Gresk og ukrainsk krise

I dag er dagen grekernes statsminister Aleksander Tsipras skal gå sin canossagang og forsøke å få det greske parlamentet til å vedta en avtale han selv er dundrende i mot. Avtalen er også slutten på hans egen regjering, og en dyp splittelse både i partiet og i bevegelsen han har ledet. Allerede har flere i regjeringsapparatet trukket seg, flertallet av parlamentsmedlemmene i hans eget parti, Syriza, har sagt de kommer til å stemme mot. Det er et fryktelig nederlag, en ydmykelsen, canossagang.

Jeg sitter på plassen utenfor kommunehuset i Kiev og skriver dette, den triste betongblokken. Lille Irina er i vognen og sover, min kjære Olia er hjemme og sover. Jeg har kjøpt meg en øl, fordi jeg kan, og for å minnes den gangen jeg satt her for flere år siden, også med øl, mens Olia hadde en alvorlig samtale med sin far om vårt giftemål.

Krisen her i Ukraina drukner litt i den vanvittige krisen i Hellas. Det er så mye å mene om den. Om økonomi, om demokrati, om EU og Europa, om ideologi og politikk, om ulike nasjoner, om hvor vi er, og hvor vi er på vei.

Russland har benyttet sjansen i skyggen av gresk krise og atomavtale med Iran til å markere grensen mellom Sør-Ossetia og Georgia. Georgierne mener de ikke bare har markert dem, men også flyttet på dem. Det er ikke snakk om mer enn noen hundre meter, men i disse noen og hundre meterne er det georgiske bønder som mister jordene sine, og en gassledning fra Aserbajdsjan til Svartehavet over Georgia kommer såvidt lite grann under sør-ossetisk – det vil si russisk kontroll.

I konfliktene i Ukraina støtter jeg det pro-russiske synspunktet. Både Krim og Donbass vil ha det bedre under Moskvas kontroll, enn under Kievs. Kiev har ikke gjort seg fortjent til disse områdene, slik de har oppført seg, og fortsatt gjør det. De som bor der vil ikke ha dem. Jeg synes vi skal respektere det, og jeg forstår dem godt. Men jeg skulle gjerne hatt et bedre Russland å støtte, enn det som viser seg nå. Fra Moskva er ennå ikke kommet noen offisiell kommentar om den nye grensesettingen.

På BBC global questions i dag var det sending fra Kiev. De hadde satt sammen et panel bestående av ukrainas amerikanske finansminister, hun ble ukrainsk statsborger akkurat i tide (samme dag) til å kunne besette posten, en ukrainsk journalist, et parlamentsmedlem fra opposisjonen og en representant fra den europeiske sentralbanken. Publikum og spørsmålsstillerne besto av engelskkyndige ukrainere, jeg vet ikke hvordan de ble valgt ut eller funnet.

Det var ganske spesielt å høre på. Finansministeren er erkeamerikansk, hun har en fortid i intet mindre enn det amerikanske utenriksdepartementet. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at det er amerikanske styresmakter mer enn ukrainske velgere som har satt henne inn i posten. Amerikansk er morsmålet hennes, hun snakker glatt som en slange, om «terroristene» i Donbass, om russerne som «angriper» og «truer», og hvordan Ukraina er «forpliktet til å forsvare landområdene sine». Medietrent snakker hun seg unna et hvert kritisk spørsmål.

Jeg drikker opp min øl, går videre til neste kiosk og kjøper meg en ny. Jeg setter meg på en benk utenfor leiligheten der vi bor, så nærme at nettet fra leiligheten virker, og jeg kan laste opp innlegget.

Ukrainas finansminister heter Natalie Jaresko. Hun er en av mange eksempler på at amerikanerne overtar Ukrainas statsstyre. På spørsmål om hvorfor ukrainske styresmakter kutter strømmen i Donetsk og Lugansk, svarer hun at det gjør de ikke, og snakker i vei. Spørsmålsstilleren vet godt at det gjør de, men får ikke komme med oppfølgingsspørsmål. Lignende er det på spørsmål om hvorfor ukrainske styresmakter blokkerer grensene til opprørsregionene, et alvorlig problem for alle som bor der, og altfor viktig til at det skulle være akseptabelt å snakke seg vekk fra det med svada om «interne flyktninger» og ta vare på dem.  – Er dette finansministeren vår, spør min kone Olia. Hun hører ikke så nøye etter, men reagerer på den nesten latterlige amerikanske engelsken Jaresko snakker i, helt fremmed for alle ukrainere.

Representanten for den europeiske sentralbanken får også spørsmål, og snakker i vei om hvordan de «bekjemper korrupsjon» og «ingenting er lett», men «i løpet av et tiår eller så, vil vi kanskje se forbedringer». Det er samme dag som et knust og ydmykhet Hellas er tvunget av den samme banken til å godta økonomiske betingelser som vil gjøre landet til slave i all fremtid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s