Å ha et lite barn

Dette er en post jeg begynner på, så får vi se når jeg får gjort den ferdig. Jeg sitter med en øl i en park-kafé i Kiev, enklest mulige forhold. Lille Ira på drøye 10 måneder ligger ved siden av, sovnet. Denne posten skal handle om mirakelet hun er, og hvor uforklarlig det er å ha henne som barnet vårt.

Min kone og jeg bruker praktisk talt all vår tid sammen med henne. Jeg går nå inn i en svært lang fars-permisjon, 40 uker, og skal ha det daglige ansvaret og stellet. Nå i ferien prøver jeg å hjelpe til mye, selv om vi er i Kiev, en kultur der det ikke er så vanlig at mannen gjør så mye barnepass og husarbeid. Men min kone skal ha eksamener, og jeg vil gjerne gi henne tid til å lese.

Enda så mye tid vi er sammen, og så mye tid jeg bruker på barnet vårt, så føler jeg ennå at jeg ikke helt kjenner henne. Jeg vet ikke hvem hun er. Jeg forstår ikke hennes verden.

Jeg kjenner selvfølgelig hennes vaner og vet hva hun liker. Jeg vet også hvordan hun reagerer på forskjellige ting, og jeg kjenner hennes signaler. Når min lille niese her nede, seks år er hun, spør hva Irina sier, så kan jeg si meningsfylte ting basert på hennes lyder og kroppsspråk. Det er også veldig lett å lese ansiktet hennes når hun er glad, det stråler.

Men rett som det er gjør hun ting helt uavhengig av meg og av moren, slett ikke som vi hadde ventet, eller planlagt. Barnet kan langtfra programmeres til å bli som vi ønsker. Det er sitt eget. Og lille Ira virker til å være meget bestemt, sterk egenvilje, sta, som moren, som faren.

En ting som jeg for eksempel ikke forstår er hvordan hun skrattler av lille Tais. Irina stråler av glede når Tais kommer, det er som hun våkner til liv. Og om Tais gir henne den minste oppmerksomhet, lager noen morsomme lyder, så kommet Ira med en klukkende latter vi bare kan oppnå ved å kile henne. Jeg forstår overhodet ikke hva som et morsomt, hva som er kilden til den overgittte latteren. Desto merkeligere er det at Tais slett ikke søker særlig kontakt med Ira, hun søker voksenkontakt, og sier gjentatte ganger at Ira er for liten for henne.

Irina skjønner selvfølge ingenting av det. Hun venter bare på neste tegn på oppmerksomhet.

Fra alle andre her nede er responsen overveldende. Kanskje er det litt samme effekt som i Spania, der lyse nordmenn og skandinaver er uimotståelige for dem. Irina har trillrundt hode, store blå øyne, og full av frisk farge i hele ansiktet. Alle møter henne med et smil, svært, svært mange stopper for en liten prat. Daglig er det flere.

Det gjør også at Irina er veldig i møtekommende i møte med verden. Ofte er det hun som smiler først. Og hun strekker ofte armene ut, for å ta på folk i nærheten. Hun lager lyder også, her er jeg! Her er jeg! Hvis hun er med moren og faren, og vi er opptatt med hverandre, så har hun et skrik og et sint ansikt som overvinner oss totalt. – Nå får det være nok.

I det hele tatt er Irina svært kommunikativ, og har vært det siden fødselen, for å ta litt i. Øynene er gløgge, og festet seg tidlig på ting. Det finnes mange voksne med tommers blikk enn hennes, også i maktposisjoner. Jeg husker overraskelsen da hun identisk gjentok tonefallet i et måkeskrik, på vei hjem fra mor, St. Hans. Jeg er mange ganger overrasket over hvordan hun ser på meg av og til, når Olia har sagt noe til meg, med et blikk for å understreke hva Olia har sagt. Olia har også for vane å klappe når noe spesielt bra har blitt sagt, en svært karakteristisk måte å klappe på. Plutselig en gang gjentok Irina denne klappingen, på nøyaktig samme måte.

Jeg anser det som et av mine fortrinn i verden at jeg så raskt og så godt er i stand til å forstå andre mennesker. Det gjør at jeg sjelden er med i krangler, sjelden blir sint. Jeg forstår hvorfor andre gjør som de er, jeg har en forståelse av hvordan det er å være dem, og den forståelsen gir mening for meg. Så jeg kan også dempe konflikter med å forklare synet til den andre siden. Jeg er med i alle leire.

Men med lille Irina har jeg ikke denne forståelsen. Jeg vet ikke hvordan det er å være henne. Jeg vet ikke hvordan hun tenker, hvorfor hun gjør som hun gjør, utover helt opplagte ting som at hun «utforsker verden», «er sulten», «er trøtt» eller «kanskje har vondt fordi hun får nye tenner».

Jeg kan se hun er glad i vann, med alt som har med vann å gjøre, stråler hun. Elven Dnjepr, baljen i badekaret, en fontene i sentrum av Kiev, hun blir tilsynelatende aldri lei. Jeg kan se hun liker leker, særlig dyr, som ristes foran ansiktet hennes. Hun liker det som for henne er morsomme lyder. Når hun skal spise, hjelper det at hun får noe i hendene, ellers vil hun forsøke å ta skjeen vi mater henne med. For tiden blir hun lei av å sitte i vognen, hvis hun ikke skal sove i den. Hun vil opp på armen for å se bedre, ha bedre oversikt – eller aller helst vil hun ned på bakken og gå selv, med noen til å holde henne i hendene, selvsagt. Hun er langt i fra å gå selv. Men hun har en enorm utforskertrang.

Hva vil det bli av henne? Hvordan vil hun oppføre seg i vennekretsen? Hvordan vil hun stille seg i spørsmål det er forskjellige meninger om? Hvilke interesser vil hun få? Hva vil hun synes om ting som betyr mye for meg, eller for Olia? Hva vil bety mye for henne, som vi ikke vil skjønne oss på?

Jeg har ikke peiling. Hun er det mest dyrebare i livet mitt, verdt sin vekt i alt gullet på jorden, som om hele verden og verdenshistorien for at Olia og jeg skal møte hverandre og få henne. Hun er fullkommen. Hun gir mening til alt. Men jeg kjenner henne ikke.

image

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s