Ukraina drukner i en geopolitisk maktkamp

Det er mange interessante kommentarer på gang nå i de seneste postene, jeg håper kommentatorene godtar min unnskyldning for at jeg bruker den timen jeg har nå i kveld, til å skrive en ny post, i stedet for å svare. Det var derfor jeg satte meg til datamaskinen, det er nytt stoff mitt hode er fylt av. Jeg skal sette meg ned og forsøke å svare skikkelig, så snart jeg får tid. Her er mye som åpner for reell diskusjon, og ikke bare skittkasting fra skyttergravene.

Samme dag som Putin og Obama hadde sine svært mye omtalte og omdiskuterte innlegg i FNs hovedforsamling, hadde også Ukrainas president Petro Porosjenko et innlegg. Jeg vil ikke provosere unødig, nå som mine tidligere bitre meningsmotstandere er på gli, men jeg må få lov til å synes at den talen var ganske patetisk. Det var akkurat det samme Ukraina og Porosjenko har sagt siden det hele begynte, at Ukraina er innvadert av Russland, det er den russiske hæren som har kommet, Ukraina forsvarer Europa, Russland planlegger å gjenopprette Sovjetunionen, det var et veldig kraftig angrep, med veldig lite kraftig retorikk. Talen fikk også veldig lite oppmerksomhet. Jeg kom over den i den engelske avisen The guardian, og ser også at Washington Post (ikke uventet) har en større artikkel med intervju av Porosjenko og vinkling Ukraina som forsvarere av frihet og demokrati. Jeg pleier ikke ofte sitere RT, men akkurat her hadde de kanskje en artikkel som traff litt. Det er en som heter James Petras som blir intervjuet. Han er visstnok professor ved det ikke akkurat kjente universitetet i Binghamton, uten at jeg vil legge så altfor mye i det. Jeg tror imidlertid han treffer ganske godt når han sier Porosjenko ikke har noen ordentlig maktbase, heller ikke i det ukrainske folket, og at han derfor blir en svak og lite handlekraftig president. Han har ikke mye handlingsrom heller, presset som han er fra alle kanter.

Det var også møte i Paris i dag, mellom Merkel, Hollande, Putin og Porosjenko. Også det kom helt i skyggen av større begivenheter, med Russlands bombing i Syria. Noen spekulerer i at dette var med hensikt, at Putin bomber Syria for å ta oppmerksomhet fra Ukraina, og dette møtet i Paris. Det er ganske spesielt sagt. Situasjonen i Syria er akutt, mens situasjonen i Ukraina ser ut til å ha roet, i hvert fall når det kommer til krigen i Donbass. Den reelle våpenhvilen går inn i sin andre måned nå.

Det er fremdeles formidable problemer som ligger foran Ukraina, og det er ikke godt å se hvordan de skal løse dem. I det minste ser det ut for at sjansene for storkrig er betraktelig redusert, om enn de økonomiske og politiske utsiktene bare knapt kan kalles bedre. De store ankepunktene er valgene som skal holdes i de to opprørsregionene Donetsk og Lugansk, graden av autonomi de skal ha, og kontrollen Ukraina skal ha over egne grenser. Jeg kan vanskelig se for meg Donbass og Russland gir fra seg grensekontrollen, og lar Jatseniuk bygge en mur, og det skal et lite mirakel til for at parlamentet Ukraina har nå skal vedta grunnlovsendringene som kreves for at Donbass skal få det selvstyret Minsk2-avtalen vil gi dem. Frankrikes president Hollande sa også at det er lite trolig dette vil bli løst før jul, selv om det er det tidsskjemaet som gjelder i avtalen.

Dog, dette er lyspunkt, og lyspunkt er det få av i Ukraina om dagen. Vi må bruke de vi har. Mange synes sikkert det er helt forferdelig at Ukraina mister kontrollen over disse områdene sine, men det må gå an å mene at Ukraina har større problemer enn som så. De har nå et parlament, en regjering og en president med overveldende mandat for å velge veien mot Europa, og de europeiske verdier. De kan konsentrere seg om dem, i stedet for å boikotte, blokkere og krige med Donbass og Krim. Om Donbass og Krim ikke vil være med på det europeiske prosjektet, kan de ha det så godt. Jeg tror imidlertid at verken parlamentet, regjeringen eller presidenten er så overveldende for Europa og de europeiske verdier som de liker å gi inntrykk av, og at de som andre politikere i Ukraina og regionen er aller mest opptatt av seg selv, og sine (økonomiske) verdier.

Når jeg først var inne på RT i dag, fant jeg også en liten sak om gode, gamle Gorbatsjov. Han mener Tyskland og Russland må finne sammen. Saken i RT bygger på et lengre intervju Gorbatsjov gjorde med den tyske avisen Bild, der den ser ut til å være bak en betalingsmur. Jeg er veldig enig i dette. Europa blir rart med Russland i Asia, nær alliert med Kina, og med handelsrestriksjoner, sanksjoner og vanskeligheter for hverandre. EUs partnerskap mot øst gjaldt 6 land, ikke Russland, og Russland fikk heller ikke være med på reelle forhandlinger i det som skulle bli fremtidens Europa, bestående av et EU og et Russland, eller hvordan i all verden det var man tenkte. Mulighetene for at Tyskland og Russland skulle finne sammen burde aldri vært større enn nå, med en Merkel som snakker flytende russisk har deler av utdannelsen sin fra Donbass, og Putin som snakker flytende tysk, og var utstasjonert som representant for den sovjetiske statsmakten i DDR.

Og her vil jeg i forbifarten trekke inn varsleren eller forræderen Edvard Snowden, hvem han er, avhenger av hvor man står. Han brøt taushetsplikten, flyktet til Hong kong, og havnet så i Moskva, hvorfra han stadig gir intervjuer og bidrar i dokumentarer og programmer som viser hvordan den amerikanske overvåkningsmaskinen fungerte. Som vi nå vet overvåket amerikanerne Tyskland, helt opp til Merkels telefon. Snowden sa de jobbet slik, at når de så en avtale eller et initiativ på gang, som ikke ville være i amerikansk interesse, så satte de seg fore å stanse det allerede i starten, før det blir noe av. Eksempelet han brukte, var nettopp et eksempel som involverte Tyskland.

Det er amerikanerne som presser på for å holde russerne utenfor det gode selskap, og europeerne som hangler seg med. Det er også europeerne som må ta kostnadene, på alle sett og vis. Vi burde reparere, ikke ødelegge forholdet til Russland. Om vi ønsker et mer vestvendt Russland, er det den eneste sjansen vi har. Et Russland som lukker seg inne, er ingen tjent med.

Syria kan jeg ikke så mye om. Jeg følger med så godt jeg kan, på norske og britiske medier, helst BBC og NRK, kjapt innom Dagsrevyen og Dagsnytt 18, litt Urix. Jeg har ikke tid til så mye annet om dagen. Det gjør seg best med radio, som jeg kan ha på i bakgrunnen, mens jeg gjør andre ting. I disse sendingene er det overveldende slik at Russland ikke bomber IS, at de bomber sivile områder, at de øker spenningen, at det nå blir veldig farlig og veldig umulig, til og med Dagbladet satte noe slikt på forsiden i dag. Putin er blitt den nye flåtten.

Jeg kan ikke så mye om Syria, men hadde ventet mer av Russland. I Ukraina er det slik at det er de ukrainske styrkene som har bombet sentrumsområdene i Donetsk og Lugansk, med bomber som treffer et eller annet sted i et rektangel på 100 x 300 meter, eller så. Da rebellene tok Debaltsevo i et bomberegn som overgikk det meste, ble sivilbefolkningen evakuert først. Russland har også kritisert USA for å handle på egen hånd, uten mandat fra FN, og for å blande seg inn i saker de ikke har noe med.

Riktignok har Russland formell invitasjon av det sittende styret i Syria, noe som i følge FNs regler gjør det legetimt å gå inn militært (Det er tre grunner, jeg tar dem her etter hukommelsen 1. Folkemord, eller hindre humanitær katastrofe, 2. Beskytte egen befolkning, 3. Invitasjon fa sittende statsmakt), men disse bombene kunne de veldig godt spart seg, og befolkningen i Syria.

Så sjekker jeg den meget gode Johnson’s Russia list fra 1. oktober, det er en liste som har vært virksom siden 1996, og samler lenker til Russland-relaterte nyheter på nettet. Der får man raskt en oversikt over hva som har skjedd fra dag til dag, veldig greit når man har dårlig tid. På oversiktssiden er det en lenke til en kommentar av Simon Jenkins, i The Guardian, Why the west should listen to Putin on Syria. Den var jo litt annerledes, blant annet med den uhyggelig treffende bemerkningen at i Syria, som i Irak, Afghanistan og Ukraina, så har the West been dictated not by what might work but what looks good. Særlig er det amerikanske politikere, kommentatorer og talsmenn som står for dette, og tilsvarende i andre engelsktalende land og i Skandinavia, som gjentar det: Janukovitsj må gå, Assad må gå, alle som ikke er gode, må gå, uavhengig om det står noen bedre klar til å ta over for dem. Det har ledet til katastrofe hver bidige gang i 25 år. kanskje er det da på tide å endre politikk?

Johnson lenker også til flere artikler av Gordon Hahn, de er alle sammen samlet her, på det som ser ut til å være bloggen hans. Jeg har tidligere lenket til Hahn, da ble det spørsmål om han var til å stole på. Den gang visste jeg ikke mer enn det som står på siden hans, nå ser jeg han stadig dukker opp på Johnsons liste, han er sitert i Stephen Cohens Soviet fates and lost alternatives, og boken hans om Russlands Revolution from above, er en av dem det ser ut til at man må sjekke opp, om man vil skrive om oppløsningen av Sovjetunionen og synet på den. Den er utgitt på Yale forlag. Spesialiteten hans er Russland, islam og jihadisme, så dette skulle jo være et område der han visste hva han snakket om. Inntrykket man får av den siden er mildt sagt annerledes enn det man får av å høre BBC og NRK, eller lese Dagbladet. Kanskje er Putin akkurat like farlig som flåtten, det vil si temmelig ufarlig. Det er hysteriet som skaper frykten.

For de som ikke gidder lese artikkelen til Hahn, han går jo ganske varm om dagen, så er denne om the Russian intervention en god start, og så er det bare å ta det derfra.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s