Zombier

Jeg sov dårlig i natt, noe støv i sengen eller lakenet gav meg en ekkel hoste, og jeg måtte i tillegg stadig vekk opp på toalettet gjennom natten. Og om morgenene har vi en liten klump – jeg får ikke til metaforen gullklump om vår Ira, gull er hardt og fast, mens hun er myk og veldig bevegelig, sammenligning i verdier gir heller ikke mye, jeg kunne aldri i verden brydd meg så mye om en gullklump – som styrer begivenhetene. Når hun våkner, våkner vi. Og hun våkner alltid med full bleie, klar for vask!

Det var svært gode nyheter for oss også denne dagen. Olia hadde fått Mail fra skattekontoret, hun hadde fått igjen på skatten, og ingen liten sum. Som student og spebarnsmor har ikke Olia kunnet jobbe siste året, og arbeidsmarkedet i Ukraina er tøft også for søsteren, som har fått redusert stilling. Disse pengene kommer svært godt med. I Ukraina rekker norske penger svært langt. Selv penger man får tilbake av staten fordi man har betalt dem for mye i skatt.

Kanskje var det disse pengene som gjorde at mor til Olia foreslo cognac til frokost? I hvert fall var hun i svært godt humør. Og cognac fikk jeg, sammen med en kyllingrett (bestående av 1stk kylling og rundt regnet 8 poteter, stuing og dill, til meg). Det er ukrainsk cognac her, ikke en gang fra Krim lenger, Krim blir boikottet, det var fra Kherson, helt på sørspissen. De drikker i shotglass, og shotter, som det vel må hete i skrift, alt ned på en gang – og nytt glass fylt til randen. Jeg begynte å fable med tanker om å kontakte kolleger på Facebook og foreslå 4 cognac før ti om morgenen, kombinert med en enkel kyllingrett, en kylling og åtte poteter, pluss stuing, og øl, til maten, som en god måte å starte dager i ferien på.

Etterpå var det å hvile frokost, som man ellers hviler middag. På ny var vi avhengig av søvnen til skattklumpen vår (den metaforen kan fungere, en skatt er hun), og da hun våknet av formiddagsluren, måtte vi også våkne.

Hun er i den fasen der hun lærer å gå ved å holde oss i hendene, eller liker å gå ved å holde oss i hendene. Alt etter hvordan man velger å formulere det. Hun har funnet ut at hun får mye større rekkevidde ved å få bevege så på denne måten, og blir snart utålmodig ved å sitte på gulvet. I riktig posisjon setter hun straks kursen for døren. På vårt rom har hun utforsket alt. Utenfor er hunden Mike, katten Pudrik og søskenbarnet Tais på snart seks. Mye mer spennende.

Kort sagt kan vi ikke være med henne mye inne. Vi må komme oss ut. Det skjer alltid nokså hektisk, og som regel ved at jeg ikke holder ut lenger, – vi må komme oss ut, sier jeg, og tar henne mer eller mindre med meg. Med meg vil jeg ha penger, kort, mobiltelefon, øretelefoner og badebukse, det er alt jeg kan trenge gjennom dagen, med henne vil jeg ha vann og sko. Det er viktigst. Så får Olia sørge for resten.

Olia kommer etter med et lass med dyner og tepper. I tillegg til kleskift for enhver temperaturendring. Bleier er felles bekymring, begg passer på at hun har det, etter den gang vi fant oss selv uten, og måtte kjøpe nye. Olia er også den som steller til vognen, verken hun eller moren stoler på meg i det. I Ukraina bruker de mye mer tepper og forskjellig, de bygger liksom vognen opp, alle gjør det, mens i Norge blir slekten min forundret når Olia gjør det. Det er altså ikke Olia som er uvanlig, i akkurat dette.

Målet først er den russiske skolen i Kiev. Det er den Olia og søsteren gikk på, og lille Tais snart skal begynne på. Tidligere var det mange russiske skoler i Kiev. Nå er det bare denne igjen. Trist, for ukrainsk og russisk kultur henger sammen, og man tar fra barna enorme skatter ved å la dem lese ukrainske forfattere i stedet for russiske. Mange av de store russiske forfatterne og andre kulturpersonlighetene, som Gogol, Bulgakov og Prokofiev, for å nevne bare noen få, er ukrainere eller født innenfor det området som i dag er Ukraina. De er likevel en klar del av den russiske kulturen, og av russiske tradisjoner, ikke ukrainske.

Nok om det, de begynte å snakke politikk, Olia og en gammel babusjka som var der og passet på, jeg vet ikke hvilken rolle hun hadde, men Olia kunne fortelle at hun var mot Maidan og for Putin. Det siste er jo sterkt sagt, og nødvendig for oss i Vesten å lese, vi som tror det ikke er mulig å være for Putin uten samtidig å være åndssvak. Saken er at ved å sammenligne Putin og Porosjenko, vel, la meg formulere det slik, så er russerne veldig glade over å ha Putin, og ukrainerne veldig lite glade over å ha Porosjenko. Man kan også sammenligne hva de to har fått til. Det er legitimt å være kritisk til Putin, og forståelig de fleste i Vesten er det. Men kritikken har en tendens til å gå ut av proporsjoner, og demoniseringen av ham og av Russland kommer det ingenting godt ut av.

Så fikk Irina mat, brystmelk, og sovnet pladask. Olia hadde flere ærender, og jeg ble sittende med Irina sovende i vognen. Da hentet jeg frem mobilen, med en artig bok fra 1926, beretningen fra en ukrainsk anarkist som kjempet i revolusjonen i 1917 og 1918. Jeg har bare kommet til de første få kapitlene. I en bok som virker å være mer sjarmerende, enn opplysende. Forfatteren er glødende, glødende anarkist, langt over grensene for det naive, og begivenhetene han deltar i ser ut til å være svært lokale. Men jeg merker meg at han ikke setter noe skille mellom Ukraina og Russland, det er russisk revolusjon også for ham (om enn han i forordet beklager at han ikke kan gi ut verket på ukrainsk).

Irina sov så godt og verken Olia eller jeg var riktig sikre på hva vi ville gjøre denne dagen. Det var for kaldt til å reise til stranden, for sent å egentlig reise andre steder, og det endte opp med at Olia skulle gjøre unna mer handling, mens jeg skulle ta lille Ira.

Det er nå vi begynner å nærme oss tittelen på denne posten. Heller ikke alene var jeg sikker på hva jeg ville, hvor jeg ville. Vi gikk hjem, alltid til fots, når det er bare jeg, og Irina fikk seg litt mat, og skiftet bleie. Hun ble også kledd skikkelig for kvelden, takk til mama Irina.

Så var det ut igjen, og nå begynte det å bli tøft. Irina ville ikke sove, jeg ville. Hun satt blid og fornøyd, oppreist i vognen, og observerte Kievs travle byliv der jeg trillet henne rundt. Jeg spiste en matbit, trillet til en lekeplass der det også er treningsapparater. Orket ikke trene, det gjorde Irina. Hun gikk omkring, så lenge jeg holdt henne, og var nysgjerrig på alle apparater jeg tok henne til.

Vanligvis prøver jeg være ute i hvert fall til ti. Denne kvelden gikk det ikke. Litt over halv var jeg hjemme, 2135. Det lå Olia. – Vet du hvor lenge jeg har ligget? spurte hun. – Et nanosekund.

Vi skiftet bleie, ramlet i seng. Jeg forsøkte å få bort lakenet som hadde gitt meg så mye støv natten i forveien, la bare på dynen til Irina i stedet, sov på den. Mor til Olia hadde kokt mais til oss, også hun var sliten, derfor enkelt.

– Vi sover, sa jeg. My spim. Zombier var vi, og i søvn.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s