Skummelt

Varmen er blitt en plage her nede. Det er varmere i Kiev enn i Sydspania, og ingen tegn i langtidsprognosene at dette skal bedre seg. Det er jevnt over over 30 grader, og sterk sol uten hindring av skyer. Olias mor vil helst at vi bare skal være inne når det er så varmt, det er ikke annet å gjøre enn å sove. Men jeg holder ikke ut i innetemperaturene som er uten aircondition, og må ut for å finne svale steder i skyggen, og få avkjølt meg i elven. Det kan bli sterk sol for lille Irina, som i går rundet 11 måneder, men heller ikke for henne kan det være greit å være inne hele dagen. Hun blir med. Og som regel blir Olia med også. Vi løper fra skygge til skygge, og holder ut varmen på bussen, til vi er kommet til venstre side av elven, der strendene er. Der er det også svalere.

Vi får mye oppmerksomhet for det lille barnet vårt. Hun har store, russiske øyne, men de er tindrende blå som i Norge. Lys og fin i huden og i håret er hun også, selv om hun er blitt litt stekt i solen. Effekten er noe av den samme som for lyse nordeuropeere i Spania og andre sydeuropeiske land, barna blir uimotståelige.

Slik kommer vi i kontakt med folk. Jeg har funnet ut at jeg avslører meg som utlending straks jeg skal si hvor gammel Irina er, AdinNADset, er 11 på russisk, og jeg klarer ikke si det uten kraftig aksent. – Hvor er De fra? spør de etterpå, alltid i den høflige flertallsformen vi ikke lenger bruker i Norge, men som er utbredt på russisk. Noen spørsmål skjønner jeg heller ikke. Som da en liten jente spurte om Irina var svetlaja (lys) eller rosaja (??). Jeg er ikke engang sikker på om jeg har skrevet det korrekt det hun sa, vi stod i kveldsmørket og ventet på bussen, den lille jenta hadde nettopp fortalt oss at vår siste buss var gått. Olia kom til, og sa at vår Irina var noe midt i mellom, srednaja. – Du er vel lys, sa hun til den lille jenta, som het Nastasia (Anastasia), hun hadde kritthvitt hår og helt lyst ansikt. – Ja, sa hun, – jeg har alltid vært helt lys, men nå har jeg blitt mørk også, og så tok hun bort det hvite håret og viste noen mørkere hår i hodebunnen. Veldig søtt.

Det er aldri snakk om politikk eller personlige problemer i slike samtaler, ingen andre problemer enn varmen og annet som kan plage der og da. Det er vanlige, fine sommersamtaler. Ingen kan gjette ut i fra dem at vi er i et land i krise, ingen kan få inntrykk av at folk mangler noe. Når Irina og jeg går bort hender det at Olia kommer i snakk med folk. Da er det mer skikkelig. Vi kommer tilbake, og ser Olia i heftige samtaler med noen, avslappet ved siden av hverandre, som om de har kjent hverandre for alltid. En gang var det en elektroingeniør, som kunne hjelpe Olia med et lite prosjekt hun hadde i hodet sitt, i forbindelse med studiene. En annen gang var det med noen ukrainere, der i hvert fall den ene arbeidet i Ungarn.

De diskuterte politikk. Og det ble ikke gitt ved dørene. Det var knallhard meningsutveksling, og sterk uenighet, men i høflig form, – De er enig i at det blir brukt propaganda? og med dempede stemmer. Begge lot den andre snakke ut. Det var to stykker, de andre, og den andre var tydelig plaget av samtalen. Han hadde dekket øynene bak store solbriller, vred seg i stolen, gikk små runder, og ville tydelig ha kameraten sin med seg vekk fra dette her. – Temaet interesserer meg ikke, sa han, da kameraten ville ha ham med i samtalen.

– Har du fortalt dem at du forlot Ukraina for 6 år siden? spurte jeg Olia. Det hadde hun ikke, og med ett forandret samtalen karakter. Nå ble også den lange kameraten interessert, han som hadde vært så plaget. Begge håndhilste, og gjorde oppriktige forsøk på å huske navnet mitt. De var også interesserte i hvordan jeg fant Kiev, og merkelig nok, om jeg badet i elven, og hvordan jeg syntes det var. De tilbød også å snakke engelsk, noe jeg avslo. Det endte med at vi uhøytidelig avtalte de skulle komme på besøkt til oss i Norge, og vi noterte telefonnummeret deres.

Den sovne sommerstemningen er ikke representativt for alt som skjer her nede, og alt som skjer i verden. En kombinasjon av nyhetssaker de siste par dagene har vært ganske ubehagelig, egentlig litt skummel. Bridget Kendall er en nyhetskorrespondent på BBC, jeg har tidligere sett hun har tatt et klart standpunkt i konflikten mellom Ukraina og Russland. Jeg mener det var hun som kommenterte talen Putin holdt etter annekteringen av Krim, og hun gjorde det som en skolelærer, med kommentarer direkte i manuskriptet til Putin. Slik kan man gjøre når man snakker med noen, da kan man vise hvor noen tar feil, eller ikke tar med hele historien eller alle sider av den, men det tar seg veldig dårlig ut i skrift. Det er en retorisk råtten måte å argumentere på.

Nå har hun interjvuet Evgenij Buzjinskij. Han er generalløytnant i den russiske hæren, og var en av de viktigste forhandlerne i internasjonale, militære forhandlinger frem til 2009, da han gikk av med pensjon, og startet en ny karriere som leder av en viktig tenketank i Moskva. Han har direkte erfaringer både med russisk og sovjetisk militærvesen, og han har fremdeles kontakter i generalstaben og i forsvarsministeriet. Han skulle vite hvordan russerne tenker.

Buzjinskij avviser kontant at russerne går med planer om å angripe de baltiske statene, det ville være irrasjonelt, i følge ham. Kendall skyter inn en kommentar om at dette er noe de baltiske styresmaktene ikke uten videre kan stole på.

Så går de over i å diskutere Ukraina. Buzjinskij kaller det en eventyrfortelling at amerikanerne trener ukrainske soldater i vest, og så drar disse soldatene østover for å sloss. – Instruktører skal være ved fronten, sier han. Det vil bety at de er utsatt for risiko, drept, skadet, holdt som gissel, tatt til fange, og det vil bety at USA er direkte involvert i konflikten. Buzjinskij mener det er derfor Obama holder sånn igjen med å sende våpen til Ukraina.

Og så kommer det en skummel advarsel: Om Ukraina skulle finne på å ville ta tilbake områdene i Donbass med militærmakt, krysse linjen for våpenhvileavtalen, eller starter en betydelig offensiv der i øst, så kan det hende Russland vil gripe inn, og det vil bety krig.

Det er en krig som ikke bare vil foregå i Donbass, der russiske styrker deltar begrenset og i hemmelighet, men kan innebære en invasjon i full skala. General Buzjinskij sier dette er noe han er nøye på å få med hver gang han snakker med vestlige representanter, slik at de kan få Kiev til å holde igjen og ikke prøve noe dumdristig.

Kanskje er dette en bløff fra russisk side. Ingen vet, men det finnes sterke krefter som jobber for å finne det ut, og noen av dem er også villige til å ta denne fulle konfrontasjonen. Heldigvis er disse siste i mindretall.

Intervjuet med Buzjinskij ble publisert for to dager siden. I går kom det foruroligende meldinger om at ukrainsk side sender mer tungt artilleri mot fronten, i brudd med våpenhvileavtalen, og at disse skal skyte oftere for effektens skyld.

Jeg har ikke klart å nøste opp i dette, og finne ut hva det er for noe. Noen antagelig opplysende artikler er bak betalingsmurer jeg ikke vil betale meg gjennom, som i avisen The Times. Men jeg synes timingen for disse meldingene og intervjuet med Berzjinskij, er uhyggelig. Kanskje vet han noe vi ikke vet, og vil advare.

Samtidig gjør russerne krav på landområder. Hos oss i Norge merker vi godt kravene i Arktis, områder vi også er opptatt av. Her følger imidlertid Russland spillereglene, kommer med krav, og vil ha dem anerkjent. Det er legitime ønsker russerne har, noe som ikke trenger bety de skal få dem oppfylt.

Verre er det hva de holder på med i Georgia. Der har de på ny satt opp grensemarkeringer mellom den uavhengige republikken, Sør-Ossetia, og Georgia. På ny har de stjålet noen hundre meter land. Her skulle jeg like å ha sett artikler og diskusjoner om hva russerne egentlig pønsker på, hvorfor risikere internasjonal fordømmelse for noen hundre meter land, men det foregår i stillhet, og det er få som skriver om det. Russerne hevder for øvrig at dette ikke er deres sak, dette er det myndighetene i Sør-Ossetia som står for, og eventuelle spørsmål må rettes til dem. Det er imidlertid helt usannsynlig at Sør-Ossetia stjeler land fra Georgia uten Russlands velsignelse.

Det er skummelt det som skjer, og ikke noe gøy. I Ukraina går det mot lokalvalg, og ukrainske myndigheter har effektivt sørget for at interne flyktninger ikke får delta i valget. Generelt er innstillingen til disse flyktningene fra Donbass (og litt fra Krim) fiendtlig, som denne grundige teksten postet på Atlantic council sine sider viser. Det er som en vond drøm hele greiene.

Vonde drømmer våkner man imidlertid av, og det er å håpe at også denne dype krisen en gang skal ta slutt. Der er også håpe det blir en avslutning det går an å leve med. Det siste er det ingen garantier for, selv om det heldigvis er det mest sannsynlige.

I mens holder vi ut i sommervarmen, og håper at også den snart skal gå over.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s