Norsk samvittighet

I dag stod det en interessant leder i Stavanger Aftenblad. «Med bomber for det gode» het den, og den handlet om krigen i Libya i 2011, der norske kampfly også var med. Mandatet til NATO-styrkene var å beskytte sivilbefolkningen i Libya, men som Aftenbladet skriver var det i realiteten en støtte til opprørsgruppene i landet, og en amerikansk-ledet aksjon for å få fjernet diktatoren Ghaddaffi, og hans regime. Det er en form for aksjon amerikanerne har lang erfaring med, hvis en leder i et land er et problem, så kvitter de seg med lederen – og dermed problemet. Som oftest er det i det godes navn, for demokrati og menneskerettigheter, men i mange tilfeller kommer det verken demokrati eller menneskerettigheter ut av det. Siden 2000 har amerikanerne heller gjort vondt verre, med Irak og Libya som de store skrekkeksemplene.

Aftenbladet skriver også om Afrika-kjenneren Terje Tvedt som har kommet med nådeløs kritikk av Norges rolle i Libya. I følge Tvedt bør både Storting og regjering granskes for denne krigsdeltakelsen. Aftenbladet siterer: Gapet mellom offentlig entusiasme for krigen og resultatene av den avdekker urovekkende trekk ved norsk mentalitetshistorie og det politiske lederskaps verdensbilder og selvbilder.

Krigen i Libya ble ført av en politisk venstreregjering der tidligere anti-krig og anti-NATO SV var med. Det viser hvor dypt krisen sittter, om man ønsker at Norge ikke skal engasjere seg i kriger i andre deler av verden, så finnes det ingen partier å stemme på. Miljøpartiet De grønne er et mulig unntak, og her er kanskje noe av grunnen til at de har fått økt oppslutningen sin så veldig. I De grønne er krigsmotstanden sterk, men også de stemte for å sende militært personell til Midt-Østen for å drive opplæring i kampen mot IS. Partileder Rasmus Hansson gav etter for presset av et samlet Storting, og ville ikke være den eneste som stemte i mot. Det høres jo også fornuftig ut, å bekjempe IS på et vis. Men også dette er saker vi vet veldig lite om, verken vi i befolkningen eller politikerne kan si vi har særlig kontroll over hva slags folk som egentlig deltar i denne «opplæringen», og hva som vil bli av dem etterpå. Hittil har også den amerikanskledede soldatopplæringen i Midt-Østen vært en gedigen fiasko, som BBC har dekket sporadisk de siste få månedene.

Å sende militært opplæringspersonell er også strategien fra USA og deres nærmeste allierte i Ukraina. Her følger jeg godt med, og er dundrende i mot. Det er å leke med ild der bomber er, og kan vanskelig gjøre annet enn å forverre og forlenge krisen. Det er også interessant å se hvor raskt det har gått fra å være noe som «ikke var aktuelt», som»ingen egentlig ønsket», til å bli den aksepterte situasjonen på bakken.

Aftenbladet avslutter lederen sin ved å skrive at Terje Tvedt etterlyser debatt og selvransaking, og at dette er på sin plass, fordi «alt dessverre tyder på at situasjonar som den i Libya vil koma igjen og igjen».

Den slags selvransakinger er Norge mestere i. Vi drøfter og ransaker gjerne våre feil i fortiden, men nåde dem som antyder at Norge og NATO er på ville veier også i dagens internasjonale politikk. Den som foreslår å endre kurs kan vente seg å føle massens vrede.