Svartsyn

I går ble jeg syk. Det er noe jeg har for vane å bli, når det altfor lenge er altfor varmt, og du aldri får noe fred for klam svette og kroppens egne nedlkølingsporosesser. Det er som om organismen sier «Dette gidder jeg ikke lenger – her er min protest». Sykdommen gjorde at jeg nokså tidlig på dagen måtte til sengen, der jeg stort sett ble værende til i dag morges. Det gjorde også at jeg fikk god tid å høre på nyhetssendinger og gamle opptak på nettet. Det var en dyster opplevelse. Dømt etter kommentarene jeg får her og mine sveip over norske medier er folk flest nokså optimistiske til hvordan det kommer til å gå i Ukraina, og i konflikten mellom NATO og Russland. Det er det ikke dekning for.

Da George W. Bush ble president i USA fikk han og landet hans etter kort tid en voldsom sympati i verden, etter angrepene 11. September. Få kriger har vært mer støttet enn den de så startet i Afghanistand, og det som etter hvert utviklet seg til det nokså voldsomme «krigen mot terror». Sympatien han hadde greide Bush nokså effektivt etter hvert å rydde vekk, hatet og forakten mot ham nådde etter hvert høyder man må til dagens omtaler av Putin for å finne maken til. Motstanden mot Bush var så sterk at neste president, Barack Obama, fikk fredsprisen for ikke å være han.

Nå er det også sterke krigshissere i amerikansk politikk. De er den ene av to leire, den andre ønsker en mer diplomatisk linje, og vil være villige til kompromiss. Hvilken side står vi i Norge på? Støtter vi diplomatiet, eller støtter vi linjen fra Bush, den som ser verden slik at «the one with the biggest gun win»?

Tendensen er å nedtone betydningen krigshisserne i Wahington har. Det blir bagatellisert, oversett, man ser heller til Russland som aggressoren. Og Russland og Putin er aggressoren samme hva USA og NATO måtte finne på, slik det er bortimot umulig å få den engelskspråklige verden med Norge som del av den, til å mene noe negativt om det nye regimet i Kiev. Det er Russland som er skurken. Alle andre parter i konflikten kan gjøre som de vil.

Slik ha vi fått den vanvittige situasjonen at plutselig organiserer både Russland og NATO store militærøvelser like opp til hverandres grenser. Men i vest har det grodd fast et syn at de russiske øvelsene er «aggressive» og «ukloke», mens våre øvelser er «for forsvarets skyld» og «nødvendige». Det samme er plasseringen av nye baser og permanente NATO-styrker i Polen og Baltikum, stikk i strid med alle løfter og avtaler, og en åpenlys provokasjon mot Russland.

Også mine kommentatorer pleier å forklare meg at dette er «helt nødvendig» fordi Russland er en trussel, og NATO er en forsvarsallianse som må forsvare sine medlemsland. Det er en ganske utrolig måte å se verden på, helt uten forståelse for at andre land kan føle seg truet av vår «sikkerhet». Jeg har tenkt ut analogien at hvis naboen leier en permanent vaktstyrke med maskingevær rettet mot deg, din familie og ditt hus, så vil du ikke føle deg særlig trygg.

De siste dagene har vært riktig skumle, som jeg også skrev om i gårsdagens post. På mandag uttaler en russisk general at en ukrainsk offensiv mot Donbass for å ta tilbake områdene, vil føre til en full russisk invasjon. Rapportene fra fronten tilsier at kampene tiltar, og at ukrainsk side frakter tunge våpen inn i området der slike er forbudt etter Minsk-avtalen. Det er ingen garanti for at dette vil gå bra. Garantien begynner å nærme seg det motsatte, dette kommer til å gå riktig ille.

På BBC Newshour i går var det intervju med Ian Kearns, leder av European Leadership network, en engelsk tenketank. Han advarer mot den militære opptrappingen mellom NATO og Russland. Det øker sjansen for uhell og misforståelser, og man kan skli inn i en konflikt ingen av sidene egentlig ønsker. Rapporten har fått mye oppmerksomhet, det er bare å søke på nettet. Dette er skikkelige saker, og ikke naiv, norsk optimisme om at alt vil gå bra.

Det kommer ikke til å gå bra. Jeg tror jeg kan si det så sterkt nå. Det har vært forsøk på fredelig løsning, vi har Minsk-avtalen, forhandlet frem etter en diplomatisk kraftanstrengelse av Tysklands Angela Merkel, vi har noen initiativ fra John Kerry, og samtalene i Normandie-formatet (Russland, Ukraina, Tyskland, Frankrike) går sin gang. Problemet er at kreftene som ikke ønsker noen fredelig løsning eller noen avtale, er for sterke. De befinner seg i Kiev og i Washington, og de torpederer ethvert forsøk på kompromiss og tøvær. Det kan de gjøre i ly av et hylekor som sier Putin har skylden.

Syk som jeg var i går kunne jeg høre gjennom en rekke gamle programmer i serien til The nation, der programleder John Batchelor snakker med professor emiritus Stephen F. Cohen. Der var det mye destruktivt å finne, mye å miste nattesøvnen av, men saklig, faktabasert og informativt, som alltid når professor Cohen er involvert. Man kan rive seg i håret av at så lite av den informasjonen når frem til tradisjonelle medier, slik at folk flest fikk et mer balansert forhold til konflikten, og skjønte mer av hva som er på spill. Det ville også dempe den uforbeholdne støtten krigshisserne har, så lenge våpenopptrappingen er rettet mot Putin og russerne.

For eksempel var det et program i begynnelsen av juli, eller slutten av juni, der det ble annonsert at president Poroshenko hadde lagt frem et forslag i nasjonalforsamlingen om å erklære avsettelsen av Janukovisj ulovlig. Det er jo fint i tråd med det Russland og Putin alltid har hevdet, og med Ukrainas egen konstitusjon og egne lover og regler. Men det var kanskje litt uventet at dette var noe Ukraina selv skulle mene?

Årsaken var at president Poroshenko frykter for sin egen stilling. I perioden forslaget ble lagt frem var det varslet store demonstrasjoner fra den høyreekstreme gruppen, Pravyj sektor, og det kunne være en reell sjanse for at de eller senere demonstrasjoner vil velte Poroshenko, som Janukovitsj tidligere ble veltet. Poroshenko er heller ikke mer populær enn Janukovtisj var, han er mindre.

Det gjør jo noe med legitimiteten til hele dette vanvittige styret som har kapret Ukraina, og forvalter landet delvis som ren amerikansk vasallstat, delvis som en nasjonalistisk frisone. Bare ikke kall det demokratisk og liberalt, i de to størrelsene er Ukraina i klasse med Russland.

Noe annet som har fått passere i fred i massemediene er hva villmarken Saakashvili drive med i Odessa. Professor Cohen har fullt litt med på det. Han har også bakgrunnsinformasjon som tilsier at det er helt rett når russerne hevder han er plassert der av Washington. Det bærer fingeravtrykkene til John McCain og Joe Biden. Det har også vært en god del skriverier om ham i Washington Post, det nærmeste man kommer en lyttepost til det hvite hus. Her har amerikanerne litt av de samme mulighetene som russerne har med alle sine statsmedier. De kan annonsere nyhetene her, så blir det ikke så offentlig og kontroversielt.

Stygt over alle grenser er at Saakashivili vil erstatte huset til handelsforeningen, eller hva vi skal kalle det, huset der noen og førti pro russere ble brent inne mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen, den bygningen vil Saakashvili gjøre til et sjøfartssenter. Så er det akkurat som om hele brannen aldri har skjedd. Ukraina setter strek over historien i beste Sovjet-stil, som Cohen formulerte det.

Den vandrende kanonen på dekk, Saakashivili, har også stengt russernes transportlinje til Transdenistria. Transdenistria er utbryterrepublikken i Moldova, den vestlige folk med sine moralske kompass straks kan fastslå er ulykkelig russisk, men der noen enkle fakta skulle justere det synspunktet. Transdenistria var dem første regionen som erklærte uavhengigheten fra Sovjetunionen, og de har lenge tettere tilknytning til Russland, noe russerne ikk vil gi dem. Det har vært en krig der på 90-tallet, og russerne har halvannet tusen fredsbevarende styrker i området. Disse trenger forsyninger, og de har blitt gjennom Ukraina, etter gjeldende avtaler Saakashvili nå har annullert.

Det kan han ikke gjøre uten amerikanernes velsignelse. Det er amerikanere som nå ønsker en full konfrontasjon med Russland, krigshisserne, de som følger i linjen fra George W. Bush, og som nå har frikort til å ture frem som de vil, fordi på forbausende kort tid har man fått det for seg at Russland er en aggressor og en trussel.

Russland har to alternativer for å kunne fortsatte å forsyne fredaatyrkene i Transdenistria. De kan enten lage en luften, som vestmaktene gjorde i Berlin (en sammenligning russerne selv bruker), eller de kan ta kontroll over Odessa med militærmakt, og sørge for at forsyningene får fortsette. Det siste er en reell trussel. Hadde krigshisserne i Moskva hatt samme makt som krigshisserne i Washington, så hadde dette blitt løsningen. Men Putin er riskioavers, stikk i strid med alt som blir skrevet og sagt om ham. Foreløpig har Spetsnats tatt seg av problemet.

Det går altså faretruende mot full konflikt mellom USA og Russland. Det er ikke Russland som styrer inn mot den konflikten, men Russland er nødt til å reagere når nabolandet Ukraina nær sagt over natten blir anti-russisk, og NATO kryper helt opp mot landets grenser. Russerne føler seg også dypt urettferdig behandlet, fullstendig forståelig når man kjenner historien, som russerne gjør, og amerikanerne ikke. Folk som føler seg urettferdig behandlet er farlige. De kan bli irrasjonelle.

Man kan også spørre seg hvor lurt det er å behandle en mektig paranoid nabo som for å vise ham at det er god grunn for hans paranoia. Etter konflikten startet har også Russland gått i antidemokratisk retning. Det er helt etter læreboka, Russland gjør alltid det, når hun føler seg truet. Den liberale opposisjonen i landet er nå så godt som eliminert. Well done, USA og EU.

I går kom også det nyeste programmet i samtalene mellom programleder John Batchelor og professor emiritus Stephen F. Cohen. Der blir de to alternativene diskutert, enten vil Kiev og Washington si fra seg de opprørskontrollerte områdene i Lugansk og Donetsk, de vil aldri få kontroll over dem uansett, og uten kan Ukraina bli med i NATO. EU er neppe noe tema lenger, de som satte i gang hele driten, ser nå hva Ukraina er for noe, og er ikke interessert i noe ukrainsk vrakgods. De har nok med egne problemer. USA vil selvfølgelig heller ikke gi Ukraina den hjelpen de egentlig trenger, der er konflikten med Russland viktigst. Og så er det andre alternativet, å forsøke å ta tilbake med opprørsområdene med makt, starte den krigen den russiske generalen advarer mot.

I Norge er sikker folk mest opptatt av sommeren som går mot slutten. Vi lever i en verden der ganske mye kan gå mot slutten om vi fremdeles lar generalene, machomennene (av begge kjønn) og krigshisserne styre showet. Foreløpig ser jeg ingen antydning til at man vil ta til fornuft, og satse på samarbeid og diplomati. Det ser ut til at man vil kjøre dette ulykksalige toget til endestasjonen. Det gir grunn for svartsyn.

Advertisements

10 comments on “Svartsyn

  1. Jens sier:

    Hei Esalen,

    det er jo et uomtvistet faktum at det er Russland som er den aggressive militærmakten: det er de som har annektert Krim, og det er de som har invadert øst-Ukraina. Hvorfor er du da overrasket over at de aller, aller fleste ser på Russland som aggressoren? Jeg synes ikke det er rart i det hele tatt. Til alt overmål kaller du det en provokasjon for Russland (sic!) når NATO planlegger nye baser, blant annet i Baltikum. Landene i Baltikum er medlemmer av NATO, og Russland (Sovjetunionen) har en lite ærefull fortid hva angår disse landene. Sett i lys av dette, og Russland sin aggresjon og invasjon av Ukraina, er det heller ikke overraskende at NATO iverksetter tiltak i sine medlemsland. Det er ingen «utrolig måte» å se verden på, slik du synes å mene.

    Du skriver at et «vanvittig styre» har «kapret» Ukraina. Kapret? Du vet at det var valg i Ukraina i fjør høst?

    Videre skriver du at «Russland er nødt til å reagere når nabolandet Ukraina nær sagt over natten blir anti-russisk». Det er nesten ikke til tro at du kan komme med en slik uttalelse, du som følger så godt med i konflikten. Du har gjennom hele din aktivitet her på bloggen forsøkt å snu om på hendelsesforløpet, men dette er nok det groveste forsøk på revisjonisme jeg har sett fra din side. Jeg tror de fleste forstår at Ukraines problemer med Russland i første, andre og tredje rekke skyldes at Russland har annektert landområder fra dem, og dessuten fører krig i en annen del av landet. At du skriver side opp og side ned for å tåkelegge dette, endrer ikke på den faktiske situasjonen.

    Jeg kan være fristet til å spørre om det varme været i Ukraina har gitt deg solstikk, men det er selvsagt et for billig poeng. Jeg tror imidlertid at du er blitt så forelsket i dine egne idebarn, at du ikke evner eller ønsker å trekke pusten og løfte blikket for å trekke konklusjonene av det som utspiller seg i det virkelige liv.

    • Felix sier:

      Jeg har også fulgt med en del på denne konflikten… Og jeg mener at Esalen har mange gode poenger.
      Husk at konfliktområdet ligger I bakgården til Russland og I områder med majoritet av russisktalende folk. I tillegg så har vi svartehavsflåten. Så selvfølgelig så må man forvente at Russland vil ha et ord med I spillet om hva som foregår her. Det skulle bare mangle.

      Og hvorfor I helvete er USA så innvolvert I Ukrainas indre anliggenheter? De har jo hatt mer en en finger med I spillet, blant annet den ulovlige avsettelsen av Janukovisj.
      Jeg skulle gjerne ha sett hva USA hadde gjort hvis Kina hadde vært like innvolvert I for eksempel Canadas styre og stell.

      Nei, her er det åpenbart at USA er den aggressive parten. Hørt om deres doctrine «full-spectrum superiority» som blant annet går ut på å minisere Russland og Kina innflytelse militært, politisk og økonomisk.

      Beklager noen skriveleif her og der, men sitter på en PC med engelsk tastatur.

      • Jens sier:

        Kaller du det å » ha et ord med I spillet» når et land invaderer Ukraina, fører krig der, og annekterer landområder? Jeg tror nok jeg ville brukt en sterkere karakteristikk. Og hvilket land er det som har gjort dette – USA eller Russland? Hvorfor sier du da at det er USA som er den åpenbart aggressive parten? Kan du komme med en saklig begrunnelse for den påstanden?

        At Ukraina grenser til Russland og at Russland har Svartehavsflåte etc holder ikke som begrunnelse for å føre krig med Ukraina. Det virker som om dere anser Russland for å ha et frikort til å skalte og valte med Ukraina etter eget forgodtbefinnende, bare fordi det er et naboland og det har områder med majoritet av russiskspråklige. Det er flere land som faller inn under disse kriteriene – betyr det at Russland kan gjøre det samme der?

    • esalen sier:

      Jeg skriver det er utrolig vi ikke kan se det er en provokasjon for våre motstandere når vi ruster opp, at det er like provoserende og utfordrende for Russland når vi holder øvelser og plasserer baser tett opp til deres grenser, som når de gjør det samme tett opp til våre. Vi synes det er helt rett og rimelig at vi gjør som vi vil i de baltiske landene, med deres tillatelse, men synes det er helt urimelig og at det er provoserende, når Russland holder militærøvelser innenfor egne grenser. Det er det jeg mener, og det jeg skriver. Jeg synes det er utrolig at det er så få som ser det.

      Det var parlamentsvalg i Ukraina i 2012. Det neste skulle være i 2017, så vidt jeg skulle mene. I stedet ble det holdt et valg i fjor høst, som du skriver. Det var et valg der det ene partiet som var på vinnerlaget i 2012, kommunistpartiet, ble forbudt, mens det andre, Regionspartiet, var i oppløsning. Det var et valg der de østlige og sørlige delene av Ukraina ikke hadde kandidater å stemme på. Valgdeltakelsen i disse områdene var derfor også lav. Det var også et presidentvalg i 2014, det ble avgjort i et hotellrom i Wien, der Firtasj, Klitsjko og Porosjenko ble enige om at Klitsjko skulle støtte Porosjenko, og ikke selv stille som president. Vi som syntes Ukraina var et fint land før Maidan-revolusjonen synes absolutt landet vårt er blitt kapret. Det er ingen kandidater å stemme på, som ikke er sterkt ukrainsk-nasjonalistiske, og sterkt anti-russiske.

      Jeg følger bedre med på denne konflikten enn deg, Mr. Jens, og vet at kandidatene som kom til makten etter Maidan var anti-russiske lenge, lenge før det som skjedde på Krim og i Donbass kom i gang. Det er ikke revisjonisme, det er faktum.

      Du lever trygt i Norge, og kan skrive og mene som du vil. Du er den krasseste av kommentatorene her inne. Men linjen du har villet følge, med sanksjoner og hard motstand, har så langt bare gjort situasjonen verre. Kanskje vil det derfor være på tide å endre politikken.

  2. Karsten Herold sier:

    Joda, Felix, Esalen har mange gode poenger. Og han vet mye om både Ukraina og Russland, mye mer enn både Jens og jeg noensinne vil komme å vite.

    Men det føles som han er veldig selektiv når han velger ut og tolker informasjonen og at den som oftest blir tolket i Russlands favør og i USAs disfavør.

    Om Transdenistria og Saakashvili:
    ”Disse trenger forsyninger, og de har blitt gjennom Ukraina, etter gjeldende avtaler Saakashvili nå har annullert.Det kan han ikke gjøre uten amerikanernes velsignelse”

    Neihei, says who?

    Ikke misforstå meg, for alt hva jeg vet, så er det USA som har tvunget ham på Poroshenko, men blir det ikke litt for lettvint å bare fastslå det som et faktum, fordi mannen tydligvis er en brautende krigshissere og bølle, og så bygge hele resonnementet på dette?

    Eller dette om at den nye finansministeren er amerikansk agent, som er innsatt av USA kun for å skape enda mer trøbbel for russerne (jeg vet at Esalen ikke skriver det rent ut, men det er vel inntrykket man sitter igjen med etter innlegget hans?).

    Så vidt jeg vet, så snakker vi om en dame i 50- årene, født i Chicago av ukrainske foreldre som fluktet fra Sovjet, som valgte å flytte tilbake til Ukraina som 25 åring i 1992 og har deretter tilbrakt så godt som hele sitt voksne liv i Ukraina. Hvorfor er hun automatisk en amerikansk hemmelig agent? Kan vi ikke i det minste se på hva hun faktisk gjør, innen vi fastslår dette?

    Og om den skrittvise kneblingen av frihet, opposisjon og trykkfrihet som har pågått helt siden Putin kom til makten:

    ”Det er helt etter læreboka, Russland gjør alltid det, når hun føler seg truet. Den liberale opposisjonen i landet er nå så godt som eliminert. Well done, USA og EU.”

    Og dette med at det er Joe Biden og John McCain som i fellesskap styrer Ukraina som en vasallstat. Dere vet at den ene er Republikaner og den andre er Demokrat? Dere føler ikke at det trengs litt mer bevis, innen konklusjonen trekkes?

    Og han flytter hele tiden grensene. Ikke mye, men litt om gangen.

    Hvis du går et års tid tilbake, vil du se at løsningen på konflikten ihht Esalen ville være at Russland fikk beholde Krim, mens Donbas fortsatt skulle være en del av Ukraina, men med noen form av utvidet selvstyre.

    Bare tanken på at Putin og Russland skulle være interessert av å annektere Donbas og sågar utvide områdene, ble kontant avvist som helt absurd av Esalen.

    Nå heter det:

    ”enten vil Kiev og Washington si fra seg de opprørskontrollerte områdene i Lugansk og Donetsk, de vil aldri få kontroll over dem uansett”

    ”eller de kan ta kontroll over Odessa med militærmakt, og sørge for at forsyningene får fortsette. Det siste er en reell trussel. Hadde krigshisserne i Moskva hatt samme makt som krigshisserne i Washington, så hadde dette blitt løsningen. Men Putin er riskioavers, stikk i strid med alt som blir skrevet og sagt om ham. Foreløpig har Spetsnats tatt seg av problemet.”

    Og, nei Felix, jeg har ikke hørt tales om deres ”doctrine «full-spectrum superiority»”. Personlig kan jeg ikke se at det egentlig trengs noen doktrine for å minimalisere Russlands ”innflytelse militært, politisk og økonomisk”. Hvis du ser vekk fra Belarus, hvor vil du mene at Russland har slik innflytelse idag, som skulle trenges å minimaliseres?

  3. Anton sier:

    Når det gjelder Transnistria, så blir det ingen tilspissing der med mindre Ukraina/Moldova med støtte fra vesten ønsker å blåse opp konflikten der. Jeg selv vokste opp i området og husker godt da Moldoviske styrker begynte angrep på Bender og Tiraspol. Det var natten da avgangsklassene i byene hadde ball og synet på drepte jenter i ballkjoler sitter fortsatt i minne. Konflikten handlet i likhet med Donbass, at disse områder, som er huvedsaklig russisk og ukrainskspråkige ønsket ikke rumænisering og eventuell sammenslåing med Romania. Dette var på agenda i Chisinau da. Russiske fredsbevarende styrker rett og slett garanterer at ingenting sånt skjer igjen. Velger man å sette området i blokade, blir konflikten til et faktum. Sør i Moldova ligger gagauziske og bulgarske byer, som også er russikvennlige, og bruker russisk, og ikke rumensk, i kommunikasjon mellom etniske grupper,og trass at de har ikke erklært selvstendighet (de er autonomi i Moldova), de kommer helt sikkert vise sin støtte til Transnistria i fall Moldova forsøker å sette russerne og Transnistria på plass. I tillegg, kommer Budzhak (vestlig del av Odessa regionen), som er også gagauzisk og bulgarsk, å vise støtte Transnistria. Jeg vet ikke hvordan Odessa by kommer å reagere, men man må huske at folk har slekt over grensene der. Det absolutt beste for regionen nå er å la ting gå som det pleide å være.

    • Jens sier:

      Hei Anton,

      «russiske fredsstyrker» I Moldova – tror du forveksler det med okkupasjonsstyrker.

      • Anton sier:

        For min del så er det fredstyrker. denne sommeren måtte jeg leite etter mine foreldre. Da fant fant jeg de som flyktninger i Odessa regionen. De dro for å ikke havne under bomberegn fra Moldovisk hær. Så , ja, russisk hær der garanterer at Chisinau ikke tør å bombe folk igjen.

      • Harald Bjørn Johnsen sier:

        Det samme som
        du forveksler med NATO som fredsbevarende styrker

  4. Karsten Herold sier:

    Jeg sjekket denne Saakashivili på wikipedia

    https://en.wikipedia.org/wiki/Mikheil_Saakashvili

    Det så vel ikke så helt galet ut, eller? Gir den et falskt bilde av ham, Esalen?

    Det er så mye informasjon og desto mer disinformasjon ute å går her, så jeg liker best min egen «lakkmustest».

    Så han var president i Georgia i 10 år. Hvor rik ble han under disse ti årene? Vet du noe om dette, Esalen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s