Ekstrem oppussing

I går var en spesiell dag. Klokken 1400 stod jeg nede på Coop Mega på Brueland, et par kilometer hjemmefra, med bil som varslet jeg måtte kjøre til nærmeste ladestasjon, telefon hjemme på lading, min datter med meg, min kone inne i butikken et sted for å kjøpe materialer vi trengte til det store arbeidet foran oss, foran henne. Hjemme var den ene sideveggen blottlagt, glavaisolasjonen hang åpen ut i verden. I morgen var det meldt regn.

Min kone er fantastisk. Hva hun gjorde denne dagen er et av mange eksempel på det. Men hun klarer seg ikke godt under press og stress, blir det for mye, klikker hun. Så alt må være rolig og greit. Nå var det klart det var press og stress, hun hadde åpnet veggen helt dagen i forveien, tatt vekk asfaltplatene, men møtt på et problem med et feste i takbjelkene, det hang så godt fast at hun fikk det ikke løs. Dermed fikk hun ikke tatt bort alle platene helt, og dermed heller ikke lagt på ny isolasjon og nye plater. Håndverkeren vår var reist på ferie til Polen. I morgen og fremover var det ventet regn.

Ærendet vi hadde ute var å hente et barnesete vi kjøpte på Finn.no, sjekke om vi fant en lue vi hadde kjøpt til 50 kr på Helgø, og så glemt i handlevognen der, og altså disse materialene på Bygg og bo. Luen stresset henne enormt, det var jeg som la varene i bilen, vi hadde kjøpt mange brød på tilbud, mange pakker med bleier, og mens jeg romstrerte for å få god plass til alt, glemte jeg hele luen. Det ergret henne enormt, slik en fin lue, og billig.

Så det stod jeg og tenkte, hvordan gjør vi dette. Olia ville ha meg til å hjelpe henne med festet for takbjelkene, bjelkestol, heter det visst, jeg skulle hjelpe henne å få den løs. Vi skulle jobbe sammen for å få veggen opp igjen før regnet. Men så var det vår lille datter, Irina, hun blir straks urolig om mor og far ikke har tid, om vi vil sette henne vekk, om vi er litt stresset. Vi kunne finne barnevakt til henne, men det er ikke pent på kort varsel, og dette var onsdag, jobbedag for min mor. Jeg hadde ikke lading nok i bilen heller, til å kjøre frem og tilbake til Klepp stasjon to ganger. Så mor ville blitt nødt til å kjøre, noe vi ønsket det skulle være slutt på, med bilkjøpet. Søster Tonje kunne sikkert også passet, men vi bør være litt forsiktige med alltid å trekke de andre inn i våre akuttsituasjoner. Det er ikke så lenge siden vi kjøpte bilen, og de måtte redde oss. Min kone Olia var også vekk, vi fant henne ikke i bilen.

Det er i slike øyeblikk man kjenner man lever, tenkte jeg, der jeg stod den fine høstdagen, med lille Irina, som ikke skjønte noen ting av problemene vi stod i, men som hadde sitt eget problem, og det var at hun var i ferd med å bli sulten og trøtt. I Sandveparken stod løvtrærne i høstfargene, fulle av bladet. På en eller annen måte måtte vi løse problemet, det måtte bli løst, vi hadde ettermiddagen, kvelden og natten.

Irina sovnet i bilen på vei hjem. Så da hadde vi kort tid på oss. Jeg foreslo å legge Irina over i vognen, der ville hun sove lenger, men det ville bety at vi måtte kle på henne bedre, og da ville vi vekke henne. Hun sov i bilen. Jeg var også sulten, og spiste raskt noen skiver på kjøkkenbenken, stående. Så var det ut og prøve å få løsnet bjelkestolene, som det heter, bjelkefestene, i taket.

Jeg hadde ingen sjanse til det, selvsagt. Jeg følte det som om jeg bare latet som jeg prøvde, der i toppen av gardintrappen. Jeg brukte hammer og brekkjern, og forsøkte liksom å vippe opp festet, så jeg kunne få tak i spikeren, som var festet helt inn, helt fast. Og jeg visste at her nyttet det ikke å late som, dette måtte ut, så den nye isolasjonen og asfaltplatene kunne komme opp før regnet.

Så våknet Irina, som ventet for tidlig. Hun sover ikke godt i bilen når den står i ro. Jeg foreslo for Olia bare å droppe å fjerne disse bjelkestolene, bare la de siste restene av asfaltplater ligge, og legge den nye isolasjonen oppå, det måtte da være greit. Irina gråt, Olia var helt uenig, jeg mente det var riktig, jeg er jo også litt engstelig med huset, kanskje det bare er best å la tingene være som de var, det var nok en tanke med det. Men jeg ble sendt ut med vognen og Irina, for Olia var ikke dette noe å diskutere. I lyden av barnegråt var det ingen nytte i, heller.

Rundt vannet begynte jeg i kortbukse. Det var sol og pent vær, men kaldt. Irina viste ingen tegn til å sove. De russiske glosene jeg forsøker å lære begynte å få fart på seg, endelig begynte jeg å bevege meg ned mot null, å ha en slags kontroll på alle. Mot slutten tok jeg Irina ut av vognen, og lot henne gå selv. Det gikk atskillig saktere. Da det mørknet kom det en del kommentarer om at sommeren var slutt, kortbukse ikke rett antrekk. Det var vanskelig å være uenig i det, kaldt som det var, uten sol.

Jeg kom hjem, og fant at Olia hadde fått løsnet bjelkestolene, men ikke gjort noe mer. Glavaisolasjonen hang ennå åpen. Ikke bra om det ble regn, som det var meldt dagen etter. Klokken var litt over fem, Olia satt og spiste, trøtt. Jeg viste henne værmeldingen. Uten et ord gikk hun ut, uten å fullføre måltidet, – som jeg skulle ønske jeg kunne sove, sa hun forresten, så gikk hun. Det var tid for ekstrem oppussing.

Vi var helter alle tre i det som fulgte. Olia selvsagt mest, legge på ny isolasjon og asfaltplater alene i mørket, langt utover natten, det er ekstremt. Jeg bidro med å holde lille Irina under kontroll, lose henne gjennom kvelden. Irina var helt med å klare sin første kveld, helt uten mor.

Jeg hadde full oppmerksomhet mot barnet. Hun måtte ikke gråte, for da kunne Olia bli stresset, og komme inn. Irina pleier ikke sovne uten brystet til mor, i siste instans er alltid det redningen. Det er bortimot umulig for andre å klare det. I dag var det nødvendig.

Jeg brukte alle triksene. Jeg matet henne, laks, favoritten, som vi uansett hadde planlagt. Deretter var det å holde henne i aktivitet, alltid finne på noe morsomt, tilby noe nytt og spennende. Det var lekene hennes. Så liker hun å bli kastet rundt i sengen. Når det røyner på er det mobiltelefoner, YouTube, da begynner det å bli krevende for viderekommende. I veggen hørte vi Olia banke, platene komme opp. Men det var ingen antydning til at hun skulle bli ferdig.

Jeg husker ikke om klokken var elleve eller tolv da jeg bestemte meg for å bade henne. Da går det alltid litt tid. Det liker hun godt. Kanskje gikk det en halvtime, med det. Så var det på med en varm bamsedrakt, som også fungerer godt som pysjamas. Når mor kommer inn, er det rett i seng. Men mor var utenfor og banket og hamret, ingen antydning til at hun var i ferd med å bli ferdig.

Etter midnatt var det bare YouTube og russisk tegnefilm som gjaldt. Det er også en sang hun liker godt, Pust vsegda budet mama, «la det alltid være mor», for å oversette direkte. Favorittegnefilmen er Vot tak Tigr, «se her for en tiger», eller «so tiger», som det ble oversatt til engelsk, de tre russiske ordene er vanskelige å oversette til andre språk, de betyr liksom ikke akkurat det samme som det de blir oversatt til. Filmen handler om en liten kattunge som blir jaget av en hundevalp, og som drømmer om å være en farlig tiger, for selv å være en som skremmer. Siden katten er stripete, bestemmer den seg for å opptre som en tiger og være farlig, uten at det går særlig bra, selvsagt. Ingen blir redde, utenom en liten mus, som moren voksent sier er redd for katter uansett. Den lille katten bestemmer seg for bare å være seg selv, i god, sovjetisk moral fra 1960-tallet. En fin film. Mye kjekkere enn de nye, dataanimerte, sjelløse tegnefilmene, synes jeg.

 

Resten kommer…

Min Sony Xperia Z5

Nå har jeg hatt mobiltelefonen en uke, Sony Xperia Z5, og er ferdig med førsteinntrykkene. Her er min opplevelse av den så langt.

Kategorien Data og teknikk viser andre poster jeg har skrevet om mobiltelefoner og data. Den første i serien, Sony Xperia Z, skrev jeg om da den kom, og jeg kjøpte den. Jeg har hatt mine problemer med den, lading, GPS og veldig rask tømming av batteri, noe som alt sammen har vært feil, og ikke noe som karakteriserer telefonen som den skulle være. Når den har fungert, har Sony Xperia Z vært veldig bra. Bildene har vært førsteklasses når det har vært godt og når det har vært greit lys, og den har også kunnet gjøre alt jeg har ønsket av en telefon. Men ladingen ble etter hvert et så stort problem at jeg klippet i stykker simkortet, og satte det i mors gamle iPhone5, som bruker nanokort, mens den versjonen av Sony bruker micro. Dermed kunne jeg ikke bruke telefonen som telefon når jeg av Siba-forretningen jeg kjøpte telefonen i, gav meg en ladeledning som fungerte. Andre ting som har irritert litt med den første sonyen er alle plasthengslene som må av og på for å koble til hodetelefoner og lading, og så fikk jeg tidlig en liten slags ripe i skjermen. Allikevel var det råflott å kjøpe ny, jeg må si det.

Sony Xperia Z5 kjennes som en så stor forbedring som de andre telefonene mine har vært, det er et like stort skritt fremover. Jeg husker første gang jeg fikk en Nokia-telefon som kunne ta bilder som var verdt noe, første gang det ble et poeng å ta bilder med telefonen. Denne kunne også spille av musikk, mp3-filer, skjønt, minnet var ikke større enn at det var plass til få. Å surfe på nettet eller skrive notater var så tregt at det ikke var hensiktsmessig. Kart og GPS var bare tull. Det ble revolusjonert med iPhone 4, den første smarttelefonen hos meg, som kvalifiserte til navnet. Her kunne jeg gjøre alt, og alt fungerte helt fint. Jeg hadde ikke skiftet ut denne telefonen om den ikke var blitt vannskadet. Denne telefonen tok også bilder som var så gode at det ikke lenger var nødvendig å ta med lommekameraet, telefonen ble kameraet. Sony Xperia Z tok det et skritt videre, med bilder som var bedre enn lommekameraet, større skjerm, raskere internett, og med rikelig plass for foredrag og musikk. Iphone var imidlertid betraktelig bedre på Podcast, det vil jeg ta med. Apple er også mye bedre på bøker, skjønt dette er noe jeg leser på nettbrett, ikke på telefonen.

Med Sony Xperia Z5 har jeg fått en telefon som tar mye bedre bilder enn de gamle lommekameraene. Skjermen er også akkurat som den skal være, størrelsen, lysstyrken og fargene føles helt riktig. Det er fristende å bare knipse av samme hva man stiller inn på, de enkleste motiv blir liksom interessante fotografert med denne telefonen. Ulikt forgjengeren fotograferer den også utmerket innendørs, den klarer å zoome og det er poeng å zoome, bildene beholder sin skarphet gjennom datatriks. Den mye omtalte autofokusen på 0,03 sekund gjør også at man ikke trenger være så nøye på å holde kameraet stødig, dette er kamera som fikser bildene bra for deg. Jeg skal legge ut bilder på den engelske avlastningsbloggen jeg har, bilder fra høsten her i Rogaland, enkle hverdagsbilder, flotte på kameraet. Sony tilbyr også en rekke finesser og triks, mye moro man kan gjøre både før og etter bildene blir tatt, noe som piffer opp enkelte motiv, men også fort kan ende opp med å bli en effektiv tidstyv. Kameraet var noe av hovedgrunnen til å oppgradere, og med det er jeg også virkelig fornøyd. Kameraet på den gamle telefonen var bra, dette er enormt mye bedre. Skjermen er også bedre. Det er rett og slett råflott.

Batteriet skal også ha blitt bedre, men her må jeg si jeg er litt skuffet. Bortsett fra den perioden batteriet tappet seg ut med en gang har jeg vært fornøyd med den første xperiaen jeg hadde. Jeg pleide å lade etter et par dager, eller mer. Det var sjelden problem jeg gikk tom. Den gang det var et problem, var det Google Play som tappet, kunne jeg se av telefonens egen oversikt over batteribruk. Det var en programmeringsfeil mer enn noe annet, og etter en eller annen oppdatering, forsvant problemet helt. Selv nå når telefonen er to år gammel varer batteriet lenge og vel på en fullading.

Den første uken har den nye telefonen min strevd litt med å holde det gående på ladingene sine. Det hender det er ekstra ting å gjøre for en ny telefon, programmer og ting som må plass, ting som skjer i bakgrunnen, innstillinger man har feil, så jeg må vente å se litt før batteriet får sin dom. Å overføre innholdet på den gamle telefonen til den nye, laste ned apper, få alt klart, gjorde at telefonen sank fra 100% til 84 % på ladningen. Det er bra. Men da jeg lørdag skulle gå rundt Frøylandsvannet, som er på cirka 16 kilometer, etter å ha hatt en høsttur med rikelig fotografering fredagen, så sank batteriet fra noe over tretti prosent til null og utladet. Det er ikke bra.

På denne turen hadde jeg på Endomondo, en treningsapp med GPS, jeg prøvde noen gloser fra Anki, det krever ikke mye motorkraft, men det krever at skjermen er på, så jeg ser glosene. Jeg fotograferte litt, og når Irina sov, så hørte jeg på foredrag om første verdenskrig. Å høre musikk og foredrag uten bruk av nett er aldri krevende for en telefon, jeg har inntrykk av at det var treningsprogrammet telefonen ikke fikk til effektivt. Jeg besøkte min mor og min søster på veien. Hos min søster Tonje sa stemmen på Endomondo hele tiden «GPS er inne», «GPS er ute», til jeg fikk slått den av. Da jeg kom frem til mor på andre siden av vannet, var batteriet på 8 %. Etter å ha spist grøt og drukket kaffe, så var den på null, telefonen var skrudd av. Jeg synes det er dårlig. Jeg hadde satt på alle strømsparingsfunksjoner jeg kunne finne, lav lysstyrke på skjermen, ingen WiFi, ingenting.

Telefonen er kraftig, alt går raskt med den, men det kan se ut som den er satt opp slik at en del av den krever vel mye arbeid. Det går på bekostning av batteriet. Å skifte innstilling på kameraet, for eksempel, ser ut til å koste store krefter, og det er akkurat som om jeg vil være litt forsiktig med å ha for mange programmer åpne på en gang, eller skifte for mye i mellom dem. Dette var ting jeg greit kunne gjøre, og gjorde, med den første telefonen fra Xperia-serien til Sony. Jeg vil vente å se om dette er innkjøringsproblemer for Xperia 5, der batteriet skal være kraftigere, og skal vare lenger. På turene i dag og i går var det bedring, men ikke nok til at telefonen ennå klarer å gå de to dagene reklamen sier at den skal.

Andre ting Sony har fått skryt for med denne telefonen er utformingen av og plasseringen av knappene. Telefonen ser riktig stilig ut, mye bedre enn den første, og knappene er også mer diskret og fint plassert. De er enkle å finne frem til med fingrene, og det er en dedikert knapp for å ta bilde. Sony har også fått fingeravtrykkleser, den instalerte jeg, men skrudde av, siden det med den tok noen sekunder hver gang for telefonen å åpne seg. For meg som skrur telefonen mye av og på, for eksempel når jeg øver russiske gloser på Anki, er disse sekundene bare dumme. Uten denne sikringen skrur telefonen seg på øyeblikkelig straks man trykker på hovedknappen, raskt klar til bruk. Det liker jeg godt.

Finessene med denne telefonen er ellers mye av de samme som i hele serien. De følger de samme programvareoppdateringene, slik også Apple-telefonene gjør. Jeg synes etter hvert Sony har funnet frem til et veldig brukervennlig oppsett, sammen med Google, telefonen er slik at man har liksom lyst til å bruke den, lyst til å leke med den. Den er lynrask, innbydende å lese på, bilder og film er gnistrende klare, ber om å bli sett på, og med 32 GB internminne og opptil 200 GB ekstern er det heller ikke trangt om plassen. Jeg liker godt at på Androidtelefonene er det bare å fylle opp med alt man har på PCen, mye enklere enn hos Apple.

Jeg tror dette blir den siste telefonen for meg på en stund. Jeg kan ikke se hva ytterligere jeg skal håpe på. Kameraet tar litt dårlige bilder i blitz utendørs i høstmørket, men hvilket kamera gjør ikke det. Jeg er også ganske sikker på at det finnes veier rundt, om man virkelig vil ha mørkebilder. Man trenger også lengre eksponeringstid og stativ for å få det skikkelig til, Blitz ber om å bli dårlig. Det var to store kjøp jeg gjorde mandag for en uke siden, bil og mobiltelefon. Begge kjøpte jeg for å ha en stund, og begge er jeg veldig godt fornøyd med. Det gjør at jeg bare har lyst til å komme meg opp om morgenen, komme i gang. Sånn skal det være.

Jeg regner med å komme med en mer detaljert omtale av telefonen senere, men vet det er trangt med tiden, og jeg har mye annet å skrive også, den tiden jeg har til det.

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!

 

 

 

Forbannede Ukraina

Jeg begynte posten onsdag 23. oktober, men ble avbrutt i avsnittet om Saakashvili. Resten er lagt til tirsdag morgen 27. oktober. I mellomtiden var det kommet til et par kommentarer som jeg så skal svare på.

*

For snart to år siden begynte protester på den sentrale plassen i Kiev. De ble utløst av at Ukrainas daværende president, Viktor Janukovitsj, ikke ville skrive under på en samarbeidsavtale med EU, men i stedet valgte å lene seg til Russland. Verken demonstrantene eller de vestlige landene som støttet dem hadde noen særlig innsikt i hva de to avtalene besto i, den EU tilbød og den Russland tilbød, men lot seg veldig raskt og veldig lettvint overbevise om at EU betydde europeisk standard på levekår og verdier, mens Russland var en vei tilbake til Sovjettiden. Demonstrantene okkuperte sentrum av Kiev i månedsvis, sterkt støttet av Europa og av USA, og av Norge, som ikke tillot den sittende og valgte presidenten noen metoder for å få slutt på demonstrasjonene, andre enn at han selv måtte gå av, ett år før han uansett ville gå av om han bare tapte det neste valget. Voldelige og fascistiske tendenser hos demomstrantene ble fullstendig ignorert, mens ethvert fysisk angrep og forsvar av sikkerhetsstyrkene ble vist på TV og i avisene, og fordømt på det kraftigste. Da president Janukovitsj bokstavlig talt ble jaget bort – dagen etter han hadde kommet frem til en avtale med demonstrantene, Russland og representanter fra EU – ble det nye regimet øyeblikkelig velsignet og anerkjent. Ingen ofret en seriøs tanke om hvordan dette nye – og nasjonalistiske – regimet egentlig skulle kunne fungere i et delt og splittet land som Ukraina, og alle som forsøke å uttrykke noen seriøse tanker om dette ble effektivt plassert i båsen for «russisk propaganda» og for å være «for Putin».

Jeg er forbannet.

Ukraina er nå ødelagt. De som den gang støttet demonstrasjonene har ingenting å svare for, ingen norske medier spør utenriksminister Børge Brende om hva han egentlig tenkte på, da han på norsk TV sa at president Janukovitsj måtte gå av, hva visste han egentlig om de nye som skulle overta? Om Jatseniuk? Porosjenko? Vi som den gang kritiserte det som skjedde er fremdeles de som må stå i kritikken, og måtte forklarere hvordan vi kan støtte Putin, støtte korrupsjon, være i mot frihet og demokrati, og en hel rekke vanvittige beskyldninger og påstander.

Jeg skrev den gang at noe av hoveproblemet i Ukraina er økonomien. Den var allerede på bristepunktet, og ville ikke kunne tåle politisk uro og ustabilitet. Det var helt opplagt at det plutselige maktskiftet ikke ville føre til en like plutselig oppgang i økonomien. Det var også opplagt at den ikke akkurat betydelige delen av Ukrainas befolkning som hadde stemt på Janukovitsj – som det minste ondet -, ikke villle omfavne det nye, nasjonalistiske regimet. I motsetning til oss i vesten, som lot oss blende av at de snakket engelsk og brukte honnørordene våre flittig i ordflommen sin, så kjente de de nye lederne og partiene de tilhørte. Svoboda er fascistisk, anti-russisk, ukrainsk nasjonalistisk i et omfang som aldri ser ut til å gli inn, her i vest, men Ukrainas veldig mange russere og halvrussere vet det og føler det og kjenner det utmerket godt. Statsminister Jatseniuk og partiet hans er også nasjonalistiske i en grad som ikke ville bli tillatt i noe nordeuropeisk land, men det går under vår radar, for i våre medier snakker han bare om «Ukrainian choice of freedom» og «Russian aggression», meldinger som glir rett inn i en sløvet vestlig befolkning.

Jeg skrev også at når virkeligheten ville ta over for drømmene i Ukraina, så ville den vestlige verden miste interessen. Det skjer hver gang, det finnes alltid en ny krise å gi våre varme følelser. Det er mye lettere å støtte og engasjere seg når det skjer noe, når det er dramatikk, folk i gatene, demonstrasjoner, kamper, enn når hverdagens seige og treige vanskeligheter har tatt over.

Fremdeles er den vestlige verden overbevist om at det er Russland som har skylden i Ukraina. Skylden ligger alltid hos andre enn oss selv. Mot Russland er det sanksjoner, og de diplomatiske forbindelsene med Russland er langt på vei brutt sammen. Russland har annektert Krim, og de støtter opprøret i Donbass. I motsetning til oss har de imidlertid veldig god greie på hva som egentlig rører seg på Krim og i Donbass. Det har vært mye snakk om at Russland skal «ta» Mariupol, havnebyen ved Azovhavet. Denne uken var det en militærparade der, av Azov-bataljonen, den beryktede nasjonalistiske, fascistiske og uavhengige kampenheten som de facto fører krigen for Ukraina i Donbass. I en hjernevasket vestlig verden vil det være umulig å overbevise opinionen om at det kanskje er bedre å være under russisk innflytelse, enn under ukrainske nasjonalister som ser på befolkningen i Donbass som tredjerangs mennesker.

Russland har sin skyld i Krim og Donbass, det ville selvsagt vært mye greiere om Russland bare holdt seg unna, slik det ville være veldig greit den islamske stat ikke fantes, og Taliban ikke hadde rotet det til i Afghanistan. Den vestlige verden er militært styrt av NATO, den suverent sterkeste militærmakten i verden og verdenshistorien. Kombinasjonen USA og EU har også en økonomisk styrke og en kontroll over de viktigste verdensinstitusjonene som gjør at vi ikke bare kan gå inn i konflikter og vanskelige situasjoner rundt om i verden, og bare ta oss til rette. Når USA, NATO og EU legger tyngde bak, så er det veldig vanskelig å stå i mot. President Janukovitsj ville selvfølgelig aldri falt under denne støtten. Libya, Syria, Afghanistan og Irak er også resultat av vår politikk, der vakre ord om «demokrati» og «frihet» overskygger for realitetene. I Ukraina kjenner jeg situasjonen utmerket godt. Om det er like ille i de andre landene jeg har nevnt, om støtten til «moderate opinionsgrupper» har vært like naiv og kunnskapsløs der, så er det vanskelig å se noe håp for verden under den nåværende verdensordenen.

Få skriver om Ukraina lenger. Flyktningekatastrofen som nå rammer Europa er i det minste en ulykke vi i Europa får føle på selv, flyktningene fra krigene og nøden er her, fysisk og konkret. Vi kan ikke gjemme oss, og heller ikke late som. Det går heller ikke an å undertrykke debatten, eller dysse den ned ved å drysse vakre ord  over den. Flyktningene og immigrantene representerer store utfordringer nå, og i lang tid fremover. Sverige er et land der de har latet som at alt er fint og ingen problem, men hvor ubehagelige sannheter er i ferd med å tvinge seg frem. Tyskland er et annet land hvor den offisielle linjen og mottakelsen i folkedypet ikke er helt i samsvar, og hvor problemene det kan gi er helt reelle.

Problemene i Ukraina merker bare folk i Ukraina, og de som har forbindelser der. Det venter ingen flyktningestrøm fra Ukraina til Europa. Tross avtaler og fine ord er det fremdeles visum-plikt for ukrainere som vil til Europa, mens det fortsatt er visumfri reise til Russland og andre land i det tidligere Sovjetunionen. Ukraina går inn i glemselen.

Det er forbannet. Det skal være valg nå i november, lokalvalg. Opposisjonspartiene får sine medlemmer banket opp og kontorer brent, uten at det offisielle Ukraina – og i alle fall ikke det internasjonale samfunn – reagerer. Partiet til statsministeren er så lite at det skal ikke delta i valget (!). Det sier sitt om hvor syk, syk ukrainsk politikk er, for ett år siden var Folkefronten til Jatseniuk landets største parti, i år er det for lite til at de ser det hensiktsmessig å delta. Partipolitikk er da også i Ukraina bare tull. I hvilket annet land kan man vel hente inn folk fra utlandet til viktige statsposisjoner, uten at de tilhører noe parti? En partiløs finansminister? De har valg – som parlamentsvalget i fjor – der partiene som vinner er 1 – 2 år gamle, så vinner de makten, og går i oppløsning. Folkene i partiene finner nye parti og nye konstellasjoner, og farsen går sin gang.

I Odessa – vakre Odessa, grunnlagt av Katarina den store av Russland på slutten av 1700-tallet, den viktige havnebyen rik på historie – har de satt inn en klovn til å være guvernør. Hans viktigste egenskaper er at han snakker engelsk, er breikjeftet, og så smiskende mot amerikanerne at selv nøytrale burde bli provosert. Tenk å kalle opp en hovedgate i hovedstaden etter George W. Bush, som Saakashvili gjorde i Tiblisi. Det hadde tatt seg ut om noen ville skiftet navn på Karl Johan i Oslo, til Barack Obama, om det ikke var mulig å gi ham fredsprisen, som var vår måte å smiske på.

Saakashvili er finansiert av USA (!), organiserer en politistyrke etter mønster av USA, og trent av dem, han sparker folk i øst og vest, og innsetter sine, ofte georgiere, eller andre utlendinger. Han vil rive statuen av Katarina den store i byen, tross den er verneverdig og på Unescos liste, han vil gjøre fagforeningsbygningen der over 40 mennesker brant inne i en mordbrann, til et sjøfartssenter. Leninstatuen i Odessa er gjort om til Darth Vader, intet mindre, og nå har han også utnevnt en ny sjef for havnen i Odessa, Ukrainas suverent viktigste havn. Der skulle man kanskje vente det ble utnevnt en mann eller kvinne med tyngde og erfaring, men i stedet falt Saakashvilis øyne på en ung, pen jente som fra før var mest kjent for en snutt hun la ut på YouTube under Maidan-demonstrasjonene. Ordene og kvalifikasjonene «ung, pen jente» er ikke mine, i min verden er det slik at man skal være forsiktig med slike karakteristikker, de kan oppfattes som nedlatende, og når de kommer fra president Porosjenko er det kanskje vanskelig å oppfatte dem annerledes. Jeg sakser fra artikkelen jeg har lenket til:

 “This is a modest, but very beautiful, efficient and talented woman, despite the fact that she has no training in customs,” he said. “But she does have very good organisational skills.”

Det er tøffe ord. Man kan forestille seg øverste leder for Oslo havn eller Stavanger havn eller Bergen var en ung, veldig pen, effektiv og talentfull kvinne med ingen erfaring fra handel. Det ville blitt ramaskrik, forsøket ville vært sjanseløst. Når det skjer i Ukraina blir det ikke engang nevnt. Og Odessa er ikke Oslo, Stavanger, Bergen eller Trondheim, eller andre siviliserte, vestlige byer, dette er havn med sine egne regler. Den unge kvinnen er kastet til ulvene. Hun vil i beste fall ha funksjon som blikkfang, ikke havnesjef. De reelle sjefene vil som før være bakmenn og kjeltringer med penger og forbindelser.

Max Seddon skriver for Buzzfeed, et av de nye mediene jeg sjelden bruker og enda sjeldnere siterer, der kvalitet ikke er et kriterium, antall klikk er det som teller. Seddon har imidlertid fulgt krisen i Ukraina siden starten, han er på stedet, og skriver historier umulig å komme unna. Det er bare å klikke seg inn på hva han har skrevet før om Ukraina, selv ikke den mest innbitte fan av Ukraina kan kalle ham pro russisk eller anti ukrainsk, som det er antydninger til i kommentarfeltet nå, som han har skrevet en kritisk artikkel om Jatseniuk, og hans mislykkede forsøk på å få gjort noe med korrupsjonen og oligarkene i Ukraina. Det er vel knapt slik at det går an å kalle det mislykket, problemet er snarere at det er ikke noe forsøk. Jatseniuk er som Porosjenko en del av systemet, og selv om man skulle tillegge dem en velvilje de ikke fortjener, og tro de reelt ønsker reformer, så er de bundet på hender og føtter, og har ikke noe handlingsrom. Les artikkelen til Seddon, den er lang, interessant og skikkelig. Der står mye verdt å vite.

Så det er et forbannet land å være glad i, Ukraina. Med demonstrasjonene på Maidan skulle landet liksom bevege seg mot Europa, bli mer demokratisk, liberalt og regelstyrt, mindre oligarkstyrt, fattig og korrupt, og det var også derfor en temmelig samlet vestlig verden blindt applauderte disse demonstrasjonene, uten å se nøyere etter på hvem som ledet dem, og tenke noen tanker om hva som skulle komme i stedet for det som var. Som Ukraina i sin korte historie som selvstendig stat allerede har flere eksempler på har demonstrasjoner i sentrum av Kiev bare ført til at et udugelig, korrupt og egetnyttig styre blitt erstattet av et annet. Nå er det nye styret så ukrainsk nasjonalistisk og så anti russisk at det voldsomt forsterker de indre splittelsene som allerede finnes i Ukraina, og gjør at man begynner å hate hverandre. På begge sider heller man heller bensin på hatet, enn å forsøke å dempe det. Det nye regimet gjør også vold på historien, ødelegger, destruerer og forandrer monumenter, skifter navn på gater og byer, og gjør historiske symboler ulovlige. De vedtar historien med lov og tvang, og tar med det også identiteten fra store deler av egen befolkning. Når måten dette regimet kom til makten på er så tvilsom, blir dette skikkelig stygt. Det er et forbannet land å være glad i.

 

 

 

Tur til Nærbø i ny bil – Kia Soul Electric i bruk

Nå har regnet kommet til Rogaland. Grått, trist, høstregn. Alt er vått, himmelen er hvit og grå, det blåser og er kaldt og surt. De i overkant fine sensommerdagene vi har hatt så lenge nå er det slutt på. Kortbuksen må inn i skapet, selv for en som tviholder på varme og sommer, slik som jeg. Turer med Irina i vognen eller i bæremeisen vil fremover være mer realistiske. Det har vært trolsk, nesten magisk og unaturlig vakkert å gå, så å si alene på solrike hverdager, mens den virkelige verden er på jobb.

I går hadde vi den reelle dåpsturen, jomfruturen, for vår nye bil, Kia soul Electric. For første gang var min kone, Olia, og vårt lille barn, Irina, med i bilen. Hjem fra bilforretningen kjørte jeg alene, da teller det knapt. Programmet var å hente et barnesete, kjøpe litt klær og andre ting vi kanskje trengte, kanskje stikke innom NAV så Olia kunne kopiere litt, litt forskjellig, og på Jærsiden fra Ganddal.

Det er uvant å kjøre automatgir etter et halvt liv med manuell. Foten beveger seg mot clutchen, som her er bremsen. Det er noe uvirkelig av at bilen triller av seg selv når man setter den i Drive, og at den står av seg selv i bakker. Jeg kjenner heller ikke helt størrelsen på bilen, og er ikke familiær med ryggekamera, så å snu bilen i gaten vår her ble kronglete og tungvint. Nedover Elgveien gled det imidlertid fint, og oppover Kvernelandsveien føltes det allerede naturlig og vant å kjøre bilen.

Den går som en drøm. Den er lynrask på gassen. Oppvarmet ratt syntes jeg var noe stort tull, før jeg prøvde det selv, og fant at det var riktig så behagelig. I kaldt og surt høstregn er bilen også kald og sur, det dugger på rutene, og er ekstra, små vanskeligheter alle veier. Men varmeapperatene og varmepumpen fikk snart skikk på tingene, og behagelige kjøreforhold.

Huset vårt står halvoppusset i høstregnet. To vegger er uten kledning, men med nye plater og etterisolering. En vegg er uten kledning, og med gamle plater, altså ikke skiftet helt ut og etterisolert ennå. Det tar lang tid å få det gjort. I den lange finværsperioden vi nettopp hadde, ble både Olia og håndverkeren småsyke, slik at det gikk 2-3 dager tapt. De nye plankene ligger klare i oppkjørselen. I garasjen er asfaltplater og glava. Alt er kjøpt inn og klart. Det er bare å få det opp.

Oppussingen har gitt Olia blod på tann. Hun er interessert i andre gamle hus å kjøpe, og pusse opp. Økonomisk er vi neppe i stand til det ennå, men det forhindrer ikke Olia i å følge med på markedet, hun har til og med vært på en visning, og fulgte med på en budrunde for et hus i gamle Stavanger. Nå kunne vi kombinere kjøreturen vår med å se på ulike hus i mer landlige omgivelser, ute på Jæren.

Derfor kjørte vi fra Klepp stasjon over Laland, og ned til Tu og Kåsen, for å komme til Bryne. På veien svingte vi også av lite grann for å sjekke tilstanden til huset min avdøde bestemor og bestefar en gang eide, jeg tror det er revet og bygget opp igjen. Det er veldig forandret fra sånn det var, også siden kommunen har bygget så mye om i området rundt, og ekspropriert eiendom fra oss. Der det før var gjerde, trær og hage, er det nå veier. Kåsen er ikke som det var.

Så kjørte vi videre, ned til Bryne og M44, der vi bestemte oss for bare å kjøre videre. Olia har kjøpt spikerpistol, hun kjøpte den fra en fra Nærbø, så nå kunne vi jo se hvordan Nærbø så ut. I ny bil rørte vi ingenting, ingen radio, på displayet var kartet som er der som standard. Olia snakket og snakket, Irina sov, trygt og godt.

Også Nærbø er forandret. Det vokser til med moderne hus, rekkehus og fancy bygninger også der, skjønt, den gamle skolen må være den samme. Sentrum må vel være større enn det har vært. De har fått rundkjøring, og greier.

Vi kjørte bare gjennom, og snudde. Olia hadde på veien fått øye på et hus til salgs, vi ville se nøyere på det. Det gjorde også at vi måtte kjøre samme vei tilbake, noe jeg ikke liker. Alltid nye veier er mottoet for meg.

Huset til salgs var en gammel kombinasjon av butikk i underetasjen og privatbolig over. Sånn var det mange av her hos oss tidligere, praktisk å bo like over jobben, men det er langt færre som velger en slik løsning for livet sitt, nå. – Alt er på internett, sier Olia.

Huset lå ved siden av en elv, og like ved hovedveien. Det er praktisk når man har ting å selge, upraktisk når man vil ha et sted å bo. Irina våknet også av at vi stanset, og løp og ramlet rundt på gårdsplassen, klar til å utforske alt mulig.

For å unngå å kjøre samme Jærvei hjem igjen, det er vel E39, så smatt vi straks til venstre, inn det som viste seg å være en blindvei. Blindveien var riktignok skiltet, men var så skikkelig bygget og hadde fartsgrense på seksti, det var jo nesten utrolig at en slik vei skulle føre ingen steder. Som den gjorde. «Følg skiltet, Eivind, nordmenn spøker aldri med slike ting», sa Olia.

Så svingte vi inn til Salte, til Orre, alle nye veier vi kunne finne. Vi havnet på samme vei jeg sykler under Nordsjørittet, og kom ved den store rundkjøringen på sørsiden av Klepp fra den fjerde veien, den vi «aldri» kommer fra. Deretter var det til Jærsenteret, det som egentlig var målet for den lille turen vår. Olia ville kjøpe klær til meg.

Det gjorde hun til gangs. Flere tusen kroner, og mange forskjellige plagg. Det er sjelden hun har både mann og visakort tilgjengelig på en gang. Vi snappet med oss en jakke til henne også, i tillegg til alt vi fant til meg. Lille Irina koste seg i butikken, og løp rundt mellom plaggene, og nysgjerrig på speilene.

Den lange jærturen vår med omvisning og kronglete kjøring tok 5 mil av de cirka 15 bilen er villig til å gå på en lading. Det er rikelig med energi igjen. Fortsatt er jeg så usikker på bilen at jeg driver ikke rundt og trykker på knappene for å teste dem, jeg vet ennå ikke hvordan jeg finner frem til informasjon om hvor nærmeste ladestasjon er, hvor økonomisk jeg kjører, hvordan jeg skal høre radio og musikk, ting jeg vet bilen kan, men som vi ikke gjør ennå.

Det var veldig koselig å ha kone og barn i egen bil, som en voksen mann. Når jeg kjører bilen kommer jeg ikke på at den er elektrisk. Den er veldig behagelig å kjøre, veldig behagelig å sitte i. Mitt førsteinntrykk er som da jeg prøvekjørte den, at dette er en veldig god bil. Fortsatt er jeg overbevist om at jeg har gjort et godt kjøp, og med tiden blir jeg mer overbevist, ikke mindre.

Min første bil – En Kia Soul Electric

I går kjøpte jeg min første bil. Jeg tok med meg min lille datter, såvidt over ett år, og gikk de omlag 8 kilomteterne det er til bilforhandleren Kia Sørvest i Bedriftsgaten, Sandnes. Den lille vognen jeg hadde henne i var kjøpt på Finn.no for et par hundre kroner, og den var i tillegg løsnet i et feste, slik at det ikke gikk an å stille den inn. Lille Irina måtte sitte helt oppreist. Jeg øvde også russiske gloser fra Anki, i tillegg til å snakke med henne, og forklare henne alt vi ser, slik jeg alltid gjør.

Mot slutten mistet lille Ira tålmodigheten. Jeg var selvfølgelig veldig sent ute, skulle vært der klokken 1100, gikk hjemmefra nærmere halv tolv, og visste selgeren hadde avtale med ny kunde klokken 1300. Med i historien er at jeg tenkte å plukke med meg et barnesete på veien, på Coop Mega, Brueland, for de som er lokalkjent. Setet var imidlertid så stort at det var aldeles upraktisk å bære det med meg, sammen med vogna, og barnet. Der Irina var utålmodig og sikkert ville sove, eller i hvert fall hvile, skifte stilling, så gikk jeg på for å komme oss frem, slik at jeg kunne ta henne ut av vognen. Flere ganger forsøkte jeg å fikse vognen, slik at jeg kunne legge den ned.

Plutselig smatt Irisjka ut av hele vognen. Ramlet ut, er riktigere å si. Min østeuropeiske kone liker å bygge opp vognene med tepper og madrasser, slik de gjør der hun kommer fra, og det gjør det vanskelig å feste selene som vi i Norge er så opptatt av. Det er en illustrerende forskjell der, vi er fanatsik opptatt av sikkerhet, de av at barnet skal ha det mykt og varmt og godt. Jeg festet selene likevel, sånn noenlunde, for den lille vognen er lett å skli ut av, og det gjorde hun, på tross av selene. Rett på pannen. Smokk i asfalten.

Så Irina hylgråt de siste par hundre meterne, og hadde en stor, stygg, blå og rød kul i pannen, med et lite, åpent sår, og en liten stein i det, den samme steinen som laget såret.

Sånn foregikk handelen.

Irina sluttet å gråte, jeg fant meg litt Espresso, som de tilbyr, og ventet riktig så tålmodig, til selgeren hadde god tid for oss. Vi ville ikke trenge oss på, siden vi uansett var forsinket. Vi fikk en rekke instruksjoner, om knapper og utstyr, som jeg sikkert har betalt for, men aldri kommer til å bruke, og allerede ikke husker.

Da klokken ble ett, overtok en annen selger instruksjonsrunden. Særlig viktig er det jo at jeg klarer å skru motoren av og på, og klarer å bruke alt som er nødvendig, blinklys, fjernlys. Et minstemål av det store displayet ville jeg også vite om, skifte fra kart til radio, for eksempel, og få instruksjoner om hvor mye strøm som var igjen, og hvor langt jeg kunne kjøre.

En litt klein situasjon oppsto da all informasjon var gitt, og det ikke var mulig å utsette noe lenger. Vi kunne jo ikke kjøre noe sted. Lille Irina hadde jo ikke noe barnesete. Til overmål var det ikke plass i baksetene. Der lå reservehjulene. Med i historien hører det at jeg fra Coop Mega ringte Kia Sørvest, for å høre om de hadde barneseter der, noe en dame i en slags sentral sa hun trodde de hadde. Men hun klarte ikke å sette over til noen som visste for sikkert, og jeg gikk sedvanlig bekymringsløst på, sikker på at jeg ville greie å fikse meg ut av ethvert problem som kunne oppstå.

Med lille Irina på armen gikk jeg den knappe kilometeren opp til Kvadrat, det store handlesenteret, der måtte de vel ha barnesete? På veien gikk vi til og med forbi Biltema. Der sovnet Irina, på armen, og gav enda en ting for meg å tenke på. De hadde barneseter på Biltema, men ikke for Irina, bare fra 4 år og oppover. På Clas Olsson traff jeg en gammel kjenning, gammel venn, Espen, vi hadde mye med hverandre å gjøre da jeg gikk på ungdomsskolen, en tid med store forandringer for meg, men nå hadde jeg ikke tid og anledning å snakke med ham igjen, jeg hadde ting å ordne, sovende barn på armen. Barnesetene på Clas Olsson var ikke noe for oss.

Neste forsøk var Coop Obs. Der håpet jeg også å finne en handlevogn med barnestol, så Irina kunne ligge ned. Det fant vi ikke. Det var allerede i bruk, ingen visste hvor.

Jeg satte meg ned på en Cafe like ved, hurtigmat, plaststol, rød. Irina på armen, sovende. Jeg øvde noen russiske gloser, ulike betydninger av ordet «stoff», ulike betydninger av ordet «sting», tømmerhogst og å «flotte seg», mange ord og mange betydninger, men fant vel ikke helt konsentrasjonen. På nettet sjekket jeg hvor lenge Kia var åpent. Det var til fire, halvannen time til. Irina med det stygge såret i pannen. Tung og trygt i søvn.

Det var en del problemer. Selv om de skulle ha barnesete på Obs, ville det bli tungvint å bære det sammen med barnet, og uansett ville det ikke være plass i baksetet.

Jeg ringte min mor, som var opptatt, noe jeg visste. Det var bursdagen hennes, og jeg tenkte å overraske henne med å komme på besøk i bil for første gang. Ellers pleier jeg jo å spasere de 8 kilometerne fra Ganddal til Klepp Stasjon. Før jeg fikk Irina løp jeg, eller syklet. Vanligvis måtte mor alltid kjøre meg hjem igjen. Noen ytterst få ganger har jeg tatt toget ut, aldri hjem, faktisk. Det vil være en stor lettelse for mor å slippe å være involvert i våre transportproblemer, trenger vi bil, låner vi hennes. Mor tipset om Tonje, min søster.

Tonje kunne hjelpe, hun og mannen hennes, Espen, var på jobb i Stavanger-området, og skulle snart hjem. De regnet med å slutte rundt halv fire. De kunne godt plukke meg opp.

Men det skal ikke være lett. Telefonen jeg bruker er en iPhone 5, overtatt fra min mor, fordi det var en del problemer med den. Knappen til å skru av skjermen er veldig treg, vanskelig å få til å virke, batteriet er dårlig. Den nye Kiaen kan koble seg opp med telefonen gjennom Bluetooth, noe vi gjorde. Så glemte jeg å skru av batteriet, og skru av skjermen, slik at begge deler sugde batteriet ned mot null. I lommen lå den og gned seg, og startet programmer og tull og tøys, som nesten tok knekken på batteriet. Fra halv fire i Stavanger-området er det akkurat ikke tid nok, kanskje, til å rekke å hente meg på Kvadrat, og kjøre til Kia, før de stengte.

Irina med det store stygge såret i pannen. Min søster Tonje er lege, sånn i halvtankene tenkte jeg det ville være fint om hun fikk se på såret. Kanskje sovnet Irina vel lett, og vel tungt, hun ramlet jo ut av vognen, praktisk talt rett på pannen.

Jeg gikk ned til Kia igjen, så de kunne hente oss der. Da kunne vi kjøre ut bilen, om det ble stengetid. Jeg drakk ytterligere en del Espresso. 3-4 stykker. Ble høy i hodet av det.

Klokken fem over fire kom de, Tonje og Espen, og lille, nyfødte Noah. Irina kan sitte i barnesetet til David, som er i barnehagen. Såret til Irina måtte tørkes. Tonje, Espen og de to barna satte av gårde hjem til oss, mens jeg hadde ytterligere et par ærender.

Først nå kunne jeg kjøre min nye bil, min første.

Foreløpig er det som å kjøre en bil man låner. Man er livredd for å krasje, at det skal skje noe. Jeg er ikke vant med bilen, ikke vant med automatgir. Bremsene hogger til. Giren har en innstilling som skal lade batteriet i nedoverbakke, det er lurt å bruke den, selvsagt, men jeg er ikke vant med hvor fort eller sakte det går, og kjørte rykkete, og uvant. Hver brems var bråstopp. Den hogger til.

På Kvadrat fikk jeg ikke til å starte bilen. Det hadde også skjedd da jeg prøvekjørte. Jeg måtte ringe forhandleren, faktisk. Nå hadde jeg verken batteri eller telefonnummer. Men jeg husket hva det var, man måtte trykke bremsen inn. Så starter den.

På Coop Mega, Bygg og bo, var barnesetet utsolgt. Så det kunne ikke bli noe besøk til mor på bursdagen hennes.

Hjemme var min kone Olia med Irina. Jeg laget spaghetti i en fart. Vi spiste alle sammen. I garsjen er så mye verktøy og utstyr til oppussingen av huset at bilen måtte stå ute i gaten. Jeg kjenner ikke bilen, rygget som en snåling, og satte bilen så langt ut, at jeg måtte starte den på ny, og parkere bedre.

Foreløpig er det en hvit elefant. Det er sikkert en veldig bra bil vi vil få veldig mye glede av, den er mye kjekkere å kjøre en mors polo, men ikke har vi barnesete, og ikke har vi plass til den, ennå. Så den står uti veien. Jeg har liksom lyst til å kjøre et sted.

Her står bilen på veien utenfor huset.

 

Krigstrommene

Jeg leser for tiden The Grand Chessboard, av Zbigniew Brzezinski, og har kommet til kapittel fire. Brzezinski er amerikaner med polsk opprinnelse, professor i amerikansk utenrikspolitikk, og han var rådgiver for presidentene Johnson og Carter. Så han er både dypt påvirket av amerikansk, politisk tenkning, og er selv en av dem som har innflytelse nok til å påvirke den. Boken er et slags manifest over hvordan han tenker, og hvordan han mener USA skal tenke.

Det er litt av hvert å si om hans korte gjennomgang av tidligere imperier i verdenshistorien, hvor mektige de var og hvorfor de gikk under, og enda mer å si om hans syn på USA sammenlignet med disse. Det lar jeg være.

Boken er befriende fri for svada. Her er det Brzezinski kaller det eurasiske kontintentet, Europa og Asia, hovedsaken, og budskapet er hvordan USA skal holde kontrollen her. Boken kom ut i 1997, en tid der Sovjetunionen var oppløst, men EU og NATO ennå ikke hadde beveget seg østover. Russland lå svake og maktesløse under Jeltsin, Kina var på vei opp, men på langt nær noen stormakt ennå, og USA var enkelt sagt enerådende i verden som superstormakt.

For Brzezinski er det avgjørende viktig at EU beveger seg østover, og at NATO beveger seg med dem. De to er nesten samme sak for Brzezinski, EU står for økonomien og politikken, NATO for sikkerheten. Utvidelsen må skje raskt. Først er det Polen, Tsjekkia, Ungarn, på sikt de baltiske landene, og så er det store spørsmålet Ukraina. Her er det ingen ord om at dette er et «nullsumspill», som amerikanerne nå prøver seg med, her er det land som må med for å «holde kontrollen over det viktige eurasiske kontinentet». Brzezinski argumenterer med at Russland ikke er noen geopolitisk stormakt uten Ukraina, at de trenger Ukraina for fotfeste i Europa, et eller annet sånt.

Sentralt i Brzezinskis politiske tenkning er at ingen annen stormakt må få vokse seg stor nok til å kunne være en trussel mot USA. Det var Brzezinski som stod for politikken å finansiere jihad-grupper (eller Mujahideen) i Afghanistan, og å utstyre dem med våpen, slik at Sovjetunionen i tillegg til sine andre økonomiske problemer fikk en hengemyr av en krig å svekke seg i. Han er aktiv nå også, på sine gamle dager, 87 år gammel, og står for en politikk om å «øke Russlands kostnader», et syn som er riktig så nær det som nå er gjeldende i Washington. Interessant er også at han ser Frankrike og Tyskland som de reelle stormaktene i Europa, Storbritannia er ferdige, andre er ikke verd å nevne.

Det er nå allerede to uker siden Putin holdt sin tale i FN, hvorpå Russland kort etter startet bombingen i Syria. Ingen kan kalle meg anti-Russland, jeg er vel heller mer pro enn akseptabelt er, Norge er sammen med EU og NATO i konflikt med landet, og det tar seg ikke ut å argumentere for fiendens syn. Jeg gjør det likevel, jeg mener de har mer rett enn det som kommer frem i tradisjonelle medier, og at vi har mer feil. Jeg mener det er mye mer som står på spill i Ukraina, enn at deler av befolkningen ønsker et vest-vendt regime, mens Russland ønsker å nekte dem det. Dette har jeg skrevet mye om.

Tross dette ble jeg tatt helt på sengen av Russlands bombing. Det er bare å lese postene jeg skriver, jeg skrev jo før det fordøyd, og før jeg hadde oversikten. Som et lite barn ønsket jeg å høre hva professor Stephen Cohen hadde å si, han pleier jo være veldig velinformert og velformulert om Russlands syn, jeg ønsket han eller noen andre kunne forklare hva dette var for noe. Men på BBC, NRK og andre vestlige medier var det bare politikere og kommentatorer som fordømte dette fullstendig. Ikke bare bombet Russland Syria, det bombet opprørsgrupper som ikke var IS, de bombet de snille, og det var sterkt «kontraproduktivt», som det nå heter, og ville bare gjøre alt verre.

Nå har jeg hørt Stephen Cohen, og en del andre eksperter og kjennere også. Stephen Cohen har et gammelt intervju her på The Young Turks, der han allerede 4. desember 2014 lanserer Syria som en mulig ny kamparena, og han har på sidene til The nation et intervju med Tom Hartmann og et i The John Batchelor Show. Her er det et veldig annet syn som kommer frem. Russland er dypt inne i Syria, det er en gammel allianse, det er mange russere i Syria og mange ekteskap mellom russere og syrere, Russland vet helt utmerket hva som foregår der. De har ypperlig etterretning, og de får også informasjonen de trenger fra Assad-regimet. Det er også et argument som ikke akkurat skinner klart i vestlige medier, og det er at vår politikk i Syria over fire år har ledet til den verste flyktningestrømmen Europa har opplevd siden verdenskrigene. Ingenting av det USA har forsøkt har lykkes, ikke finansiell og militær støtte (våpen og utstyr) av den såkalte syriske frie arme, ikke opplæring av frivillige soldater i kampen mot IS, ikke bombingen av IS, ikke noen ting.

Situasjonen var kritisk. Det er 500 flyktningesentre i Tyskland som er angrepet av sinte tyskere. Tidligere nazi-demonstrasjoner får nå oppslutning fra vanlige borgere. Plutselig er det tyskere som slipper til på BBC, og får snakke om at grensene mot Polen ikke er som de skal være. Merkel er under kolossalt press, med sin åpne dør politikk, en million flyktninger og asylsøkere har det ført til, det skal veldig, veldig godt gjøres å behandle alle på en skikkelig måte, og sørge for at de som får asyl er verdige, og at de som får avslag blir sendt hjem. Det er overveldende. I kontrast har vi England, og David Cameron, som så Eton-tøft snakker om Russland som støtter «the butcher Assad», men som ikke vil ta i mot flere flyktninger enn skrøplige 20 000. England er også med på den katastrofale politikken i Midt-Østen, fra bombingen av Irak, via bombingen av Libya, til nå kaoset i Syria. Som USA setter de kaoset i gang, men løper fra ansvaret.

Kort etter meldingene om at Russland bombet Syriske opprørere, kom det meldinger om russiske fly var over i tyrkisk luftrom. Det skjedde ikke bare en, men to ganger. Og det var noe så ubeskrivelig alvorlig, det var toppmøte i NATO, utenriksministerne stod samlet, det skulle bli «boots on the ground», nye baser, NATO var «committed», Tyrkia skulle beskyttes, det samme skulle de baltiske statene, Russland skulle ikke komme noen vei med sin aggressive oppførsel.

De folkene som sier disse tingene er de som har siklet etter baser og stasjonære styrker i Øst-Europa og baltikum siden tidenes morgen, det vil si Sovjetunionens fall. Nå har de unnskyldningen som gjør det politisk mulig. Nå har de også unnskyldningene som gjør det legitimt å forlange at hvert europeisk land virkelig skal bruke 2% av nasjonalbudsjettene på våpen og militært utstyr, for å støtte NATO, forpliktelser der. Det er fordi Russland er så farlige og uberegnelige, de ser jo ut til å bombe hvem som helst i Syria, og flyr innom Tyrkia både en og to ganger. Det er så alvorlig at det finnes ikke ansiktsuttrykk alvorlige nok til å få det uttrykket.

På samme tid som russiske fly fløy over i Tyrkia bombet NATO-fly et sykehus i Afghanistan. Det er NATO som kjemper i Afghanistan, som det er NATO i Syria, NATO i Libya. USA drar med seg NATO på alle krigseventyrene de begir seg ut på, og de holder koken med å veksle mellom annethvert og tredjehvert år, som de har gjort siden andre verdenskrig. Et par dager etter Russlands krenkelse av tyrkisk luftrom sprengte en bombe under en tyrkisk fredsmarsj i hovedstaden Ankara. 96 stykker omkom. Ikke et ord fra NATO, enda dette ligger veldig nære å være et angrep, som NATO da skal forsvare sine allierte mot. Kanskje er det fordi NATO ikke ønsker så mye oppmerksomhet om at de har et medlem, Tyrkia, der ikke alt er som det skal være, og at land som blir med i NATO kan bli dradd inn i kriger fjernt fra det som skulle være i deres interesse å kjempe i. Tyrkiske styresmakter har foreløpig lansert to mulige skyldige for bombeangrepet, enten den kurdiske PKK geriljaen, eller IS. Det første virker ganske usannsynlig, all den tid det var kurdere som deltok i marsjen, det andre virker kanskje å være en passende skyldig, når man uansett ikke vet hvem det var.

Lignende krigstrommer som når Russland bombet i Syria og fløy over i Tyrkia en kort stund har vi hatt nærmere to år nå, helt siden krisen i Ukraina begynte, og særlig siden krigen i Donbass. Det har vært nesten en månedlig foreteelse, meldingene fra NATO eller andre militære representanter, eller styresmakter i NATO-landene, Russland planlegger en offensiv, det er styrker på vei, om det er Mariupol, eller hva det er, om de skal sikre landforbindelser til Krim, hva det nå er de pønsker på, de planlegger et eller annet, eller har gjort et eller annet. Jeg ble skjelven hver gang, inntil jeg fant en artikkel på Spiegel, eller om det var Reuters, der tysk etterretning hadde fått så nok av dette NATO-hysteriet at de gikk ut med informasjonen om at meldingene var rene skjære tullball. NATO-general Breedlov måtte forsvare seg, og gjorde det ved å si at «vi har etterretning fra 32 kilder, og siler ut hvilke vi finner viktigst».

Akkurat.

Det er ikke Russland som er de farligste i Syria. Russland har konkrete mål, og de har oppnåelige mål. I kaoset som er Syria kan det hende det uansett går galt, meldinger om at både Saudi Arabia og USA forsyner de samme styrkene med våpen og nytt utstyr, som russerne bomber, lover ikke godt for noen ting. Så lenge stormaktene er med med sine uttømmelige ressurser, og deltar på hver sin side og med hver sine mål, så kommer ikke krigen i Syria til å ta slutt. Det gjør heller ikke flyktningestrømmen, som er blitt et veldig konkret bevis på hvor elendig det har gått med amerikansk og europeisk politikk i Syria og Midt-Østen. At Russland nå skal bli en motstander, og ikke en partner, kan umulig løse noe.

Jeg skriver om hendelser som ennå ikke er ferdige, som ennå utspiller seg. Det er bare å følge med. Sjekk når Russland gjør noe, eller kanskje gjør noe, og hvordan den ene politikeren etter den andre kommer og sier hvor farlig det er, eller om det ikke er en politiker, så er det en kommentator eller en ekspert. Effekten er svært sterk, og det er vanskelig å stå i mot. Vi vil jo gjerne stole på politikerne våre, kommentatorene, ekspertene.

Et lite spørsmål, for eksempel, det har vært demonstrasjoner i fem uker nå, i Moldova. Har noen fått det med seg? Eller demonstrasjonene i Berlin mot det store handelsprosjektet mellom Europa og USA, The Transatlantic Trade and Investment Partnership, 250 000 demonstranter, ingen journalister. Om poenget ikke skulle være klart, så var det bombing i Ukraina også, 10. oktober, meldt av OSSE, ikke av andre, fordi det ikke var Russland eller pro russere som gjorde det, men ukrainere.

Det er et ubehagelig faktum at det finnes mennesker langt oppe i maktsystemene i EU, NATO og særlig USA som ønsker en direkte konflikt med Russland, som har interesse av å hisse opp stemningen. I Ukraina finnes det samme, de vet eller gambler på at de kan bombe så mye de vil, først når opprørerne i Donetsk og Lugansk bomber blir det bråk, og krigstrommer, og nye baser i de baltiske landene, og ansiktene i de alvorligste folder, og Russland er uberegnelige og farlige, vi må stå sterkt mot dem. Det er livsfarlig. Og det er ikke Russland som er faren.

Dette er sterke ord. Men vi er i en situasjon som ennå brenner. Det kommer til å skje igjen. Legg merke til mønsteret. Russland gjør et eller annet, eller kan beskyldes for et eller annet, statsledere, militære eller eksperter gjør det, krigstrommene blir trommet opp, og så legger det seg igjen, gjerne med et eller annet politisk mål sneket inn i mellomtiden, som noen nye baser, nye operasjoner, nytt militært utstyr, økte forsvarsbudsjetter. Følg bare med.

Tryllestund

Hver søndag tar jeg mitt lille barn i bæremeisen, og går en tur i terrenget rundt Ganddal. Jeg har nå gjort det tre søndager på rad, de første to ned til Figgjoelven og tilbake, i dag over Bogafjellet på langs. Det er vår egen lille tryllestund, fjernt fra problemene som finnes i verden, og fjernt fra kav og mas med oppussing hjemme.

Lengst i hjørnet av fjellet er det en liten slags hytte, godt synlig fra hjemmet vårt. Dit gikk vi i dag. Det er endret terreng fra slik det pleier å være, rekkehus og boliger, Rogaland blir dekket av hus. Sandnes er den raskest voksende kommunen i Norge, og skryter av det. Jeg ville ikke hatt noe i mot å bo i den langsomst voksende. Det karakteristiske Rogalandslandskapet med grønt gras og spredt med steiner gjør godt for sjelen, men det blir mindre og mindre av det. På Stavangersiden av Gandsfjorden er det striglede hus og planlagte byggefelt og vei og industri, overalt.

Nistepakken vår er tradisjonell, og får plass i en liten lomme i bæremeisen. Det er hjemmelagde rundstykker med brun og hvit ost, den hvite har kaviar under, det er sjokolade, og det er appelsin. Til å drikke er vann, og varm solbærtoddy på termos.

Lille Irina pleier å sovne grundig i bæremeisen. Men i dag sov hun like før vi gikk, så i dag holdt hun seg våken mens vi gikk langs jernbanelinjen, og opp den lille fjellsiden til plassen vår. Jeg hørte likevel en podcast, In our time fra BBC, beleiringen av Wien, 1683. Normalt hører jeg bare på øretelefoner når hun sover, ellers snakker jeg med henne, og forklarer henne alt vi ser.

Fra toppen kan vi se havet, Figgjoelven, Vagleskogen, og mange fly som tar  av fra flyplassen. Vi kan se hester, sauer og kuer. Irina spiser rundstykker med brunost, men mister snart tålmodigheten, og vil ut å gå. Hun har nettopp lært det, og snubler lett i høyt gress, vanskelig terreng og med tykke støvler, sjerokser, som vi kalte det, da jeg var liten. Jeg vet ikke hvordan det skrives.

De er mye verdt, tryllestunder som dette. I dag var første tur i turtøy, tidligere har jeg gått i kortbukse og sandaler, i dag var det for kaldt. Irina er også i veldig, veldig godt humør, ute, mye nytt å se, og å gjøre. Hun tusler også lett med seg selv, så jeg kan finne ro, og tenke.

Da vi går videre, sovner hun straks. Jeg kan høre ny podcast om vikingene på Volga, hvem de var, og hva de gjorde. Mye av denne historien er omdiskutert, dette var professorer som gjorde skikkelig rede for hva vi vet og hva vi tror, og hva som er forskjellige teorier og forskjellige tradisjoner. I Kiev står det en statue av disse vikingene.

Hjemme igjen var vi etter 3-4 timer. Forfrisket og utvhilt. Hele livet har jeg forsøkt å gå sånne turer, mer eller mindre regelmessig, alene, eller sammen med andre. Nå går jeg med min datter. Det er stort. Veldig, veldig stort.

Panoramabilde fra Bogafjell, der vi satt og spiste i dag.

Litt om Ukraina, Syria og Snowden

I Ukraina vender tingene tilbake til det gamle, bare enda verre enn det var. Verdensbanken justerer ned forventningene for Ukrainas økonomiske utsikter, jeg finner ikke igjen lenken, men mener det skal være tosifret nedgang i år, et par prosentpoeng ytterligere ned, og til neste år ventes tosifret inflasjon. Ukraina er også teknisk konkurs over et mislighold over et russisk lån på $3 milliarder, uten at denne ser ut til å få noen konsekvenser med det første. Økonomien er anstrengt, alle vet det, og det er ennå et godt stykke frem før de begynner å bevege seg ut av sumpen. De politiske kampene er også som de alltid har vært. Året etter Maidan-politikerne kom til makten er den politiske striden dem i mellom lammende, som den også var det kort etter oransjerevolusjonen i 2004. Den som blir overrasket, har ikke fulgt med, for aktørene er langt på vei de samme. Oliver Carroll har gjort et intervju av Julia Timosjenko nå, i avisen Independent, og gjorde det også i juni i fjor, kort etter presidentvalget hun tapte for Porosjenko. Det nærmer seg lokalvalg, og det nærmer seg også en tid da det ikke lenger er dristig å tippe at verken den valgte presidenten eller det valgte parlamentet sitter den valgte tiden ut. Ukraina har tradisjoner for nyvalg og revolusjoner, eller politiske kriser, som kanskje er det rette navnet på det. Uansett ser det ut til å fortsette.

På den positive siden ser freden i Donbass nå ut til å være reell. Begge sider trekker tunge våpen vekk fra fronten, og ledelsen i Donetsk har annonsert at de ikke vil gjennomføre de kontroversielle valgene de hadde tenkt å holde nå snart. Der er det bevegelse i  riktig retning.

I Syria kom i dag de smått utrolige nyhetene om at Russland bomber den islamske stat i Syria med krigsskip i det kaspiske hav. Det er voldsomt. Voldsomt er det også å høre en amerikansk kommentar på BBC newshour, kveldsprogrammet. Han sier disse bombene er veldig presise, mye mer presise enn flybombene russerne også bruker. Men han er nøye på å få med at russerne ikke har noe særlig erfaring med slike bomber, dette er første gang de bruker dem i strid, mens amerikanerne har brukt langtrekkende missiler fra krigsskip og ubåter i 25 år. Som om det er noe å skryte av.

Våpen er crazy. Det bør bli kult å være mot krig igjen. Begrense spredningen av våpen, ikke øke den. Moderne våpen er altfor effektive til å bli brukt. Er de laget, kan de komme på avveie. Å forsyne «moderate grupper» med våpen er også tvilsomt, å forsyne røverstater med våpen skulle vært forbudt. Og terskelen for å bli kalt røverstat skulle vært meget lav. Våpenhandel over landegrensene er en uting, våpen i det hele tatt, ikke selges, ikke lages, ikke brukes. USA bør ikke forsyne Ukraina med våpen, eller opplæringssoldater, Russsland selvsagt ikke heller. Løsningen de nå har kommet frem til, med et visst selvstyre i Donbass, skulle de klart uten å løsne et eneste skudd.

Dessverre er ikke verden så enkel at det godt går an å være uforbeholdent i mot våpenmakt. Jeg er ikke i stand til å si det finnes en fredelig løsning i Syria, jeg vet ikke det. USA og de engelskspråklige allierte har vært veldig klare i talen på at nå har alt i alle fall blitt verre, nå som også Russland er med, det var liksom det eneste som manglet, og at de i tillegg flyr inn i Tyrkia. Kritikken har vært uforholdsmessig mye sterkere for hva Russland gjorde her, enn hva amerikanerne gjorde da de bombet det sykehuset i Afghanistan. Det siste blir overlatt til en granskning av amerikanerne selv, mens vi nå har tredje dagen med kritikk over den russiske krenkelsen av tyrkisk luftrom i helgen, og hvor veldig, veldig farlig det var.

Jeg så et veldig flott YouTube klipp her i dag.

Det er den tidligere britiske ambassadøren til Syria som slakter særlig David Camerons politikk i Syria. Han er uvanlig klar, russerne har helt rett, britene har feil, det finnes ikke noe alternativ til Assad, og det vil være en alvorlig feil å få Assad til å gå av nå. Det finnes ingen moderate til å overta, Syria vil bli overtatt av jihadister. Det ligner jo veldig på det Putin sa i FN forleden, og hvis vi i vest hadde vært litt mer opptatt av hva Putin faktisk sier og gjør, og ikke bare av å beskrive hvor ondsinnet og skruppelløs han er, så kunne det kanskje være mulig å få til et reelt samarbeid i Syria, og i andre steder av verden. Da kunne krigen i Syria blitt avsluttet mye raskere, og krigen i Ukraina kunne blitt avsluttet uten å bli utkjempet.

Edward Snowden er aktiv på Twitter om dagen, og har latt seg intervjue av det britiske TV-programmet Panorama på BBC. Han avslører stadig mer om hvor omfattende overvåkningen til amerikanske NSA og deres allierte egentlig er, det vil si, han har gjort sitt aller beste for å få det avslørt alt på en gang. Men det er stadig mer som glir inn. For eksempel har de et program, som kan skru på mobiltelefonen din, selv om du har skrudd den av, og ta opp lyd fra deg og ta bilder, uten at du noen gang får vite det. Hvis han reiser tilbake til USA vil han straks bli arrestert, og stilt for retten under spionparagrafen, som i amerikansk straffelov er utformet slik at hensikten med det du gjorde ikke spiller inn. Det er jo rettssikkerhet det lukter svidd av. Kan den amerikanske påtalemakten bevise at Snowden har frigjort taushetsbelagt informasjon og graderte hemmeligheter, kan ikke Snowden forsvare seg med – noen ting. Han er garantert årevis i fengsel, slik Bradley – eller Chelsea – Manning er, og Julian Assange vil bli, om han setter sin fot utenfor den ecuadorianske ambassade i London.

Snowden har god greie på amerikansk teknologi, og vet at flyet som bombet sykehuset i Kunduz, AC 130, har opptak i audio og video av the gunner, som han kaller det. Opptakene bør bli frigjort til en uavhengig granskning, tvitrer han. Veldig sant.

AC-130 warplanes record the gunner's video and audio. It's time to release the tapes to an #IndependentInvestigation. pic.twitter.com/jtFyVCJ7Uw

— Edward Snowden (@Snowden) October 7, 2015

De aldri hvilende sosiale medier har også en oversikt over amerikanske bombinger av sivile fasiliteter de siste 24 år, med en morsom liten tegneserierute i tillegg. Der er Obama på TV-skjermen, «dette har blitt rutine, rapporteringen er rutine, min respons her på podiumet er rutine, samtalene etterpå, we’ve become numb to this«.

Mediedekningen av Russlands krenkelse av tyrkisk luftrom og amerikansk bombing av sykehus til leger uten grenser

Først en liten innledning med Ukraina hvor det er gryende signaler om en mulig stabilisering. I forrige uke var det møte mellom statslederne i Tyskland, Frankrike, Ukraina og Russland, de fire som forhandler om Ukrainas fremtid, og derfra blir det meldt at Frankrike og Tyskland var klare i talen til Ukraina og deres president, Petro Porosjenko. Tiden for store ord og fine foto er forbi, nå er det realitetene som gjelder, og de er at Europa har mer enn nok med sine egne problemer til å kunne gi Ukraina den omfattende hjelpen landet trenger for å nå alle sine mål. Leonid Bershedsky skriver om forhandlingene på Bloomberg view, en fansk diplomat har funnet en mulig løsning på noen av de mest kinkige problemene i Minsk2-avtalen, det som gjelder å få klargjort statusen til opprørsområdene, få arrangert valg der og få gitt Ukraina tilbake kontrollen over grensene sine. Merkel og Hollande tåler ingen slinger i valsen fra Porosjenko, han må få gjennom en særskilt lov valgene kan holdes under, og denne loven må utarbeides i samarbeid med separatistene og Russland. Det finnes ikke noe alternativ Ukraina og Europa har råd til, Ukraina kan ikke for alltid holde gående en konflikt på andres regning, de er nødt til å gjøre som Europa sier.

Det betyr ikke at de kommer til å gjøre det. Ukraina er fortsatt styrt av politikere som ikke vet sitt eget beste, Og i hvert fall ikke folkets.

I helgen var det noen russiske militære fly som kom over i tyrkisk luftrom i forbindelse med bombeangrepene de begynte i Syria i forrige uke. Tyrkia er et NATO-land, så her ligger det enda en mulighet for konflikt mellom Russland og NATO. Fly som krenker et lands luftrom kan bli skutt ned, og vi vil da ha et NATO-land som skyter ned et russisk fly. Det er slike uønskede «uhell» man har snakket om, som kan starte en alvorligere krise, selv om ingen egentlig har ønsket det. Vår mann i NATO, Jens Stoltenberg, har lagt ansiktet i alvorlige folder og med Stoltenbergsk engelsk sagt «we are committed…» Tyrkia har også kalt den russiske ambassadøren inn på teppet, og gitt ham en alvorlig advarsel, to ganger.

Antagelig kommer det til å bli med det. Tyrkia og Russland er på god fot med hverandre, om enn de har uenigheter i Syria, og de vil neppe ødelegge det forholdet over unødvendige krenkelser av tyrkisk luftrom. Krenkelsene skjedde i helgen, men ble offentliggjort i går, i forbindelse med møter Erdogan skal ha med EU over flyktningekrisen, og også møter som har vært mellom Tyrkia og NATO. Russiske bombefly i tyrkisk luftrom er en god måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på, og til å få understreket hvor viktig det er å finne en løsning på alle konfliktene i Tyrkias nærmeste naboområder. Tyrkia har sine egne mål i disse konfliktene, mål som ikke alltid er identiske med deres nære allierte. De har også demokrati og menneskerettighetsproblemer de har fått det behagelig stille om, nå.

En bloggside som kaller seg Sykes Picot, og har flere bidragsytere, skriver mye om Midt-Østen og problemene der. De har en post som skiller seg fra andre i måten å beskrive Syria på, og Russlands inngripen. Det er ikke umiddelbart lett å finne ytterligere informasjon om skribenten, Roy Murray, og hva mer han har gjort enn å skrive på denne bloggen. På meg virker denne posten å skjære litt igjennom propagandaen, og er ikke så opptatt av å fremme egen sak og sverte andres, gjerne på bekostning av de faktiske forhold. «Den moderate opposisjonen» som amrikanerne og europeerne snakker om, den finnes ikke, og det finnes heller ikke noen til å ta over om Assad skulle gå av nå. Det finnes heller ingen sterke nok og villige nok til å ta et ordentlig oppgjør med IS, så lenge den syriske statsmakten ikke er med på laget. Murray argumenterer for at russerne gjør det eneste riktige ved først å slå ned den væpnede opposisjonen, for så å kunne ta med seg den syriske hæren i en ordentlig kamp mot IS. Deretter vil det gå an å diskutere hva man skal gjøre med Assad-regimet. I følge Murray er heller ikke Russland opptatt av å beholde det. Målet er heller en styrt, enn en kaotisk, avslutning.

Både når det gjelder Russlands bombing i Syria og krenkelsen av tyrkisk luftrom er det amerikanerne som går hardest ut i hvor alvorlig, farlig og kritisk dette er. De slår opp krigstrommene, og bidrar med det heller til å gjøre situasjonen mer spent, enn å gjøre den tryggere. Også de skjønner at deres forsiktige bombing av IS ikke løser noen ting, og at væpningen og treningen av syriske opposisjonelle ikke har gjort dem moderate. Opplæringen av frivillige moderate til å kjempe mot IS, men ikke mot Assad, har vært en spektakulær fiasko. Den har kostet hundrevis av millioner dollar, men ikke resultert i mer enn en håndfull soldater. Karakteristisk for dem er at de overgir seg – og våpnene sine – straks de kommer i kamp. Også Norge var med i dette prosjektet, et samlet Storting stemte for, uten noen debatt i folket, eller i Stortinget. Jeg vet Miljøpartiet De Grønne strittet litt i mot, de skal jo være fredspartiet, men partileder og Stortingsrepresentant Rasmus Hansson gav etter for et voldsomt press fra et samlet Storting på ikke å skape dissidens. Vi sendte opplæringssoldater vi også, uten peiling og kontroll på hva de skulle gjøre. Sånn går debatten her. I USA er det verre.

Washington Post er USAs regjeringsavis. Redaktøren er fri, journalistene er frie, det er god vestlig standard, men båndene til det amerikanske statsstyret er tette, og måten nyheter, kommentarer og reportasjer blir valgt ut, vinklet og utformet på trekker tankene unektelig mot den langt mer kritiserte russiske RT, eller Russian Today, som den het før. Washingtons Posts dekning av det amerikanske bombeangrep mot sykehuset i Kunduz, Afghanistan, overgår det meste. Afghan response to hospital bombing is muted, even sympathetic er tittelen. Her handler det lite om at bombing av sykehus og medisinsk personale er strengt ulovlig etter enhver konvensjon, og å gjøre det med hensikt eller vel vitende er en krigsforbrytelse, og ville vært straffbart om amerikanerne hadde latt seg underordne noen jurisdiksjon som tar seg av slike ting. Her handler det om at afghanerne merkelig nok ikke har vært så kritiske som de pleier, til denne bombingen, at de heller stiller seg sympatisk til den.

Organisasjonen som eide sykehuset, Leger uten grenser, og de som befant seg i det, stiller seg ikke like sympatisk. De krever en uavhengig gransking, og vil ha svar på spørsmål som hvorfor bombingen varte ved i nærmere en time, tross de ansattes febrilske forsøk på å få det stanset, og hvorfor området rundt sykehuset er så uberørt. Det virker veldig lite troverdig at Leger uten grenser skal tillate terrorister å bruke sykehuset som base, eller oppholde seg der med våpen, som det har vært forsøkt antydet. Amerikanske og afghanske offentlige uttalelser øker mistanken om at her er det noe alvorlig muffens på gang. USA har allerede en gang skiftet forklaring, fra at det var «Collateral damage», til nå, at det var «på forespørsel» fra afghanerne selv.

Til å svare på disse spørsmålene beroliger amerikanerne oss med at det skal komme en full granskning av hva som har skjedd, og at resultatene av den vil bli produsert i full åpenhet. Alt i regi av amerikanerne selv, og av NATO.

Det er omtrent så troverdig som at russerne selv skal foreta granskningen av hva som egentlig skjedde da noen russiske fly kom over i tyrkisk territorium i helgen.

På BBC en av dagene, var det en representant for det amerikanske militæret som ble intervjuet i forbindelse med bombingen. Jeg tror han het Greene, John eller Jack Greene, eller noe sånt. Han ba oss alle huske på at det egentlige problemet er Taliban, og hadde det ikke vært Taliban i området, så hadde det heller ikke vært nødvendig med bombingen som førte til dette forferdelig uhellet (terrible accident).

Det er klart, amerikanerne virker ikke akkurat til å gå i seg selv hva de egentlig holder på med. Det er også litt spesielt når de gir «de vi ville treffe» skylden for en bombe som kommer galt av sted. Amerikanerne har også en historie for å trene, finansiere og utstyre med våpen islamske grupper i Afghanistan. Det var med på å fremprovosere den sovjetiske invasjonen i 1979. Amerikanerne fortsatte å finansiere disse gruppene også etter at Sovjetunionen trakk seg ut, tross løfter at de skulle slutte med det. Amerikanerne har en historie i å finansiere og utstyre grupper som etter hvert vender seg mot dem. Det er blant de mange ting amerikanerne og Obama gjemmer i begrepet unintended consequenses. Det dekker mye av det som har gått galt de siste årene.