Mediedekningen av Russlands krenkelse av tyrkisk luftrom og amerikansk bombing av sykehus til leger uten grenser

Først en liten innledning med Ukraina hvor det er gryende signaler om en mulig stabilisering. I forrige uke var det møte mellom statslederne i Tyskland, Frankrike, Ukraina og Russland, de fire som forhandler om Ukrainas fremtid, og derfra blir det meldt at Frankrike og Tyskland var klare i talen til Ukraina og deres president, Petro Porosjenko. Tiden for store ord og fine foto er forbi, nå er det realitetene som gjelder, og de er at Europa har mer enn nok med sine egne problemer til å kunne gi Ukraina den omfattende hjelpen landet trenger for å nå alle sine mål. Leonid Bershedsky skriver om forhandlingene på Bloomberg view, en fansk diplomat har funnet en mulig løsning på noen av de mest kinkige problemene i Minsk2-avtalen, det som gjelder å få klargjort statusen til opprørsområdene, få arrangert valg der og få gitt Ukraina tilbake kontrollen over grensene sine. Merkel og Hollande tåler ingen slinger i valsen fra Porosjenko, han må få gjennom en særskilt lov valgene kan holdes under, og denne loven må utarbeides i samarbeid med separatistene og Russland. Det finnes ikke noe alternativ Ukraina og Europa har råd til, Ukraina kan ikke for alltid holde gående en konflikt på andres regning, de er nødt til å gjøre som Europa sier.

Det betyr ikke at de kommer til å gjøre det. Ukraina er fortsatt styrt av politikere som ikke vet sitt eget beste, Og i hvert fall ikke folkets.

I helgen var det noen russiske militære fly som kom over i tyrkisk luftrom i forbindelse med bombeangrepene de begynte i Syria i forrige uke. Tyrkia er et NATO-land, så her ligger det enda en mulighet for konflikt mellom Russland og NATO. Fly som krenker et lands luftrom kan bli skutt ned, og vi vil da ha et NATO-land som skyter ned et russisk fly. Det er slike uønskede «uhell» man har snakket om, som kan starte en alvorligere krise, selv om ingen egentlig har ønsket det. Vår mann i NATO, Jens Stoltenberg, har lagt ansiktet i alvorlige folder og med Stoltenbergsk engelsk sagt «we are committed…» Tyrkia har også kalt den russiske ambassadøren inn på teppet, og gitt ham en alvorlig advarsel, to ganger.

Antagelig kommer det til å bli med det. Tyrkia og Russland er på god fot med hverandre, om enn de har uenigheter i Syria, og de vil neppe ødelegge det forholdet over unødvendige krenkelser av tyrkisk luftrom. Krenkelsene skjedde i helgen, men ble offentliggjort i går, i forbindelse med møter Erdogan skal ha med EU over flyktningekrisen, og også møter som har vært mellom Tyrkia og NATO. Russiske bombefly i tyrkisk luftrom er en god måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på, og til å få understreket hvor viktig det er å finne en løsning på alle konfliktene i Tyrkias nærmeste naboområder. Tyrkia har sine egne mål i disse konfliktene, mål som ikke alltid er identiske med deres nære allierte. De har også demokrati og menneskerettighetsproblemer de har fått det behagelig stille om, nå.

En bloggside som kaller seg Sykes Picot, og har flere bidragsytere, skriver mye om Midt-Østen og problemene der. De har en post som skiller seg fra andre i måten å beskrive Syria på, og Russlands inngripen. Det er ikke umiddelbart lett å finne ytterligere informasjon om skribenten, Roy Murray, og hva mer han har gjort enn å skrive på denne bloggen. På meg virker denne posten å skjære litt igjennom propagandaen, og er ikke så opptatt av å fremme egen sak og sverte andres, gjerne på bekostning av de faktiske forhold. «Den moderate opposisjonen» som amrikanerne og europeerne snakker om, den finnes ikke, og det finnes heller ikke noen til å ta over om Assad skulle gå av nå. Det finnes heller ingen sterke nok og villige nok til å ta et ordentlig oppgjør med IS, så lenge den syriske statsmakten ikke er med på laget. Murray argumenterer for at russerne gjør det eneste riktige ved først å slå ned den væpnede opposisjonen, for så å kunne ta med seg den syriske hæren i en ordentlig kamp mot IS. Deretter vil det gå an å diskutere hva man skal gjøre med Assad-regimet. I følge Murray er heller ikke Russland opptatt av å beholde det. Målet er heller en styrt, enn en kaotisk, avslutning.

Både når det gjelder Russlands bombing i Syria og krenkelsen av tyrkisk luftrom er det amerikanerne som går hardest ut i hvor alvorlig, farlig og kritisk dette er. De slår opp krigstrommene, og bidrar med det heller til å gjøre situasjonen mer spent, enn å gjøre den tryggere. Også de skjønner at deres forsiktige bombing av IS ikke løser noen ting, og at væpningen og treningen av syriske opposisjonelle ikke har gjort dem moderate. Opplæringen av frivillige moderate til å kjempe mot IS, men ikke mot Assad, har vært en spektakulær fiasko. Den har kostet hundrevis av millioner dollar, men ikke resultert i mer enn en håndfull soldater. Karakteristisk for dem er at de overgir seg – og våpnene sine – straks de kommer i kamp. Også Norge var med i dette prosjektet, et samlet Storting stemte for, uten noen debatt i folket, eller i Stortinget. Jeg vet Miljøpartiet De Grønne strittet litt i mot, de skal jo være fredspartiet, men partileder og Stortingsrepresentant Rasmus Hansson gav etter for et voldsomt press fra et samlet Storting på ikke å skape dissidens. Vi sendte opplæringssoldater vi også, uten peiling og kontroll på hva de skulle gjøre. Sånn går debatten her. I USA er det verre.

Washington Post er USAs regjeringsavis. Redaktøren er fri, journalistene er frie, det er god vestlig standard, men båndene til det amerikanske statsstyret er tette, og måten nyheter, kommentarer og reportasjer blir valgt ut, vinklet og utformet på trekker tankene unektelig mot den langt mer kritiserte russiske RT, eller Russian Today, som den het før. Washingtons Posts dekning av det amerikanske bombeangrep mot sykehuset i Kunduz, Afghanistan, overgår det meste. Afghan response to hospital bombing is muted, even sympathetic er tittelen. Her handler det lite om at bombing av sykehus og medisinsk personale er strengt ulovlig etter enhver konvensjon, og å gjøre det med hensikt eller vel vitende er en krigsforbrytelse, og ville vært straffbart om amerikanerne hadde latt seg underordne noen jurisdiksjon som tar seg av slike ting. Her handler det om at afghanerne merkelig nok ikke har vært så kritiske som de pleier, til denne bombingen, at de heller stiller seg sympatisk til den.

Organisasjonen som eide sykehuset, Leger uten grenser, og de som befant seg i det, stiller seg ikke like sympatisk. De krever en uavhengig gransking, og vil ha svar på spørsmål som hvorfor bombingen varte ved i nærmere en time, tross de ansattes febrilske forsøk på å få det stanset, og hvorfor området rundt sykehuset er så uberørt. Det virker veldig lite troverdig at Leger uten grenser skal tillate terrorister å bruke sykehuset som base, eller oppholde seg der med våpen, som det har vært forsøkt antydet. Amerikanske og afghanske offentlige uttalelser øker mistanken om at her er det noe alvorlig muffens på gang. USA har allerede en gang skiftet forklaring, fra at det var «Collateral damage», til nå, at det var «på forespørsel» fra afghanerne selv.

Til å svare på disse spørsmålene beroliger amerikanerne oss med at det skal komme en full granskning av hva som har skjedd, og at resultatene av den vil bli produsert i full åpenhet. Alt i regi av amerikanerne selv, og av NATO.

Det er omtrent så troverdig som at russerne selv skal foreta granskningen av hva som egentlig skjedde da noen russiske fly kom over i tyrkisk territorium i helgen.

På BBC en av dagene, var det en representant for det amerikanske militæret som ble intervjuet i forbindelse med bombingen. Jeg tror han het Greene, John eller Jack Greene, eller noe sånt. Han ba oss alle huske på at det egentlige problemet er Taliban, og hadde det ikke vært Taliban i området, så hadde det heller ikke vært nødvendig med bombingen som førte til dette forferdelig uhellet (terrible accident).

Det er klart, amerikanerne virker ikke akkurat til å gå i seg selv hva de egentlig holder på med. Det er også litt spesielt når de gir «de vi ville treffe» skylden for en bombe som kommer galt av sted. Amerikanerne har også en historie for å trene, finansiere og utstyre med våpen islamske grupper i Afghanistan. Det var med på å fremprovosere den sovjetiske invasjonen i 1979. Amerikanerne fortsatte å finansiere disse gruppene også etter at Sovjetunionen trakk seg ut, tross løfter at de skulle slutte med det. Amerikanerne har en historie i å finansiere og utstyre grupper som etter hvert vender seg mot dem. Det er blant de mange ting amerikanerne og Obama gjemmer i begrepet unintended consequenses. Det dekker mye av det som har gått galt de siste årene.

 

 

 

Advertisements

4 comments on “Mediedekningen av Russlands krenkelse av tyrkisk luftrom og amerikansk bombing av sykehus til leger uten grenser

  1. Eendlig en som sier det alle kan se men som norsk presse ikke tør belyse for vi er redd for hva vår store rettleder USA vil si.Feiginger.

  2. Karsten Herold sier:

    Jeg følger analysen din av russernes strategi i Syria 100% helt til slutten:

    «Deretter vil det gå an å diskutere hva man skal gjøre med Assad-regimet. I følge Murray er heller ikke Russland opptatt av å beholde det. Målet er heller en styrt, enn en kaotisk, avslutning.»

    Du forveksler vel ikke Assad med regimet, tror du? Russerne kan vel muligens kvitte seg med Assad, men vil vel neppe være like ivrige på å kvitte seg med maktbasen sin? Skulle ikke det være litt tullete av dem, syns du?

    Når det gjelder militærflyene har du en litt annen vinkling på det her

    http://www.bloombergview.com/articles/2015-10-08/why-putin-s-russian-jets-in-syria-are-buzzing-turkey

    Kunne vel forklare Stoltenbergs reaksjon, eller? Men hva vet jeg?

    La oss også endelig håpe at bombingen av sykehuset var et fruktansvært og tragisk misstak og ikke noe nytt My Lai eller Abu Ghraib eller hva verre er.

    • esalen sier:

      Russerne er nok mer opptatt av å beholde militærbasen sin og sine strategiske allianser, enn å beholde Assad. Det er imidlertid farlig å uttale seg om Midt-Østen, det er så mange allianser på kryss og tvers at det er vanskelig å holde oversikten. Ofte får man inntrykk av at aktørene selv ikke helt har oversikten heller. Russland søker bedrede forhold med Israel og med Saudi Arabia om dagen, de har allerede betraktelig bedret forholdet til Egypt, og det århundregamle dårlige forholdet til Tyrkia, på bakgrunn av det kan det hende de ikke snakker usant når de sier «vi ikke er gift med Assad». På den annen side er Iran en viktig partner Russland kanskje vil ha inn i Brics, så det er mange hensyn som står opp mot hverandre.

      Jeg kjente artikkelen til Champion, og deler ikke konklusjonene i den. Den er veldig fin i i noen av detaljene om det nå tettere forholdet mellom Russland og Tyrkia, og hvor søkt det er at Russland skal risikere noe av det som er oppnådd der, bare for å irritere litt ved å fly over grensen en stund. Putin er ikke kjent for å ta risiko, selv om han gjerne blir fremstilt slik. Det er nøye gjennomtenkt og godt forberedt, alt han gjør. Han satser ikke uten å ha gode kort på hånden, eller uten å være veldig presset. Jeg har også litt problemer med å se hvordan russisk flyaktivitet kan være en klar melding om å unngå en flyforbudssone.

      Problemet med å kalle bombingen av sykehuset et uhell eller en feil, er at bombingen fortsatte i en time, selv om sykehuset forsøkte å nå frem over telefonlinjene eller på annen måte, for å få det stanset. Representanter for leger uten grenser sier også at det bare var sykehuset som ble rammet, mens området rundt gikk fri. Så det er mange spørsmål man gjerne skulle hatt svar på, og det er ikke betryggende at de som bombet selv skal stå for etterforskningen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s