Tryllestund

Hver søndag tar jeg mitt lille barn i bæremeisen, og går en tur i terrenget rundt Ganddal. Jeg har nå gjort det tre søndager på rad, de første to ned til Figgjoelven og tilbake, i dag over Bogafjellet på langs. Det er vår egen lille tryllestund, fjernt fra problemene som finnes i verden, og fjernt fra kav og mas med oppussing hjemme.

Lengst i hjørnet av fjellet er det en liten slags hytte, godt synlig fra hjemmet vårt. Dit gikk vi i dag. Det er endret terreng fra slik det pleier å være, rekkehus og boliger, Rogaland blir dekket av hus. Sandnes er den raskest voksende kommunen i Norge, og skryter av det. Jeg ville ikke hatt noe i mot å bo i den langsomst voksende. Det karakteristiske Rogalandslandskapet med grønt gras og spredt med steiner gjør godt for sjelen, men det blir mindre og mindre av det. På Stavangersiden av Gandsfjorden er det striglede hus og planlagte byggefelt og vei og industri, overalt.

Nistepakken vår er tradisjonell, og får plass i en liten lomme i bæremeisen. Det er hjemmelagde rundstykker med brun og hvit ost, den hvite har kaviar under, det er sjokolade, og det er appelsin. Til å drikke er vann, og varm solbærtoddy på termos.

Lille Irina pleier å sovne grundig i bæremeisen. Men i dag sov hun like før vi gikk, så i dag holdt hun seg våken mens vi gikk langs jernbanelinjen, og opp den lille fjellsiden til plassen vår. Jeg hørte likevel en podcast, In our time fra BBC, beleiringen av Wien, 1683. Normalt hører jeg bare på øretelefoner når hun sover, ellers snakker jeg med henne, og forklarer henne alt vi ser.

Fra toppen kan vi se havet, Figgjoelven, Vagleskogen, og mange fly som tar  av fra flyplassen. Vi kan se hester, sauer og kuer. Irina spiser rundstykker med brunost, men mister snart tålmodigheten, og vil ut å gå. Hun har nettopp lært det, og snubler lett i høyt gress, vanskelig terreng og med tykke støvler, sjerokser, som vi kalte det, da jeg var liten. Jeg vet ikke hvordan det skrives.

De er mye verdt, tryllestunder som dette. I dag var første tur i turtøy, tidligere har jeg gått i kortbukse og sandaler, i dag var det for kaldt. Irina er også i veldig, veldig godt humør, ute, mye nytt å se, og å gjøre. Hun tusler også lett med seg selv, så jeg kan finne ro, og tenke.

Da vi går videre, sovner hun straks. Jeg kan høre ny podcast om vikingene på Volga, hvem de var, og hva de gjorde. Mye av denne historien er omdiskutert, dette var professorer som gjorde skikkelig rede for hva vi vet og hva vi tror, og hva som er forskjellige teorier og forskjellige tradisjoner. I Kiev står det en statue av disse vikingene.

Hjemme igjen var vi etter 3-4 timer. Forfrisket og utvhilt. Hele livet har jeg forsøkt å gå sånne turer, mer eller mindre regelmessig, alene, eller sammen med andre. Nå går jeg med min datter. Det er stort. Veldig, veldig stort.

Panoramabilde fra Bogafjell, der vi satt og spiste i dag.

Panoramabilde fra Bogafjell, der vi satt og spiste i dag.

Advertisements
This entry was posted in Tur.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s