I posten i går skrev jeg litt om boken til professor Stephen F. Cohen, Soviet fates and lost alternatives, og hvordan kildelisten der viser at mange som nå er engasjert rundt det som skjer i Ukraina, tidligere har gitt ut bøker og ment om oppløsningen av Sovjetunionen. Det er er et mønster. De som nå mener situasjonen i Ukraina er kompleks, og viser forståelse for Russlands handlinger og politikk, er de samme som har problemer med å trekke bastante konklusjoner om hva som skjedde ved Sovjetunionens fall. Disse mener Vesten må vise forståelse for Russlands posisjon og historie, og søke kompromisser gjennom reelle samtaler, ikke sanksjoner, isolasjon og våpen. De som uten problemer trekker linjer og forklarer fallet som noe naturlig og uunngåelig, er de som nå avviser fullstendig Russlands interesser i Ukraina, og krever det som må være betingelsesløs kapitulasjon. Vesten må opprettholde sanksjonene og legge press på Russland frem til alle krav er oppfylt, helt som Ukraina selv vil.
Jeg kan si det sterkere enn dette. Og jeg tror jeg vil få med meg mange i Norge og andre vestlige land i denne beskrivelsen. Jeg vil i alle fall få med meg selv, slik jeg tidligere har tenkt. Mine lesere kan også spørre seg hva som egentlig skjedde ved den kalde krigens slutt. Hva ble resultatet? Var det noen som vant og noen som tapte? I så fall: hvorfor?
I den grad det går an å snakke om vinnere, er det liten tvil om at USA og de andre vestlige landene stod igjen som seierherrer. Den kalde krigen var også en krig mellom systemer. Det vestlige, demokratiske, liberale og markedsøkonomiske vant. Det østeuropeiske kommunistiske, strenge og planøkonomiske viste seg ikke å være levedyktig. De tapte. Og landene som hadde benyttet seg av disse systemene, var egentlig nederlagsdømte fra første stund. Det var bare et spørsmål om tid.
Jeg har tenkt slik. Vårt system har vist seg hittil overlegent alle andre. For at land og folk skal kunne oppleve virkelig velstand, og frihet til å leve sine liv som de vil, så må de adoptere vårt system. Vi gjør en god gjerning i å hjelpe dem i det.
Det er også slik at så lenge et land ikke har oppnådd å bli et velfungerende demokrati, så vil det ikke være stabilt. Når et land først har blitt et godt demokrati, vil det forbli det, fordi folk vil skjønne det er det beste.
Murens fall og den kalde krigens avslutning var dermed også starten på en demokratiprosess. De østeuropeiske landene måtte lære seg hvordan det skulle gjøres, og det er ikke gjort over natten. Det må gå gradvis, og vesteuropeiske land må bistå, også med penger, for å skape stabilitet og gode vilkår for velstand og utvikling. Først er det landene i den tidligere Warszawa-pakten, så er det de tidligere Sovjetrepublikkene. Herunder ligger Ukraina, for øvrig sammen med Moldova og Hviterussland, landene som har kommet lengst i partnerskapet med EU.
I min forståelse av verden er det dette som gjør folk så rabiate over Russland, og Putin. Putins handlinger går jo helt i mot den riktige utviklingen, han er verken demokratisk eller liberal, og han hindrer med alle midler nabolandene i å bli det. Med Putin og Russland får Ukraina (og Georgia og Moldova) en tyngre og lengre vei å gå enn de ellers ville hatt. Men historiens hjul vil rulle, før eller siden vil det liberale demokratiet komme også dit.
Det er jo litt pussig, men nettopp et slikt «historiens endelige mål» er jo en del av marxismen. Det var kommunismen som skulle være målet, det eneste systemet som kunne være stabilt. Demokratiet fantes den gang også, men Marx og kommunistene mente det var for borgerne og eliten, ikke for arbeiderne.
En helt grei blogg 