Sommervarmt i Ukraina mens konfliktene stivnes

Jeg følger ikke nøye med på dette, men har fått med meg at det settes varmerekorder i Europa og verden om dagen. En ryddekar ved en utekafe – ukrainsk stil, kiosk med bord rundt omkring – sa det hadde vært 74 grader et sted i Iran nettopp, ny verdensrekord. Også Ukraina hadde visstnok sin varmeste dag på 70 år nylig, og når jeg nå sjekker værmeldingen på iPhone så langt frem den går, så er det bare over 30 grader og skyfri sol. Samme fine drittværet.

For to dager siden var 70-års dagen for atombomben over Hiroshima, noe jeg skrev om. Det gikk naturligvis ikke uten oppmerksomhet, både genuine forsøk på å få hodet til å forstå hvordan noen kunne fatte en slik beslutning som ville ta livet av hundretusener vanlige mennesker, og gjennomføre den. Og forsøk på å slå politisk mynt på den menneskeskapte katastrofen.

Foreign affairs hadde overskriften: The bomb saved Japan from being occupied by Soviet troops. Stalin blinked first. Russiske sosiale medier var fulle av det ufølsom i en slik overskrift, som om det kan kalles en redning å få middels store byer utslettet av atombomber. Men nettstedet Foreign affairs har dekning for overskriften sin. Atombomben ble brukt for å hindre sovjetisk okkupasjon av deler av Japan. Det var bare det at amerikanerne ikke så mye var opptatt av hva som ville være best for japanerne, men å komme ut av andre verdenskrig som den dominerende supermakten i verden.

Russiske medier har gått et skritt lenger, og tatt til orde for en internasjonal tribunal rettet mot USA. Det er selvfølgelig rent politisk, og ikke så mye for å minne ofrene i Hiroshima og Nagaski, som å sverte USA. Det faller inn i et mønster med andre overgrep og beskyldninger om folkemord. Det er ikke alltid for å minnes ofrene, det er snarere å sverte overgriperen. Forholdet mellom Japan og USA er aldeles utmerket, og forbilledlig, tatt i betraktning alle ugjerningene begått på begge sider. Flest av Japan, men med de to atombombene er det kanskje mulig å si størst av USA.

I denne forbindelse skulle man kanskje også minne om at forholdet mellom Japan og Russland, derimot, slett ikke er ideelt. Teknisk sett er landene faktisk fortsatt i krig, i og med at de ennå ikke har klart å undertegne noen fredsavtale etter andre verdenskrig. Problemet er øygruppen Kurillene, som sovjetstyrkene okkuperte under krigen, og som nå ikke Russland vil gi tilbake.

Parallelt med disse minnemarkeringene og betraktningene rundt atombombene for 70 år siden, rullet en nesten bisarr nyhet i forhold over tradisjonelle og sosiale medier. Det er Russland som har bestemt seg for å sette en stopper for ulovlig import av sanksjonerer varer. Det har vært mulig å smugle inn enkelte produkt via tredjeland, eller på andre måter, og en stor handelskjede har faktisk vunnet en rettssak i St. Petersburg på at det er ulovlig å importere disse varene, ikke å selge dem. Noen av de viktigste tredjelandene er antatt å være Hviterussland og Ukraina, tilfeldigvis hørte vi en nyhetssending her på en utekafe, der de sa at dette ville det nå bli slutt på.

For mange trekker inn Putin i tide og utide, som om han har total kontroll over alt som skjer i Russland og i det tidligere Sovjetrepublikkene. Kanskje var det han som besluttet tiltaket for å hindre den ulovlige smuglingen, kanskje var det andre, i hvert fall ble det vist på nasjonalt TV hvordan bulldosere destrueres tonnevis med utenlandsk ost på en søppelplass. Hensikten kan vanskelig være en annen enn å skremme importørene, den russiske statsmakten mener alvor, de utenlandske matvarene på sanksjonslisten skal ikke inn i landet, og om se kommer inn, skal ingen tjene penger på det.

Dette ble tatt tak i i utenlandske medier, altså våre vestlige, der det plutselig ble «umoralsk» å kaste mat, og man reagerte på at et land som har sultet så mye, kan ødelegge mat på denne måten. Noen fant endatil på å påpeke at Putin og Medvedev er fra St. Petersburg, med slekt som har gjennomlevd beleiringen fra 1941-44, og hungersnøden som drepte hundretusener da. Det er et argument jeg vil likestille med å være ekstra fortørnet når mørkhudede innvandrere kastet mat, «så mye sult som finnes i Afrika». Som om ikke vi i de velstående vestlige landene kaster uten sammenligning mer mat enn russerne gjør. Det er heller ikke gaudaost folk trenger når de sulter. Om de vestlige mediene hadde vært litt mer kjølige i reportasjene sine, så hadde de selvfølgelig tatt med at det er standard prosedyre å destrueres ulovlig importerte varer. Det var den veldige offentligheten rundt det, med å invitere et TV-team, som var det uvanlige.

Det siste jeg vil ta med i denne posten er at det finnes et spesielt museum i byen Gori, Georgia. Noen vil her kjenne igjen Stalins fødeby, og det er også et museum til ære for ham som er mest kjent der. The Guardian har en reportasje. I byen Gori er Stalin fremdeles en helt, langt mer enn du finner ham som helt i noen byer i Russland. Det er ikke Russland som forsøker å rehabilitere Stalin, Russland forsøker bare å forsvare seg mot beskyldninger som ikke alltid er helt rettferdige (og som av og til er helt rettferdige – noe også et land har rett til å forsvare seg mot). Rehabiliteringen er grundigere i Georgia, i Gori, der byen vel aldri helt har sluttet å være stolt av sin mest berømte innbygger.

Museet er også bortimot udelt positiv til Stalin. Det er et museum i Sovjetisk stil, i følge The Guardian, og andre medier som omtaler museet, det er som den beste propagandaen i Sovjettiden. I Russland, i ingen museer jeg har vært i, er det noen som dyrker Stalin. De dyrker andre verdenskrig, og seieren der, men ikke slik at Stalins rolle på noen måte blir fremhevet. Det er ikke den manipuleringen av historien de ofte blir beskyldt for om dagen, den manipuleringen finner man vel så sterkt andre steder. Og når det gjelder Stalin, sterkest i Georgia.

Representativt er de to europeerne har funnet frem til i Stalin-museet. Den ene er en tysker, som påpeker at et slikt museum aldri kunne være bygget for Hitler, den andre en polakk, som savner referanser til Katyn, der noen og tjue tusen polske offiserer ble kaldblodig skutt av Stalins sikkerhetsstyrker. Det var en forbrytelse de tyske nazistene gjorde maksimalt ut av, her kunne de vise hvor grusomme kommunistene var. Endelig fant de en ugjerninger de ikke selv stod bak. Så ble hele hendelsen begravd med nazistenes nederlag, og Sovietunionens seier. Det var først med Sovjets sammenbrudd og oppløsning Katyn på ny ble kjent. Nå er den kjent for alle med en viss interesse for emnet.

Så kan man trekke frem Volyn, et område der opp mot 40 000 polakker ble drept. Det var imidlertid av ukrainere, av nasjonaliststyrkene til Bandera, de det nå i Ukraina er blitt forbudt å kritisere. Igjen krever noe minnesmerke der. For Ukraina er ikke noen fiende, ikke noen man ønsker å sverte, og minnesmerker er – dessverre – vel så ofte ment å sverte overgriperen, som å hedre offeret. Her er en beskrivelse i magasinet The economist, et magasin som nå et sterkt pro Ukraina og anti Russland, men denne artikkelen er fra sommeren 2013, da de politiske forholdene i verden var annerledes.

Slik går verdens konflikter sin gang. Det er for tiden få forsøk på å bryte mønsteret, på å sette seg ordentlig inn i synet til den andre siden, og se saken fra deres synsvinkel. Noen ganger er det nyttig, og bidrar til fred og forsoning. Kanskje kan forholdet mellom Japan og USA være et eksempel på det. Gamle stridigheter bør dempes, ikke dyrkes. Andre ganger kan det føre til at forkastelige handlinger blir bortforklare, eller bagatellisert. Det siste er etter min mening klart det sjeldneste, som regel gjør man lurt i å ikke bare bruke sin egen historieforståelse når man skal gjøre seg opp en mening om historiske hendelser.

Her i Kiev dovner folk hen i sommervarmen, og ser ikke ut til å være så opptatt av historiens ugjerninger og dens skurker. Strendene fylles på ny opp, særlig i helgene, og folk bader i elven og finner seg svale steder i skyggen fra trærne. Noen sitter også midt i solstteiken for å bli brune, slik vi også har for vane å gjøre det i Norge. For disse ser det ut til at de kan krangle om historien og nåtiden de som vil. Livene deres er vanskelige, men det har de mer eller mindre alltid vært her i Ukraina. Det skal uansett legges, og man må få ut det beste av de dagene man kan. På en måte gir det et slags håp. Folk flest er ikke så opptatt av kriser og konflikter, andre enn de de opplever i egne liv, og ønsker stort sett å leve sine liv i fred og fordragelighet, uten å bruke så mye tid på å være sinte på noen.

De som engasjerer seg i diskusjonene stivner lett i sine egne syn, og sementerer konfliktene heller enn å løse dem. I dagens medieverden hvor det er så lett å finne bekreftelser på egne oppfatninger har dette blitt verre, heller enn bedre. Man blir overbevist om at en selv har rett og ens sak er riktig, og vil ikke gå med på kompromiss eller innømmelser overfor motparten. Når begge parter sitter fast i slike prinsipper blir det vanskelig.

Advertisements

2 comments on “Sommervarmt i Ukraina mens konfliktene stivnes

  1. inna sier:

    Støtter du Putin og alle hans vonde gjerninger? Er ikke kona din fra Ukraina, det føles at hennes familie har røtter i fra Rusland. Hun har lært seg norsk men ikke ukrainsk, hun rusisk ikke sant?
    Hvor er kjærlighet til Ukraina??

    • esalen sier:

      Nei, hun kan både russisk og ukrainsk. Hun er registrert som ukrainer i passet, men er blant dem som mener Russland og Ukraina hører sammen. Det vil være en overdrivelse å si at jeg støtter Putin, det er ikke han jeg støtter, jeg støtter Russland. Jeg tror heller ikke Ukraina vil klare seg noe særlig bra hvis de skal være fiender med Russland. Jeg tror de to landene er litt avhengige av hverandre, og at begge vil få det verre hvis de går hver sin vei. Jeg liker meg veldig godt i Ukraina, og føler jeg har en del kjærlighet til landet, bare at nå for tiden er det uenighet i hva den kjærligheten skal bestå i. Den nasjonalistiske delen av Ukraina synes jeg ingenting om.

      Det var kjekt å få kommentar fra en ukrainer, som jeg gjetter du er. Det har vært en mangel siden konflikten startet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s