon i Donetsk.

Det er mye som er bemerkelsesverdig ved historien. Det hadde gjort seg om flere dekket den, for et mer balansert syn om hva som foregår i Russland og i Ukraina, i den virkelige verden og i hodene på folk. Den er viktig også for å bryte med vestlige stereotyper og fordommer, som at alle som forsvarer Russlands handlinger i Ukraina er Putin-venner eller offer for hans propaganda.

Babitskij er tidligere regimekritiker, en av dem som virkelig ble plaget. Det var derfor han fikk jobb i Radio Liberty. Han dekket krigen i Tsjetsjenia, sterkt kritisk til Russlands – og Putins – krigføring og politikk. Om tsjetsjenerne ønsket sin frihet, skulle de ikke da kunne få det? Kan det være riktig å myrde dem for å holde dem i føderasjonen?

Babitskij fikk problemer i Radio Liberty da han begynte å rapportere på samme måte der, om situasjonen i Dombass og på Krim. Skulle ikke de også få sin frihet, om de ønsket det? Babitskij kjenner forholdene der, og er ikke enig i den vestlige og ukrainske narrativen om at det er russerne som begår overgrep mot dem. Les artikkelen, og døm selv. Søk gjerne ekstra informasjon om Babitskij, særlig hvordan hans avgang dekkes i ukrainske medier. Hvem er det som lager propaganda?

I undergangen ved plosjad Lev Tolstovo kjøper Olia bleier, det har vi glemt, og jeg en espresso til 7 hryvnaer. Under 2,50kr. Den er dårligere enn espresso jeg lager hjemme, skarp og vond, men så billig at det gjør ingenting. Jeg er omtrent ferdig med å drikke den, da Olia har kjøpt bleiene. Lille Irina er i kjempehyggelig, fullt av spennende lukter, lyder og nye ting å se.

Oppe i park Sjevsjenko (eller universitetsparken, rett nedenfor det karakteristiske Sovjetrøde universitetet) spiller de som vanlig sjakk. Jeg kjenner igjen noen av folkene, men tviler de kjenner igjen meg. For 20 hryvnaer spiller jeg et parti jeg taper raskt.

Det tok litt tid, men nå har den engelske avisen The Telegraph trykket historien om kamper mellom den høyreekstreme grupperingen, Pravij Sektor, og det ukrainske politiet, vest for karpatene. Det er helt vest i landet. To politimenn ble drept. Det er skumle greier. Siden Russland er gjort til hovedfienden i vestlig og ukrainsk offentlighet, blir ikke denne militante gruppen tatt tilstrekkelig på alvor. Russiske medier dekket selvfølgelig drapene i Transkarpatia grundig og øyeblikkelig.

I parken er det satt opp noen nye benker, liksom fine, i litt uvanlige former, kanskje litt dyrere enn vanlige benker. Det er mange av dem, og de har alle sammen en metallplate på, med tekst, på engelsk:

This bench is a gift to the city of Kiev from…

Latterlig. Og motbydelig. Noen av giverne er importfirma, som her får reklame i sentrum av Kiev for det som er småpenger, om det bare var denne ene benken de gav. Og hvorfor i himmelens navn står teksten på engelsk?

imageDe gamle benkene var finere, mer solide, og skikkelige. Heldigvis er det noen av dem igjen ennå, fra den tiden Kiev hadde råd til sine egne benker, og ingen trengte skryte av hvor de kom fra, og hvem som betalte.

Litt lenger borte ser jeg det ukrainske flagget vaie, og grupper av barn stå under det. Flagget er skjemmet av påskriften Azov, helt utrolig. Det er den ultranasjonalistiske bataljonen formet av medlemmer av Pravij sektor, finansiert av oligarken Kolomoiskij. Det er drapsmaskiner, nynazister, de ser på ukrainere som overlegne, og russere, jøder og polakker som avskum. De har null medfølelse for menneskene de dreper i Donbass, fordi de ser på disse menneskene som søppel.

Olia er redd, og svinger rett ut av parken med vognen. Jeg er nysgjerrig, og vil se hva dette er for noe. Jeg går bort, og jeg ser det er et arrangement for barn. De lager tegninger, blir malt i ansiktet og pyntet med blomster, det siste en typisk ukrainsk tradisjon. Det ville vært vakkert, om de ikke hadde hatt dette vanvittige flagget med Azov på standen. Hvordan kan det ha seg at ingen reagerer på dette? At det er som ingenting?

Jeg går tilbake til Olia. Vi fortsetter med en svært lang rusletur, til kaffesjappen vi aldri finner, det var visst bare en av disse mobile kaffeutsalgene det har blitt så mange av, Olia syntes forhandlergaranti på akkurat denne var så hyggelig. Ellers kunne vi jo kjøpt kaffe hundre andre steder. Til slutt gjorde vi det, nede ved det som nå bare har blitt hetende Maidan, altså plassen. Det var en sukkerforbruket av dimensjoner, Olia pyntet med kakestrø og la nedi noen marshmellows (!), og Irina var som vanlig ivrig med gåtreningen sin.

Det er en by av kontraster, som livene våre er blitt det. Den kunne vært så lett å like, denne byen, dette folket. Så hvorfor skjemmer de det med vanvittige «gaver» i form av helt vanlige trebenker å sitte på? Hvordan kan ytterliggående bataljoner fritt sette opp flaggene sine, og organisere leker og underholdning for barn? Hva er det som har skjedd med dette landet? Hvordan har det skjedd?

Det er tanker som surrer i det vi tar bussen hjem. Men gleden over at Olia og jeg har Irina og hverandre er helt dominerende. Vi har et høydepunkt av familielykke akkurat nå, og det gjør vii vårt beste for å ta vare på, midt i alle problemene i landet vi er i.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s