Litt om Antigone, og vår tid

Da jeg bodde i Bergen fulgte jeg alltid forestillingene til den belgiske friteatergruppen TgStan. Den første forestillingen jeg så av dem var en oppsetning av Tsjekovs nokså ukjente ungdomsstykke, Platonov, og jeg var fanget med en gang. Slik skal teater være, da gir det mening å sette opp teaterstykker og å se på dem.

En av sesongene var oppsetningen de gjestet Teatergarasjen med den greske tragedien Antigone, av Sofokles. Frank Vercruyssen spilte kong Kreon, en enorm skuespiller, jeg er blodfan. Jeg husker ikke hvem som spilte Antigone, det var en meget sterk, tøff og dyktig kvinne. Det gnistret fra scenen i konfliktene mellom kong Kreon og niesen Antigone, begge gav – hver på sin måte – all den energien som trengtes i rollene.

Hva disse to fikk så utmerket godt frem at jeg i ettertid sitter igjen med dette som hele konflikten i stykket, og er grunnen til at jeg tar det med her, er scenen der Antigone vil begrave sin bror, mens kong Kreon nekter. Hun appellerer til etikk og moral, det er en skam ikke å begrave ham, liket råtner i gaten, kråkene spiser av ham, og det er også nødvendig i gresk antikk tradisjon å begrave de døde for å sikre etterlivet. Kong Kreon benekter ikke dette, men sier han har andre hensyn å ta. Han er konge, og må sørge for å holde orden slik at samfunnet kan gå sin gang. Han kan ikke begrave ham, selv om han gjerne ville.

Det topper seg der Antigone roper til onkelen at han er konge, og alt han trenger gjøre er å si «nei», nekte å være med på reglene som sier han ikke skal begrave liket, så vil den dødes sjel bli reddet, og kongen vil ha den moralske samvittigheten i orden. Jeg siterer selvsagt ikke ordrett, dette er som jeg husker det, frem til Antigone sier: men det er visst veldig vanskelig å si nei, helt umulig å gjøre det som er rett, i stedet for det som kalles en plikt. Hvorpå kong Kreon i skuespiller Frank V skikkelse svarer: «Nei, det er den enkleste tingen i verden å si nei, alle liker den som sier nei, som setter seg opp mot reglene når reglene går mot moralen, men det trengs noen til å si ja. Til å sørge for at tingene går sin gang, at lovene opprettholdes. Det er oppgaven som ligger til å være konge. Jeg valgte aldri å bli konge, men ble født inn i det, og må nå gjøre valgene som gjør meg og andre vondt. Treet kan ikke la være å vokse, jeg kan ikke la være å være konge, og ta de valgene en konge må ta. Din bror vil ikke bli begravd. Det er den straffen han skal ha, for hva han har gjort.

Et sammendrag av handlingen kan de se selv, de som vil, på Sparknotes. Om noen skulle være interessert i å lese hele eller deler av stykket, finnes det her, på classics.mit.edu. Her vil dere se at kongen ikke kunne begrave denne døde, fordi han urettmessig hadde angrepet kongemakten, og måtte straffes for det. Enkle søk på Google gir raskt ytterligere informasjon om stykket, og bakgrunnen for karakterene.

Oppsetningen har farget min måte å tenke på for all tid siden, slik all kunst skal gjøre. Det er enkelt å være den prinsippfaste, som sier og mener de riktige tingene, men som ikke trenger å tenke på konsekvensene. Det vanskelige er å være den ansvarlige, som av og til må si og mene det som er nødvendig, og har ansvaret for konsekvensene. I stykket til Sofokles er balansen perfekt, både Antigone og Kreon har rett, det er en kamp om ideer satt opp mot hverandre, slik det er i all stor litteratur. Det er ikke slik det er i enkel underholdning, der man umiddelbart ser hvem man skal ta parti med, og skillet mellom helter og skurker er klart og tydelig.

Jeg tenkte å ta med et avsnitt om at Putin var Kreon da Janukovisj falt. Han kunne gjøre det midlertidig lett for seg selv med å la det fare. Det var Ukrainas sak, et annet land, Russland ville styrt unna sanksjoner og tilspenningen med den vestlige verden vi nå ser. Men det var reell risiko for flåtebasen på Krim, i Sevastopol, en by med spesiell status i Sovjetunionen, og i Ukraina, den lå under Moskva, en avtale det langt fra var noen garantier for ville bli forlenget. I kaoset som fulgte Maidan var det også en reell sjanse å snappe hele Krim fra Ukraina. Putin benyttet denne sjansen. Krim og Sevastopol er under full russisk kontroll. Det er umoralsk og illegitimt, men i beste – eller verste – ånd fra Machiavelli har en statsleder andre hensyn å ta enn hva som er moralsk og etisk. Fyrsten skal gjøre det som er til beste for staten. Det moralske kan i så måte ofte bare være forstyrrende.

Gorbatsjov var mer en Antigone i kongedrakt. Han gjorde det som for ham var rett og riktig, han fulgte prinsippene, og ikke det som nødvendigvis var best for staten han var leder for. Slik ble han svært populær i Vesten, han fikk vel saktens sågar fredsprisen, men ble mektig upopulær i Sovjetunionen. Geopolitisk gav han vekk absolutt alt, også det han ikke trengte å gi vekk, som Andrej Fursov formulerte det i dette instruktive – men kontroversielle – foredraget lagt ut på YouTube. I konflikten med Vesten har Russland mindre å spille på, siden Gorbatsjov tillot så store svekkelser, og landet under Jeltsin ble lagt ned på knærne. 

Øst-Europa har gått fra å være allierte til å være tildels bitre fiender, som i tilfellet Polen og de baltiske landene. Om Ukraina også skal bli et slikt land, har Russland med unntak av Hviterussland og Finland hele vestgrensen sin besatt av land som ønsker dem alt vondt. Antigone vil kanskje si det er greit, Kreon har landets fremtidige sikkerhet å tenke på. I mitt hode ville et rimelig kompromiss være å holde grenselandene nøytrale, slik det vitterlig var med mange av landene under den kalde krigen, men det blir merkelig nok oppfattet som en sterk provokasjon av mange. Buffersoner har gjennom historien ofte virket konfliktdempende og stabiliserende, men i vår tid vil ikke EU og særlig NATO ha noe av den slags. Sånt blir det konflikter av. Ulike interesser møtes.

Jeg startet dette innlegget 15 august for å ha det på dagen for Japans kapitulasjon. Jeg avslutter det imidlertid like godt, det et langt nok som det er. Japansk kapitulasjon og den kalde krigen som fulgte, får sin plass i morgendagens post, der tematikken fra Antigone og konflikten mellom moral og statsansvar vil bli fulgt opp.

Viktig kanskje å ha med også her: i Antigone går det ikke bra med noen. Antigone tar livet av seg, hennes vordende brudgom gjør det samme. Dermed står Kreon og landet Thebes uten arvinger til kongemakten. Kreon står igjen alene. Tragedien er fullkommen. Måtte vår tid ikke bli en kopi av den.

 

Advertisements

6 comments on “Litt om Antigone, og vår tid

  1. Karsten Herold sier:

    ”I mitt hode ville et rimelig kompromiss være å holde grenselandene nøytrale”

    Hvis vi skreller vekk alt dette om Kreon, Antigone og friteatrer i Bergen etc etc, så koker vel blogposten din ned til det, egentlig?

    Det betyr Baltikum, Polen, Slovakia, Ungarn og Romania? Hvor mange millioner mennesker er det, egentlig? ”For old times sake” kanskje vi også skulle slenge inn Tjekkia og Bulgaria? Vi sliter nok med å få med DDR, men vi kan vel prøve. Alt for verdensfreden, sier nå jeg. Vi ekskluderer nåværende medlemmer av Nato og gir beskjed til de øvrige at et eventuelt fremtidig medlemskap avhenger av at også Russland blir medlem samtidig. Og ettersom du og Cohen har vist at EU- medlemskap er uforenlig med neutralitet (ref Lisboa- traktaten), må de også ut av EU går jeg ut fra.

    Og som sikkerhet for dem, kan vi vel tilby dem samme type avtale som Ukraina fikk, da de sendte tilbake atomvåpnene sine til Russland? Må vel være mer enn godt nok?

    Ja, det burde vel fungere for Putin vil jeg tro. Er nok vanskeligere å få med krigshisserne i Washington, men vi i Europa må vel en gang kunne stå mot det utidige presset deres og gjøre det som er modig, rett og riktig, ikke sant Esalen? Det gir meg vel en litt uggen smak i munnen og ord som svik etc dykker stadig opp i hodet mitt, men litt må vel også jeg ofre for verdensfreden?

    Men jeg synes at vi foreløpig kaller det for plan B, Esalen.

    La oss først prøve å se hva som kommer ut av plan A.

    Sanksjonene vil ikke koste Russland så veldig mye egentlig. 1-2% av BNP årlig er vel de fleste analytikere enige om (1,5% sier IMF).

    Finansieringsblokkaden kan imidlertid bli atskillig vanskeligere for Putin å håndtere. Med dagens oljepris vil valutareservene deres ta slutt en gang i løpet av 2017. Fra da av vil det bli veldig dyrt for dem å kjøpe valuta på svartebørsen.

    Og en oljepris på dagens nivå vil koste Russland et tosifret prosenttall av BNP årlig.

    Så la oss vente med Plan B et par år og se hva som skjer.

  2. Karsten Herold sier:

    Jeg lyttet gjennom alle 70 minutter av foredraget til han Fursov, Esalen. Litt av en prestasjon, syns jeg selv da.

    «som Andrej Fursov formulerte det i dette instruktive – men kontroversielle – foredraget lagt ut på YouTube»

    Seriøst, Esalen?

    Eller er det din litt finurlige måte å besvare mitt tidligere spørsmål om når det ble klart for «russerne» at alt vi i Vesten gjør, kun er for å «ta» dem? Skjedde alltså for 200 år siden? Etter Napoleon? Og det har pågått kontinuerlig siden da? Er det sånn å forstå?

    «Øst-Europa har gått fra å være allierte til å være tildels bitre fiender, som i tilfellet Polen og de baltiske landene»

    Igjen, Esalen. Seriøst? De var allierte, ikke de-facto okkuperte? Gjelder det også Ungarn, Tjekkoslovakia og DDR?

  3. Jens sier:

    Ærlig talt Esalen, til å skrive så mye om Russland og Øst-Europa, virker det som du har meget begrenset eller selektiv kunnskap om temaet. Du skriver at Øst-Europa var allierte. Har du Google? Tast inn: a. Ungarn 1954, b. Tsjekkoslovakia 1968, c. Polen 1981-1983. Dette er bare tre eksempler. Hvis du tar deg tid til å lese de første treffene du får da, tror jeg kanskje at horisonten din utvides. Og det er nødvendig, fordi det du skriver er jo reneste tøv.

    Videre kommer du igjen med påstanden «alle-er-ute-etter-å-ta-Russland»: «(…) har Russland med unntak av Hviterussland og Finland hele vestgrensen sin besatt av land som ønsker dem alt vondt». Ikke nok med at russerne ser seg selv som martyrer som stadig lider under at vesten plager dem, det virker som også DU personlig mener det. Som kommentert tidligere, ville det være interessant med en forklaring på denne paranoide og selvhøytydelige posisjonen.

  4. Erland sier:

    Jeg leser bloggen din fordi den gir meg info om hvordan Russland tenker, og på den måten er det givende. Imidlertid har du ikke greid å overbevise meg om at Russland tenker riktig. Jeg blir snarere mer og mer sikker på at det de har gjort og gjør i Ukraina, er feil, ikke minst moralsk. I begynnelsen var jeg nok litt usikker, fordi jeg tenkte at det muligens var noe ved den Russiske mentaliteten, og verdenssynet, deres særegne plass i geografien så vel som historien, jeg ikke hadde forstått – og som jeg ville forstå bedre ved å følge med på denne bloggen. Men du har ikke greid å overbevise meg om at Russland har hatt rett til å gjøre det de har gjort. Tvert imot.

    Jeg blir også litt forvirret noen ganger. For eksempel kan du i ett øyeblikk innrømme at Russland ikke har noen ærefull fortid i Baltikum, at de i det hele tatt har sine åpenbare svin på skogen når det gjelder femti og seksti-tallet i Øst-Europa. Jeg husker også at du var enig med meg i betegnelsen at Russlands politikk delvis er angst- og paranoia-styrt. Dette rimer ikke helt med det du sier NÅ; at disse landene var «Russlands allierte».

    Både du og jeg vet jo at de stort sett ikke var allierte, men «allierte»!!? Her blir du satt på plass av dine trofaste lesere, Jens og Karsten, som kan sitt historiepensum fra videregående. Men du velger å ignorere dette, det er ikke verdt en kommentar. Isteden durer du på videre i velkjent ordrike stil, fornøyelig frekkt. Det kan være ganske underholdene lesning, det er jo sant.

    Du mener sannsynligvis at Russerne faktisk anså warszawapakt-landene som sine gode allierte, og at dette er et syn vi må forstå og ta hensyn til. En analogi jeg har tenkt ut er at; et menneske som har paranoia vet det ikke selv, og derfor må vi ta HENSYN ved å snu oss, late som ingenting og rusle tilbake dit vi kom fra. Og hvis vi hadde glemt hvor vi kom fra – (det kan jo tenkes at vi hadde stått der i noen hundre år) så blir det…. et problem. Jeg vet ikke om dette kunne ha vært et plot i et Sofokles-hørespill, men det høres heftig nok ut for meg.

    Jeg tar meg selv i å ville Russland ondt. Det skal jeg ærlig innrømme. Jeg har tenkt på det, jeg mener, tenkt at det kanskje ikke er helt sunt, eller bra. Men jeg er jo bare et menneske, og jeg er ikke alene om å tenke slik. Men i dagens situasjon, er all form for misnøye, protest (eller det som værre er!) mot Russland ,bare intravenøs næring for det paranoide verdensbildet deres. Det er i det hele tatt farlig å mene noe, ser det ut til.

    Men; når jeg skriver slik jeg gjør nå, gjør jeg selv den feilen at jeg forenkler, setter ting på spissen, gjør det som for meg er dumt, latterlig. Gjør narr.

    Noe jeg tror på, er at alt er så mye mye mer intrikat og komplisert enn det bevisstheten vår kan fatte. Kanskje bare hjernen vår er programmert til å gjøre verden enkel. Det er hovedoppgaven. Alternativet er sannsynligvis dødelig. Dette er psykologi-pensum. Så fred være med oss alle.

    Jeg mener; selvfølgelig har Putin noen gode poenger, og selvfølgelig er EU og spesielt Nato av og til tåpelige, både griske og dumme. Det er mange nyanser, og de kan vi godt diskutere. Det har jeg vært med på, og det fortsetter jeg gjerne med. Men jeg sitter med en følelse av at du ikke vil det. Du vil ihvertfall ikke diskutere detaljer som vedrører Russlands paranoia.

    For å være konkret så utfordrer jeg deg ved å be deg svare på et par oppgaver

    1) i hvilken grad vil du si at warzawapakt-landene av frihet og i sin egen interesse valgte å bli med i alliansen?

    2) drøft forskjeller og ulikheter ved norsk nasjonalisme i 1905 og ukrainsk nasjonalisme i 1905, og videre hvorfor ukrainas nasjonalisme-bevegelse i dag er så sterk som den er?

    3) Vi kjenner til Russlands gode hensikter og historeforståelse i Ukraina-konflikten. Nevn tre eksemper på at Russland selv har opptrådt konfliktdrivende (2014-15)

    4) Tolk diktet The Dream, av Taras Shevshenko;

    Each peson has his destiny,
    His road beneath the sky:
    One builds with care, and one destroys,
    And one, with greedy eye,
    Peers past the limits of the world
    For more land to enslave
    And seize and take along with him
    Into his very grave;
    One man with aces robs his friend
    And pities not the clown;
    One whets his knife in secrecy
    To strike his brother down;
    And still another, sober, mild,
    All timorrous and sedate,
    Creeps like a kitten, till a time
    For you unfortunate,
    And in your liver sinks his claws;
    Ask not what merca spares:
    Your very wife and child won’t gain
    Your safety by their praiers;
    That mean, so generous and rich,
    Builds churches every year;
    He loves his Russian «fatherland»
    And holds it very dear;
    Meanwhile, like water, drains the blood
    From all the country’s poor…
    And all the common folks are dumb
    And stares with eyes unsure.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s