Kamper utenfor parlamentet i Kiev, og første skoledag i Donbass

1. september er første skoledag etter sommerferien for alle barn i Russland og Ukraina. Det er en høytidsdag, barna pynter seg og tar med blomster, skolen inviterer til fest. Foreldre og besteforeldre er også med. Særlig for barna som begynner på skolen for første gang er dette stort, slik som for vår niese i Kiev. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp denne dagen terroristene i Beslan valgte å slå til, tilbake i 2004, i en av de verste gisselaksjoner verden har sett. Den gang var det russiske barn som ble rammet. I år er det barna i Donbass som får festdagen ødelagt av krig og konflikt.

I den anledning har faktisk partene i konflikten blitt enige om å avslutte krigshandlingene i Donbass fra og med denne dagen, og gjøre et nytt forsøk på å respektere våpenhvileavtalen fra februar. Så langt ser det ut til å fungere bra. Rapportene om reduserte kamphandlinger begynte å komme inn allerede fra slutten av august, og siden første september har det ikke vært kamper av betydning. Det er meget gledelig, etter en skummel og faretruende opptrapping i august. Vi har nå – sannsynligvis – fått svaret på hva som var poenget med møtet mellom statslederne i Tyskland, Frankrike og Ukraina, i Berlin. Ukraina har fått klar beskjed om å overholde våpenhvilen, og gå videre med å gjennomføre betingelsene i Minsk2-avtalen. Deriblant ligger å endre konstitusjonen for å gi opprørsregionene en spesiell status med økt selvstyre.

Dette er noe Russland støtter, slik de støtter hele avtalen. Det er ikke de som er problemet for at den skal respekteres. Tvert i mot, så presser de på for å få innholdet i den gjennomført. Det var Putin selv som forhandlet den frem, og han har bred støtte i det russiske folk, både i dette og det meste andre han gjør. Det er også i Russlands interesse at situasjonen i Ukraina roer seg, og de kan begynne den lange veien mot noenlunde normale forbindelser med den vestlige verden igjen. Det er ikke i Russlands interesse at Ukraina går dukken, som noen liker å hevde. Det er heller ikke i Russlands interesse å okkupere Ukraina, eller deler av Ukraina, ut over Krim som allerede er annektert, og områdene i Donbass utenfor Kievs kontroll. Det er lite som tyder på at Russland er interessert i å overta disse områdene, og at de genuint ønsker at de skal tilhøre Ukraina, men ha den graden av selvstyret Minsk2 legger opp til. Om disse ønskene fra Russland kan aksepteres, tror jeg det er mulighet for fred i Ukraina. Om ikke, tror jeg det er langt frem.

I Ukraina er det langt fra samme harmoni og enighet som det er i Russland. De har også vært med på å forhandle frem Minsk2-avtalen, men det er ingen der som åpent tør si at de støtter den. Selv ikke president Porosjenko, som er ansvarlig for den. I Ukraina blir Minsk2 motarbeidet. Svært sterke krefter i landet ønsker ikke fred på de betingelser avtalen legger opp til, og de har støtte av sterke krefter i Washington. Minsk2 er for dem et nødvendig – eller til og med kanskje unødvendig – onde, for å vinne tid, og å reorganisere seg. For disse er det eneste akseptable full seier, det vil si Donbass tilbake under full ukrainsk kontroll, styrt av Kiev, som før, og noen vil heller ikke gi seg før også Krim er tilbake. Med disse er ikke noe kompromiss mulig.

Hvor sterke disse kreftene er og hvor farlige de kan være, fikk vi et eksempel på på mandag, da det ukrainske parlamentet skulle vedta en av betingelsene i Minsk2-avtalen. Det var den delen som gikk på økt selvstyre i Donbass, i parlamentet forkledd som «økt selvstyre i regionene». Ukrainsk side har forpliktet seg til å endre konstitusjonen for å gi Donbass mer autonomi. Med den sammensetningen det ukrainske parlamentet har nå virker det temmelig urealistisk. Porosjenko trenger et flertall han simpelthen ikke har.

Vedtaket det ble stemt over på mandag var så vagt som det kunne bli. Det lovet ingenting konkret, verken til Donbass eller de andre regionene, og var utformet generelt, ikke til spesifikt å gjelde Donetsk og Lugansk. Det var et vedtak og en avstemning som kunne kamufleres som den desentralisering det er allmenn enighet om landet trenger (Ukraina er – som Russland – svært sentralstyrt). Men i vedtaket lå også en åpning for senere vedtak som kunne resultere i det mange av de sterke pro-ukrainerne frykter mest, nemlig selvstyre i Donbass, og da et selvstyre som en dukkestat i regi av Russland.

Det var nok. I selve parlamentet ble det slåsskamp mellom parlamentsmedlemmer, som så ofte før i Ukraina, utenfor mellom demonstranter og politi. Slåsskamper inne viser at Ukraina har veldig langt igjen til å bli det demokratiet de sier de vil være, diskusjoner blir lett fysiske, ikke verbale. Slåsskampene utenfor viser hvor farlig Ukraina har blitt. De ble utkjempet med slagvåpen og granatater.

Parlamentet ligger i gaten som går fra Arsenalnaja ned til den store rus kjøringen i øvre ende av Khresjtsjatik, og videre ned til Posjtova Plosjad og  Kontraktova Plosjad. Det er ruten til buss 62, den deilige ruten fra dem botaniske hagen til Kontraktova. Den bussen tar vi ofte, i begge retninger. Den går like over Petsjersk, der vi bor. Også nå i den lange sommerferien vi hadde, tok vi den stadig vekk, og kjørte like ved siden av. Hver gang det var oppsamling av politi utenfor, eller demonstrasjoner i gatene, ble min Olia urolig. En gang foreslo hun at vi skulle ta Marsjrutka – drosjebuss – i stedet for trolleybuss nedover denne gaten, en drosjebuss (som er en van med busseter, praktisk talt) har lettere for å styre unna trøbbel, enn en trolleybuss, som er avhengig av kabelen sin. Hun ville aldri ha oss til å gå der.

Vårt lille barn, Ira, og jeg gikk der likevel, stadig vekk. Jeg mente det var trygt. Noen hundre meter bortenfor parlamentsbygningen er det et flott utsiktspunkt, i Marinskij-parken, der pleide vi å kjøpe kaffe. Jeg lurer på hvordan kaffeselgerne hadde det, når lyden av granater og rop fra slåsskamper nådde dem. Jeg lurer på om de stengte småkioskene sine, om folk trakk seg unna, eller om de gikk nærmere for å se.

Som alltid i slike situasjoner spriker rapportene om hva som egentlig hendte. Det gjelder selv her, hvor området kampene skjedde på er svært begrenset, og øyenvitnene stod like ved. Hendelsene er fanget både på foto, og på film, inkludert granaten som drepte politimennene. Det viste seg å bli flertall. Først døde en, på stedet, så en til, og enda en, av skadene. BBC rapporterte at en politmann fikk foten amputert fra kneet og ned. Rapportene om antall skadde kom til slutt opp i 120, hvorav 9-10 av dem alvorlig, som det står. Det var også journalister og reportere som ble skadd, noe som pleier å øke medieinteressen. Ellers var det politiet som tok støyten.

Demonstrantene sies å tilhøre det ytterliggående partiet Svoboda, eller Frihet. De var sentrale også under Maidan, med lederen Tsjernibog som en av tre stadig på podiet og på bilder i internasjonale medier (de andre to var bokseren Klitsjko fra partiet Udar, og den senere statsministeren Jatseniuk, den gang tilhørende Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko (hun med fletten), nå leder for sitt eget parti). Den gang satt det langt inne for vestlige medier å kalle disse folkene ultranasjonalister og høyreekstremister, rollen de hadde i revolusjonen ble bagatellisert, det politiske ståstedet problematisert. Det var russisk propaganda å kalle dem fascister.

Fortsatt kommer russisk propaganda raskt inn i diskusjonen. Dette vil bli brukt i russisk propaganda. Rollen til Svoboda og andre ultranasjonalistiske partier blir fortsatt bagatellisert. Olivier Caroll, i Independent, henter frem at Svoboda kom under 5 % forrige valg, under sperregrensen. Det er verdt å nevne i denne forbindelse at dette er mer enn norske SV. Det finnes dessuten flere ukrainske partier som er høyreradikale, populistiske og ultranasjonalistiske, deriblant Det radikale partiet til Oleg Lysjko. Han kom på andre plass i presidentvalget i fjor.

Med i historien må også at av partiene som sitter ved makten i parlamentet nå er det knapt noen som eksisterte ved forrige valg i 2012. Det finnes ikke partier med lange tradisjoner og lojale velgerbaser som hos oss, få partier overlever mer enn et par valg, før de skifter navn, slår seg sammen med noen eller går i oppløsning.

Det er en kjent historisk erkjennelse at revolusjoner ofte spiser sine egne. De som kommer til makten med vold blir også ofte fjernet med vold. Man kan godt hogge inn at både den nåværende presidenten og det nåværende parlamentet kom til makten ved valg, men grunnlaget for disse valgene var Maidan-protestene, og kampene som fulgte med dem. Den nåværende presidenten og parlamentet sitter utrygt for nye protester og kamper. Det er et ubehagelig faktum.

Uttalelser fra ukrainske statsledere og parlamentarikere etter vedtaket og sammenstøtene gir ingen grunn til optimisme. De har null tro på Minsk2, de handler under tvang, og motarbeider den i tanker, ord og gjerninger, som det heter i Bibelen. De er overhodet ikke interessert i å gi Donetsk og Lugansk noen form for selvstyre, de vil tvinge dem tilbake i folden, enten gjennom våpenmakt, eller ved å gjøre livene så vanskelig for de som fortsatt bor der, at de ikke skal ha noe valg. I intervju med vestlige medier kommer ordene lettest når de kan snakke om «terrorister», «separatister», «Russland» og «Polen». Det stokker seg for dem når de skal snakke om fremtiden for Donetsk og Lugansk, og forholdene for folkene som bor der.

Jeg reagerte på at det var nettopp Svoboda som stod for volden. De har ikke vært de mest fremtredende i maktbruk, jeg har oppfattet dem som den parlamentariske delen av de nasjonalistiske høyrekreftene i Ukraina, jeg måtte sjekke noen ganger for å få bekreftet at det virkelig var ledere herfra som deltok, og at dette var Svoboda, ikke Høyre sektor, som ville markedsføre seg selv. Mindre rolle i protestene spilte Ukrop, et av partiene sponset av oligarken Kolomoiskij, visstnok. Gjennom protestene har jeg også fått å vite at Svoboda har en militær fløy, som er en av de mange frivillige bataljonene som kjemper på ukrainsk side, det var noe jeg ikke var klar over.

Interessante artikler om protestene kan leses hos Peter Hitchens, i en blogg på MailOnSunday, og Andrej Khurkov, i The Guardian. Khurkov er en ellers sindig forfatter, som her lar seg forføre til å undersøke om sammenstøtene var fremprovosert av noen som vil Ukraina vondt. Han kommer frem til at det er det mest sannsynlig ikke, men bruker altså hele spalteplassen sin på å diskutere det.

Til slutt vil jeg ha med en liten bagatell, en liten hilsen fra ukrainske politikere til Russland. De ukrainske politikerne har store problemer med å få gjennomføre de øknomiske reformene som var lovet, store problemer med å få fart på Minsk2-avtalen eller på andre måter få fred i landet, men de jobbber raskt og effektivt når det gjelder å lage lover og vedtak som provoserer russere, i Russland og i resten av verden. Blant de tingene ukrainerne har hatt mest suksess med, er å skifte navn på gater. Nå har de skiftet navn på gaten der det russiske konsulatet i Kiev ligger. Nå heter den gaten: «De frivillige bataljoners gate».

Er det rart det er krig?