Hvor ble det av Kolomoiskij i alt mylderet?

Da protestene på Maidan i sentrum av Kiev utspilte seg vinteren 2013/14 var det to oligarker som tidlig og støttende viste dem på TV-kanalene sine. Den ene var Petro Porosjenko, sjokoladekongen, og den nåværende presidenten. Den andre var Igor Kolomoiskij, kongen av et konglomerat av forskjellige firmaer og businesser, sentrert rundt hans Private bank, den største private banken i Ukraina. For kort siden var han guvernør av Dnjepropetrovsk, og den mannen den ukrainske hæren kjøpte drivstoff av, i krigen i Donbass. Begge to posisjonerte seg altså godt for regimeskiftet som skulle komme, og begge er blant de ytterst få som har profitert på det. Både rike og fattige har blitt fattigere i Ukraina. Porosjenko og Kolomiskij har blitt rikere.

Kolomoiskij var sist sett da han hadde et høyprofilert møte med nettopp Porosjenko tidligere i år, etter at Kolomoiskij hadde brukt noen av hærstyrkene sine til å okkupere kontorbygningen til Ukrnafta. Det gjaldt krangel om en styreplass. Og Kolomoiskij gikk hardhendt til verks, som han har hatt for vane å gjøre. Alle ukrainske – og russiske – oligarker er skitne på fingrene, bare de mest skruppelløse kunne tjene penger i det lovløse samfunnet på 90-tallet, og det er aldeles skamløst av oss i vest å ønske disse pengene velkomne i våre økonomis, så lenge disse kjeltringene ligger lavt når det gjelder Putin og Krim. Om oligarkene er villige til å bruke sine veldige ressurser til å sverte Putin og Russland (eller kjøpe en fotballklubb), velsigner vi dem.

Ingen av de som ikke regnes som rent kriminelle, de som regnes til den såkalte Mafiaen, er verre enn Kolomoiskij. Han legger ikke en gang skjul på det, han er stolt av det. Ukrainsk – og russisk – business har problemer med det som kalles raiding. Det vil si at et firma blir «kjøpt opp», til det som med en fin understatement må kalles for en «god pris». For kjøperen. Nettet er også fullt av informasjon om hvordan slik raiding foregår. Det gjelder om å ødelegge businessen man vil kjøpe opp, med lovlige og ulovlige midler, litt rettssaker, litt hærverk, kanskje et mord eller noe annet kriminelt på åstedet, et eller annet som gjør at eieren skjønner at det er ikke verdt å kjempe videre. Kolomoiskij er berømt og beryktet for slike raid. Han tar det som et kompliment, svake bedrifter blir slukt, businesseverden er en jungel, han vil heller være rovdyr, enn bytte. Kursorisk har han også uttalt at Russlands annektering av Krim var et raid, og han berømmet Putin for det. «Han gjorde det vi alle ville gjort».

Kolomoiskij er så grov i forretningsmetodene sine at han har fått visa-nekt til USA. Det er rett og rimelig. Han skulle gjerne bli satt på en sanksjonsliste også, om målet var en verden drevet etter lover og regler, og man ikke skulle slippe unna med landeveistyveri, om det bare er stort og spektakulært nok. Sanksjonsregimet som er nå rammer latterlig urettferdig, med ingen ukrainske oligarker på listen (så vidt meg bekjent), men med turistnæringen på Krim plassert der. Den som aldri har gjort en flue fortred, og som gjelder helt vanlige mennesker, med litt for lite penger til å ha det helt greit. Det vestlige sanksjonsregimet skal knekke den viktigste næringen på halvøyen, turismen, mens en bajas og kjeltring som Kolomoiskij går helt fri,

Mer enn det, han har fått visum-forbudet opphevet, innreisetillatelse til USA, og befinner seg nå – der.

Det amerikanske magasinet Harpers har historien, på det som ser ut til å være en blogg av Andrew Cockburn. Hovedsaken i det grundige innlegget ser ikke ut til å være at Kolomoiskij plutselig befinner seg i USA, men at han har tappet den uforståelige summen $ 1,8 milliarder fra penger overført som lån fra IMF. Det er ikke småtterier, og det er rart det ikke er slått større opp i flere medier, hvis det virkelig er tilfellet. Cockburn ser imidlertid ut til å være etterrettelig, han skriver fra rettssaker, og han beskriver i detalj hvordan tappingen har skjedd. Han bruker også ukrainske «Nasji grosji» – «Våre penger», som kilde og informatør. Nasji grosji er opprettet i Ukraina nettopp for motkjempe korrupsjonen, den er på skrytelisten over den.

Innlegget inneholder også mange andre opplysninger, kjente og ukjente, som skulle kunne forklare hvorfor noen av oss mener at konflikten i Ukraina ikke er så svart hvit som det store flertallet i den vestlige verden mener at den er.