Litt om Syria og Assad

Det var første gang siden 2005 Putin holdt tale i FNs hovedforsamling og første gang siden 2013 (eller om det var enda tidligere) han hadde direkte møte med Barack Obama. Nå er det hele over, Putin er reist hjem, og situasjonen er ikke på noen måte forandret. Forholdet mellom USA og Russland er iskaldt, Obama og Putin kan ikke fordra hverandre, og slik er forholdet mellom landene de styrer også. Det er forferdelig synd det skal være på denne måten.

Jeg må bruke den lille tiden jeg har på å lese meg opp også om konflikten i Syria. Men Midt-Østen er mer rotete enn Ukraina, der har jeg heller ikke så godt grunnlag fra før. Jeg har ingen illusjoner om at jeg der vil forstå noe særlig av hva som foregår. At borgerkrigen i Syria er grusom ser alle. Men hvordan den startet og hvem som har skyld i den, der er det litt for mange aktører, og litt for mange bindinger jeg bare har overflatisk kjennskap til.

Før borgerkrigen var det sjelden snakk om Syria. Bashar Al-Assad var et navn jeg brukte lang tid på å lære meg, i motsetning til Saddam Hussein og Muamar Al-Ghaddafi som jeg har vist om siden jeg gikk på skolen. Han var anonym, aldri noen det var viktig å bli kvitt. Det ble det veldig raskt da demonstrasjonene mot ham startet, i det som ble kalt den arabiske våren. Jeg husker fra den gang jeg leste Syria ikke hadde politiske partier, ikke politiske organisasjoner, og at det var veldig vanskelig å forestille seg det der skulle bli noen effektiv opposisjon.

Sammenlignet med andre statsleder i Midt-Østen og de andre araberlandene, så var vel Al-Assad regnet å være den litt vestlig orienterte. Han var arvingen som ikke skulle arve riket, han gikk på skole i England, satset på en annen karriere, inntil broren plutselig døde. Kona er født, oppvokst og utdannet i England. Kings College.

Slik jeg har registrert nyhetene om krigen var det først veldig viktig å få fjernet Assad, så ble viktigheten av dette dempet av at de som kjempet mot ham ikke var så gode og demokratiske de heller, så forsvant han nesten i dette vanvittige Den islamske staten som dukket opp, det ble viktigere å bekjempe IS, enn å bekjempe Assad. Men akkurat nå i de siste dagene er det blitt svært viktig å få fjernet Assad igjen, kanskje ikke fra dag 1 som USAs utenriksminister John Kerry sier, og vår utenriksminister sier en gang til, med de samme ordene, men på norsk. Argumentet nå er alle de sivile han har drept, bombene han har sluppet fra fly over sivile byer, klasebomber og kjemiske våpen.

Jeg er enig i at det er problematisk å ha en statsleder som sender bomber og bombefly mot byer og sivile, om det er i eget eller om det er i andres land. Det er imidlertid ikke så uvanlig, dessverre, når det først er krig. Mange statsledere gjør det, og får lov til å bli sittende. Av NATO-land er vel Tyrkia et land som stikker seg ut, så vidt jeg vet, og Ukraina bruker bomber i Donbass og både Jeltsin og Putin brukte bomber i Tsjetsjenia. Jeg forsøker alltid å unngå å bruke Israel som eksempel, for ikke å åpne det vepsebolet der.

Det er andre forhold som spiller inn. Assad er langt fra så grusom at han kvalifiserer blant de uakseptable, han er statsleder i et land i en borgerkrig som sjokkerer verden, motstanderne er den islamske stat, Al-Qaida, et dream team av ekstreme islamister, det er ikke sånn at han bruker bombene og bombeflyene sine for moro skyld. Stormaktene vet det er sånn statsmakten reagerer når det er væpnet opprør i landet. Assad slo sikkert til raskere og mer brutalt enn nødvendig, men ikke nok til at jeg lar meg overbevise om at han virkelig er så uakseptabel at han ikke en gang kan brukes i kampen mot IS.

Som sagt, jeg er ingen Midt-Østen ekspert, jeg har aldri vært der, bare vanlig fulgt nyhetene derfra. På meg virker de viktige alliansene å være USA og Israel, og USA og Saudi-Arabia. Begge disse landene har Iran som erkefiende. USA har det også, de var på George Bushs akse av ondskap, det var the great prize, som jeg har sett det formulert. Typisk amerikansk politikk mot mektige fiender er å forsøke å isolere dem. Syria og Assad er venner av Iran, en av ytterst, ytterst få venner Iran har, og verden ville med amerikanske øyne blitt et mye bedre sted om også denne vennen var fjernet. Om USA skulle vakle i dette synet, så vil Israel og Saudi-Arabia minne dem om hva de skal mene. Iran er en enda mer helhjertet støttespiller til Assad, enn Russland er.

Kanskje har jeg oversett noe elementært. Det virker på meg merkelig at man ikke skal kunne gå med på at Assad blir sittende, mot at man får slutt på borgerkrigen. Om krigen er vanskelig å forstå og få oversikten over, er det ubehagelig lett å se konsekvensene av den. Flyktningeproblemet kan utvikle seg til å bli en trussel mot Europa, ikke fordi flyktningene er så farlige, men fordi de virker sterkt splittende mellom de forskjellige statene i EU, og også innad i hver enkelt stat. Det kan også fremme høyreekstreme og til og med fascistiske holdninger, noe vi allerede har sett eksempel på. Borgerkrigen i Syria og ustabiliteten i Irak er også det som gjør at den islamske stat får fotfeste, noe som er et helt åpenbart problem i regionen, men som også er et problem for Europa, fordi de rekrutterer medlemmer herfra.

I dette ligger også kimen til en splittelse mellom USA og Europa. Kimen til en slik splittelse ligger også i Ukraina. USA er et verdenshav unna, og blir ikke direkte berørt av det som skjer. Flyktningene kommer ikke til dem. En krig som sprer seg i Ukraina, og kanskje videre, vil ikke spre seg til dem. Beslutningstakerne i USA har også ettertrykkelig demonstrert at de mangler kunnskap om landene de gjør sine skjebnesvangre beslutninger i. De har førsteklasses etterretning og eksperter, det skinner bare så dårlig i gjennom i beslutningene som blir gjort, mange ganger.

Russland kjenner Syria godt. De har vært nære allierte i mange år, forholdet går tilbake til Sovjettiden. Jeg er ikke sikker, men mener Syria nå er det eneste ikke-sovjetiske landet Russland fremdeles har en militærbase i. Det er selvfølgelig også en grunn til at den vestlige verden ønsker å få fjernet Assad, slik at et eventuelt nytt regime kan få Russland til også å fjerne basen. Syria og Russland samarbeider på en måte Syria og USA langt fra gjør, og Russland har dermed både bedre oversikt og innsikt i hva som egentlig foregår i landet. Kanskje bløffer de når de sier Assad er det eneste alternativet, kanskje vet de bedre. Garantert ønsker de å bevare Assad, for å bevare sin allierte. For Iran er dette enda viktigere, enn for Russland.

Som i Ukraina tror jeg sakene vil spille seg ut av seg selv. Europa har ikke noe valg, flyktningekrisen og problemet med IS må bli løst, og de vil ikke være i stand til både å fjerne IS og fjerne Assad på en gang, og samtidig få på beina et fungerende styre i Syria. Den islamske stat benytter seg jo nettopp av svekkede statsmakter i Midt-Østen, Europa trenger en sterk, syrisk stat. I hvert fall sånn tingene står nå. Det er derfor helt på sin plass de engelskspråklige landene sier det ikke er nødvendig å fjerne Assad straks, de sier som de mener, og må mene, her. Den eneste muligheten for en sterk stat i Syria nå, er Assad, og han kan kun bli sterk med Russlands og Irans godkjennelse og hjelp.

Det vet Putin utmerket godt. Derfor reiste han til New York, talte til FN, og møtte med president Obama. Det irriterer amerikanerne grenseløst at Putin og russerne tar innersvingen på dem enda en gang. Men de har en skjør allianse med Europa også å tenke på. Tyskland er sitt eget land, og vil ikke føre amerikansk politikk om det er til skade for dem. Tyskland bærer mye av belastningen med problemene i Europa om dagen. Det er de som må finansiere alle land i akutte pengeproblemer, det er de som må ta i mot hovedtyngden av flyktningene, og tvinge motvillige land til også å ta sin del. De er også berettiget sinte over at amerikanerne har spionert på dem, som Edward Snowden har avslørt. USA kan rett og slett ikke gjøre som de vil, enda så mektige de er.

Denne posten skulle egentlig handle om Putins møte med Obama, og hva som kom ut av det, men endte opp med å handle om Syria.

 

Putin (og Obamas) tale, og mottagelsen av den

I dag hørte jeg Dagsnytt 18 for første gang på lenge. Jeg synes det er svært spennende med talene Obama og Putin skal holde i FN, og møtene de skal ha med hverandre etterpå. I det norske debattprogrammet ble to saker viet disse talene, som legger grunnlaget for verdenssituasjonen de kommende måneder og år, resten var som vanlig lokale norske forhold. Jeg hørte ikke alt, jeg skiftet til BBC da de to sakene var ferdige. Den ene saken gjaldt Barack Obama, hans tale ble godt mottatt, og det var nå diskusjon om hans ønske om økt satsning på FNs fredsbevarende styrker, og om ikke Norge skulle delta mer (en debatt der Hilde Frafjord Johnson utmerket seg ved å bruke begrepet «imperfektum» om verbtiden stod, Norge stod i en god tradisjon, men imperfektum betyr ikke at handlingen foregikk i fortid, men at den ikke er avsluttet). Den andre gjaldt Vladimir Putin, hans tale ble dårlig mottatt, den ble ikke akkurat kalt aggressiv, men den ble omtalt som den var det, Putin gikk til angrep på USA, ville ikke fjerne Assad i Syria, og ville i det hele tatt kjøre sitt eget løp, hørtes det ut som. Det var positivt fra Obama, negativt fra Putin, det er bare å høre programmet, dette er ikke jeg som synser om vinklingen av Russland i norske medier. Det er helt konkret.

Dagsnytt 18 hadde Julie Wilhelmsen til å diskutere Putins tale. Hun er en av de beste vi har på feltet, og har tidligere vært en moderator i norske mediers Russlandsdekning, men sånn hun formulerte seg her var det ikke mye jeg kjente igjen fra andre kilder jeg følger med på. Hun snakket også som om Putin ikke har andre mål enn selv å bli sittende ved makten, og beskytte andre statsledere som ligner på ham selv. Det var også det jeg mener er typiske norske og vestlige spørsmål, sånn som om «talen gjør det bra i Russland», noe Wilhelmsen svarte bekreftende på, og la til at også i Kina ville den bli godt mottatt og forstått.

Ut i fra denne omtalen på det kanskje mest intellektuelle debattprogrammet vi har virket det som om Putin er løsrevet fra omverdenen, og at min optimisme at han og Russland ønsker løsninger på konfliktene de er involvert i, er dum og naiv, at Putin og Russland virkelig er umulig å jobbe sammen med. De er ikke engang i stand til å innse at Assad i Syria må gå, for eksempel, eller at det er de selv som er problemt, ikke USA. Sammenlignet med Putin, var Obamas tale invitasjon til økt satsning på fredsbevarende styrker, noe Farfjord Johnsen med sin erfaringer fra Sør-Sudan mente var altfor dårlig, og hun møtte vel egentlig ikke noen uenighet i det.

Så gikk vi til kilden. Vi så den min ukrainske kone og jeg, på hennes gamle iPhone, på en russisk TV-kanal, med endringene i dollarkursen som illustrerende sidebilde nå og da, og meldinger om at den ukrainske delegasjonen hadde forlatt salen, og at det var problemer med ukrainsk kjøp av russisk gass. Jeg er langt fra så stødig i russisk at jeg får med meg alt i en sånn tale, med offisielle vendinger, og på en liten iPhone-skjerm, med vårt lille barn sittende på fanget, men inntrykket var komplett forskjellig fra det jeg fikk da jeg hørte Dagsnytt 18. Talen ligger på den russiske presidentens hjemmesider, med engelsk voiceover, som jeg tror det heter, i tekstversjon finner jeg den foreløpig bare på amerikanske aviser, som for eksempel Washington post. Det er slett ikke det raseriutbruddet man kunne få inntrykk av på Dagsnytt 18, eller «skyld alt på vesten», som engelskspråklige medier som The Guardian refererer det med, svært mye i talen går på at man må jobbe sammen, koalisjonsstyrker, i regi av FN, i henhold til gjeldende lover og regler – veldig langt i fra at Russland hadde til hensikt å kjøre sitt eget løp.

Det hadde gjort seg om en stemme i den vestlige mediedebatten kunne målbært synet om at Russland under regimet til Putin genuint mener det beste for Syria og verden er at Assad blir sittende, at alternativet er IS eller andre terrororganisasjoner, at amerikanskledede forsøk på å bygge opp moderate opposisjonsstyrker er heidundrende mislykket, at det ikke eksisterer noen annen solid maktbase i Syria enn Assad, og hans menn. Putin og hans talsmenn og -kvinner sier også at Assad ikke er noen engel, at han ikke er den beste, kanskje ikke en gang god, men at han er det beste alternativet som er nå. Det er et syn man kan være uenig i, men det er ikke et syn man kan himle med øynene over, og karakterisere som håpløst, som for eksempel David Camerom gjorde. Det må også gå an å mene at Putin og Russland genuint irriterer seg over at USA og resten av den vestlige verden arbeider for å spre demokratiet til de land som ikke er det, og at dette ikke bare er et syn Putin kler på seg fordi det vil være en trussel også mot ham selv. Han sier disse revolusjonene leder til kaos, ordnede forhold er bedre, og i eksemplene han nevner har han de facto rett.

I talen brukte Putin også et eksempel han har brukt før, og som Russland er kritisert for ikke å drive med nok selvpisking for. Han kritiserte Sovjetunionens undertrykking av Øst-Europa i kommunismen, forsøket på å spre kommunismen til andre land, han sa det var galt, som han har sagt før. Nå er det ikke kommunisme, men såkalt demokratiske revolusjoner som eksporteres. Det er skikkelig formulert, og skulle være noe å tenke på, men i stedet for å ta tak i det, er det vel representativt både med versjonen i The guardian (blame it all on the west) og til Wilhelmsen (dette blir forstått og likt i Kina). Jeg hører til dem som tror at dette er noe Putin genuint mener, at han snakker oppriktig, og ikke bare er redd for sin egen maktposisjon. Å lese ham direkte og høre ham i omtale er vesensforskjellig. I omtale høres han ut som en skrulling, i originalen er han profesjonell og gjennomarbeidet som få andre toppolitikere.

Så hørte jeg talen til Obama. Retorikeren. Det slår meg også hvilken fordel amerikanerne har i at engelsk er det mest utbredte språket i verden, de som ikke har det som førstespråk, har det veldig gjerne som andrespråk. De aller fleste med kunnskaper og utdannelse nok til å være interesserte i den, vil også være i stand til å høre den i original. Det samme gjelder alt amerikanerne sier og gjør, det er ingen sak å sjekke originalen. Putin og russerne kommer i beste fall oversatt, men som oftest altså i omtale. Obama er en retorisk mester, legg bare merke til alle pausene han tar, og hvor han tar dem, det er finfølelse, men effekten var unektelig mer imponerende før han ble president, og ordene var lagt på et dekke av håp, ikke fakta.

Nå gjorde talen meg skremt. Ikke så mye fordi jeg er en gammel amerikahater, med et fast verdensbilde om at amerikanerne er skyld i alt, det har jeg ikke og har aldri hatt. Men det skremmer meg å se noen med så mye makt ha et så annerledes syn på hva som foregår i verden, enn jeg selv har. Jeg tror ikke det er mulig å bygge en bedre verden enn den vi nå har uten å ha Russland og gjerne også Kina med på laget. Russland er en begrenset stormakt med høyst begrenset innflytelse over det aller, aller meste av verden. Men der de har innflytelse, er den betydelig, og kan ikke ignoreres, selv om Putin og Russland ikke oppfører seg som USA vil. I talen var det veldig lite som tydet på noen ny amerikansk politikk. Derimot bar den bud om at amerikanerne var rede til å la denne konflikten vi nå lider under fortsette til de har fått tvunget sin vilje gjennom. Akkurat nå gjaldt det mest punktet om at Assad må gå.

USA er verdens suverent mektigste land, sammen med sine allierte mektigere enn alle andre til sammen, de er en økonomisk supermakt og enda mer en militært overlegen superstormakt. Når USA legger sin tyngde bak et politisk mål er det skremmende saker. Merk hvor mange ganger Obama brukte ordet «security», det sikreste landet i verden, ved siden av å ha den mektigste hæren, har de også to verdenshav å beskytte seg av. De er ikke truet i det hele tatt, men oppfører seg i virkelig store deler av verden som om de var det. Obama sa ordrett at de ville benytte den mektige hæren til å forsvare seg selv og sine allierte overalt hvor det er nødvendig. For meg er det en trussel, mer enn en beroligelse.

Jeg reagerer også på beløpet Obama oppgir å ha brukt i Irak, 2 billioner dollar, det er aldeles svimlende, mange hundre ganger mer enn de bruker i Ukraina. Og resultatet er intet mindre enn begredelig, som Obama selv innrømmer. Libya omtaler Obama som et prosjekt støttet av FN, om å fjerne Ghaddaffi, noe det ikke var, og mener feilen var at «vi ikke gjorde nok for å sikre et fungerende styre etterpå». Med erfaringene i Irak og Afghanistan skulle det være interessant å se hva «nok» skulle være. Retorisk pussig ble det da Obama omtalte enden på sanksjonene og oppmykningen mot Cuba som en «endring i politikk når vi ser noe fungerer», det var en endring som kom etter 50 år uten å fungere, så en sjelden amerikansk ydmykhet ville nok kanskje vært på sin plass.

En kommentar i russiske medier synes jeg var representativ: «det var som å bli undervist, om hvordan vi skal leve og hvordan USA er bedre enn alle andre». Verten i TV-programmet sa «Obamas tragedie er at han ikke forstår at hele verden ikke består av amerikanere».

Tross kraften i talene som var like sterk på begge sider, er det tegn på at USA og Russland er i ferd med å finne sammen i spørsmålet over Syria. Utenriksministerne Kerry og Lavrov har allerede hatt møter, Lavrovs ministerium rapporterer på denne måten, retorikken er i det minste at de håper på samarbeid og løsning. Putin og Obama skal møtes senere, bare det er et godt skritt i riktig retning.

Men det er veldig langt igjen. Det er to verdener. Det hadde vært bra for verden om kommunikasjon og forståelse mellom dem var mulig. Ved å gi Russland noen innrømmelser de få områdene de ennå har noe makt og innflytelse, vil det være mulig å samarbeide med dem for alvor, og forsøke å påvirke dem som en partner de ser vil dem vel, og ikke som noen som står utenfor og vet bedre. Det er amerikanerne som må endre politikk. Politikken de fører nå vil bare gjøre Russland verre.

Den russiske toppledelsen i svært viktige møter i New York

For lesere som kommer innom tilfeldig eller bare sjekker nye poster, uten å følge med på kommentarene i gamle, så kan det være en idé å ta en titt på diskusjonen i posten Rolig i Ukraina, urolig ellers, der står noe av bakgrunnen for denne posten her. Jeg hadde tenkt å kalle den «Putin i New York», en overskrift som i disse tabloide tider ville gjort seg, men jeg har tenkt å gjøre min lille innsats i å unngå den veldige Putinifiseringen av debatten, og la det se ut som det er en kamp mellom Putin og resten av verden som utspiller seg. Det er svært viktig at Putin reiser til New York, svært viktig at han skal tale i FNs hovedforsamling, svært viktig at han skal møte president Barack Obama, men Putin reiser ikke alene, og han utformer heller ikke den russiske politikken alene, så det bør heller ikke se ut som han gjør det.

Putin og Russland har virkelig gjort hjemmeleksen sin denne gangen. Som de alltid gjør. De stiller meget godt forberedt. Signalene er entydige på at Russland ønsker å finne en løsning i Syria, og at de ønsker et bedre forhold til det som vel ikke har noe bedre navn enn Vesten. De har ødelagt mye for seg selv i så måte gjennom sin politikk i Ukraina, annekteringen av Krim-halvøyen, og støtten til opprøret i Donbass. Men Krim-halvøyen har de ikke tenkt å gi fra seg igjen, og støtten til Donbass vil de fortsette med. Så de ønsker et best mulig forhold, gitt disse problemene som i overskuelig fremtid vil være der.

Her skal jeg være forsiktig med hva jeg skriver, så jeg ikke trør på noen miner og provoserer unødig. I Europa er synet delt på hvordan man skal forholde seg til Russland. De mektige stater i Europa, som nå er Frankrike og Tyskland, ønsker ikke Russland som noen fiende, de vil gjerne at tingene skal vende tilbake til noe som kan minne om det normale. Det er også de som har forhandlet frem Minsk2-avtalen, som var et febrilsk forsøk på å finne et minste felles multiplum mellom Ukraina og Russland. Hvor vanskelig det er, ser man for eksempel av at Krim ikke engang er nevnt. Akkurat nå holder våpenhvilen Minsk2 legger opp til, men det er langt frem til en politisk situasjon alle kan akseptere. Et åpenbart problem med avtalen er at makten i Kiev selv er i mot, og aldri ville underskrevet om de ikke var tvunget til det.

Den makten som sterkest støtter Ukraina er USA. I min verden er det slik at det mer skyldes at USA ikke kan tolerere et Russland som ypper seg, enn at de egentlig bryr seg så veldig mye om Ukraina. De fleste amerikanere vil vel ha problemer med å sette Ukraina på kartet, og selv maktpolitikere og de viktige meningspåvirkere i tenketanker og nyhetsredaksjoner vil ha vansker med å holde en samtale gående om Ukrainas kultur og historie, uten blødmer. I Europa er forholdene mye bedre, og derfor er også synet på Ukraina og situasjonen der, mer balansert. Utenriksminister Kerry møtte Russlands Lavrov i Sotsji i mai, var det vel, og ønsket å ta del i Normandieformatet, de fire som følger opp Minsk2-avtalen (de fire er Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina). Han fikk prompte svaret – njet.

Møtet Putin skal ha med Obama til uken er første møte dem i mellom på mange år. Det skulle være et i 2013, men det ble avlyst på grunn av – Edvard Snowden. Jeg har såpass respekt for taushetsplikten at Snowden først var en jeg ikke syntes mye om, slik det også tok veldig lang tid før jeg begynte å sjekke opp og sitere Wikileaks. De to er forskjellige, og Wikileaks er mer fishy, som de sier på engelsk. Hva Snowden har gjort, var riktig, og slik amerikanerne har forfulgt ham, er til å få hakeslepp av. Jeg har brukt en del tid på å finne ut av Snowden, og hva det egentlig er han har avslørt, og han kommer i mine hobbyundersøkelser mye bedre ut av det, enn de amerikanske styresmaktene som forsøker å få tak i ham og straffe ham for det. Russland gjorde det helt riktige i å tilby ham opphold, det som enhver anstendig stat burde gjort. Dessverre er det ikke mange anstendinge stater i verden, kan man lakonisk legge til.

Så USA var rasende på Russland allerede før krisen i Ukraina begynte å ta av. De har også en forhistorie i Syria, der USA lenge har hatt som mål å få avsatt president Assad, neppe fordi han er så udemokratisk, men heller fordi han er på feil side, den til Iran, og ikke til den riktige, som er Saudi Arabia. USA har presset på for å få lov til å bombe i Syria, slik de gjorde i Libya, og med det få fjernet Assad på den måten. Russland har sagt kontant nei. Og USA har dårlige erfaringer med å bombe uten å ha FN på laget, de trenger ikke noe nytt Irak, særlig ikke med en fredsprisvinner (!) som president. Så de var forsiktige, og sa de ikke ville bombe, om ikke Assad begynte å bruke kjemiske våpen i borgerkrigen.

Det gjorde Assad. Likevel klarte russerne å hindre amerikansk bombing, og de gjorde det ved det som må kunne kalles et briljant trekk fra Putin og hans rådgivere. De sa seg enige i at de kjemiske våpnene var uakseptable, at de måtte destrueres, og de la frem et omfattende program om hvordan det skulle gjøres. Russland skulle være med, USA skulle være med, FN kanskje også, i hvert fall var det skikkelig. Assad var også villig til å gå med på destrueringen. Så USA satt i saksen. De måtte enten bombe Assad for at han hadde brukt kjemiske våpen, men da på tross av at han hadde gått med på å fjerne dem, og uten støtte i FNs sikkerhetsråd, eller så måtte de gå med på Russlands forslag, og la Assad bli sittende. Det var den siste ydmykelsen før Ukraina, siste gang de ble tatt innersvingen på.

Jeg vil si dette er kalde fakta. Dette er ikke å være anti-amerikansk. Amerikanerne er irriterte over at Russland har Snowden, og de likte veldig dårlig at den røde linjen de hadde satt opp for Assad ble krysset, uten at de klarte å straffe ham for det. USAs rolle som enerådende superstormakt er alvorlig utfordret. Ukraina og Krim er bare et tredje eksempel. USA legger all sin tyngde bak, men får ikke sin vilje i gjennom.

Det er altså litt av en oppgave Putin og den russiske delegasjonen har foran seg når de skal møte representanter for amerikanerne. Amerikanerne er nødt til å innse at russerne ikke vil vike, og det er noe veldig sterke krefter i amerikansk politikk aldri vil gå med på. Det er bare å se på de vordende presidentkandidater, både på republikansk og demokratisk side, når de uttaler seg om Russland, er det om Putin, og det er ikke måte på hvor kompromissløse de vil være i forhold til Obama, og hvor hardt de vil kjøre på for å tvinge amerikansk vilje igjennom. I senatet er det samme stemning, som det også er det hos visepresidenten og viseutenriksministeren, om enn Obama og Kerry gudskjelov hører til de mer diplomatiske og moderate.

Så Putin møter et folk som hater ham, som ser på ham som ond, som ikke tror han kan si noe uten å lyve, som er en evig spion fra KGB, bare ute etter å manipulere, bare lure til seg mer land, og mer makt. Han har en dårlig sak, siden han vitterlig har annektert Krim, og der løy om måten det ble gjort på, og nå lyver om støtten Russland gir Donbass. At han støtter Assad kommer i tillegg, her er ikke amerikanerne så nøye på at de selv støtter Saudi Arabia, et regime som vel ikke står noe tilbake for Assads, før krigen.

Norge ligger vel ganske tett på USA, her, vil jeg si. I går hørte jeg utenriksminister Børge Brende på programmet som før het Verden på lørdag, «om bare Russland kan gi litt», sa han, «om de bare kunne gå med på å la Assad gå av på sikt«, som om Russland er problemet, og ikke løsningen. En journalist som gjorde jobben sin skulle kommet med oppfølgingsspørsmålet hvordan utenriksministeren kan tro at et splittet land som Syria kan samle seg om en annen president enn Assad, enn si enn president som styrte etter vestlige prinsipper som folkelig deltakelse og demokrati. Aldri skulle jeg tro at jeg så uforbeholdent skulle ende opp som Johan Galtung, Brende er et ekko av USA, Norge har ingen utenrikspolitikk.

Putin har en umulig oppgave når han nå skal forsøke å få Russland inn i det gode selskap igjen. Men til tross for all drittkastningen mot ham er han en usedvanlig dyktig politiker, i internasjonal sammenheng er det vel bare Merkel av dagens som kan måle seg, og han har virkelig gjort jobben denne gangen også. Han opptrer på amerikansk TV, 60 minutes på CBS, der utdrag fra intervjuet finnes her (For en utvidet versjon, med deler utelatt i den amerikanske omtalen, sjekk RT, som kan være lurt å følge disse dagene for alternativ vinkling på New York-besøket) Her omtaler han USA saklig, og positivt, uten at det ser ut til å bli løsrevet fra hva han egentlig mener.

Putin har også gjort en sjarmoffenstiv på en litt uventet arena. De som følger med på BBC World service har sikkert fått med seg at BBC intervjuet artisten Elton John, som uttrykte ønske om å få snakke med Putin om homofili. En russisk komiker ringte så Elton John, og utgav seg for å være Putin – og artisten gikk fem på, i likhet med BBC, og sikkert andre vestlige medier, før Putins pressetalsmann, Dmitrij Peskov, benektet at noen samtale hadde funnet sted. Nå har imidlertid Putin tatt kontakt, og avtalt å møte Elton John «en gang det passer for begge», og «alle tema vil være aktuelle å snakke om».

Denne sjarmoffensiven hadde Putin og Russland også i forbindelse med OL i Sotsji. Det krasjet med Edvard Snowden, og krisen i Ukraina. Russland er ikke interessert i å være landet alle hater, de ønsker ikke isolasjonen, og det er mulig å samarbeide med dem, om det blir vist velvilje også fra vestlig side. I Europa vil denne velviljen være på plass. De baltiske statene og Polen er ikke mektige nok til å forme europeisk politikk, og de Skandinaviske landene og Storbritannia gjentar USA, men ikke sånn at de vil blokkere noe Tyskland og Frankrike måtte få til. Sør-Europa og store deler av det sydlige Øst-Europa er ikke helhjertet med på sanksjonene, mange land her ønsker et godt forhold til Russland og har til og med brutt ut av folden for å holde møter med paria Putin. Det er USA som er problemet.

I Norge er den overveldende mening at Russland har forbrutt seg i Ukraina, og må straffes for det. Helst så de gir tilbake alt de har tatt, og lar makten i Kiev gjøre som den vil. Det er et annet land, Russland har ikke noe med det. Den faktiske situasjonen er imidlertid at Russland kommer til å holde på sine forbrytelser, og det er fint lite Norge og den vestlige verden kan gjøre med det. Vi må da velge om vi skal gjøre vårt beste for å skyve Russland fra oss, ha minst mulig med dem å gjøre, eller om vi skal tenke at et stort og mektig land som Russland er best å ha på lag. Noen god lagspiller er Russland ikke alltid, men de kan være en enda verre motspiller.

Jeg mener vi skal gripe sjansen som kommer til uken, få en løsning i Syria, få en løsning i Ukraina, og så begynne å bygge hverandre opp igjen. Situasjonen som er nå er til stor skade for både Europa og Russland, ingen er tjent med at det skal fortsette. I Syria må det åpenbart være bedre å få slutt på krigen, enn å få slutt på Assad. I Ukraina vil det være vanskelig inntil det umulige å få til noe som helst uten Russland på lag. Det er realitetene. De som er uenige har mye å bevise. Prisen er veldig høy.

Et lite intermesso i Polen

Denne posten tilbakeposter jeg fra mandag formiddag. Det var en liten hendelse i Polen jeg ikke fikk tid til å skrive om mens den stod på, og som nå er blitt mindre viktig enn toppmøtene i New York. Det handler om hvordan krisen i Ukraiana og konflikten den har ført til i Europa også har åpnet en kamp om historien.

Det er den russiske ambassadøren i Polen som har latt seg intervjue på polsk TV. Der kom han med uttalelser om at Polen i mellomkrigstiden ikke ville være med på en allianse mot Nazi-Tyskland, og derfor selv er medskyldig på angrepet de ble utsatt for. Videre hevdet han at det Sovjetrussiske angrepet på Polen etter at Tyskland hadde angrepet først var forsvar, altså at Sovjetunionen angrep og okkuperte deler av Polen for bedre å kunne forsvare seg mot nazistene. For dette ble han kalt inn på teppet til polske styresmakter. En sånn tolkning av historien kan de ikke finne seg i.

Det ser da også horribelt ut. Historiens dom er klar, Polen var et offer i andre verdenskrig, klemt sammen mellom to stormakter, angrepet av begge på en gang, og fra begge sider aldeles grusomt behandlet med massearrestasjoner og massehenrettelser. Lignende skjedde på slutten av 1700-tallet, i den såkalte oppdelingen av Polen, den gang var det også stort sett tyskere og russere som delte polsk land og polsk folk mellom seg. Historiens dom er også klar på at mellomkrigstidens største tyranner, Hitler og Stalin, satte ideologiene sine til side og laget en avtale som den dag i dag er i stand til å sjokkere verden. Faktaene taler for seg selv. Jeg har selv skrevet fyldige poster om dette, Historien til Polen, Tysklands angrep på Polen og Sovjetunionens angrep på Polen, og er ingen revisjonist i disse spørsmålene her.

Likevel vil jeg argumentere for at den russiske ambassadørens uttalelser ikke er så hårreisende som man først skulle tro, og at det er en grunn for at polske styresmakter så hardt og øyeblikkelig slår ned på et sånt syn. Det er nemlig essensielt i polsk historieoppfatning og identitet at de er dette offeret klemt mellom stormaktene, og det er også måten de ønsker å bli oppfattet på, særlig blant stormaktene i vest. Det gir dem fordeler, økonomisk, politisk og militært, og det gjør at Polen står svært sterkt som stat og som nasjon.

Det trengte ikke være slik. Polen har også en historie som stormakt og overgriper. Deres kongerike delvis sammen med Litauen dominerte en tid området fra Østersjøen til Svartehavet, og de har vel helst seg selv å takke med et ineffektivt statsstyre der de ulike regionene kunne blokkere hverandre (polsk riksdag) for at – ikke russerne, ikke tyskerne, men – svenskene kunne overta. I løpet av 1700-tallet ble det polske området splittet opp, det var en tid den svenske stormakten var på vei ned, og den russiske på vei opp, så det var russerne og Katarina den store som forsynte seg, ikke Sverige. På 1800-tallet var mye av dagens Polen del av det Østerrisk-ungarske imperiet (imperiet det kanskje ville gi mer mening å kalle Østerrike, så man ikke blir forledet til å tro at Ungarn hadde så mye med det å gjøre), mye var en del av den tidens Russland, nåtidens baltiske stater, Hviterussland og Ukraina, og mye var del av det som skulle bli Tyskland, altså Preussen.

Ikke så altfor ulikt forholder det seg med de fleste av de andre statene i Øst-Europa. De vekslet frem og tilbake mellom litt ulike imperier, lenger sør var det de tyrkiske ottomanerne som var rivalene til habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ellers var det alt sammen en salig blanding av folk, språk, religioner og styresmakter. Hvor grensene skulle gå når man etter første verdenskrig skulle dele inn Europa etter nasjonalstater, det var ikke akkurat opplagt.

I Versaillesforhandlingene der det nye Europakartet skulle tegnes hadde Polen noen åpenbare fordeler. En fordel var at både i øst og vest møtte de på stormakter de andre stormaktene i Versailles gjerne så ble svekket. Tyskland hadde i følge et politisk vedtak (!) startet krigen, var skyld i den, og fikk ikke engang plass ved forhandlingsbordet. Derfra forsynte polakkene seg grovt. Russland hadde sklidd inn i en forferdelig borgerkrig, der stormaktene støttet de hvite anti-kommunistene, men der Lenin og hans bolsjeviker – om noen – satt med statsmakten og forhandlingsretten. De hadde en dårlig sak i forhandlingene om polsk og annet land. Også Russland måtte gi fra seg mye, deriblant de baltiske stater. Det er ikke så altfor godt kjent, men på begynnelsen av 1920-tallet var det flere kriger i disse områdene, i disse krigene kan Polen neppe bli sett på som et offer. Heller forsøkte de å utnytte seg av et Russland i ruiner, og ute av stand til å benytte seg av sine veldige ressurser skikkelig.

Også i grenseområdene mot det som skulle bli Tsjekkoslovakia kom Polen godt ut av det. De hadde en ypperlig forhandlingsleder, og polsk nasjonalisme var kommet langt og fungerte godt, tsjekkerne og slovakene var ikke i nærheten av å kunne opparbeide seg noe lignende, de var ikke engang en samlet nasjon, men to, bestående av en storebror og en lillebror. Jeg mente det var en liten krig også her, og ganske riktig, i dagens internett-verden gir et kjapt søk på Google svar.

Av alle land som fikk nye grenser etter første verdenskrig var det Polen og de baltiske stater som kom best ut av det. Det var lett for britene, franskmennene og amerikanerne å gi mye land til dem. Men det bar også i seg kimen til langsiktige problemer, med Tyskland og Russland, som de facto fikk fratatt seg betydelige landområder. Det var Hitlers forsøk på å få disse områdene tilbake som utløste andre verdenskrig, og det var gamle russiske områder sovjetrusserne innvaderte da de innvaderte baltikum og Polen.

Så til avtalen mellom Stalin og Hitler, eller strengt tatt mellom utenriksministerne, Molotov og Ribbentrop. En kontrollsjekk på Google når avtalen ble undertegnet gav meg dette treffet av Morten Strand i Dabladet, ganske typisk for hvordan vi i Norge ser Putin og russisk historie, ord som blir brukt er «sjokkerer», og det står Putin «forsvarer avtalen», men ingenting om argumentene han bruker og som finnes. Igjen, avtalen er oppsiktsvekkende og horribel, Merkel gjør rett i å kalle den ulovlig, og Putin har selv tilbake i 2008 kalt den et overgrep mot Polen, som det også står i Dagbladets lille artikkel.  Men Strand konkluderer kjapt at «Putin har skiftet mening». Det er ikke så sikkert. Avtalen kan godt være et overgrep mot Polen, og samtidig formålstjenelig for Sovjetunionen. Ulovlige avtaler kan være fornuftige, og riktige.

La oss så se på situasjonen der på 1930-tallet, etter at Hitler hadde kommet til makten, og hadde bygget opp Tyskland til en militær og økonoimsk supermakt. Nazistenes propaganda mot kommunistene var en essensiell del av deres politiske program, deres rasisme mot slavere var også tydelig uttalt, og deres aggresjon mot Øst-Europa ikke akkurat var noe man trengte spioner for å finne ut av. Hitler og Tyskland var en reell trussel mot Sovjetunionen. Stalin var paranoid, en av de mest paranoide allmektige statsledere verden har sett, men akkurat i dette tilfellet var paranoiaen hans korrekt, og gav ham rett i hans egentlig altfor tidlige spådommer om at Sovjetunionen ville bli angrepet og forsøkt knust. Helt sentralt i Stalins verdensbilde var at de kapitalistiske vestmaktene med Storbritannia, USA og Frankrike (alle sammen stormakter den gang, Storbritannia og Frankrike hadde ennå koloniene) ønsket en krig mellom nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjetunionen, slik at de to rivaliserende stormaktene ville svekke og ødelegge hverandre, og vestmaktene kunne plukke opp restene. Stalin var livredd en sånn krig, og innrettet det meste av utenrikspolitikken sin for å unngå det.

Å gå i allianse med erkefienden i det andre politiske ytterpunktet var ikke akkurat plan A. Da nazi-Tyskland annekterte Sudetenland og siden hele Tsjekkoslovakia, var det Stalin som protesterte hardest. Britene og franskmennene ønsket som kjent «peace in our time» på det tidspunktet. Sovjetunionen var imidlertid ikke i stand til å stagge Hitler og Tyskland alene. Det er riktig som Putin og hans ambassadør i Polen sier, Sovjetunionen prøvde virkelig å få til en allianse mot Tyskland, men klarte ikke å få noen med seg. Heller ikke Polen. Det er også interessant å se hva polakkene mente om Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia, og hvordan Polen selv oppførte seg etterpå. Det er  spørsmål Polen naturlig nok ikke ønsker oppmerksomhet rundt. Polen er slett ikke alltid offeret.

Sommeren 1939 var situasjonen svært spent i Europa. Hitler og nazistene kjørte hardt på argumentet om at tysk land i Polen måtte tilbake til Tyskland, og som vi vet var sjansen for et tysk angrep mot Polen aller høyest reell. Sovjetunionen og Stalin hadde grunn til å frykte at de ville være neste på listen, dette er ikke bare paranoia, det er en reell trussel enhver statsleder ville være nødt å ta hensyn til. Stalin og kommunistene hadde langt fra noen garanti for at de ville få støtte fra vestmaktene, tvert i mot hadde 20 år tidligere vestmaktene gjort det de kunne for å hindre kommunistene i å komme til makten. For et aggressivt Tyskland var situasjonen den at de visste stormaktene ville reagere om de innvaderte og okkuperte Polen, som de hadde til hensikt å gjøre, og de ville unngå krig på to fronter.

Derfor kom en av de merkeligste alliansene i verdenshistorien til virkelighet. Overordnede strategiske hensyn gjorde at både nazistene og kommunistene satte ideologien til side, og avtalte offisielt at de ikke skulle angripe hverandre, uoffisielt hvor grensene i Polen skulle gå. Det var en slags ny deling av Polen, kan man si.

Både Stalin og Hitler var skruppelløse statsledere som ikke brydde seg det minste om hvordan de berørte menneskene ville se på avtalen. Dette er blank stormaktspolitikk, Polen og polakkene hadde ingenting  de skulle sagt, som heller ikke balterne og andre berørte hadde det. Storbritannia og Frankrike var overhodet ikke forberedt på en krig, og kunne fint lite gjøre, annet enn å «erklære krig». Tyskland ble raskt hovedfienden, og Sovjetunionens angrep etterpå ble viet mindre oppmerksomhet, som det også er blitt i historiebøkene. Det siste er imidlertid så smått begynt å endre seg nå.

De to verdenskrigene endret europakartet dramatisk. Polen kom svært godt fra det. Områdene de tapte til Sovjetunionen er fremdeles tapt for dem, til gjengjeld har de fått virkelig betydelige områder fra det som en gang var Tyskland. Dette var ikke noe som øyeblikkelig ble klappet og klart straks Tyskland undertegnet kapitulasjonen, mange grenser var fremdeles omstridt, og forble det i år og tiår. Noe av det som virkelig sikret freden i Europa, og tinet forholdene i den kalde krigen, var den tyske utenriksminister og senere kansler Willy Brandts østpolitikk, han gav avkall på alle tyske territorielle krav. Det løsnet en god del spenninger. På 1970-tallet ble også Sovjetunionens erobringer i Europa i løpet av krigen formelt anerkjent, det tok altså 25-30 år.

Det er lett å se at her ligger det mye krutt. En av de tingene mest verdt å glede seg over i verden i dag er at vi har et så vennlig Tyskland, at de så uforbeholdent har erkjent ydmykelsene og tapene to verdenskriger har gitt dem, gjør at mange svært potensielle konflikter får ligge døde. Lenger øst er det ikke like stor enighet om at alt er som det skal være.

Den russiske ambassadøren i Polen visste utmerket godt hva han sa, og hva som ville bli reaksjonen. Det overrasket meg at han kom med uttalelsene nettopp nå, da Russland og Putin ellers er på en sjarmoffensiv og ønsker en avtale i Syria og kanskje også i Ukraina. Det har sammenheng med at Polen og Russland gjennom år har uttalt seg utrivelig aggressivt om hverandre, og at det har blitt merkbart verre etter Russlands annektering av Krim og støtte til separatistene i Donbass. Russland kjenner polsk historie utmerket godt, mye bedre enn vi gjør den i vest, og kjenner selvsagt også sin egen historie bedre og annerledes enn vi gjør den. Det er ømt også for dem, når de blir gjort til en overgriper når de selv ser seg som et offer, og når lidelsene og prestasjonene i kampen mot de tyske nazistene ikke blir anerkjent.

 

Pappaperm

Krisen i Ukraina har overtatt nesten helt på denne bloggen her, men den har ikke overtatt livet mitt og ennå ikke helt overtatt det som opprinnelig var hensikten med bloggen. Her kommer en post som lar krise være krise, og handler fullt og helt om hvordan det er å være hjemme med et lite barn, samtidig som vi har et hus og en hage som krever svært store oppussingsarbeider.

Det er den lykkeligste tiden i mitt liv. Det har jeg sagt, tenkt og skrevet mange ganger, nå sier, tenker og skriver jeg det på ny. Jeg har alltid gledet meg til å få barn og ønsket å få det, lengtet etter det, har jeg, men jeg er likevel overveldet av hvor stort det er og hvor sterkt det farger alle dagene mine. Naboen sa det også, det første året med det første barnet, det var noe helt spesielt. Nå er lille Irina blitt så vidt over året, men gleden over å ha henne er på ingen måte dempet. Den er sterk og full og hel.

Å ha barn med foreldre fra to ulike kulturer er også annerledes på en annen måte enn jeg hadde forestilt meg det. Olia og jeg kjente hverandre godt før vi fikk barnet, fem år hadde vi vært sammen, så vi visste godt hva vi gikk til når det gjaldt hverandre. For oss hadde det ikke gått hvis jeg ikke så sterkt hadde omfavnet den russiske kulturen hun føler seg som en del av, lært språket, historien og det som er å lære, lest bøkene, hørt musikken, satt meg inn i være- og tenkemåten. Olia har måttet gi avkall på mye da hun forlot landet sitt, her hjemme hos oss har hun et slags russisk asyl. Her er språket russisk. Her blir det som hun vil ha det. Vi integrerer henne ved å integrerere meg.

Hadde det ikke vært så mange andre ting å skrive om, kunne jeg skrevet mer om russisk barneoppdragelse. Det er noen interessante forskjeller, og noen store og betydelige som fort kan føre til konflikt. Ute er lille Irina fullt og helt norsk, der er alt på norsk måte, hjemme er det russisk.

Det gjør at døgnrytmen er litt spesiell her i huset, tatt i betraktning at vi er en småbarnsfamilie. Jeg våkner først av alle, alltid før sju, og jeg har da kanskje noen timer før også Irina våkner, og jeg må ta henne. De timene bruker jeg av og til til å lese og skrive, det er tid jeg har til blogging, andre ganger gjør jeg nyttige ting, som å bake brød eller rydde og ordne litt. Brødbakingen er en direkte konsekvens av pappapermen, og et stort bidrag til vår livskvalitet. Jeg kjøpte en eltemaskin, eller hva det heter, til Olia til bursdagen, her en fredag kom min mor over og lærte meg hvordan det skulle gjøres, siden har jeg bakt brød fast. Det gjør meg lykkelig bare jeg tenker på det, ferskt brød minst to ganger i uken, og ellers bare skikkelig, solid hjembakt.

Så hører jeg Olia rope, på et eller annet tidspunkt, og så er det slutt, da må jeg gå øyeblikkelig. Ingen unnskyldning blir godtat, rabota sier hun, arbeid! Som regel er Olia utkjørt etter natten, og vil sove litt til, det er Olia som tar barnet om natten, og jeg har det fullt og helt om dagen. Lille Irina er alltid strålende lykkelig, der på morgenen, og det er fast innslag i programmet at jeg må bade eller spyle henne, skylling morgen og kveld, og så lag på lag med klær, etter Olias instruksjoner. Vi er vesensforskjellige når det gjelder varme og påkledning, Olia og jeg, hun er konsekvent for kald, jeg konsekvent for varm. Det er 22. september, jeg går ennå i kortbukse om dagene, mens Olia kan finne på å gå med to lag strømpebukser under buksene når det er vanlig vinterkaldt i Norge. Olia vil også ha på Irina veldig mye, mens jeg vil ha på veldig lite. Etter noen måneders erfaringer har jeg lært meg å kjenne på henne, og vite hvor hun blir kald først, slik at jeg kan unngå uhellene jeg riktignok har hatt, med å kle på for lite, ta av for mye, slik at barnet vårt blir kaldt. Nå om dagen fungerer det veldig fint.

For meg er alle måltid hellige, og når jeg har fri og har tid til det, spiser jeg alltid lenge og koser meg, og liker å ha litt lesestoff, og litt nyheter, og litt musikk gjerne også, på si. Med et lite barn på rundt året har ikke det vært så lett som det pleier, det blir å spise litt innimellom, mens jeg først og fremst sørger for å få matet og holdt kontroll på henne. BBC har ypperlige nyhetssendinger frem til klokken ti norsk tid, de har jeg på i bakgrunnen, og da trenger jeg ikke noe lesestoff. Irina spiser skiver og alt vi stikker bort til henne, men når det er pålegg på skiven, blir det alltid svært mye graps. Hun har jo ikke helt lært å ta rundt skiven, ikke midt oppi pålegget, hun vil heller kjenne på alt, og klorer og visper med fingrene, det blir klint utover. Som regel finner vi en mellomting, hun får litt pålegg ved siden av, eller pålegg bare på deler av skiven, eller pålegg helst på biter jeg mater henne med. Kjekt er det i alle fall at Irina spiser med samme appettitt og samme matglede som jeg, hun spiser alt, og hun har ingen problemer med å spise lenge, bare det er mye og godt.

På et tidspunkt får hun imidlertid nok, og vil av barnestolen. Da har jeg ennå noen minutter der hun rusler rundt på kjøkkenet, og undersøker skuffer og skap, mens jeg kan spise litt noenlunde i fred, før hun må inn til mer spennende ting i stuen. Hun beveger seg godt når hun har noe å støtte seg til, og klarer å flytte på ting og ordne seg så hun kan komme seg rundt omkring når hun er oppreist, men hun liker helst at vi hjelper henne, og hun vil gjerne ha en finger å holde seg i. Før eller siden må jeg til med det, eller finne på noe annet å gi henne oppmerksomhet med. Hun sitter ikke alene for seg selv i det uendelige, hun er aktiv.

Så er det formiddagssøvnen, den skjer med Olias magiske bryst, som vi kaller det, om Olia er hjemme. Hvis ikke må Irina ut i vognen. Når Olia er hjemme får jeg her kanskje en ny time for meg selv, kanskje mer, kanskje mindre. Da kan jeg også skrive eller lese, men nå tar det seg ikke ut. Det er dag, og vi har store oppussingsarbeider på gang. Jeg kommer meg ut i hagen (det var forresten en fin morgenaktivitet før jeg begynte å bake brød, gå ut og plukke solbær for å lage solbærstyltetøy til frokost!), det er ubegripelig mye å gjøre der, og vi har også planker og rusk og rask liggende, etter all oppussingen vi holder på med på utsiden av huset. Når Irina er våken, kan ikke Olia og jeg arbeide samtidig. Irina senser med en gang at mor og far er opptatt med andre ting enn henne, og blir straks urolig. Forsøkene pleier å ende med at jeg tar Irina med vekk. Sånn er kjønnsrollemønsteret hos oss.

De siste par dagene har vi disponert bil, siden mor har vært på reise til Oslo i konfirmasjon, og latt bilen stå igjen hos oss. Dermed har Irina og jeg også hatt muligheten til å reise ut til stranden. Siden søndag har vi gjort det, hver dag. Hellestø, Ølberg og i dag Vigdel. Irina har aldri fått sett havet skikkelig, og jeg har også fått vært der lite i år. Det er vanskelig, uten bil. I kjølige septemberdager har vi hatt strendene nesten for oss selv, særlig når det også er arbeidsdag. Det er fantastisk. Jærstrendene betyr mye for meg, det er så mange minner, fra hver eneste en av dem. Jeg har vært der med familien, med venner, og alene. I så mange faser av livet, så mange livssituasjoner, så mange stemninger. I et fylke der tingene endres raskt, og verken Sandnes eller Stavanger er til å kjenne igjen fra da jeg vokste opp, selv om jeg langt i fra er så gammel, strendene er som de alltid har vært. Vi må ta vare på strendene.

Irina er kledd i det nye regntøyet hun fikk av min mor til ettårsdagen. Med det kan hun sitte i sanden og vasse i bølgene, og lære seg hva man gjør på strender. Hun og jeg har all tid i verden. Ingen forstyrrer oss, vi skal ingen andre steder. Jeg forteller henne navnet på alt vi ser, forklarer alt som er. På Hellestø passet jeg på at bølgene ikke gikk over støvlene, på Ølberg passet jeg ikke på noen ting. I dag, på Vigdel, regnet det.

Hjemme igjen etter strandtur eller andre turer er det jeg som lager middagen. Det er alltid noe godt, ingen mennesker i verdenshistorien har kunnet bruke så lite av det de tjener på mat, som det vi gjør nå her i Norge. Laks, entrecote, seibiff, alltid kjøpt på tilbud eller billig, eller fordi det er i ferd med å gå ut på dato. Irina spiser også, det samme som oss, barnegrøten har hun for lengst vokst fra. Hun spiser laks som et menneske (kak tsjelovek), som jeg kaller det på russisk. Det er alltid plass til mer i den lille munnen, hun spiser, og koser seg.

En eller annen gang på ettermiddagen pleier hun å sove litt. De siste dagene har hun sovnet litt i bilen, andre ganger sovner hun litt i vognen, eller ved Olias magiske bryst. På kveldene pleier hun ikke sovne for natten før nærmere ti. Olia sovner gjerne ved siden av henne. Da har jeg på ny litt tid for meg selv. Andre ganger sovner Olia ikke, og hun har kveldene sammen med meg. Ofte har vi eller hun eller jeg noe etterarbeid å gjøre på huset, noe å rydde vekk, noe som ikke bør vente. Noen ganger sovner vi begge ikke så lenge etter ti. Det hender vi er helt utslitt. Det hender jeg deiser i badekaret med en bok på nettbrettet. Det hender jeg deiser i seng, i søvn.

Det er meget gode dager. Det er uvirkelig å tenke på at det skal vare ved helt frem til mai neste år. Vi er et privilligert folk så det ikke går an å begripe.

Norsk samvittighet

I dag stod det en interessant leder i Stavanger Aftenblad. «Med bomber for det gode» het den, og den handlet om krigen i Libya i 2011, der norske kampfly også var med. Mandatet til NATO-styrkene var å beskytte sivilbefolkningen i Libya, men som Aftenbladet skriver var det i realiteten en støtte til opprørsgruppene i landet, og en amerikansk-ledet aksjon for å få fjernet diktatoren Ghaddaffi, og hans regime. Det er en form for aksjon amerikanerne har lang erfaring med, hvis en leder i et land er et problem, så kvitter de seg med lederen – og dermed problemet. Som oftest er det i det godes navn, for demokrati og menneskerettigheter, men i mange tilfeller kommer det verken demokrati eller menneskerettigheter ut av det. Siden 2000 har amerikanerne heller gjort vondt verre, med Irak og Libya som de store skrekkeksemplene.

Aftenbladet skriver også om Afrika-kjenneren Terje Tvedt som har kommet med nådeløs kritikk av Norges rolle i Libya. I følge Tvedt bør både Storting og regjering granskes for denne krigsdeltakelsen. Aftenbladet siterer: Gapet mellom offentlig entusiasme for krigen og resultatene av den avdekker urovekkende trekk ved norsk mentalitetshistorie og det politiske lederskaps verdensbilder og selvbilder.

Krigen i Libya ble ført av en politisk venstreregjering der tidligere anti-krig og anti-NATO SV var med. Det viser hvor dypt krisen sittter, om man ønsker at Norge ikke skal engasjere seg i kriger i andre deler av verden, så finnes det ingen partier å stemme på. Miljøpartiet De grønne er et mulig unntak, og her er kanskje noe av grunnen til at de har fått økt oppslutningen sin så veldig. I De grønne er krigsmotstanden sterk, men også de stemte for å sende militært personell til Midt-Østen for å drive opplæring i kampen mot IS. Partileder Rasmus Hansson gav etter for presset av et samlet Storting, og ville ikke være den eneste som stemte i mot. Det høres jo også fornuftig ut, å bekjempe IS på et vis. Men også dette er saker vi vet veldig lite om, verken vi i befolkningen eller politikerne kan si vi har særlig kontroll over hva slags folk som egentlig deltar i denne «opplæringen», og hva som vil bli av dem etterpå. Hittil har også den amerikanskledede soldatopplæringen i Midt-Østen vært en gedigen fiasko, som BBC har dekket sporadisk de siste få månedene.

Å sende militært opplæringspersonell er også strategien fra USA og deres nærmeste allierte i Ukraina. Her følger jeg godt med, og er dundrende i mot. Det er å leke med ild der bomber er, og kan vanskelig gjøre annet enn å forverre og forlenge krisen. Det er også interessant å se hvor raskt det har gått fra å være noe som «ikke var aktuelt», som»ingen egentlig ønsket», til å bli den aksepterte situasjonen på bakken.

Aftenbladet avslutter lederen sin ved å skrive at Terje Tvedt etterlyser debatt og selvransaking, og at dette er på sin plass, fordi «alt dessverre tyder på at situasjonar som den i Libya vil koma igjen og igjen».

Den slags selvransakinger er Norge mestere i. Vi drøfter og ransaker gjerne våre feil i fortiden, men nåde dem som antyder at Norge og NATO er på ville veier også i dagens internasjonale politikk. Den som foreslår å endre kurs kan vente seg å føle massens vrede.

 

Rolig i Ukraina, urolig ellers

I desember 2012 stod en artikkel i The Guardian om at Putin og Russland kunne være villige til å distansere seg fra Syrias president, Bashar Al-Assad, og at det kunne komme på tale med et regimeskifte i landet, så lenge det var noenlunde kontroll over hvilken makt som overtok. Den gang fikk ikke verken artikkelen eller de russiske signalene særlig oppmerksomhet, som de heller ikke har fått nå, når det russiske forslaget er blitt bekreftet. Det er Finlands tidligere president og nobelprisvinner, Martti Ahtisaari, som er kilden, og igjen står informasjonen å lese i The Guardian. Det var vestmaktene som ikke ville gå med på forslaget, som var offisielt, fordi de mente «Assad uansett ville falle».

Tre år senere står vi i en situasjon der forholdene i Syria er medskydlige i at Europa har havnet i en flyktningekrise umulig å håndtere. De nordvestlige landene kan gjerne åpne både dører og hjerter, som det blir formulert, men det er simphelten for mange til at alle som er kvalifiserte kan få plass oppe hos oss. Og Øst-Europa viser sitt sanne ansikt når Tyskland på ny er tvunget til å vise lederskap i Europa, det ene landet etter det andre blånekter for å ta i mot noen som helst tvugnge kvoter, verken Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Kroatia eller noen av de andre vil ha dem. Ungarn har vist seg ufyselig tøffe når det gjelder å stenge grensene, men landet er styrt av en Erdogan godt ute til det nasjonalistiske høyre, så hva kan man vente? Andre land i øst og i sør virker mest interesserte i å sluse flyktningene raskest mulig gjennom, sende dem nordover og vestover, og det er Tyskland som får hovedtyngden av jobben med å ta i mot dem. Merkel og hennes allierte vet utmerket godt at det er grenser for hvor mange innvandrere Tyskland kan ønske velkommen, før innvandringsfiendtlige krefter i landet kan vokse seg sterkere enn det som er hyggelig, og at bølgen av sympati som gjelder nå raskt går over, mens asylsøkerne som får innvilget opphold, blir værende. Selv i Sverige har et ytterliggående parti som Sverigedemokratene oppslutning fra en av fem svensker, melder NRK nå helt nylig.

Gjennom hele sommeren har flyktningeproblemene dominert nyhetene. Snart er det synkeferdige båter i Middelhavet, til Lampedusa, snart er det opphopningen av flyktninger i Calais, Nord-Frankrike, og nå er det altså de som kommer oppover fra sørøst, via Tyrkia og Hellas.

Man kan like det eller ikke, men flyktningestrømmen er et resultat av den arabiske våren, og ettervirkningene etter den. Riktignok kommer flyktningene ikke bare fra de arabiske landene, men også fra andre Afrikanske land, og fra Afghanistan, men veien de går, gjennom Libya eller Syria, ville ikke vært åpen om ikke statsmakten i de to landene delvis har kollapset. I Libya skyldes det en krig der også Norge deltok, der det offisielle målet var å hindre Ghaddaffi å bombe egen befolkning, mens det endelige målet ble å kvitte seg med hele Ghaddafi, og få satt inn et nytt statsstyre. I Syria skyldes det et kaos der det er vanskelig å få oversikten. USA har hele tiden kjørt hardt på at Assad må gå, at han er roten til problemet (senest bekreftet på BBC World Service, her om dagen), og de har vært ivrige etter å sette i gang en krig mot ham også. Her har imidlertid Russland sagt Nei, de vil ikke ha en gjentakelse av det som skjedde i Libya, der Russland i FN gav støtte til at USA og NATO kunne «sikre luftrommet» i Syria, og hindre Ghaddaffis bombing av demonstranter, men der USA og deres allierte – inkludert Norge og Jens Stoltenberg, nåværende leder av NATO, som forrige leder av NATO, Jens Fogh Rasmussen, villig var med å krige i Irak, den gang han var Danmarks statsminister – tok seg til rette, og gikk langt, langt utover mandatet de hadde.

Det kan se ut som Syria har blitt den nye slagmarken i den nye kalde krigen som er i ferd med å utspille seg mellom USA og Russland. NATO-ledelsen kommer med lignende beskyldinger som de gjorde med Russlands støtte til Donbass, at Russland støtter Assad i Syria med militært utstyr og militære rådgivere, og Russland svarer med at de sender «humanitær hjelp». Russland benekter heller ikke støtten til Assad, og er nå mer uforbeholdne enn de var i 2012. De vil sørge for at deres allierte beholder makten. Bulgaria er et land som har nektet russiske fly å fly over deres luftrom, så kan man velge om man vil tro dem når de sier det ikke var «etter noen ytre påvirkning». Hellas har sagt at de har vært forsøkt påvirket, men at de vil tillate russiske fly. Om Europa helt skulle stenge luftrommet, har Russland en alternativ rute over Iran.

*

Fortsettelse på posten, søndag kveld…

I Ukraina er det imidlertid blitt roligere. Våpenhvilen i Donbass ser fortsatt ut til å holde. Ledelsen der skal være skiftet ut, og rapporter fra flere holder tyder på at noe er annerledes nå. Det er fremdeles veldig langt igjen til det går an å snakke om noen varig fred, og på veien dit er noen hindre som ser uoverstigelige ut. Kiev har forpliktet seg (gjennom Minsk2-avtalen) til å endre grunnloven for å gi en form for selvstyre til opprørsområdene, men motstanden er svært stor, og selv forberedelsene til disse grunnlovsendringene fører til kamper både i og utenfor parlamentet. Det står også i Minsk2-avtalen at Kiev skal forhandle med opprørslederne i Donetsk og Lugansk, noe som ikke skjer i det hele tatt, Kiev nekter å forholde seg til dem. Noen mener også at veien til varig fred kun går gjennom at Kiev gjenvinner kontrollen over disse områdene. Som sakene står nå, ser det urealistisk ut, og et slikt ønske kan heller forverre krisen enn å løse den, og gjøre forholdene i Ukraina enda verre enn de allerede er.

Det rolige i Ukraina gjelder for øvrig bare krigføringen i Donbass. Den politiske og økonomiske situasjonen er urolig og ustabil, som alltid. Politisk ser villmannen Saakashvili ut til å bekrefte spådommene om at han har større ambisjoner enn å være ambassadør i Odessa. Han har fått samlet 30 000 underskrifter på at han er ønsket som statsminister, og han utfordrer med det sittende statsminister Jatseniuk. Han har nylig vært i Kiev, der han har fornyet beskyldningene om at Ukraina fremdeles er oligark-styrt, og at korrupsjon og manglende åpenhet er like ille som det alltid har vært. Dette har han helt rett i, selvfølgelig, men det spørs nok om han ikke like mye er en del av problemet, som løsningen på det. I Ukraina, som i flere av de andre tidligere sovjetrepublikkene, er det blitt kultur for å vinne makten ved å beskylde den sittende makten for korrupsjon og vanstyre. Beskyldningene fra Saakashvili passer bedre inn i et slikt mønster, enn i noe reelt ønske om å løse noe.

Økonomisk er det også mange vanskeligheter i vente for det hardt prøvede Ukraina. Landet er notorisk dårlig betaler, låner man dem penger, er det med risiko. Min gjetning er at de kommer ikke til å bli flinkere til å betale gjeld når den er til vestlige land, enn når den er til Russland. Argumentet er at den politiske og økonomiske eliten er samme gjengen, og i et ineffektivt og gjennomkorrupt land er veien til rikdom enklest ved å raske til seg av statsbudsjettet. Det går ut over statsfinansene, staten går med underskudd, og har gjort det over mange år, men så lenge det går an å fylle på med nye lån, går det også an å hente ut penger som egentlig ikke finnes. Oligarkene kan sikre seg ved å ha støtte hos de til enhver tid sittende politikerne, mens politikeren må berike seg selv mest mulig den korte tiden de får sitte ved makten. Det er økonomisk styring som ikke tar hensyn til at det vil komme en morgendag, den dagen er det noen andre som vil ha makten – og problemene.

Beslektet er her nabolandet Molodova, der hele $1 milliard forsvant fra banksystemene. I Europas fattigste land er dette penger som merkes, og enda mer av at IMF og andre stopper lånebevilgningene på grunn av alt rotet. For dem som nyter godt av milliarden er dette små problemer, de har fått sin rikdom.

Kanskje uventet for mange er det amerikanske investorer i fondet Franklin Templeton som gjør det vanskeligst for Ukraina å få til noen gjeldsavtale. Gjeld er kompliserte saker, særlig når det kommer til statsgjeld, og den kan ta mange former og være gitt av mange forskjellige aktører. Ukraina får ingen penger gratis, både EU, USA og IMF bidrar med penger de vil ha igjen, selv om lånene herfra er vel så mye en politisk som en finansiell investering. Derfor er det også mulig for Ukraina å komme til enighet med disse aktørene. For investorene i Franklin Templeton er det kun snakk om å tjene penger. Det gjør de ikke, så lenge Ukraina ikke er i stand til å betale tilbake. Det var vanskelige forhandlinger i flere måneder før Ukraina fikk til en avtale med kreditorene, en avtale som gjennom noen finurligheter skulle redusere gjelden med 20%. Nå er det enkelte av investorene i Franklin Templeton som ønsker omkamp om denne avtalen, de mener den er utformet slik at de blir skadelidende. De er væpnet med advokater.

Antagelig finner partene ut av disse problemene, og Ukraina vil hangle av gårde. Konflikten over Ukraina er imidlertid kanskje løftet opp til et høyere nivå. Russland og USA er ikke venner lenger. Eller kanskje det bør formuleres at det er i ferd med å bli synlig at de egentlig aldri var venner, og at Russland egentlig aldri var med i varmen som en troverdig partner. USA har ensidig gått bort fra noen av atomvåpenavtalene som ble oppnådd under den opprinnelige kalde krigen, det skjedde for en stund siden, og under liten oppmerksomhet. Liten oppmerksomhet får også at begge parter oppgraderer atomvåpenarsenalene sine. Det siste jeg hørte er at Russland planlegger en droneubåt som kan frakte atomvåpen. Tonen mellom partene er tøffere, militærøvelsene hyppigere og mer demonstrative – tidligere ble de gjort i partnerskap, nå for å vise muskler og å skremme – og det er blitt vanskeligere å komme til enighet også der USA og Russland har noen felles interesser. Det er en verden ingen skulle ønske.

 

 

Gnisninger mellom Saakashvili og Jatseniuk

Det har vært en tendens i de tidligere Sovjetrepublikkene og i andre land som sliter med demokratiutviklingen at ambisiøse politikere kommer til makten ved å anklage det sittende styret for manglende reformer, korrupsjon, mer åpenhet og for ikke å være sanne demokrater. Det begynte med Boris Jeltsin, en mann jeg også stolte på og trodde på den gang jeg var skoleelev og student, men som nok var veldig langt fra den reformvennlige demokraten han i den vestlige verden solgte seg som. Mange har den dag i dag minne av Jeltsin som den som stilte seg på en tanks, og talte de kommunistiske kuppmakerne midt i mot, begynnelsen på Gorbatsjovs fall og Sovjetunionens oppløsning. Færre vet at da rollene få år senere var byttet på, og Jeltsin var den som hadde kommandoen over tanksen, så fyrte han den av. Midt mot parlamentsbygningen. Det russiske 90-tallet var et kaos av hyperliberale markedsreformer, politisk var det veldig langt fra å være noe demokrati. Valgene var rigget, og Jeltsin brukte alle triks og tvilsomme allianser på å beholde makten, inntil han sammen med «Familien», av oligarker, hadde en styrt overføring til en som den gang ble oppfattet som moderat i alle retninger, Vladimir Putin.

To stykker som også har gjort politisk karriere av å alliere seg med Vesten, les: USA, og bråke om reformer og demokrati i opposisjon, er Arsenij Jatseniuk i Ukraina og Mikhail Saakashvili. Begge er de svært ulike typer fra Jeltsin, Jeltsin var jo på sin måte likandes, det er få som har ham som bitter fiende og som hater ham. Selv om han hadde veldig store problemer med å holde på oppslutningen han opparbeidet seg, da han ble valgt til president i Sovjetrepublikken Russland, det mest åpne og frie valget Russland har hatt, så ble populariteten hans aldri katastrofal, og fortsatt i dag så har de fleste russere en nokså positiv oppfatning av ham. Det samme kan ikke sies om Jatseniuk i Ukraina, og Saakashvili i Georgia.

Saakashvili kom til makten ved roserevolujonen i Georgia, 2003. Det blir viet mye oppmerksomhet i dokumentarserien til BBC, som gikk på NRK, men dessverre ikke er tilgjengelig lenger fra Norge. I serien fremstår han som en skikkelig brumlebasse, det er på film hvordan han roper til den sittende presidenten, Edvard Sjevernadse (den tidligere utenriksministeren under Gorbatsjov, i Sovjetunionen, den gang regnet som en god mann, men det skiftet, da noen ropte høyere om demokrati), som er i ferd med å holde en tale. Det er langt fra noen fredelig maktovertakelse, Sjevernadse blir tvunget vekk, og Saakashvili heiser straks EU-flagget (en handling som kan sammenlignes med hvordan Kiev pyntet utenriksdepartementet med et gedigent EU-banner, etter Maidan – det banneret er borte nå), i en utilslørt provokasjon mot Russland og alle som syntes det ikke var så greit at han kom til makten.

Noe av historien til Saakashvili i Georgia er kjent, som at han i den feilaktige troen at han ville få hjelp av NATO, gikk til krig mot utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia, og fikk russiske styrker helt inn i hovedstaden Tiblisi som svar. Bilder og film av hvordan han etterpå spiser slipset sitt er ikke glemt, og ikke tapt, de finnes på nettet. Mindre kjent er at han senere var med og faket nyheter om et attenat eller attenatforsøk mot ham selv, og den polske presidenten, og en ny invasjon av russiske styrker i 2010, begge deler for å fyre opp stemningen og få mer hjelp av USA og NATO mot Russland. Søk på Saakashvili hoax, så vil man finne spor av det, men de originale meldingene fant i alle fall ikke jeg i farten.

Saakashvili tapte presidentvalget i Georgia i 2013, og emigrerte til USA, Brooklyn. I typisk post-sovjetisk stil ble han og hans menn anklaget for korrupsjon og annen kriminalitet mens de satt ved makten, og er nå ettersøkt. Det ligner jo også på det som alltid skjer i Ukraina, den sittende makten forsøker alltid å arrestere den forrige. Janukovitsj arresterte Timosjenko, særlig Jatseniuk vil arrestere Janukovitsj (Porosjenko er jo litt mer lavmælt i dette spørsmålet, siden han satt i regjeringen som samarbeidet med Janukovitsj, så sent som i 2012, året før Maidan). I Georgia vil Saakashvili bli arrestert og siktet for korrupsjon og maktmisbruk, om han reiser dit. Derfor har han nå satset på en ny karriere i Ukraina, en karriere som vil være vanskelig å tenke seg uten amerikansk rettledning og hjelp.

Mange vil sikkert tvile på at en som snakker så glatt og skamløst om demokrati, reformer og liberalisme kan være noe annet enn det han gir seg ut for, det er jo en viss sjanse for at han mener det han sier. Dere kan høre selv, BBC Hardtalk, fra juli i år, slik fremstår han alltid når han blir intervjuet eller holder tale. Han er en brautende brumlebasse, snakker i vei, tar ordet fra intervjueren, snakker seg over i andre tema enn de han blir spurt om, pøser på med tall og statistikker og påstander umulig å være forberedt på, og umulig å sjekke opp i farten, og satser på å ha ordet mest mulig, så det blir minst mulig tid til ubehaglige spørsmål og til tanker. Å kalle ham godt forberedt er drøyt, han er en bløffmaker, som fremsetter sine påstander med kraft og fynde, slik at uopplyste mennesker kan tro han har rett i dem. Da George Bush møtte ham i sin tid, hadde Saakashvili «forberedt seg» ved å skumlese noen av talene hans, og lært seg noen setninger fra dem. Å gjengi dem som Saakashvilis egne meninger gjorde godt inntrykk på Mr. Bush, Bush syntes han virket intelligent. Siden – om ikke før – har Saakashvili vært amerikanernes mann. Lite fremmed for smisk valgte han også å kalle opp en av hovedgatene i Tiblisi etter Bush – George Bush boulevard. Det er saker.

Jatesniuk er en annen type. Han er mer en strateg, en som opererer i bakgrunnen, og ikke en som så åpenbart liker å stikke seg frem og være den synlige, som Saakashvili. Jatseniuk har heller ikke den ordflommen når han snakker, og er heller ikke en bløffmaker og bajas, som Saakashvili. Men skruppelløs og følelsesløs, det er han. Jeg har ennå ikke i dette halvannet året han har vært kjent, se ham uttale noe menneskelig eller uttrykke sympati for noen av dem som har vært berørt av konflikten. Det er nullnix forståelse for den andre siden, de skal straffes, de er terrorister, de skyldige skal finnes, vi skal slå hardt ned, dette er formuleringene som går igjen, om det er annekteringen av Krim, mordbrannen i Odessa, krigen i Donbass, uroen ellers i Ukraina, det er aldri medfølelse for dem som blir rammet, alltid straff av dem som i følge Jatseniuk har skylden.

Med Jatseniuk hadde det vært interessant å ta en meningsmåling i forskjellige vestlige land for å se på populariteten hans, der. Mitt inntrykk er at han ville gjort det bra, folk i vest har en positiv oppfatning av ham, de få som vet hvem han er, og tror han gjør en god jobb. Fremstillingen i vestlige medier er også stort sett positiv, i hvert fall i engelskspråklige og i skandinaviske. I USA og Canada er støtten nokså uforbeholden, Jatseniuk er deres mann.

I Ukraina hører jeg meningsmålingene nå viser at oppslutningen om Jatseniuk og hans parti er nede i under 3 %. Det er oppsiktsvekkende, ett år etter partiet – som heter Folkets front – ble det største partiet i parlamentsvalget i fjor. Det er også mindre enn fascistiske Svoboda fikk ved det valget, og som gjør at vestlige medier og kommentatorer kaller dem «ubetydelige». Det er veldig mye lavere enn regionspartiet til Janukovitsj fikk, da protestene på Maidan stod på, og den vestlige verden syntes det var nok til at Janukovitsj og hans parti måtte forlate makten, og gå i oppløsning. Det er så lavt at partiet ikke engang kommer til å delta i lokalvalgene som kommer i oktober, partiet går i oppløsning – av mangel på velgere.

Dette står det lite om i vestlige medier. Tiden min strekker ikke til for å følge andre enn BBC, og delvis the Guardian, og ellers høre omtale fra andre, i ingen av disse mediene har jeg sett noen notis eller kommentar om Jatseniuks katastrofale fall. Når det står om Jatseniuk, er det noe positivt. Den vestlige medieverdenen behandler ham fremdeles som en av heltene fra Maidan, en av de europavennlige, en som vil ta Ukraina i en «ny retning».

Så kan man jo lure på hvorfor han har havarert så ettertrykkelig i Ukraina. Kanskje kan det ha noe med at de kjenner politikken hans på kroppen, ser hva gjør, hører hva han sier? Opplyste ukrainere vil også ha fått med seg Jatseniuks fortid, der han ikke akkurat har markert seg som noen liberal frelser. Oppfatningen er vel heller at han er en strateg, som manøvrerer seg til makt. Pro russisk side gjør en jobb med å finne frem gamle videoklipp av ham, og spre dem på sosiale medier. Der snakker han stygt om Timosjenko, og kaller henne like ille som Janukovitsj, den gang de tre kjempet om presidentvervet i 2009. Der er det også et fint klipp der han snakker om Krim-tatarene, den gang han var stasjonert på Krim. Omtanken for denne minoriteten var ikke den samme den gang, som den ble da russerne stjal Krim fra dem. Dessverre er ikke disse klippene oversatt.

Det er imidlertid ingen sak å finne kompromitterende artikler og filmer av Jatseniuk, også på engelsk. Andrew Wilson er en av autoritetene på ukrainsk politikk og historie, du kommer ikke utenom ham skal du skrive seriøst om Ukraina. Han blir alltid sitert, sjekk profilen hans på Europarådet sine sider, han har skrevet flere av standardverkene om Ukraina, tilgjengelig på Amazon. Wilson skrev om Jatseniuk i 2009, den gang det ikke gjaldt å gjøre ham til helt, og den gang det ennå ikke gjaldt om å bagatellisere de politiske problemene i Ukraina. Den gang representerte Jatseniuk partiet Front for change, tydelig inspirert av Obamas presidentkampanje som pågikk omtrent på samme tid, og Jatseniuk var presidentkandidat i ferd med å miste oppslutning. Det står fint om de politiske kampene, skiftene av alianse (siden 2009 har Jatseniuk altså representert tre ulike partier, og vil nå snart antagelig representere enda et, ettersom hans nåværende parti er i ferd med å forsvinne i mangel på oppslutning), støtten av oligarker, og fint lite om politiske saker, som strengt tatt aldri har hatt så veldig mye å si i ukrainsk politikk. Jatseniuk var den gang endt opp i å være anti-EU, «Ukraina alene», og i den grad det skulle være noe EU, så var det en ny variant av Øst-Europeisk EU, for de som var misfornøyde med det reelle. En politisk kameleon, som med det samme ansiktsuttrykket kan få sagt hva som helst.  An outright nationalist, kaller professor Richard Sakwa ham, og the most dangerous man in Europe.

Så om situasjonen i Ukraina ikke hadde vært så alvorlig, kunne det blitt riktig fornøyelig når disse to barker sammen. Den ene av typen som slår ned vegger før han er sikker på han får utstyret og materialet til å sette dem opp igjen, som liker seg så godt i stormen at han helst vil sette dem i gang, den andre byråkraten som aldri tar i jobbene selv, og som liker seg best inne for å se gjennom vinduene på stakkarne i stormen. Begge skal representere den samme statsmakten, men begge representerer aller helst seg selv, og begge søker mer støtte av sterkere krefter som oligarker og fremmede stater, enn fra folket de skal representere. At de nå er i ferd med å bevege seg ut i åpen konflikt, er et klart tegn om noen skulle være i tvil, om at ukrainsk politikk er den samme nå som den var i 2009 og alle andre år, og at sørgelig lite er forandret etter Maidan.

Interessant er TV-kanalen Saakashvili fikk slippe til på. De mektige oligarkene har minst en kanal hver, og man kan slutte seg til litt av hvert av hvem og hva som blir vist hvor. Det var når Maidan-protestene ble vist med vinkling pro demonstrantene på kanalene til de to største fiskene, Firtasj og Akhmetov, at kjennerne av Ukraina uttalte at Janukovitsj’ dager var talte. Den gang skjønte jeg ikke hvor de hadde det fra, nå vet jeg mer. De to oligarkene som kom best ut av Maidan-revolusjonen, Kolomoiskij og Porosjenko, viste protestene pro demonstrantene fra første stund. Det er noe av forklaringen på hvorfor Porosjenko etterpå kunne seile så enkelt inn til presidentvervet, og Kolomoiskij blant andre ting fikk vervet som guvernør i Dnjepropetrovsk, og hans selskap fikk den lukerative oppgaven å forsyne den ukrainske hæren med brennsstoff til krigen i Donbass, og enkelte andre ting.

Siden kjølnet forholdet mellom Kolomoiskij og Porosjenko, Kolomoiskij er emigrert til USA etter det som ser ut til å ha vært hestehandler i kulissene, og en annen er nå guvernør i Dnjepropetrovsk. Den tidligere guvernøren i Odessa, han som var før Saakashvili, var kjent som Kolomoiskijs mann, så erstatningen av ham kan ha hatt også noe med dette å gjøre. Det var for øvrig ingen liten sak konflikten mellom Kolomoiskij og sentralstyresmaktene i Kiev stod om, Kolomoiskij tok intet mindre enn en liten tropp soldater fra bataljonen sin, og okkuperte kontorbygningen til et olje- og gassfirma han ville beholde styreplassen i. President Porosjenko måtte handle, og siden Kolomoiskij endte opp i USA der han tidligere var nektet innreise, så er det vanskelig å se for seg at han ikke fikk hjelp av sine venner over Atlanteren i prosessen.

Det har også vært gnisninger mellom Jatseniuk og Porosjenko, statsminister og president, et velkjent tema i ukrainsk historie, som for eksempel mellom statsminister Timosjenko og president Jutsjenko etter oransjerevolusjonen i 2004. De to klarte ikke å holde sammen, mens Jatseniuk og Porosjenko ennå holder fasaden, i det minste, om enn uttalelser de to kommer med ikke alltid står i stil med hverandre. Uansett, det var TV-kanalen til Porosjenko som lot Saakashvili slippe til. Så kanskje ønsker også Porosjenko seg en annen statsminister. Kanskje ønsker han bare å holde Jatseniuk litt i ørene, eller å skremme ham litt.

Det er vanskelig å si. Alliansene skifter raskt og skamløst i dette landet her, som i flere av de andre tidligere Sovjetrepublikkene. President Porosjenko var tidligere med den avsatte presidenten Janukovitsj, og var med på å opprette regionspartiet hans. Han var også minister i regjeringen til Azov så sent som i 2012, året før Maidan, det var en regjering som samarbeidet godt med Janukovitsj, og som sinnet på Maidan var rettet mot. Det gjenstår å se hva som vil bli utfallet denne gangen. Kanskje går det an å tippe at også det neste maktskiftet i Ukraina vil skje på en annen måte enn gjennom ordinære valg. Verken president Porosjenko eller Jatseniuk sitter trygt ut perioden. Saakashvili er en av mange klar til å overta posisjonene deres, om det skulle skje på den ene eller den andre måten.

 

 

 

Et forsøk på å rense luften her på bloggen

Det foregår en opphetet diskusjon i kommentarfeltet i mange av postene. Jeg blir provosert så jeg skriver mens hodet koker, noe jeg vet godt jeg ikke bør gjøre, og jeg ser jeg provoserer folk jeg egentlig vil prøve å bli enige med, til vanvidd. Vi burde kanskje få til et møte en gang, for å renske luften, jeg har en mistanke mange av oss bor i samme region.

Jeg et ikke i nærheten av å kunne følge opp alle kommentarer fortløpende. Det provoserer ytterligere, og får mine kommentatorer til å tro jeg ikke respekterer dem, eller ignorerer spørsmål som er ubehagelige for meg. Saken er nok heller at jeg er barnefar i pappapermisjon, og med et hus under oppussing. Så jeg har andre ting å fylle tiden med. Jeg har laget til en side med lenker, så folk forhåpentligvis kan sjekke opp litt selv, og ikke ville ha meg til å gjøre rede for grunnforskning og elementære premisser. Man kan godt være uenig med meg, de fleste er jo det, men det er ikke tull og hjemmlaget kok-i-hop jeg serverer. Det er skikkelige saker, skrevet etter å ha vært interessert i Russland og russisk kultur og historie i en årrekke, og giftet meg med en kvinne fra Kiev. Jeg har også brukt svært mye tid på å oppdatere meg på Ukraina, og på alt som angår krisen der, etter at Maidan-revolusjonen brøt ut. Det er klart det da er provoserende når folk avviser hele premisset for diskusjonen, og ikke vil gå med på grunnlaget for situasjonen vi er i.

En av de tingene som åpenbart provoserer og som motstanden i kommentarfeltet er kontant mot, er når jeg skriver at NATO-utvidelsen som skjedde etter Sovjetunionens fall har gjort sikkerhetssituasjonen i Europa og verden farligere, fordi den isolerer og provoserer Russland. Det er bare å sjekke kommentarfeltene i de seneste postene, august og september, folk går varme i den, og ender vel egentlig opp med å sammenstille meg med Putin. Det er klart det et provoserende, når dette er en diskusjon som har pågått i 20 år, den er sett av alle som har fulgt med, og det er slett ikke noe jeg har fått inn i hodet fordi Putins propaganda har fortal meg det. Jeg jobber med en post som skal argumentere for dette skikkelig, så vi forhåpentligvis kan få lagt den død. Jeg har begynt å legge ut lenker på lenkesiden min, sjekk George Kennan, det vil komme flere, og det vil komme en skikkelig post. Man kan godt prøve å mene Russland ikke har grunn til å bli provosert, det mener mange med styrke her inne, men man kan ikke mene at USA og NATO ikke visste at Russland ville bli provosert, og at situasjonen kunne bli farlig, for det var noe de visste svært godt. Det er varslet av deres nærmeste rådgivere.

Lesere som ikke har sett kommentarene bør sjekke opp trådene der han som kaller seg «Anton» deltar. Han har et pro-russisk syn, og blir straks beskyldt for å være russer, på grunn av feil i norsken. I en av postene blir han skikkelig angrepet, han blir angrepet hver gang han deltar, men i posten Hjemme igjen til ukrainsk avtale med kreditorene (og mye mer), posten jeg skriver når jeg kommer hjem fra Kiev, der blir angrepet stygt. Han blir beskyldt for å være russisk troll, betalt av Kremlin, og jeg blir bedt å tenke meg om, siden jeg er enig med ham. Desto verre blir angrepet av at han som kaller seg Jens, selv er anonym, og fyrer løs med tungt skyts fra glasshus.

Anton skriver om sin bakgrunn, og det er nesten søkt hvor godt det passer til konflikten, født på Krim, kone fra Donbass, oppvokst i Moldova, studert i St. Petersburg, fot i alle leire, men han ender opp med å skrive fullt navn, arbeidsplass og telefonnummer. Så har altså folk angrepet ham for å være troll, og fullstendig avvist ham for å ha et legitimt syn på saken. Kommentatoren Karsten Herold er en skikkelig fyr, vi har fektet i mange tråder, i tråden det gjelder er vi til og med venner lite grann, han har en god oppklaring og en meget bra lenke til å forklare den ukrainske gjeldssituasjonen, og lånet til Russland. Men når han ber meg tenke meg om som har samme argument som Anton, så er det jo rett og slett fordi jeg har snakket med og fulgt med på mange folk fra Krim, Donbass og Russland, dette er akkurat sånn de snakker. Og jeg kan ikke fatte og begripe at når vi skal snakke om hvordan vi skal løse problemer i forskjellige områder i verden, så skal vi ikke ta hensyn til de som bor der.

Folk som bor i resten av Ukraina, de baltiske landene og alle andre som nå sier de føler seg truet, skal vi selvfølgelig også ta hensyn til. Men dette gjelder ikke dem. Dette er Krim, og dette er Donbass. Det er reelt at folket på Krim ønsker å høre til Russland, det er et soleklart flertall, til og med blant Krim-tatarene (her burde jeg hatt en lenke, men den blir vanskelig å finne, det var et ukrainsk parlamentsmedlem som skrev til en amerikansk senator at en majoritet av Krim-tatarene nå sympatiserer med Russland, fordi russerne bearbeidet dem og «gir dem rettigheter», jeg siterer ikke ordrett), som folk plutselig ble så opptatt av, da annekteringen var et faktum. Det bor en russisk minoritet i de baltiske landene også, de blir dårlig behandlet, men deres stemme blir ikke hørt, og de får samme behandling som Anton og meg «offer for russisk propaganda».

Det sier folk som ikke har vært der, ikke har snakket med dem, men som har levd sine liv i den vestlige verden og den vestlige medievirkeligheten. Der er det slik at du skal være ytterst forsiktig med hvordan du formulerer deg om folk fra kulturer der rasismen og anti-holdningen opp gjennom årene har vært stygg, men det er absolutt ingenting du ikke kan si, skrive eller mene om russere, og bli beskyldt for å være rasistisk eller fordomsfull. Ingen fotballspillere har fot bot for å uttale seg om russere, som Mario Balotelli fikk da han reporter et instagram-bilde med teksten «Super Mario – runs like a black man, collect coins like a jew».

I Ukraina går dette over alle grenser, i det politiske liv, og i mediene. Det er fritt frem å klandre alt som er vondt og vanskelig i Ukraina på Russland, og til å bagatellisere dødsfall i Odessa, på opposisjonspolitikere og mediefolk, og på soldater og sivile i Donbass, fordi de er «russere» eller «pro-russere». Ingen reagerer. Men reaksjonene kommer når noen forsøker å påpeke dette, slik jeg har gjort siden dette startet. Tvert i mot blir vi beskyldt for å være pro-Putin, anti-demokrati, og det som verre er, om noe kan være verre.

Jeg er provosert over alle grenser av dette. Jeg føler Ukraina er mitt land også, vi er der over to måneder i året, min kones familie bor der, det er en personlig konflikt for meg.

Men jeg er ikke russer. Jeg kjenner ikke på kroppen, men kan bare identifisere meg med rasismen de blir utsatt for, om det går an å kalle det rasisme, diskrimineringen, om det kan kalles diskriminering. Russland har gjort så mye vondt selv, og selv vært så rasistiske og diskriminerende opp gjennom sin historie, at de ikke godt kan bruke dette kortet. Noen vil til og med mene at det er på tide de får tilbakebetalt, noe av den verste russiske diskrimineringen skjedde jo nettopp i Ukraina, og i de baltiske landene. Nå får russerne smake sin egen medisin.

Etter min mening blir ikke forskjellsbehandlingen penere av at rollene nå er byttet om. Det russiske folk, den vanlige russer, kan ikke heller godt ta kolkitiv skyld for diskriminering iscenesatt av eliten og det russiske statsapparatet. Som kommentatoren Anton påpeker, så var forholdene i Ukraina og i de baltiske landene mye bedre enn i det meste av Russland, i Sovjettiden. I Ukraina var sågar forholdene bedre i Sovjettiden enn de er nå, bruttonasjonalprodukt har gått ned, vanlige folks inntekt og levekår har gått ned mer (den mindre kaken har blitt mer ujevnt fordelt, oligarkene og eliten har forsynt seg grovt).

Er det da rart at mange russere og folk som identifiserer seg med den russiske verden (slik mange registrerte ukrainere, særlig i sør og øst) nå har fått nok? De kjenner jo sin egen historie, og historien til landene rundt seg. De bodde der, de var der da det skjedde. Jeg er sikker på at mange lesere har smilt litt når de ser norske forhold og norsk historie omtalt i utenlandske medier, vi kjenner det jo, vi vet hvordan det er her. Russerne får ikke den muligheten, de må finne seg i vår versjon, at de er beboere i et ondt imperium, som mistet sin sjanse da det ikke klarte å få skikk på seg, etter det forrige onde imperiet de var en del av, Sovjetunionen, gikk i oppløsning. De må skjønne vi ser på dem som truende, for de «er jo det», mens de ikke har samme rett til å se på oss som truende, for «vi er jo vennlige».

Så er jeg klar over at Russland annekterte Krim, stikk i strid med all internasjonal lov, og at de støtter Donbass med våpen, utstyr og av og til mannskap, uten å innrømme det. Få andre land ville gjort noe slikt, Russland må også skjønne at det internasjonale samfunnet har rett og kanskje plikt til å reagere mot sånn oppførsel. Men EU og NATO og Ukraina har tonnevis av skyld de også, annekteringen og krigsstøtten ville aldri skjedd om Russland var blitt tatt med som en likeverdig partner i forhandlingene mellom EU og Ukraina, eller Maidan-demonstrantene hadde drevet det så langt at Janukovitsj ble styrtet. Det gjorde landet ustabilt, det har landet ikke tålt.

Alt dette var godt synlig på forhånd, for dem som ville se. Ingen kunne vente det skulle ende så til de grader katastrofalt, som det nå har gjort, men det er også utilgivelig optimisme å tro det skulle ende bra.

Så nå er djevlene sluppet ut. Motsetningene får herje. Det er fryktelig mange selcforsterkende, destruktive element i konflikten. De som hater og frykter Russland får se hva de er i stand til, midt i fleisen til et vantro internasjonalt samfunn, mens paranoide russere får bekreftet at det meste av verden er anti-russisk, og helst vil dem vondt. Ekstreme krefter har det letteste spillerommet, på begge sider vil det å mane til forsiktighet være å legge deg til rette for at fienden skal sluke deg. Det er ikke lett å få djevlene ned i esken igjen nå. Skaden har skjedd, for mange har for mye vondt å hevne.

Jeg har alltid sett på seg selv som moderat, en som søker kompromiss, men her har jeg endt opp som ekstremist. I kommentarfeltet fremstilles jeg av og til som syk, hjernevasket, håpløs, for å fremsette argumenter som er helt gjengse i hele den russiske verden. Krim og Donbass er en del av den russiske verden, som hele Ukraina er det, slik hele Europa og verden er full av områder som har vært del av flere kulturer og flere folks historie. Man ikke bare annulerte en regions historie fordi landegrensene endres. Krim og Donbass deler overhodet ikke den identiteten som den ukrainske stat legger opp til nå, det vet alle som har vært der, og det er noe man i anstendighetens navn er nødt å ta hensyn til. Folk som bor i de områdene må ha rett til å uttale hvordan de vil ha det, det burde være en selvfølge.

En kommentator det gjør mest vondt når blir sint er Erland, fordi jeg føler han har noe av det samme personlige engasjementet i saken som jeg, bare fra den andre siden. Han støtter den pro ukrainske delen av Ukraina, og vil at Ukraina skal ha minst mulig med Russland å gjøre. Han ser Russland som en plage, og argumenterer følsomt for det. Han har hisset seg opp over at jeg kaller denne konflikten et eksistensielt spørsmål for Russland (argumentet ble brukt for å begrunne min mening om at sanksjoner ikke vil virke), som om det ikke var et eksistensielt spørsmål for Ukraina. Jeg har ikke rukket å få svare på den kommentaren, noe som gjør vondt verre for ham. Det er ikke meningen, det er et tidsspørsmål, og trådene der han etterlyser kommentarer om dette er fulle av andre, kompliserte spørsmål jeg må bruke lang tid for å svare skikkelig på. Nå kommer svaret i en ny post, det er ufint, siden jeg benytter en mulighet han og de andre kommentatorene ikke har. Men det er gjort i beste hensikt, i et oppriktig forsøk på å rense luften, og skille mellom vesentlige og uvesentlige uenigheter.

For meg handler hele denne bloggen siste drøye halvannet året om hvor eksistensiell konflikten er for Ukraina. Jeg var svært tidlig ute med å varsle om at landet kunne rives i stykker og gå til grunne i denne krisen, de stod nær økonomisk kollaps da det hele begynte, og tåler ikke ustabiliteten og uroen den medfører. Landet tåler heller ingen åpen konflikt med Russland, uansett hvor nasjonalistisk og sterk i troen man er, det er bare å se på de to landenes ressurser, og hvor tett infiltrert handelen og økonomien er. Mye av dette er røverøkonomi og handel mellom oligarker, men det er nå en gang det som er ukrainsk økonomi, og det er dette som gir arbeidsplassene til folk. EU og USA er ikke i nærheten av å ha noe marked til å overta. Ingen i Europa vil kjøpe deler til russiske helikoptere, eller erstatte varer fra eget landbruk med varer fra Ukraina.

Krisen er også eksistensiell for Ukraina i hva som skal være ukrainsk identitet. Skal den være nasjonalistisk, pro ukrainsk, eller skal den være åpen for den russiske delen av ukrainsk kultur og historie, pro russisk, kan man kalle det, om ordet ikke er blitt negativt ladet. For ukrainske nasjonalister er spørsmålet en ren provokasjon, Ukraina er ukrainsk, selvfølgelig, russerne er overgripere og undertrykkelse. Men i dagens Ukraina bor det også mange millioner russere og ukrainere som mener det er en like stor provokasjon at den felles historien til Ukraina og Russland ikke skal bli tatt hensyn til, at russisk kultur er like viktig eller viktigere for hvem de føler de er, enn den ukrainske. Erland og hans likesinnede kan godt mene at det er den pro ukrainske delen av Ukraina som har retten, men han kan ikke vente at den pro russiske delen skal finne seg i det.

Ved parlamentsvalget i 2012 var den pro ukrainske og pro russiske delen av Ukraina delt omtrent på midten. Det er da ganske spesielt at i valget under de spesielle omstendighetene to år etter, så er den russiske delen så godt som utradert. Og den pro ukrainske delen som nå sitter med makten peiser på, brenner broer, og sørger for det skal være ingen vei tilbake, den russiske delen av ukrainsk identitet blir forsøkt visket bort gjennom lover, vedtak og propaganda. Det er i beste Sovjet-stil, tiden de liksom vil bort fra.

Det kan ikke gå godt. Jeg er dypt, dypt pessimistisk for hvordan dette vil ende. For Russland er det et eksistensielt spørsmål at Ukraina ikke blir med i NATO, så de kommer til å sørge for at set ikke skjer. De kommer også til å legge alle hindringer de kan i veien for at Ukraina kommer for tett opp til EU, for langt ut mot vest. Det siste jeg har sett er at Ukraina kommer med på sanksjonslisten for matproduktervi i Norge også er på, hvis. Ukraina underskriver neste skritt i samarbeidsavtalen.  Russland kjemper med de midler de har, og er ikke med i en PR-konkurranse.

For Ukraina er det et spørsmål om overlevelse, og i den veien som nå er staket ut for dem, er det ingen selvfølge. Jeg er som sagt dypt, dypt pessimistisk, og ser egentlig ingen realistiske muligheter for at det skal kunne gå bra.

Opprinnelig skulle denne posten handle om en gryende liten feide mellom statsminister Jatseniuk og den kontroversielle guvernøren i Odessa, Ssakashvili, den tidligere georgiske presidenten. Andre ting tok i idrettsfolk overhånd, jeg må rydde opp i alle kommentarene og beskyldningene, og forsøke å finne et eventuelt felles grunnlag å diskutere ut i fra. Dette var et forsøk på det.

Kamper utenfor parlamentet i Kiev, og første skoledag i Donbass

1. september er første skoledag etter sommerferien for alle barn i Russland og Ukraina. Det er en høytidsdag, barna pynter seg og tar med blomster, skolen inviterer til fest. Foreldre og besteforeldre er også med. Særlig for barna som begynner på skolen for første gang er dette stort, slik som for vår niese i Kiev. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp denne dagen terroristene i Beslan valgte å slå til, tilbake i 2004, i en av de verste gisselaksjoner verden har sett. Den gang var det russiske barn som ble rammet. I år er det barna i Donbass som får festdagen ødelagt av krig og konflikt.

I den anledning har faktisk partene i konflikten blitt enige om å avslutte krigshandlingene i Donbass fra og med denne dagen, og gjøre et nytt forsøk på å respektere våpenhvileavtalen fra februar. Så langt ser det ut til å fungere bra. Rapportene om reduserte kamphandlinger begynte å komme inn allerede fra slutten av august, og siden første september har det ikke vært kamper av betydning. Det er meget gledelig, etter en skummel og faretruende opptrapping i august. Vi har nå – sannsynligvis – fått svaret på hva som var poenget med møtet mellom statslederne i Tyskland, Frankrike og Ukraina, i Berlin. Ukraina har fått klar beskjed om å overholde våpenhvilen, og gå videre med å gjennomføre betingelsene i Minsk2-avtalen. Deriblant ligger å endre konstitusjonen for å gi opprørsregionene en spesiell status med økt selvstyre.

Dette er noe Russland støtter, slik de støtter hele avtalen. Det er ikke de som er problemet for at den skal respekteres. Tvert i mot, så presser de på for å få innholdet i den gjennomført. Det var Putin selv som forhandlet den frem, og han har bred støtte i det russiske folk, både i dette og det meste andre han gjør. Det er også i Russlands interesse at situasjonen i Ukraina roer seg, og de kan begynne den lange veien mot noenlunde normale forbindelser med den vestlige verden igjen. Det er ikke i Russlands interesse at Ukraina går dukken, som noen liker å hevde. Det er heller ikke i Russlands interesse å okkupere Ukraina, eller deler av Ukraina, ut over Krim som allerede er annektert, og områdene i Donbass utenfor Kievs kontroll. Det er lite som tyder på at Russland er interessert i å overta disse områdene, og at de genuint ønsker at de skal tilhøre Ukraina, men ha den graden av selvstyret Minsk2 legger opp til. Om disse ønskene fra Russland kan aksepteres, tror jeg det er mulighet for fred i Ukraina. Om ikke, tror jeg det er langt frem.

I Ukraina er det langt fra samme harmoni og enighet som det er i Russland. De har også vært med på å forhandle frem Minsk2-avtalen, men det er ingen der som åpent tør si at de støtter den. Selv ikke president Porosjenko, som er ansvarlig for den. I Ukraina blir Minsk2 motarbeidet. Svært sterke krefter i landet ønsker ikke fred på de betingelser avtalen legger opp til, og de har støtte av sterke krefter i Washington. Minsk2 er for dem et nødvendig – eller til og med kanskje unødvendig – onde, for å vinne tid, og å reorganisere seg. For disse er det eneste akseptable full seier, det vil si Donbass tilbake under full ukrainsk kontroll, styrt av Kiev, som før, og noen vil heller ikke gi seg før også Krim er tilbake. Med disse er ikke noe kompromiss mulig.

Hvor sterke disse kreftene er og hvor farlige de kan være, fikk vi et eksempel på på mandag, da det ukrainske parlamentet skulle vedta en av betingelsene i Minsk2-avtalen. Det var den delen som gikk på økt selvstyre i Donbass, i parlamentet forkledd som «økt selvstyre i regionene». Ukrainsk side har forpliktet seg til å endre konstitusjonen for å gi Donbass mer autonomi. Med den sammensetningen det ukrainske parlamentet har nå virker det temmelig urealistisk. Porosjenko trenger et flertall han simpelthen ikke har.

Vedtaket det ble stemt over på mandag var så vagt som det kunne bli. Det lovet ingenting konkret, verken til Donbass eller de andre regionene, og var utformet generelt, ikke til spesifikt å gjelde Donetsk og Lugansk. Det var et vedtak og en avstemning som kunne kamufleres som den desentralisering det er allmenn enighet om landet trenger (Ukraina er – som Russland – svært sentralstyrt). Men i vedtaket lå også en åpning for senere vedtak som kunne resultere i det mange av de sterke pro-ukrainerne frykter mest, nemlig selvstyre i Donbass, og da et selvstyre som en dukkestat i regi av Russland.

Det var nok. I selve parlamentet ble det slåsskamp mellom parlamentsmedlemmer, som så ofte før i Ukraina, utenfor mellom demonstranter og politi. Slåsskamper inne viser at Ukraina har veldig langt igjen til å bli det demokratiet de sier de vil være, diskusjoner blir lett fysiske, ikke verbale. Slåsskampene utenfor viser hvor farlig Ukraina har blitt. De ble utkjempet med slagvåpen og granatater.

Parlamentet ligger i gaten som går fra Arsenalnaja ned til den store rus kjøringen i øvre ende av Khresjtsjatik, og videre ned til Posjtova Plosjad og  Kontraktova Plosjad. Det er ruten til buss 62, den deilige ruten fra dem botaniske hagen til Kontraktova. Den bussen tar vi ofte, i begge retninger. Den går like over Petsjersk, der vi bor. Også nå i den lange sommerferien vi hadde, tok vi den stadig vekk, og kjørte like ved siden av. Hver gang det var oppsamling av politi utenfor, eller demonstrasjoner i gatene, ble min Olia urolig. En gang foreslo hun at vi skulle ta Marsjrutka – drosjebuss – i stedet for trolleybuss nedover denne gaten, en drosjebuss (som er en van med busseter, praktisk talt) har lettere for å styre unna trøbbel, enn en trolleybuss, som er avhengig av kabelen sin. Hun ville aldri ha oss til å gå der.

Vårt lille barn, Ira, og jeg gikk der likevel, stadig vekk. Jeg mente det var trygt. Noen hundre meter bortenfor parlamentsbygningen er det et flott utsiktspunkt, i Marinskij-parken, der pleide vi å kjøpe kaffe. Jeg lurer på hvordan kaffeselgerne hadde det, når lyden av granater og rop fra slåsskamper nådde dem. Jeg lurer på om de stengte småkioskene sine, om folk trakk seg unna, eller om de gikk nærmere for å se.

Som alltid i slike situasjoner spriker rapportene om hva som egentlig hendte. Det gjelder selv her, hvor området kampene skjedde på er svært begrenset, og øyenvitnene stod like ved. Hendelsene er fanget både på foto, og på film, inkludert granaten som drepte politimennene. Det viste seg å bli flertall. Først døde en, på stedet, så en til, og enda en, av skadene. BBC rapporterte at en politmann fikk foten amputert fra kneet og ned. Rapportene om antall skadde kom til slutt opp i 120, hvorav 9-10 av dem alvorlig, som det står. Det var også journalister og reportere som ble skadd, noe som pleier å øke medieinteressen. Ellers var det politiet som tok støyten.

Demonstrantene sies å tilhøre det ytterliggående partiet Svoboda, eller Frihet. De var sentrale også under Maidan, med lederen Tsjernibog som en av tre stadig på podiet og på bilder i internasjonale medier (de andre to var bokseren Klitsjko fra partiet Udar, og den senere statsministeren Jatseniuk, den gang tilhørende Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko (hun med fletten), nå leder for sitt eget parti). Den gang satt det langt inne for vestlige medier å kalle disse folkene ultranasjonalister og høyreekstremister, rollen de hadde i revolusjonen ble bagatellisert, det politiske ståstedet problematisert. Det var russisk propaganda å kalle dem fascister.

Fortsatt kommer russisk propaganda raskt inn i diskusjonen. Dette vil bli brukt i russisk propaganda. Rollen til Svoboda og andre ultranasjonalistiske partier blir fortsatt bagatellisert. Olivier Caroll, i Independent, henter frem at Svoboda kom under 5 % forrige valg, under sperregrensen. Det er verdt å nevne i denne forbindelse at dette er mer enn norske SV. Det finnes dessuten flere ukrainske partier som er høyreradikale, populistiske og ultranasjonalistiske, deriblant Det radikale partiet til Oleg Lysjko. Han kom på andre plass i presidentvalget i fjor.

Med i historien må også at av partiene som sitter ved makten i parlamentet nå er det knapt noen som eksisterte ved forrige valg i 2012. Det finnes ikke partier med lange tradisjoner og lojale velgerbaser som hos oss, få partier overlever mer enn et par valg, før de skifter navn, slår seg sammen med noen eller går i oppløsning.

Det er en kjent historisk erkjennelse at revolusjoner ofte spiser sine egne. De som kommer til makten med vold blir også ofte fjernet med vold. Man kan godt hogge inn at både den nåværende presidenten og det nåværende parlamentet kom til makten ved valg, men grunnlaget for disse valgene var Maidan-protestene, og kampene som fulgte med dem. Den nåværende presidenten og parlamentet sitter utrygt for nye protester og kamper. Det er et ubehagelig faktum.

Uttalelser fra ukrainske statsledere og parlamentarikere etter vedtaket og sammenstøtene gir ingen grunn til optimisme. De har null tro på Minsk2, de handler under tvang, og motarbeider den i tanker, ord og gjerninger, som det heter i Bibelen. De er overhodet ikke interessert i å gi Donetsk og Lugansk noen form for selvstyre, de vil tvinge dem tilbake i folden, enten gjennom våpenmakt, eller ved å gjøre livene så vanskelig for de som fortsatt bor der, at de ikke skal ha noe valg. I intervju med vestlige medier kommer ordene lettest når de kan snakke om «terrorister», «separatister», «Russland» og «Polen». Det stokker seg for dem når de skal snakke om fremtiden for Donetsk og Lugansk, og forholdene for folkene som bor der.

Jeg reagerte på at det var nettopp Svoboda som stod for volden. De har ikke vært de mest fremtredende i maktbruk, jeg har oppfattet dem som den parlamentariske delen av de nasjonalistiske høyrekreftene i Ukraina, jeg måtte sjekke noen ganger for å få bekreftet at det virkelig var ledere herfra som deltok, og at dette var Svoboda, ikke Høyre sektor, som ville markedsføre seg selv. Mindre rolle i protestene spilte Ukrop, et av partiene sponset av oligarken Kolomoiskij, visstnok. Gjennom protestene har jeg også fått å vite at Svoboda har en militær fløy, som er en av de mange frivillige bataljonene som kjemper på ukrainsk side, det var noe jeg ikke var klar over.

Interessante artikler om protestene kan leses hos Peter Hitchens, i en blogg på MailOnSunday, og Andrej Khurkov, i The Guardian. Khurkov er en ellers sindig forfatter, som her lar seg forføre til å undersøke om sammenstøtene var fremprovosert av noen som vil Ukraina vondt. Han kommer frem til at det er det mest sannsynlig ikke, men bruker altså hele spalteplassen sin på å diskutere det.

Til slutt vil jeg ha med en liten bagatell, en liten hilsen fra ukrainske politikere til Russland. De ukrainske politikerne har store problemer med å få gjennomføre de øknomiske reformene som var lovet, store problemer med å få fart på Minsk2-avtalen eller på andre måter få fred i landet, men de jobbber raskt og effektivt når det gjelder å lage lover og vedtak som provoserer russere, i Russland og i resten av verden. Blant de tingene ukrainerne har hatt mest suksess med, er å skifte navn på gater. Nå har de skiftet navn på gaten der det russiske konsulatet i Kiev ligger. Nå heter den gaten: «De frivillige bataljoners gate».

Er det rart det er krig?