Når splittelse kan føre til redning

Vi har gode dager i Kiev, Olia og jeg, og vårt lille barn som ser ut til å være storfornøyd over å lære verden å kjenne her nede. Ingen kan se noe på dem, men situasjonen til Olias familie er tøff, med Olias mor som må oppdra et lite barn, mens søster Tanja er på jobb. Barnets far er ute av sagaen, som de gamle norrøne forfatterne så godt og ordknapt formulerte det, der det egentlig er mye mer å si. Her på bloggen nøyer jeg meg med å si at også for Tanja er arbeidsmarkedet tøft. Hun har fått redusert stilling, og det er selvsagt ikke snakk om noen økonomisk kompensasjon for det.

Ukraina var i store økonomiske vanskeligheter også før Maidan. Det var nesten noe sovjetisk over det, hvordan Janukovitsj og hans forgjengere førte en økonomisk politikk som ikke var bærekraftig, men som de tynet ut i det lengste likevel. Da Janukovitsj forhandlet med EU var landet i akutt pengenød, men EU hadde ingen penger å tilby, bare krav om reformer og vage løfter om en bedre fremtid.

Russland hadde løfter om penger, lån på 3 milliarder dollar, og trusler om økte gasspriser og økonomisk katastrofe om Janukovitsj underskrev avtalen med EU. Russiske forhandlere viste også Janukovitsj hvor tett viklet sammen ukrainsk og russisk økonomi egentlig var, og hvor avhengig Ukraina er av sin store bror i øst. Det overbeviste Janukovitsj. Men ikke demonstrantene på Maidan. Og ikke den vestlige verden.

Resultatet er verre enn noen kunne forestille seg. Fra en elendig økonomisk situasjon har den ukrainske økonomien falt som en stein. Saakashvili skal ha sagt at om den ukrainske økonomien nå årlig vokser 4%, så vil det ta 15 år å nå tilbake til nivået under Janukovitsj. Disse tallene har ikke jeg sjekket opp, og heller ikke om Saakashvili virkelig har kommet med en slik uttalelse.

Ved siden av de økonomiske problemene har Ukraina mistet Krim, og de har hatt krig i Donbass, der det fortsatt er trefninger, og der sentralmakten har mistet kontrollen. Landet er også i en forferdelig konflikt med sin store nabo, Russland, en konflikt Ukraina står nokså maktesløse i. Konflikten har gjort at en stygg, militant nasjonalisme har fått vokse seg stor og farlig. Den er rettet mot Russland, men kan også vende seg mot ukrainere som ikke er tilstrekkelig «patriotiske». Denne nasjonalismen kan bli en trussel mot statsmakten. Kanskje har de ytterliggående nasjonalistene allerede større kontroll over sentrale begivenheter og veivalg, enn president Porosjenko, og resten av statsapparatet. Det er for eksempel et åpent spørsmål hvor god kontroll Porosjenko har over de militære styrkene som kjemper i Donbass.

Ut over dette har vi også sett antydninger til en ny kald krig, særlig mellom USA og Russland, men USA har Europa godt på slep. USA har store problemer med å innfinne seg med at et land så åpenlyst motsetter seg verdensdominansen de har hatt siden Sovjetunionens fall, og klarer ikke å akseptere at de mot en atommakt som Russland står rimelig maktesløse i en konflikt over Ukraina. Som så mange kjennere av situasjonen har påpekt, Ukraina er ikke av vital interesse for USA, men er det for Russland. Russland vil risikere alt. Det vet USA. Dermed står de rimelig maktesløse.

Det betyr ikke at de ikke forsøker. Men forsøkene veksler mellom å være skummel lek med ild og ren symbolpolitikk. De har også fått ansvaret for Ukraina, et konkursbo i brann, og de strever med å late som ting «går i riktig retning» og at «Ukraina har gjort et riktig valg».

Den reelle situasjonen forteller en annen historie. Ukraina lever på stadige lån fra IMF og andre finansinstitusjoner. Gjelden øker, samtidig som økonomien krymper. Alle vet at sånt ender i økonomisk dommedag. Jo lenger det får fortsette, desto vondere vil det bli. Ukraina burde vært konkurs allerede, men blir holdt kunstig i live gjennom lån fra IMF. En institusjon som nå har vist seg å være så politisk som alle har beskyldt den for å være.

Ukraina har brutt en rekke betingelser som IMF har i sine statutter for å gi lån. For eksempel skal ikke IMF gi lån for å finansiere krigsinnsats, noe Ukraina åpenbart har brukt pengene til. Et argument jeg har sett er at om IMF ikke gir lån, vil Putins seier bli for lettkjøpt. Da vil Ukraina bli den feilslåtte staten han visstnok ønsker. Slik snakker ikke en nøytral finansinstitusjon. Resultatet har blitt at Russland – riktignok etter mye om og men – sammen med Kina og andre har opprettet rivaliserende tilbud til IMF og verdensbanken. Det var neppe målet med USAs politikk.

Over alt dette har vi sanksjonene og andre tiltak rettet mot Russland, for å isolere dem og å øke kostnadene for politikken de fører i Ukraina. Begge deler er offisielle uttalelser fra USA, fra presidenten selv. Kostnadene har nok økt, det er riktig, økonomien i Russland har krympet, rubelen har falt kraftig, og vanlige og uvanlige folk i Russland har fått reduserte realinntekter og redusert kjøpekraft. Kostnadene har økt. Men det har ikke endret Russlands politikk. Det har heller ikke gjort den jevne russer mer fiendtlig innstilt til Putin og hans regime. Tvert i mot, den jevne russer er blitt mer fiendtlig innstilt til Vesten.

Det var vel neppe målet. Men det var en konsekvens det skulle være mulig å se på forhånd. Det er aldri, aldri, aldri slik at sanksjoner mot et land fører til at folket i landet blir kritisk til regimet i landet, de blir alltid, alltid, alltid kritiske til de som påfører dem sanksjonene. Sanksjonene mot Russland og propagandaen mot Putin har gjort situasjonen for den liberale opposisjonen og andre – såkalte – demokratiforkjempere helt håpløs. Regimet lukker seg inne i seg selv, de paranoide tendensene får fritt spillerom, og folk aksepterer uten å mukke de nye restriksjonene som blir innført. Også vi i Vest aksepterer enorme innskrenkelser i vår personlige frihet og rett til privatliv, når vi blir fortalt og lar oss overbevise om at vi er truet av terrorister, eller andre fiktive og reelle trusler.

Den gedigne fiaskoen Ukraina har blitt for alle involverte viser seg også i at vi – forbannet nok – har fått et nytt våpenkappløp. Haukene i Washington får endelig sitt påskudd til å spre NATO-baser i de tidlige Østblokklandene, helt opp til Russlands grenser, og hykler overraskelse når Russland svarer med å bruke mer penger på militæret og forsøke å vise muskler også overfor oss. Den militære tilstedeværelsen i Arktis øker, militære øvelser tett opp til landegrensene øker, styrken i skremselspropagandaen og kraften i retorikken øker, alt som var så godt som ikke-eksisterende før Ukraina-krisen, er nå synlig, truende og økende. Sannelig øker også satsningen på atomvåpen – på begge sider.

Det er som en vond drøm. Aldri i min levetid har forholdene i verden blitt så forverret på så kort tid. Kun halvannet år har gått siden forhandlingene mellom Ukraina og EU gikk inn i avslutningsfasen, og vi alle krasjet inn i krisen vi nå ikke kommer oss ut av.

Professor Stephen Cohen har i lang tid hatt sine ukentlige radiosendinger på nettstedet The nation, sammen med verten John Batchelor. De har stort sett vært negative, dystre forvarsler om hva som kan skje, og med lakoniske kommentarer når forvarslene slår inn. Professor Cohen er en av dem som frykter at dette kan ende med full militær konflikt mellom USA og Russland, og årsaken er nettopp den at amerikanerne ikke forstår at Ukraina er av vital interesse for russerne, og at de ikke kommer til å backe unna for noen av tiltakene USA og dets allierte måtte finne på. Kostnadene ved å gi slipp på russiske interesser i Ukraina vil alltid være større. For russerne – og særlig for Putin – er det en eksistensiell trussel. – Nei, sier vi i vest, og kjører på med vår destruktive politikk.

Nå i siste program var det imidlertid noen lyspunkt. Cohen har en stund snakket om at det er splittelse i Washington, der det er krefter som ønsker en mer diplomatisk linje, og veldig sterke krefter som arbeider for økt konfrontasjon. Lite kommer ut om tankene bak den offisielle politikken. Men det er spor av at særlig president Obama og utenriksminister Kerry har tonet ned retorikken, og for eksempel snakket positivt om russerne i forbindelse med Iran-avtalen. Obama går jo mot slutten av sin andre presidentperiode, selv om det ennå er drøyt halvannet år igjen, og han vil nok sikre ettermælet sitt med noen gode internasjonale avtaler og diplomatiske seire. Løftene han vant valget på var nå en gang store nok til at han fikk fredsprisen for dem. På hans vakt har verden blitt et mye verre sted å leve, når det kommer til kriger og konflikter.

Splittelsen i Washington er imidlertid neppe nok til å få en reell bedring i Ukraina, og i de diplomatiske relasjonene for landene involvert i krisen. Samtidig som Kerry og Obama toner ned retorikken, trapper amerikanerne opp treningen av den ukrainske hæren, de vil – i følge Cohen – levere våpen, noen radarsystemer, og de beholder en fast og stødig hånd på rattet i ukrainsk politikk. Støtten der er fremdeles uforbeholden. Og amerikanerne vil alltid være halvhjertet til Minsk-avtalen, en avtale de selv ikke var med på å forhandle frem.

Da er det mer håp om en splittelse innad i Europa, og mellom Europa og Washington. Den siste splittelsen har vært der lenge, og burde være mye større enn den er. Omkostningene for Europa for å kjøre en aggressiv politikk mot Russland er mye større enn den er for amerikanerne. Sanksjonene svir i Europa, og for et EU som har gapt kjeven ut av ledd. Flyktningeproblemene i Calais skyldes også at franske bønder protesterer, og deres problemer skyldes også tapte inntekter på grunn av gjengjeldelsessanksjoner fra Russland. Gjeldsproblemene og særlig behandlingen av Hellas viser et mer delt Europa enn vi liker å innrømme. En stormakt som Storbritannia ønsker å delta i en slags light-versjon, med på godene, men uten å ta noen av regningene, verken med pengestøtte til EU-land i nød, eller ved å ta i mot det nødvendige antall flyktninger. I situasjonen som er nå er det helt urealistisk å ta opp ytterligere tre problemland, Ukraina, Georgia og Moldova.

En delegasjon franske parlamentarikere besøkte nylig Krim. Dette var ikke fra noen av de ekstreme partiene til høyre eller venstre, der Putin vanligvis finner mest støtte, men i et såpass stuerent parti som republikanerne til Sarkozy. Alt dette blir snakket om i den siste sendingen til John Batchelor og Stephen Cohen. De franske politikerne skal ha uttalt at vi må ikke gjøre samme tabben med Krim, som med Cuba, å isolere landet i 50 år, for så å ta landet inn igjen i varmen uten innrømmelser på noe sett og vis. Det er også franskmenn som skal ha uttalt at vi ikke kan straffe befolkningen på Krim for å ville tilhøre Russland, heller enn Ukraina. Det er akkurat det som skjer nå. Sanksjonene rettet mot Krim rammer helt vanlige mennesker, som får ødelagt sin viktigste næringsvei, turismen, ved siden av andre problemer som manglende visa-forbindelser, nekting av visum, og kursoriske sanksjoner som utestengelse av populære, nettbaserte dataspill.

Franskmennene går her lenger enn tyskerne, men også tyskerne ønsker normale forbindelser med Russland. De er ikke interessert i maktkampen som amerikanerne fører, Europa skulle ikke være interesset i å «sette Russland på plass». Russland er en del av Europa, og skulle trekkes inn i varmen, heller enn å skyves over i Asia og Kina. Det tjener ikke Europas interesser, og i alle fall ikke ukrainske. Krisen i Donbass er en fullkommen tragedie, en krig som absolutt ingen tjener på, og som splitter et allerede splittet Ukraina ytterligere. I en ideell verden er den ikke så vanskelig å få slutt på. Det er bare å gi dem det selvstyret de ønsker, overlate dem til seg selv, og gjenopprette normale handelsforbindelser med dem. Det vil både de og Ukraina tjene på. Opprinnelig var et av målene angivelig å bruke opprørsregionen til å hindre ytterligere ukrainsk tilnærming til EU og NATO. Det målet er allerede oppnådd. EU har andre ting å tenke på enn Ukraina, og et tettere partnerskap er urealistisk i overskuelig fremtid.

Ukraina kan kanskje gråte over tapt land, men landet som gjenstår er større enn Hviterussland og større enn de tre baltiske statene til sammen. Befolkningsmessig er forskjellene enda større. Det er ingen grunn til at Ukraina ikke skal kunne klare de økonomiske prestasjonene som der har skjedd, uten hjelp fra Donbass og Krim. Maidan skulle være en protest mot økonomisk uføre, politisk vanstyre og korrupsjon. Det er ingenting som skulle hindre Ukraina i å bekjempe dette og innføre reformer i området landet står igjen med. I stedet ser prioriteringene ut til å være å «vinne kampen om Donbass» og å vise fingeren til Putin. Det kommer det ingenting godt ut av.

Paradoksalt nok kan det være splittelse innad i Europa og særlig mellom Europa og USA som kan tvinge Ukraina inn i den løsningen som kan fungere på sikt. Ukraina vil ikke overleve en evigvarende kamp mot Russland, Russland er rett og slett større og mektigere. USA og Europa vil aldri hjelpe Ukraina så mye som landet trenger for å klare seg i denne kampen. De vil bare kunne gjøre kampen lengre, og vondere. Det er bedre å få slutt på den så raskt som mulig. Det skjer bare gjennom innrømmelser som virkelig svir. Å la være å komme med dem, svir mer. Sjelden ville jeg tro jeg skulle skrive noe slikt, men nå er det å håpe at splittelsene vil tilta.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s