Ingen ro i Ukraina selv om det er roligere i mediene om situasjonen

I dag var det lang kø utenfor Lavra, det gamle og fortsatt virksomme klosteret i Kiev. Olia og jeg var ute med lille Irina, og hennes første forklaring at de «ventet på bussen» virket lite sannsynlig. Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange kvinner med slør, også i går, og at det var et urimelig stort politioppbud med busslaster med fotsoldater, og tøffe menn i dress og headset, like utenfor Lavra. Olia kjente ikke til noen høytid nå, heller ikke jeg, så hun spurte noen i køen hva dette gjaldt. Det viste seg at det var brakt noen ikoner fra Kherson, eller om det var en annen by. Folk stod i kø for å betrakte det.

Kanskje er det slik at religiøse håp er det eneste som gjenstår i Ukraina nå. Det er vanskelig å være optimistisk når man ser på fakta. Redningen finnes kanskje i religiøse mirakler, om man tror på dem. Tidsskriftet Ukrainian week har forsøkt seg på en artikkel om religiøs forfølgelse i Donbass. Det ser ut som man har kokt mye suppe på magre bein i den. De er veldig nøye på å få med at det er den russisk ortodokse kirke av Moskva-patriarkatet, de stylter det oppå hverandre tre ganger bare i innledningen. Så handler det videre om hvordan denne er gjort til offisiell tro i Donetsk, og at andre religiøse samfunn med det blir undertrykt.

I Stavanger Aftenblad i dag var det en merkelig historie om en svensk kar bosatt i Sandnes, som hadde blitt tatt til fange av opprørerne i Donbass. I følge ham selv hadde han kjørt omkring på måfå i området, forvillet seg inn i opprørernes territorium, og straks blitt tatt til fange i det han skulle gjennom passkontrollen. – De fikk dollarglis i øynene da de så meg, og skjønte jeg var skandinav, sa han, litt omskrevet av meg. Han satt fanget og ble truet en stund, før han plutselig ble satt fri under litt rare omstendigheter. Etter hans egen mening hadde svenske myndigheter betalt løsepenger, men ingen hadde villet bekrefte eller kommentere dette, av de Aftenbladet hadde kontaktet.

Saken var på forsiden, men var ikke gjennomarbeidet. For eksempel skulle en journalist med kunnskap vite at opprørsregionene i Ukraina ikke er noe man «forviller seg inn i», veiene der er ikke noe man bare kjører rundt omkring på. Grensen mellom ukrainsk kontrollert og opprørsk kontrollert område er blant de vanskeligste i verden å passere. Man må stå timevis i kø, etter å ha brukt timer og dager på å finne ut hvordan man får de nødvendige papirene, og så få tak i dem. Hva denne svensken hadde i området å gjøre ville han ikke ut med, og det er relevant for historien. Hans egen forklaring på hvorfor han ble arrestert er til fordel for ham selv. Det er ikke sikkert det er den sanne forklaringen.

Jeg følger ellers ikke så nøye med på norske medier her nede fra Kiev. Jeg er imidlertid flere ganger daglig innom BBC, og jevnlig andre engelskspråklige medier. Mitt inntrykk er at det nå skrives lite om konflikten i Ukraina. Andre nyheter har overtatt. BBC hadde en cirka ti minutter lang reportasje om Pravyj sektor, den høyreekstreme gruppen som har fått bli en maktfaktor i ukrainsk politikk, og en viktig brikke i konflikten med opprørsregionene.

På sosiale medier er diskusjonen også stivnet. Både på russisk og ukrainsk side finnes det betalte medarbeidere, såkalte troll, som er ansatt for å bedrive propaganda og desinformasjon. Også vestlige land har slike troll, men der er de kalt «Facebook warriors» og andre heroiske benevnelser. Det finnes også roboter som tråler nettet og sosiale medier, og kommenterer, sprer og terroriserer med forhåndsprogrammerte meldinger. Alt dette er latterlig. Anonyme brukere på sosiale medier skulle ikke vært lov, og når de er der, skulle de bli ignorert. De ødelegger sjansene for en normal diskusjon, som i slike medier er lav i utgangspunktet.

Også journalister, kommentatorer og meningsmaskineriet på de sosiale mediene har stivnet til. Det er svært liten bevegelse i synspunktene. Man er helst opptatt av å poste oppsiktsvekkende – kanskje i hermetegn – bekreftelser på egne meninger og fordommer, eller bare fjas og underholdning, som en svært populær overgang fra Mona Lisa til Putin. Populære er også videoer av mannlige skuespillere hånd i hånd nedover gater i Moskva, og Kiev, for «å vise» – definitivt i hermetegn – hvordan de blir behandlet.

Det er vår tids imperialisme. Det er nå ikke lenger kristendommen som blir spredd, «den hvite manns byrde» er ikke lenger å oppdra den svarte afrikaner og trekke ham inn i sivilisasjonen. Nå er det den hele vide verden som skal oppdrag i vårt verdisyn, det liberale, markedsøkonomiske, demokratiske. Det er ikke lenger hudfargen som gjør at «de ikke er som oss», det er holdninger og verdisyn. Avvisningen og latterliggjøringen er like kontant for det.

Om tradisjonelle og sosiale medier kan gi inntrykk av situasjonen er stivnet og det er lite som skjer, så er det fremdeles nok av ting som foregår og som burde være verdt å diskutere. Professor Stepehn F. Cohen har sine ukentlige små radiosendinger på The nation, the John Batchelor show, og samlingen over dem alle kan finnes her. De holder alle høy kvalitet, og er oppsiktsvekkende uten spor av hermetegn.

Siste program er fra 22 juli, og heter Who is blocking the Ukraine peace negotiations? Det handler om nye telefonmøter i det som kalles Normandie-formatet, Hollande, Merkel, Putin og Porosjenko, og i følge Cohen er det Merkel og Hollande som virkelig presser på for at Ukraina skal oppfylle betingelsene i Minsk2-avtalen. Putin og Russland har alle interesser i at dette skal gå bra, det er ikke de som vil bryte den, det er Ukraina. Cohen nevner det lokale selvstyret, direkte forhandlinger mellom Kiev og Donetsk og utbetalinger av pensjoner og opprettholdelse av banksystemet som eksempler på punkter i Minsk2 Kiev ikke oppfyller.

Programmet handler også om hvor tett Washington og Kiev nå er med hverandre. Det vil si, Kiev er under Washigton. Dere kan høre programmet selv, professor Cohen går langt i å argumentere for at Ukraina nå er en koloni av USA. Forbindelsene er i alle fall langt tettere enn de var med Russland under Janukovitsj. Tre ganger i uken er styresmaktene i Kiev, Porosjenko eller Jatseniuk, eller begge, i kontakt med Washington, og da som oftest visepresident Joe Biden, viseutenriksminister Victoria Nuland, eller senator John McCain. Ambassadør Geoffrey Pyatt og Vicotria Nuland var til stede i det ukrainske parlamentet da en ny lov om selvstyre i regionen ble vedtatt. Dette var i tråd med Minsk2-avtalen, men satt langt inne i parlamentet, og har vakt stor debatt her nede.

Videre påpeker Cohen at den militære treningen i vest Ukraina blir utvidet. Det er nå ikke bare små grupper som blir trenet, det er den ukrainske hæren. I et tidligere program har han brukt formuleringen at når du trener hæren, så eier du den. Dette skjer samtidig som Minsk2 uttrykkelig sier at det ikke skal være utenlandske soldater på ukrainsk jord. Det er også altfor farlig nære til å bli en konflikt mellom verdens to atomaupermakter, USA og Russland. USA bør ikke leke med ilden her nede. Det er ild med kjernefysisk sprengladning.

I følge Cohen er Washington delt, mellom en leir som vil følge en slags diplomatisk vei, finne kompromiss, og en leir som arbeider for full konfrontasjon. Til den første hører president Ovama og utenriksminister Kerry. Ledende i den andre er nevnte Biden, Nuland og McCain. Foruroligende nok kan det av og til se ut som de jobber uavhengig av hverandre. USA får ikke til en helhetlig politikk.

Flere av de siste programmene i serien har handlet om atomavtalen med Iran, og om det her har vært noen hestehandel med avtaler i Ukraina eller andre steder. Professor Cohen vet ikke mer om hemmelige deler av avtalen enn andre, og han spekulerer ikke, men han påpeker det faktum at Obama kaller det overraskende at russerne samarbeidet så godt i utarbeidelsen av denne avtalen. Det er rart å bli overrasket av det, siden Russland har presset på gjennom mange år for å få til nettopp en slik avtale. Russlands utenrikspolitikk er konsistent. Det er demoniseringen av den og av Russland som har endret seg, og det begynte før krisen i Ukraina.

Jeg anbefaler disse programmene. De er skikkelige, og snakker om ting andre medier er forsiktige med å si og på en måte som andre ikke gjør. Det er relevante forhold, som viser at situasjonen i Ukraina langt, langt i fra er så svart hvit som en ellers kan se ut fra et vestlig synspunkt. Det er ikke engang sikkert Russland er skurken. For mange av de som bor her nede er det sikkert Russland ikke er skurken. Det gjelder særlig områder som er direkte berørt, Donbass og Krim. Det er altfor lettvint å avfeie dette med at de påvirket av russisk propaganda. Alle er vi påvirket av propaganda. Den antirussiske er ikke stort bedre enn den pro.

Det er også noe særlig jeg tenker mye på om dagene. Hvordan har det gått til at amerikanerne på så kort tid i så stor grad har overtatt Ukraina? Man snakker om selvstyre, men dette ser ut til å være langt fra selvstyre. President Porosjenko er valgt, men det ser ikke ut til å være han som styrer begivenhetene. Han passer til å være sjef for en sjokoladefabrikk, ikke lede et land i dyp økonomisk og politisk krise, og de facto i krig. Statsminister Jatsniuk er sin egen mann, som han alltid har vært. Nå er han nyttig for amerikanerne, og spiller på det. Både Porosjenko og Jatseniuk mister oppslutning, katastrofalt, og langt verre enn Janukovitsj noen gang gjorde.

Så har vi alle de merkelige utlendingene i sentrale posisjoner i det ukrainske maktapparatet. Alle er de utpekt, av det ukrainske lederskapet, ingen er de valgt. Finansminister Jarosjko er amerikansk statsborger, født og oppvokst der, levd hele sitt liv der, utenom når hun har jobbet i den amerikanske utenrikstjenesten, i Ukraina. Hun har vært ukrainsk statsborger like lenge som hun har vært finansminister. Få kan vise til noe lignende. Man kanalens spørre om lojaliteten hennes, ligger den hos det ukrainske folk eller i USA? Hvor kommer hun til å bli boende når hun er ferdig med jobben som finansminister?

Den verste er imidlertid bajasaen Saakashvili, klovnen fra Georgia, nå guvernør i Odessa. Professor Cohen mener det er senator John McCain som har plasser ham der, de to har kjent hverandre lenge. Han er utpekt av Porosjenko, men Porosjenko styrer ikke egne handlinger. I hvert fall er det ikke folket i Odessa som ønsker ham. Han har en stor stab, stort sett bestående av georgierne, og lønnet av USA (!), og oppfører seg som typen han er: knuser egg uten å lage omelett. Om Saakashvili vil jeg skrive mye, men det får bli i en annen post. Denne er lang nok, for en situasjon som nå liksom skal være stille og stabil.

Advertisements

4 comments on “Ingen ro i Ukraina selv om det er roligere i mediene om situasjonen

  1. Dan sier:

    Ja, det er ikke mye man leser om situasjonen i Ukraine for tiden i norske medier.
    Det er vel mest om Putin og Russland, da i negativ forstand ( håpløst).
    Historien om den svenske karen er jo litt for utrolig. Som du sier, så er ikke dette noen plass man bare kjører seg vill. Har selv fått personlige bilder og info om hvor vanskelig det er å komme seg inn i Donbass. Har en venn som hadde sterkt ønske om å få dra tilbake til Donetsk, men klarte ikke å få papirene iorden ( uten att jeg vet underliggende info, men var beskjeden jeg fikk). Søsteren var der tidligere iår og derfra jeg fikk litt bilder av køene og fra selve byen. Når han svensken her kommer med den historien, så blir jeg litt oppgitt av att vi tar dette for god fisk.

    Kom over en artikkel i Kyivpost som du sikkert har lest, der han optimistisk skriver om endringene som har skjedd.
    Eneste jeg skal si meg enig i, det er att endringer tar tid og jeg vet ikke om endringene som har blitt gjort er mere for glansbilder å bedømme. En ting har han rett i, det er att vanlige folk ikke har stor tro på særlige merkbare endringer i positiv forstand. Det er mitt inntrykk av samtaler jeg har iallefall.
    Att man har hatt en demokratisk prosess og alt har skjedd etter gode prinisipper, vel, man skal vel være litt naiv for å kunne påstå dette når vi se utviklingen og hvor involvert USA er.
    Arbeidet med Visumfritt regime for ukrainere er jo også på agendaen og virker som Porosjenko har satt prestisje med å få dette iorden, slik det kan implementeres i 2016. Mulig de klarer å få det tekniske på plass, men jeg vil bare tro krigen i øst vil være det store hinderet når alt kommer til alt.

    http://www.kyivpost.com/opinion/op-ed/paul-niland-what-has-changed-in-ukraine-post-yanukovych-394465.html

    • esalen sier:

      Takk skal du ha! Det var en svært nyttig kommentar, veldig kjekt med private erfaringer med mennesker fra de verst berørte områdene. Vi oppholder oss jo kun i Kiev, sammen med våre nærmeste, og mennesker vi mer eller mindre tilfeldig treffer. Det er en kvinne fra Lugansk her på lekeplassen, hun har en datter på samme alder som niesen vår, så de to leker en god del, og Olias mor er i omgangskrets med henne, men situasjonen er ikke lenger noe tema. Jeg er for høflig til å spørre, om temaet ikke blir åpnet for meg.

      Artikkelen i KyivPost var også nyttig. Jeg har sett han der Paul Niland noen ganger på sosiale medier, og må i den forbindelse legge fra meg min akademiske dannelse for å få lov til å si at han fremstår som en total fjott. Helt fjern fra alle problemene Maidan-revolusjonen har ført med seg, klikket i hodet at dette var positivt og at alt som skjer siden må være positivt. J***la ignorant.

      Den slags språkbruk skal ikke bli en vane.

      Denne artikkelen er første gang jeg leser noe samlet av ham. Det passer helt inn i inntrykket han gir. Han snakker om en Post-Janukovitsj æra, som at vi nå er inne i en «ny tid», bare bedre, og at når folk ikke er enig i det, så er det fordi «kommunikasjonen har vært for dårlig».

      Ærede Niland. Folk trenger ikke «kommunikasjon» for å forstå sine daglige liv. Alle merker veldig godt at de har fått det verre. Alt har blitt dyrere, veldig mye dyrere, mens lønningene har blitt værende der de er, for de som har fått beholde jobben, eller får utbetalt lønninger. Begge deler er store og reelle problem, noe som åpenbart ikke har blitt «kommunisert» til herr Niland, og redaktørene i KyivPost.

      Han snakker om «anti-korrupsjonsbyråer», som om det gjaldt å løse problemer ved å sette opp nye byråer, gjeldskrise blir løst ved å opprette en komite, samarbeidsproblemer med å opprette en gruppe for å ta seg av det. Det handler ikke om å lage disse byråene, det hjelper ingenting, når folk ser og mener problemene er akkurat de samme før.

      Metroen er «oppusset» av EU-midler, eller hva det var han skrev. Metroen er blitt dyrere, sammen med all annen offentlig transport. Det merker folk veldig godt. Jeg merker at tidligere pleide det være en TV-skjerm i taket som viste morsomme filmer. Den er vekke. Videre har jeg lest at vakker mosaikk og kunst fra Sovjettiden på metrostasjonene er skrapet vekk, og erstattet med – hvitmalte vegger.

      Den andre hjelpen Niland skryter sånn av, er ikke hjelp, men lån. Gjelden til Ukraina er gått fra 30 % til 90 % av statsbudsjettet. Det er tallene jeg har sett, og husker. Siden har jeg lest statistikker som sier over 100 %, dit vet jeg ikke om de har kommet ennå, men vet de er på vei. Ukraina krasjer inn mot å bli et nytt Hellas.

      Den nye «konstitusjonen» – vanvittig vedtatt, av en nasjonalforsamling valgt uten mandat til å sette opp en slik konstitusjon (som om vårt nåværende storting plutselig skulle lage en ny grunnlov), og uten at hele elektoratet var med i valget – og «balansen mellom president og parlament» er rent pisspreik. Det samme er at » ingen fremmed bak har diktert hva som skal stå der». Russland diktere aldri tidligere konstitusjoner i Ukraina, mer enn USA har gjort nå. Balansen mellom presidenten og parlamentet gjør presidenten helt handlingslammet, han skriver under avtaler han ikke har sjanse til å følge opp, parlamentet blokkere.

      Og politistyrken fra Georgia — jeg gir meg ende over. Du har selv opplevd politi som vil ha bestikkelse av deg. Politiet er naturligvis akkurat det samme som før, med unntak av i Odessa, der Saakasjvili riktignok har hentet styrker fra Georgia, men dette er dypt kontroversielt, og ikke noe populært i det hele tatt. Som en britisk journalist fra Georgia skrev: Nå skal Georgia brukes for å skape orden…

      Spesielt. Barnet har gjort i bleien, jeg må gå.

      • Dan sier:

        Vil bare takke for svaret, alltid nyttig å lese om dine tanker og kunnskap om temaet. Det er god input!
        Uten jeg hadde godt grunnlag for å bedømme Niland, så virker inntrykket mitt av ham ( basert på artikkelen) å samsvare godt med dine tanker.
        Når vi snakker om politi….
        Dette med det nye gate politiet ( I kiev) som liksom skulle være endel av en reform, jeg vet sannlig ikke. Jeg har ikke hørt så mye mere om dette i det siste, men er jo ganske nytt, det skal sies.
        Mulig intensjonen er bra og jeg synes ideen er bra ( høyere lønn slik jeg har forstått, nye folk og høyere kvinneandel), men jeg vet sannlig ikke hvor god kontroll selve systemet har på disse nye ansatte….en kultur er vansklig å endre, uten att man har et godt system i bakgrunnen for å tvinge oppførsel i rett retning. Det er da fort gjort att man har god intensjon, men ender opp med samme gamle ulla som tidligere. Håper du forstår hva jeg mener her, ikke alltid lett å sette ord på ting.

        Ellers som vanlig flott å lese om både politikk og dagligdagse ting 🙂
        Forstår det igjen har komt en liten hetebølge, så man må vel bare holde ut litt til. Varme er fint, men kan bli for meget til tider.

      • esalen sier:

        Han Niland skryter også av at Ukraina har privatisert 250 statsbedrifter. Selv den blåeste av regjeringer i Norge vil finne på noe slikt, enn mindre skryte av det. Her blir det bråk nok om man vil selge en bagatell som flytoget, det viser seg at det er ikke noen bagatell for ganske mange mennesker. Det er litt forunderlig at vi i Norge synes det er helt greit at Ukraina, Hellas og andre land i gjeldskrise privatiserer statsbedrifter, vi støttet det helhjertet i de tidligere kommunistlandene, enda så vilt det skjedde i mange av Sovjetrepublikkene. Men når privatiseringer skal skje hos oss selv, er det upopulært. Det samme gjelder når utlendinger kjøper norske bedrifter.

        I Ukraina har jeg lest det finnes noe sånt som 850 statseide bedrifter. Mange av dem er sovende, uvirksomme, og det virket ikke som om statsmakten under Janukovitsj helt hadde kontroll over dem. Det er ikke godt å si hva de 250 visstnok solgte statsbedriftene er for noe. Men uansett hva det er, har staten neppe fått noen god pris, for de økonomiske problemene er ennå akutte og Ukraina er avhengig av økonomisk hjelp.

        Når det gjelder Visum er dette noe Porosjenko jevnlig har lovet, som oftest et halvt år frem i tid, eller så. Dette er noe EU bare kunne gjøre, Norge også. Vi får reise visumfritt til Ukraina, da er set ikke annet enn rimelig at de reiser visumfritt til oss også. Jeg husker far til min kone var opprørt over dette, det koster jo litt penger å få visum, hvilket betyr at ukrainere må betale litt ekstra for å reise utenlands, men ikke tar inn noe ekstra for europeere som kommer til dem. EU er imidlertid redd for ytterligere innvandringsproblemer, så det kan godt hende det lønner seg å være skeptisk til visumlettelser med det første. Med i historien må også at også Ukraina må godkjenne utreisen, tidligere har også dette vært et problem. Jeg vet ikke hvordan dette forholder seg nå lenger, annet enn at det har vært snakk om restriksjoner for unge menn i krigsdyktig alder. De har hatt problemer med å få forlate landet.

        Siden du nevnte det har jeg sett en og annen kvinnelig politi i gatene, jeg vil også si det er flere her, og mer synlig, om det skal kunne telle for noe godt. Mange er godt bevæpnet, noe jeg synes er ubehagelig. Men alle steder jeg er og har vært nå i år, er det stille og rolig, og har ikke vært bruk for noe politi.

        En kanskje gledelig endring er at de som selger billetter på bussen ikke lenger er så villig til å ta billetten tilbake. De har et stemplingssystem her, som du kanskje vet, fra Sovjettiden. Du kjøper billetten, stempler den, og så er den gyldig. Min kone Olia har pleid å bare kjøpe billetten, og så gi den tilbake til billettselgeren når vi forlater bussen. Med det kan hun selge den på ny, og stikke pengene til seg selv, hvis hun vil. Her må jeg ha med at billettselgeren så godt som alltid er en eldre kvinne, derfor «hun». Olia mener billettselgeren trenger pengene mer enn busselskapet, lønningene er jo svært lave, men nå er det altså påfallende mange som ikke vil ta i mot billetten på ny, og insisterer på at vi skal stemple dem. Det er snakk om 3 hryvnaer, og ingen stor sum, men er likevel et synlig tegn på endring.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s