Atombomben over Nagasaki, og den kalde krigen som fulgte

Å slippe en atombombe over Hiroshima og utslette sentrum av byen og menneskene der var ikke nok for amerikanerne. De slapp en ny tre dager senere, 9 august, 1945, cirka klokken 1110, nå over Nagasaki. Det var et litt tilfeldig mål, tilfeldig – et ord man ikke skulle bruke når det gjelder å slippe atombomber over byer. Nagasaki var ikke på den opprinnelige listen over byer «egnet» til å utslettes, den kom til bare et par uker før det var et faktum. Også dagen bomben falt var en annen by, Kokura, egentlig målet. Men der var det skyet, så i stedet ble det Nagasaki. Hiroshima var vanvittig, Nagasaki desto enda mye mer.

Hvorfor var det så viktig å sprenge denne bomben, og nettopp på denne dagen, så viktig at det ikke gikk an å vente en dag eller to ekstra til været bedret seg i byen de egentlig skulle sprenge? Eller var det slik at det viktigste var å få sprengt bomben, og at det ikke var så farlig hvilken by det gjaldt, så lenge den var ganske stor og japansk? Måtte de sprenge i all hast, i tilfelle Japan skulle finne på å overgi seg, og bomben skulle bli liggende ubrukt? Det var også gått noen dager siden Hiroshima, kraften i atombomben var demonstrert, her kunne de i det minste advare om at byen måtte bli evakuert. I en omkrets av et par kilometer fra bysenteret der bomben vil treffe, vil alt levende ha små sjanser til å overleve.

Ingenting av dette gjorde amerikanerne. De slapp bomben, og så var det greit. Så kunne japanerne overgi seg på de betingelsene amerikanerne satte, og bare til dem.

En av årsakene kan være at amerikanerne ville demonstrere begge typer bomber de hadde. Den ene var basert på uran, den ble sprengt over Hiroshima, den andre var basert på plutonium, og var mye kraftigere. Den ble sprengt over Nagasaki. Amerikanerne har en eufemisme på bombene, de kaller dem «little boy» og «fat man», koselige navn som gjør at man kan glemme å tenke på at dette er groteske masseødeleggelsesvåpen.

Samme dag som USA slapp plutoniumbomben over Nagasaki gikk Sovjetstyrkene til et uventet angrep på japanske styrker i Kina og Korea. Jeg sier uventet, selv om et slik angrep har vært varslet, planlagt og kjent lenge, og var en del av Jalta-avtalen, jeg sier uventet fordi japanerne var uforberedt på måten det kom på, og ble tatt på sengen. Det er forholdsvis lite kjent, dette angrepet, og det blir sjelden snakket om, men det var i en skala som selv i andre verdenskrigs målestokk ikke er bagatellmessig. Over halvannen million sovjetsoldater var med, 7-800 000 japanere stod klare til å forsvare. Geografisk var området operasjonen skjedde i større en hele den vest-europeiske fronten. På grunn av overraskelsesmomentet og flere uheldige omstendigheter fikk japanerne store problemer med å sette opp et effektivt forsvar.

Angrepet fra Sovjetstyrkene gjorde det også vanskeligere for japanerne å bruke Sovjetunionen som megler i et betinget fredsoppgjør med amerikanerne og de andre allierte.

Kanskje hadde det vært mulig å få japanerne til å overgi seg også uten å sprenge disse atombombene, til og med uten å lage dem. Det trengte heller ikke tatt så lang tid som de mest innbitte forsvarerne av beslutningen om å bruke våpnene vil ha oss til å tro. Et viktig stridspunkt var muligheten for Japan å beholde keiseren. Den muligheten fikk de, også etter den betingelsesløse kapitulasjonen. Det tok under en måned fra den første atombomben ble testet i Los Alamos, New Mexico, til to stykker av dem var blitt brukt i strid, og to japanske byer var jevnet med jorden.

Om det virkelig var nødvendig er en betent diskusjon. Jeg sjekket engelsk Wikipedia og hva de skriver om bombene og debatten rundt dem. De bruker biografien til Truman som sannhetsvitne, og gjentar tallene han kommer med der, på en halv million amerikanske liv. Det er over dobbelt så mange som det gikk japanere tapt i de to bombene. Men det er frigitt tidligere hemmelige planer fra amerikanske militæret, der blir tallet anslått til noe rundt 40 000, noe president Truman selvsagt utmerket må ha kjent til. Som så mange andre statsmenn og wannabees skriver han for å gjøre sin egen rolle bedre, viktigere og beundringsverdig. Godt er det imidlertid at nettleksikonet har med opplysningen om at i japanske skolebøker er begrunnelsen om at bombene ble brukt for å skaffe diplomatiske fordeler overfor Sovjetunionen, standard. Det er også en årsak umulig å se bort fra. Men det er fremdeles diskusjoner hvorvidt dette var det viktigste. Mitt inntrykk er at den tradisjonelle oppfatningen om at amerikanerne sprengte bombene for å spare liv og ressurser, og gjøre ende på krigen, er i ferd med å svekkes, og at et syn om at det også i stor grad lå andre motiver bak, vil overta.

Uansett hva man mener om dette stod man ved utløpet av året 1945 med en eneste atommakt i verden. Det var USA, og de fortsatte å produsere nye bomber selv om krigen var slutt. I Sovjetunionen pågikk arbeidet for fullt for å produsere egne bomber, Stalin hadde sågar satt KGB til å administrere arbeidet, det vil si forskerne arbeidet med livet som innsats. Amerikanerne visste at de med atomvåpnene var den overlegne krigsmakten i verden, men at det bare var et spørsmål om tid før andre makter også hadde tilegnet seg hemmeligheten. Man kunne også lett se for seg en verdenskrig utkjempet med atomvåpen, det ville bli den siste, som det så lakonisk heter.

Nå var imidlertid sjansen til å begrense omfanget av masseødeleggelsesvåpenet. Det er ikke så umulig vanskelig å kontrollere at ingen ulovlig forsøker å skaffe seg atombomber, når man er blitt enige om felles standarder. Så amerikanerne tenkte ut en plan, Baruch planen, her skrehttp://unchronicle.un.org/article/nuclear-weapons-free-world-it-achievable/ ://vet om i sider fra FN. Den gikk ut på nettopp det, kontrollere hvem som kunne være i ferd med å forsøke å produsere en bombe, og sørge for at det ikke skjedde. Det ville holde forekomsten av atomvåpen under kontroll, og sørge for en reell ikke-sprednings avtale, i stedet for den hullete vi har i dag.

Sovjetunionen motsatte seg planene. Det var også en av finessene ved planen, den var utformet slik at det ville se maksimalt dårlig ut for Sovjetunionen, om de ikke gikk med på det, som det var helt ventet de ikke ville gjøre. Kontrollen skulle nemlig gå over en seksårs periode, der alle land i gang med å produsere skulle avslutte prosjektene, og så – først da – skulle USA overlevere sine. Sovjetunionen hadde helt rett i at de hadde ingen garantier for at amerikanerne virkelig ville destruere bombene sine etter de seks årene, og man risikerte å bli lurt til å gi opp sitt prosjekt å la USA forbli verdens eneste atommakt.

Slik gikk det altså ikke. Om ikke-spredning skulle bety at også USA måtte gi fra seg våpen, og det straks, fikk det bare, være. I stedet ble det mer eller mindre fritt frem. Sovjetunionen fikk ferdig sin bombe i 1949, så gikk det lynraskt, på 50-tallet ble bombene veldig mye kraftigere, og veldig mange flere. Effektiviteten i å levere dem har også forbedret seg uhyggelig. Når de ble fraktet i fly var det i hvert fall i tanken mulig å forsvare seg, man kunne skyte ned flyet. Med missiler, ballistiske raketter og jeg vet ikke hva er det blitt helt urealistisk. Ved et angrep vil det også bli sendt tusenvis av atomstridshoder, i håp om å slå fienden rett ut, noe begge parter vet er umulig. Det er terrorbalansen vi lever i i dag.

Også i den første fasen gikk det helt annerledes enn man hadde tenkt seg. Amerikanerne vant ingen diplomatiske seire over Sovjetunionen fordi de hadde atombomber å true med, uttalt og uuttalt. Tvert i mot mente Stalin og hans menn at det nå ble ekstra viktig å ikke gi etter, ikke la seg skremme, for det er noe amerikanerne vil utnytte. Så Sovjetunionen oppførte seg som om bombene ikke eksisterte, og lyktes vel – sett i ettertidens lys – ikke så verst med det. Det går også an å argumentere med at atombombene gjorde det ekstra viktig å kontrollere østeuropa, siden det ville gi amerikanske fly større områder å fly over før de nådde frem til Sovjetunionen. Her må det nok med at Stalin nok hadde forsynt seg med Øst-Europa uansett, siden han kunne.