Et forsøk på å rense luften her på bloggen

Det foregår en opphetet diskusjon i kommentarfeltet i mange av postene. Jeg blir provosert så jeg skriver mens hodet koker, noe jeg vet godt jeg ikke bør gjøre, og jeg ser jeg provoserer folk jeg egentlig vil prøve å bli enige med, til vanvidd. Vi burde kanskje få til et møte en gang, for å renske luften, jeg har en mistanke mange av oss bor i samme region.

Jeg et ikke i nærheten av å kunne følge opp alle kommentarer fortløpende. Det provoserer ytterligere, og får mine kommentatorer til å tro jeg ikke respekterer dem, eller ignorerer spørsmål som er ubehagelige for meg. Saken er nok heller at jeg er barnefar i pappapermisjon, og med et hus under oppussing. Så jeg har andre ting å fylle tiden med. Jeg har laget til en side med lenker, så folk forhåpentligvis kan sjekke opp litt selv, og ikke ville ha meg til å gjøre rede for grunnforskning og elementære premisser. Man kan godt være uenig med meg, de fleste er jo det, men det er ikke tull og hjemmlaget kok-i-hop jeg serverer. Det er skikkelige saker, skrevet etter å ha vært interessert i Russland og russisk kultur og historie i en årrekke, og giftet meg med en kvinne fra Kiev. Jeg har også brukt svært mye tid på å oppdatere meg på Ukraina, og på alt som angår krisen der, etter at Maidan-revolusjonen brøt ut. Det er klart det da er provoserende når folk avviser hele premisset for diskusjonen, og ikke vil gå med på grunnlaget for situasjonen vi er i.

En av de tingene som åpenbart provoserer og som motstanden i kommentarfeltet er kontant mot, er når jeg skriver at NATO-utvidelsen som skjedde etter Sovjetunionens fall har gjort sikkerhetssituasjonen i Europa og verden farligere, fordi den isolerer og provoserer Russland. Det er bare å sjekke kommentarfeltene i de seneste postene, august og september, folk går varme i den, og ender vel egentlig opp med å sammenstille meg med Putin. Det er klart det et provoserende, når dette er en diskusjon som har pågått i 20 år, den er sett av alle som har fulgt med, og det er slett ikke noe jeg har fått inn i hodet fordi Putins propaganda har fortal meg det. Jeg jobber med en post som skal argumentere for dette skikkelig, så vi forhåpentligvis kan få lagt den død. Jeg har begynt å legge ut lenker på lenkesiden min, sjekk George Kennan, det vil komme flere, og det vil komme en skikkelig post. Man kan godt prøve å mene Russland ikke har grunn til å bli provosert, det mener mange med styrke her inne, men man kan ikke mene at USA og NATO ikke visste at Russland ville bli provosert, og at situasjonen kunne bli farlig, for det var noe de visste svært godt. Det er varslet av deres nærmeste rådgivere.

Lesere som ikke har sett kommentarene bør sjekke opp trådene der han som kaller seg «Anton» deltar. Han har et pro-russisk syn, og blir straks beskyldt for å være russer, på grunn av feil i norsken. I en av postene blir han skikkelig angrepet, han blir angrepet hver gang han deltar, men i posten Hjemme igjen til ukrainsk avtale med kreditorene (og mye mer), posten jeg skriver når jeg kommer hjem fra Kiev, der blir angrepet stygt. Han blir beskyldt for å være russisk troll, betalt av Kremlin, og jeg blir bedt å tenke meg om, siden jeg er enig med ham. Desto verre blir angrepet av at han som kaller seg Jens, selv er anonym, og fyrer løs med tungt skyts fra glasshus.

Anton skriver om sin bakgrunn, og det er nesten søkt hvor godt det passer til konflikten, født på Krim, kone fra Donbass, oppvokst i Moldova, studert i St. Petersburg, fot i alle leire, men han ender opp med å skrive fullt navn, arbeidsplass og telefonnummer. Så har altså folk angrepet ham for å være troll, og fullstendig avvist ham for å ha et legitimt syn på saken. Kommentatoren Karsten Herold er en skikkelig fyr, vi har fektet i mange tråder, i tråden det gjelder er vi til og med venner lite grann, han har en god oppklaring og en meget bra lenke til å forklare den ukrainske gjeldssituasjonen, og lånet til Russland. Men når han ber meg tenke meg om som har samme argument som Anton, så er det jo rett og slett fordi jeg har snakket med og fulgt med på mange folk fra Krim, Donbass og Russland, dette er akkurat sånn de snakker. Og jeg kan ikke fatte og begripe at når vi skal snakke om hvordan vi skal løse problemer i forskjellige områder i verden, så skal vi ikke ta hensyn til de som bor der.

Folk som bor i resten av Ukraina, de baltiske landene og alle andre som nå sier de føler seg truet, skal vi selvfølgelig også ta hensyn til. Men dette gjelder ikke dem. Dette er Krim, og dette er Donbass. Det er reelt at folket på Krim ønsker å høre til Russland, det er et soleklart flertall, til og med blant Krim-tatarene (her burde jeg hatt en lenke, men den blir vanskelig å finne, det var et ukrainsk parlamentsmedlem som skrev til en amerikansk senator at en majoritet av Krim-tatarene nå sympatiserer med Russland, fordi russerne bearbeidet dem og «gir dem rettigheter», jeg siterer ikke ordrett), som folk plutselig ble så opptatt av, da annekteringen var et faktum. Det bor en russisk minoritet i de baltiske landene også, de blir dårlig behandlet, men deres stemme blir ikke hørt, og de får samme behandling som Anton og meg «offer for russisk propaganda».

Det sier folk som ikke har vært der, ikke har snakket med dem, men som har levd sine liv i den vestlige verden og den vestlige medievirkeligheten. Der er det slik at du skal være ytterst forsiktig med hvordan du formulerer deg om folk fra kulturer der rasismen og anti-holdningen opp gjennom årene har vært stygg, men det er absolutt ingenting du ikke kan si, skrive eller mene om russere, og bli beskyldt for å være rasistisk eller fordomsfull. Ingen fotballspillere har fot bot for å uttale seg om russere, som Mario Balotelli fikk da han reporter et instagram-bilde med teksten «Super Mario – runs like a black man, collect coins like a jew».

I Ukraina går dette over alle grenser, i det politiske liv, og i mediene. Det er fritt frem å klandre alt som er vondt og vanskelig i Ukraina på Russland, og til å bagatellisere dødsfall i Odessa, på opposisjonspolitikere og mediefolk, og på soldater og sivile i Donbass, fordi de er «russere» eller «pro-russere». Ingen reagerer. Men reaksjonene kommer når noen forsøker å påpeke dette, slik jeg har gjort siden dette startet. Tvert i mot blir vi beskyldt for å være pro-Putin, anti-demokrati, og det som verre er, om noe kan være verre.

Jeg er provosert over alle grenser av dette. Jeg føler Ukraina er mitt land også, vi er der over to måneder i året, min kones familie bor der, det er en personlig konflikt for meg.

Men jeg er ikke russer. Jeg kjenner ikke på kroppen, men kan bare identifisere meg med rasismen de blir utsatt for, om det går an å kalle det rasisme, diskrimineringen, om det kan kalles diskriminering. Russland har gjort så mye vondt selv, og selv vært så rasistiske og diskriminerende opp gjennom sin historie, at de ikke godt kan bruke dette kortet. Noen vil til og med mene at det er på tide de får tilbakebetalt, noe av den verste russiske diskrimineringen skjedde jo nettopp i Ukraina, og i de baltiske landene. Nå får russerne smake sin egen medisin.

Etter min mening blir ikke forskjellsbehandlingen penere av at rollene nå er byttet om. Det russiske folk, den vanlige russer, kan ikke heller godt ta kolkitiv skyld for diskriminering iscenesatt av eliten og det russiske statsapparatet. Som kommentatoren Anton påpeker, så var forholdene i Ukraina og i de baltiske landene mye bedre enn i det meste av Russland, i Sovjettiden. I Ukraina var sågar forholdene bedre i Sovjettiden enn de er nå, bruttonasjonalprodukt har gått ned, vanlige folks inntekt og levekår har gått ned mer (den mindre kaken har blitt mer ujevnt fordelt, oligarkene og eliten har forsynt seg grovt).

Er det da rart at mange russere og folk som identifiserer seg med den russiske verden (slik mange registrerte ukrainere, særlig i sør og øst) nå har fått nok? De kjenner jo sin egen historie, og historien til landene rundt seg. De bodde der, de var der da det skjedde. Jeg er sikker på at mange lesere har smilt litt når de ser norske forhold og norsk historie omtalt i utenlandske medier, vi kjenner det jo, vi vet hvordan det er her. Russerne får ikke den muligheten, de må finne seg i vår versjon, at de er beboere i et ondt imperium, som mistet sin sjanse da det ikke klarte å få skikk på seg, etter det forrige onde imperiet de var en del av, Sovjetunionen, gikk i oppløsning. De må skjønne vi ser på dem som truende, for de «er jo det», mens de ikke har samme rett til å se på oss som truende, for «vi er jo vennlige».

Så er jeg klar over at Russland annekterte Krim, stikk i strid med all internasjonal lov, og at de støtter Donbass med våpen, utstyr og av og til mannskap, uten å innrømme det. Få andre land ville gjort noe slikt, Russland må også skjønne at det internasjonale samfunnet har rett og kanskje plikt til å reagere mot sånn oppførsel. Men EU og NATO og Ukraina har tonnevis av skyld de også, annekteringen og krigsstøtten ville aldri skjedd om Russland var blitt tatt med som en likeverdig partner i forhandlingene mellom EU og Ukraina, eller Maidan-demonstrantene hadde drevet det så langt at Janukovitsj ble styrtet. Det gjorde landet ustabilt, det har landet ikke tålt.

Alt dette var godt synlig på forhånd, for dem som ville se. Ingen kunne vente det skulle ende så til de grader katastrofalt, som det nå har gjort, men det er også utilgivelig optimisme å tro det skulle ende bra.

Så nå er djevlene sluppet ut. Motsetningene får herje. Det er fryktelig mange selcforsterkende, destruktive element i konflikten. De som hater og frykter Russland får se hva de er i stand til, midt i fleisen til et vantro internasjonalt samfunn, mens paranoide russere får bekreftet at det meste av verden er anti-russisk, og helst vil dem vondt. Ekstreme krefter har det letteste spillerommet, på begge sider vil det å mane til forsiktighet være å legge deg til rette for at fienden skal sluke deg. Det er ikke lett å få djevlene ned i esken igjen nå. Skaden har skjedd, for mange har for mye vondt å hevne.

Jeg har alltid sett på seg selv som moderat, en som søker kompromiss, men her har jeg endt opp som ekstremist. I kommentarfeltet fremstilles jeg av og til som syk, hjernevasket, håpløs, for å fremsette argumenter som er helt gjengse i hele den russiske verden. Krim og Donbass er en del av den russiske verden, som hele Ukraina er det, slik hele Europa og verden er full av områder som har vært del av flere kulturer og flere folks historie. Man ikke bare annulerte en regions historie fordi landegrensene endres. Krim og Donbass deler overhodet ikke den identiteten som den ukrainske stat legger opp til nå, det vet alle som har vært der, og det er noe man i anstendighetens navn er nødt å ta hensyn til. Folk som bor i de områdene må ha rett til å uttale hvordan de vil ha det, det burde være en selvfølge.

En kommentator det gjør mest vondt når blir sint er Erland, fordi jeg føler han har noe av det samme personlige engasjementet i saken som jeg, bare fra den andre siden. Han støtter den pro ukrainske delen av Ukraina, og vil at Ukraina skal ha minst mulig med Russland å gjøre. Han ser Russland som en plage, og argumenterer følsomt for det. Han har hisset seg opp over at jeg kaller denne konflikten et eksistensielt spørsmål for Russland (argumentet ble brukt for å begrunne min mening om at sanksjoner ikke vil virke), som om det ikke var et eksistensielt spørsmål for Ukraina. Jeg har ikke rukket å få svare på den kommentaren, noe som gjør vondt verre for ham. Det er ikke meningen, det er et tidsspørsmål, og trådene der han etterlyser kommentarer om dette er fulle av andre, kompliserte spørsmål jeg må bruke lang tid for å svare skikkelig på. Nå kommer svaret i en ny post, det er ufint, siden jeg benytter en mulighet han og de andre kommentatorene ikke har. Men det er gjort i beste hensikt, i et oppriktig forsøk på å rense luften, og skille mellom vesentlige og uvesentlige uenigheter.

For meg handler hele denne bloggen siste drøye halvannet året om hvor eksistensiell konflikten er for Ukraina. Jeg var svært tidlig ute med å varsle om at landet kunne rives i stykker og gå til grunne i denne krisen, de stod nær økonomisk kollaps da det hele begynte, og tåler ikke ustabiliteten og uroen den medfører. Landet tåler heller ingen åpen konflikt med Russland, uansett hvor nasjonalistisk og sterk i troen man er, det er bare å se på de to landenes ressurser, og hvor tett infiltrert handelen og økonomien er. Mye av dette er røverøkonomi og handel mellom oligarker, men det er nå en gang det som er ukrainsk økonomi, og det er dette som gir arbeidsplassene til folk. EU og USA er ikke i nærheten av å ha noe marked til å overta. Ingen i Europa vil kjøpe deler til russiske helikoptere, eller erstatte varer fra eget landbruk med varer fra Ukraina.

Krisen er også eksistensiell for Ukraina i hva som skal være ukrainsk identitet. Skal den være nasjonalistisk, pro ukrainsk, eller skal den være åpen for den russiske delen av ukrainsk kultur og historie, pro russisk, kan man kalle det, om ordet ikke er blitt negativt ladet. For ukrainske nasjonalister er spørsmålet en ren provokasjon, Ukraina er ukrainsk, selvfølgelig, russerne er overgripere og undertrykkelse. Men i dagens Ukraina bor det også mange millioner russere og ukrainere som mener det er en like stor provokasjon at den felles historien til Ukraina og Russland ikke skal bli tatt hensyn til, at russisk kultur er like viktig eller viktigere for hvem de føler de er, enn den ukrainske. Erland og hans likesinnede kan godt mene at det er den pro ukrainske delen av Ukraina som har retten, men han kan ikke vente at den pro russiske delen skal finne seg i det.

Ved parlamentsvalget i 2012 var den pro ukrainske og pro russiske delen av Ukraina delt omtrent på midten. Det er da ganske spesielt at i valget under de spesielle omstendighetene to år etter, så er den russiske delen så godt som utradert. Og den pro ukrainske delen som nå sitter med makten peiser på, brenner broer, og sørger for det skal være ingen vei tilbake, den russiske delen av ukrainsk identitet blir forsøkt visket bort gjennom lover, vedtak og propaganda. Det er i beste Sovjet-stil, tiden de liksom vil bort fra.

Det kan ikke gå godt. Jeg er dypt, dypt pessimistisk for hvordan dette vil ende. For Russland er det et eksistensielt spørsmål at Ukraina ikke blir med i NATO, så de kommer til å sørge for at set ikke skjer. De kommer også til å legge alle hindringer de kan i veien for at Ukraina kommer for tett opp til EU, for langt ut mot vest. Det siste jeg har sett er at Ukraina kommer med på sanksjonslisten for matproduktervi i Norge også er på, hvis. Ukraina underskriver neste skritt i samarbeidsavtalen.  Russland kjemper med de midler de har, og er ikke med i en PR-konkurranse.

For Ukraina er det et spørsmål om overlevelse, og i den veien som nå er staket ut for dem, er det ingen selvfølge. Jeg er som sagt dypt, dypt pessimistisk, og ser egentlig ingen realistiske muligheter for at det skal kunne gå bra.

Opprinnelig skulle denne posten handle om en gryende liten feide mellom statsminister Jatseniuk og den kontroversielle guvernøren i Odessa, Ssakashvili, den tidligere georgiske presidenten. Andre ting tok i idrettsfolk overhånd, jeg må rydde opp i alle kommentarene og beskyldningene, og forsøke å finne et eventuelt felles grunnlag å diskutere ut i fra. Dette var et forsøk på det.

Advertisements

4 comments on “Et forsøk på å rense luften her på bloggen

  1. Anton sier:

    Hei Esalen! Først og fremst ville jeg takke deg for støtten. det er vel slik at de fleste av oss har sluttet å delta i debattfeltene, grunnet stigmatisering og total avvisning av våres syn. I utgangspunktet tenkte jeg bare følge din blogg som informasjonskilde. Fordi du er der, og du har ikke bias som vi russere kan ha. Så ble jeg provosert å svare og så rullet det videre. Folk er helt uvillig å forstå at man kan ha en helt annen verdens bilde, trass at den bygges på samme prinsipper.Det er akkuratt de samme poeng innenfor moral, folkerett, rettferd og menneskeverd som ligger i grunnen av det russiske forestillingen av situasjonen i Ukraina. Akkuratt de samme verdier ligger i grunn til russisk reaksjon. Vi er snille mennesker vi og. Men våres verdens bild ser slik ut. Jeg husker min første reaksjon når jeg så første demonstranter på Maidan plassen i oktober 2013. Da sa jeg til kone at det blir borgerkrig i Ukraina. Og jeg er helt sikker på at alle parter som helte bensinen på bålen visste hva dette kommer å utvikles til. Man viste ju at dette handler først og fremst om oppgjør mellom klaner som kan ikke vente til neste valg. De som tatt EU-vennelig maske spilte rett og slett på vesten fåfenge. Klart man må støtte de som erklærer sin kjærlighet. Helt ukritisk og uten realitetssjekk. Men nok med det. Jeg synes at i det norske debatten mangler god representasjon som kunne fremme russisk syn på saken, uten å bli anklaget for et eller annet. Våres tro på treenighet av de tre øst-slaviske folk har god feste både i historia og i hverdagen.Mange av oss, russiske borgere har familie i Ukraina, en tredjedel av våre parlamentarikere har ukrainsk klingende navn, og halvparten av russiske pop-kulturen har røtter i Ukraina, likeså en stor del av det klassiske. Vi har aldig sett på oss som ulike nasjoner, uten som en nasjon fordelt på flere land, hvor grenser er dratt ganske tilfeldig. Vi kjenner ikke igjen oss i det bildet som males i norske medier, vi kjenner ikke igjen de forklaringer, vi skjønner ikke hvordan man kan se gjennom fingrer …., vi skjønner ikke hvorfor Russlands syn på saken er mindre verdt. Vi har vært sammen med det som er Ukraina nå (eller deler av Ukraina) i over 1000 år. det må være verdt noe. Særlig i et land som har aldri vært i konflikt med Russland, som kan stolt si at Russisk-Norsk grense er den eneste i Europa som har aldri vært en objekt til militær konfrontasjon. skall man forkaste den erfaringen, isteden for å bygge på den?

  2. Erland sier:

    Jeg er enig i at norsk medias framstilling av konflikten har en viss slagside. Allikevel vil jeg påstå at det IKKE er vanskelig å finne eksempler balansert framstilling. Så du overdriver.

    Så et konkret spørsmål; hva mener du om de millioner av øst-slavere i Ukraina som IKKE deler ditt syn? Som IKKE vil være i Russlands interessesfære, men kanskje heller vil søke samarbeid mot vest?

    Et spørsmål til; har du en ide om løsning på konflikten?

  3. Dan sier:

    Jeg er ikke med på den store debatten, for jeg deler stort sett Esalen sitt syn på denne saken. Att man kan t.d påstå att norsk media fremstiller krisen på en balansert måte, det er for meg totalt uforståelig. Jeg har snakket med kamerater om denne og de leser mest på vg og de normale informasjonskanalene. Når jeg forteller mere inngående hva dette går ut på, mine erfaringer fra Russland ( media, folk som bor der) + nå mine erfaringer Ukraine ( folk som er fra både øst og vest), så forstår de ikke helt med det samme hva jeg prater om. Jeg har derfor vansklig for å forstå hvordan man kan si att man finner balansert fremstilling på krisen i norsk media. Det meste i norsk media blir fremstilt med Putin som en skurk og Ukraina som det store offeret og hvor ting går i positiv retning. Sannheten er jo noe helt annet, iallefall når det kommer til folkene som styrer Ukraina.
    Da jeg sist var i Ukraina ( litt over 1mnd siden), så hadde jeg en lang diskusjon med en kar som var veldig reflektert over krisen. Det gjorde meg bare enda mere overbevist om att det vi får servert i norsk media så absolutt ikke er balansert. Han var kanskje voldsomt negativ til utvikling og hvordan dette ville ende, men frykten er reell. Han var ansatt i statlig bedrift og vurderer nå faktisk å slutte pga han er redd for å bli kallt inn til militæret og måtte delta i krigen. Det er så vansklig å sette ord på følelelsene rundt dette, men jeg har enda ikke møtt en person som er «for» denne krigen og tror noe godt kommer ut av det ( eneste jeg har møtt er en som var veldig for å IKKE bruke russisk som språk). De fleste mener de som sitter å regjerer er de samme skurkene som alltid har sittet der og vi i vesten forstår altfor lite av hvordan dette fungerer og hva som egentlig skjer. Dette er ikke mine ord, men er kort oppsummering etter å snakket med ganske så mange personer. En nær venn jeg snakker med sier også att man må snakke russisk for å få en god jobb. Dette med att ukrainsk blir mere og mere viktig, de sa hun bare vare noe vås som vi i vesten trodde. Om det er hun som tar feil det vet jeg ikke, men det var iallefall stor forskjell mellom store ord fra parlamentet og den virkelig verd. Jeg stusset litt over dette selv pga jeg trodde nasjonalismen og ukrainsk ble mere og mere dyrket, men i arbeidslivet, så var visst realiteten en annen ifølge henne.
    Liten digresjon, men allikavell.

    Jeg synes også Esalen blir trykt voldsomt mot veggen til tider og mange henger seg ofte opp i «uviktige» kommentarer og ikke ser det store bildet, men dette får bli min mening. Jeg leser jo alt som blir skrevet, men ikke alltid jeg deltar aktivt i debatten pga det er flere her som kan mere inngående og jeg har ikke nok grunnlag for å delta aktivt. Min erfaringer er ikke fra historie stuider eller bøker, kun utelukkende fra denne bloggen, normal kunnskap om historie, egne erfaringer fra ulike plasser i Russland og Ukraina.
    Jeg har t.d enda ikke møtt noen som er har voldsomt imot att Krim gikk til Russland. Mesteparten forstår hvorfor og historien og vil helst ha fred. Mange flykter fra Ukraina til Russland pga nettopp det som blir nevnt her på bloggen, att russere blir «utstøtt». Så kan man si hvorfor jeg vet dette og hva jeg mener med utstøtt, men jeg har ikke andre kilder enn ord fra dette det gjelder og har ikke gravd mere i materien pga synes det blir ufint mot de det gjelder.

    Jeg er veldig kritisk til hvordan dette ender, særlig mht den endelig voteringen over økt selvstyre i Donbass. Går ikke den gjennom, så vet jeg ikke helt hvordan situasjonen fortoner seg. Jeg håper bare vi kan ha en konstruktiv debatt her på forumet. Det være seg Nato utvidelse, konflikten i Ukraina, USA sin innblanding og hvordan konflikten faktisk blir dekt. For min del synes jeg det er trist de rammende i øst ukraina ikke får mere oppmerksomhet. Området er i krig, de mangler mye og vi gir blaffen virker det som. Folkene trenger hjelp, men så vidt jeg vet, så er det Russland som bistår mest ( men mulig jeg tar feil eller ting har bedret seg mht bistand). Krisen er stor og reell og det er jammen ikke bare Russland sin feil, slik mange enkelt oppsummerer.

    Noen ord.

  4. Jens sier:

    Hei Esalen,

    mitt anliggende er ikke få venner her på bloggen, men å påpeke det når du serverer løgner. Da stiller jeg spørsmål til deg, som du beleilig unnviker til dags dato. Å foreslå at jeg selv skal slå opp svarene på spørsmålene mine gjennom lenker du legger ut er en morsom vri på det hele! Jeg vet svarene på de spørsmålene jeg har stilt deg, men ville se om du kunne utøve noe selvinnsikt ved å kikke nærmere på sannhetsgehalten av det du serverer. Det har du ikke ønsket. Ikke ta det personlig når jeg påpeker dette, Esalen. For meg er dette et diskusjonsforum, ikke en venneblogg.

    Du skriver: «Og jeg kan ikke fatte og begripe at når vi skal snakke om hvordan vi skal løse problemer i forskjellige områder i verden, så skal vi ikke ta hensyn til de som bor der.» Ja, klart skal man ta hensyn til de som bor der. Men å ta hensyn til de som bor der, betyr det å invadere et land militært? Tsjetjenia comes to mind. Rørende hvor mye hensyn Russland tok til de som bor der da de hadde ønsker som gikk på tvers av Tsarenes interesser. En mer grusom og hensynsløs bombing enn den som fant sted der har Europa ikke sett siden 2. verdenskrig, og knapt nok da. Så bra at Putin tenker på å ta hensyn til befolkningens ønsker! Lenge leve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s