Krigstrommene

Jeg leser for tiden The Grand Chessboard, av Zbigniew Brzezinski, og har kommet til kapittel fire. Brzezinski er amerikaner med polsk opprinnelse, professor i amerikansk utenrikspolitikk, og han var rådgiver for presidentene Johnson og Carter. Så han er både dypt påvirket av amerikansk, politisk tenkning, og er selv en av dem som har innflytelse nok til å påvirke den. Boken er et slags manifest over hvordan han tenker, og hvordan han mener USA skal tenke.

Det er litt av hvert å si om hans korte gjennomgang av tidligere imperier i verdenshistorien, hvor mektige de var og hvorfor de gikk under, og enda mer å si om hans syn på USA sammenlignet med disse. Det lar jeg være.

Boken er befriende fri for svada. Her er det Brzezinski kaller det eurasiske kontintentet, Europa og Asia, hovedsaken, og budskapet er hvordan USA skal holde kontrollen her. Boken kom ut i 1997, en tid der Sovjetunionen var oppløst, men EU og NATO ennå ikke hadde beveget seg østover. Russland lå svake og maktesløse under Jeltsin, Kina var på vei opp, men på langt nær noen stormakt ennå, og USA var enkelt sagt enerådende i verden som superstormakt.

For Brzezinski er det avgjørende viktig at EU beveger seg østover, og at NATO beveger seg med dem. De to er nesten samme sak for Brzezinski, EU står for økonomien og politikken, NATO for sikkerheten. Utvidelsen må skje raskt. Først er det Polen, Tsjekkia, Ungarn, på sikt de baltiske landene, og så er det store spørsmålet Ukraina. Her er det ingen ord om at dette er et «nullsumspill», som amerikanerne nå prøver seg med, her er det land som må med for å «holde kontrollen over det viktige eurasiske kontinentet». Brzezinski argumenterer med at Russland ikke er noen geopolitisk stormakt uten Ukraina, at de trenger Ukraina for fotfeste i Europa, et eller annet sånt.

Sentralt i Brzezinskis politiske tenkning er at ingen annen stormakt må få vokse seg stor nok til å kunne være en trussel mot USA. Det var Brzezinski som stod for politikken å finansiere jihad-grupper (eller Mujahideen) i Afghanistan, og å utstyre dem med våpen, slik at Sovjetunionen i tillegg til sine andre økonomiske problemer fikk en hengemyr av en krig å svekke seg i. Han er aktiv nå også, på sine gamle dager, 87 år gammel, og står for en politikk om å «øke Russlands kostnader», et syn som er riktig så nær det som nå er gjeldende i Washington. Interessant er også at han ser Frankrike og Tyskland som de reelle stormaktene i Europa, Storbritannia er ferdige, andre er ikke verd å nevne.

Det er nå allerede to uker siden Putin holdt sin tale i FN, hvorpå Russland kort etter startet bombingen i Syria. Ingen kan kalle meg anti-Russland, jeg er vel heller mer pro enn akseptabelt er, Norge er sammen med EU og NATO i konflikt med landet, og det tar seg ikke ut å argumentere for fiendens syn. Jeg gjør det likevel, jeg mener de har mer rett enn det som kommer frem i tradisjonelle medier, og at vi har mer feil. Jeg mener det er mye mer som står på spill i Ukraina, enn at deler av befolkningen ønsker et vest-vendt regime, mens Russland ønsker å nekte dem det. Dette har jeg skrevet mye om.

Tross dette ble jeg tatt helt på sengen av Russlands bombing. Det er bare å lese postene jeg skriver, jeg skrev jo før det fordøyd, og før jeg hadde oversikten. Som et lite barn ønsket jeg å høre hva professor Stephen Cohen hadde å si, han pleier jo være veldig velinformert og velformulert om Russlands syn, jeg ønsket han eller noen andre kunne forklare hva dette var for noe. Men på BBC, NRK og andre vestlige medier var det bare politikere og kommentatorer som fordømte dette fullstendig. Ikke bare bombet Russland Syria, det bombet opprørsgrupper som ikke var IS, de bombet de snille, og det var sterkt «kontraproduktivt», som det nå heter, og ville bare gjøre alt verre.

Nå har jeg hørt Stephen Cohen, og en del andre eksperter og kjennere også. Stephen Cohen har et gammelt intervju her på The Young Turks, der han allerede 4. desember 2014 lanserer Syria som en mulig ny kamparena, og han har på sidene til The nation et intervju med Tom Hartmann og et i The John Batchelor Show. Her er det et veldig annet syn som kommer frem. Russland er dypt inne i Syria, det er en gammel allianse, det er mange russere i Syria og mange ekteskap mellom russere og syrere, Russland vet helt utmerket hva som foregår der. De har ypperlig etterretning, og de får også informasjonen de trenger fra Assad-regimet. Det er også et argument som ikke akkurat skinner klart i vestlige medier, og det er at vår politikk i Syria over fire år har ledet til den verste flyktningestrømmen Europa har opplevd siden verdenskrigene. Ingenting av det USA har forsøkt har lykkes, ikke finansiell og militær støtte (våpen og utstyr) av den såkalte syriske frie arme, ikke opplæring av frivillige soldater i kampen mot IS, ikke bombingen av IS, ikke noen ting.

Situasjonen var kritisk. Det er 500 flyktningesentre i Tyskland som er angrepet av sinte tyskere. Tidligere nazi-demonstrasjoner får nå oppslutning fra vanlige borgere. Plutselig er det tyskere som slipper til på BBC, og får snakke om at grensene mot Polen ikke er som de skal være. Merkel er under kolossalt press, med sin åpne dør politikk, en million flyktninger og asylsøkere har det ført til, det skal veldig, veldig godt gjøres å behandle alle på en skikkelig måte, og sørge for at de som får asyl er verdige, og at de som får avslag blir sendt hjem. Det er overveldende. I kontrast har vi England, og David Cameron, som så Eton-tøft snakker om Russland som støtter «the butcher Assad», men som ikke vil ta i mot flere flyktninger enn skrøplige 20 000. England er også med på den katastrofale politikken i Midt-Østen, fra bombingen av Irak, via bombingen av Libya, til nå kaoset i Syria. Som USA setter de kaoset i gang, men løper fra ansvaret.

Kort etter meldingene om at Russland bombet Syriske opprørere, kom det meldinger om russiske fly var over i tyrkisk luftrom. Det skjedde ikke bare en, men to ganger. Og det var noe så ubeskrivelig alvorlig, det var toppmøte i NATO, utenriksministerne stod samlet, det skulle bli «boots on the ground», nye baser, NATO var «committed», Tyrkia skulle beskyttes, det samme skulle de baltiske statene, Russland skulle ikke komme noen vei med sin aggressive oppførsel.

De folkene som sier disse tingene er de som har siklet etter baser og stasjonære styrker i Øst-Europa og baltikum siden tidenes morgen, det vil si Sovjetunionens fall. Nå har de unnskyldningen som gjør det politisk mulig. Nå har de også unnskyldningene som gjør det legitimt å forlange at hvert europeisk land virkelig skal bruke 2% av nasjonalbudsjettene på våpen og militært utstyr, for å støtte NATO, forpliktelser der. Det er fordi Russland er så farlige og uberegnelige, de ser jo ut til å bombe hvem som helst i Syria, og flyr innom Tyrkia både en og to ganger. Det er så alvorlig at det finnes ikke ansiktsuttrykk alvorlige nok til å få det uttrykket.

På samme tid som russiske fly fløy over i Tyrkia bombet NATO-fly et sykehus i Afghanistan. Det er NATO som kjemper i Afghanistan, som det er NATO i Syria, NATO i Libya. USA drar med seg NATO på alle krigseventyrene de begir seg ut på, og de holder koken med å veksle mellom annethvert og tredjehvert år, som de har gjort siden andre verdenskrig. Et par dager etter Russlands krenkelse av tyrkisk luftrom sprengte en bombe under en tyrkisk fredsmarsj i hovedstaden Ankara. 96 stykker omkom. Ikke et ord fra NATO, enda dette ligger veldig nære å være et angrep, som NATO da skal forsvare sine allierte mot. Kanskje er det fordi NATO ikke ønsker så mye oppmerksomhet om at de har et medlem, Tyrkia, der ikke alt er som det skal være, og at land som blir med i NATO kan bli dradd inn i kriger fjernt fra det som skulle være i deres interesse å kjempe i. Tyrkiske styresmakter har foreløpig lansert to mulige skyldige for bombeangrepet, enten den kurdiske PKK geriljaen, eller IS. Det første virker ganske usannsynlig, all den tid det var kurdere som deltok i marsjen, det andre virker kanskje å være en passende skyldig, når man uansett ikke vet hvem det var.

Lignende krigstrommer som når Russland bombet i Syria og fløy over i Tyrkia en kort stund har vi hatt nærmere to år nå, helt siden krisen i Ukraina begynte, og særlig siden krigen i Donbass. Det har vært nesten en månedlig foreteelse, meldingene fra NATO eller andre militære representanter, eller styresmakter i NATO-landene, Russland planlegger en offensiv, det er styrker på vei, om det er Mariupol, eller hva det er, om de skal sikre landforbindelser til Krim, hva det nå er de pønsker på, de planlegger et eller annet, eller har gjort et eller annet. Jeg ble skjelven hver gang, inntil jeg fant en artikkel på Spiegel, eller om det var Reuters, der tysk etterretning hadde fått så nok av dette NATO-hysteriet at de gikk ut med informasjonen om at meldingene var rene skjære tullball. NATO-general Breedlov måtte forsvare seg, og gjorde det ved å si at «vi har etterretning fra 32 kilder, og siler ut hvilke vi finner viktigst».

Akkurat.

Det er ikke Russland som er de farligste i Syria. Russland har konkrete mål, og de har oppnåelige mål. I kaoset som er Syria kan det hende det uansett går galt, meldinger om at både Saudi Arabia og USA forsyner de samme styrkene med våpen og nytt utstyr, som russerne bomber, lover ikke godt for noen ting. Så lenge stormaktene er med med sine uttømmelige ressurser, og deltar på hver sin side og med hver sine mål, så kommer ikke krigen i Syria til å ta slutt. Det gjør heller ikke flyktningestrømmen, som er blitt et veldig konkret bevis på hvor elendig det har gått med amerikansk og europeisk politikk i Syria og Midt-Østen. At Russland nå skal bli en motstander, og ikke en partner, kan umulig løse noe.

Jeg skriver om hendelser som ennå ikke er ferdige, som ennå utspiller seg. Det er bare å følge med. Sjekk når Russland gjør noe, eller kanskje gjør noe, og hvordan den ene politikeren etter den andre kommer og sier hvor farlig det er, eller om det ikke er en politiker, så er det en kommentator eller en ekspert. Effekten er svært sterk, og det er vanskelig å stå i mot. Vi vil jo gjerne stole på politikerne våre, kommentatorene, ekspertene.

Et lite spørsmål, for eksempel, det har vært demonstrasjoner i fem uker nå, i Moldova. Har noen fått det med seg? Eller demonstrasjonene i Berlin mot det store handelsprosjektet mellom Europa og USA, The Transatlantic Trade and Investment Partnership, 250 000 demonstranter, ingen journalister. Om poenget ikke skulle være klart, så var det bombing i Ukraina også, 10. oktober, meldt av OSSE, ikke av andre, fordi det ikke var Russland eller pro russere som gjorde det, men ukrainere.

Det er et ubehagelig faktum at det finnes mennesker langt oppe i maktsystemene i EU, NATO og særlig USA som ønsker en direkte konflikt med Russland, som har interesse av å hisse opp stemningen. I Ukraina finnes det samme, de vet eller gambler på at de kan bombe så mye de vil, først når opprørerne i Donetsk og Lugansk bomber blir det bråk, og krigstrommer, og nye baser i de baltiske landene, og ansiktene i de alvorligste folder, og Russland er uberegnelige og farlige, vi må stå sterkt mot dem. Det er livsfarlig. Og det er ikke Russland som er faren.

Dette er sterke ord. Men vi er i en situasjon som ennå brenner. Det kommer til å skje igjen. Legg merke til mønsteret. Russland gjør et eller annet, eller kan beskyldes for et eller annet, statsledere, militære eller eksperter gjør det, krigstrommene blir trommet opp, og så legger det seg igjen, gjerne med et eller annet politisk mål sneket inn i mellomtiden, som noen nye baser, nye operasjoner, nytt militært utstyr, økte forsvarsbudsjetter. Følg bare med.

Advertisements

4 comments on “Krigstrommene

  1. Karsten Herold sier:

    Nå vil jeg også leke spåmann litt.

    På sitt neste møte i desember (eller kanskje allerede i et hasteinnkalt møte innen?) vil OPEC uttrykke bekymring for «ubalansen» i det globale oljemarkedet og kutte kvotene. Kuttene vil bli fordelt mellom deltakerne, men de øvrige deltakerne vil jukse, slik at Saudi vil måtte ta nesten hele kuttet alene. Og vips så kommer oljeprisen opp i 70 dollar fatet igjen.

    Hva Putin truet Mohammed bin Salman med i søndags vet jeg ikke. Økt støtte til shiaene i Jemen (via Iran, selvfølgelig)? Erstatte Assad med et shiastyre i Syria? Eller kanskje økt støtte til shia opposisjonen i Saudi? Finnes sikkert en masse andre ting han kan gjøre også. Jeg kjenner ikke til situasjonen godt nok, men det gjør Putin.

    Det eneste som jeg er helt sikker på er at Putin desperat trenger en høyere oljepris og at han er en meget dyktig og smart «realpolitiker».

    At han skulle gå aktivt inn i Syria akkurat nå for å redde syriske liv og/eller å hjelpe Europa med flyktingestrømmen eller noe annet, tror jeg faktisk ikke på.

    • esalen sier:

      Kjekt med andre som spekulerer på forhånd. Det er atskillig vanskeligere og atskillig nyttigere enn å være etterpåklok. At Saudi Arabia vil kutte i oljeproduksjonen er en konkret og skikkelig spådom, så får vi se. Båndene mellom Russland og Iran er mye dypere enn mellom Russland og Saudi Arabia, Russland gir ikke slipp på den, og dermed er handlingsrommet overfor Saudi Arabia begrenset. De får kontakt med Saudi Arabia gjennom våpenhandel og atomkraftteknologi, så vidt jeg vet, og de representerer også et alternativ når Saudi Arabia og USA ikke sitter så godt sammen som de en gang gjorde. Det er litt vanskelig å se hvordan Russland kan hjelpe Saudi Arabia – og dermed påvirke oljeproduksjonen og oljeprisen – ved å gå inn i Syria, der er de jo litt for tydelig på hver sin side, men det kan jo hende det finnes avtaler offentligheten ikke vet om. Jeg følger ikke arabiske nyhetskanaler, men gjennom våre vestlige kommer lite og ingen kritikk fra arabisk side mot russerne, i hvert fall ikke sammenlignet med den massive fordømmelsen fra England, USA og Frankrike, og andre land og institusjoner i Vesten.

      • Karsten Herold sier:

        «Det er litt vanskelig å se hvordan Russland kan hjelpe Saudi Arabia – og dermed påvirke oljeproduksjonen og oljeprisen – ved å gå inn i Syria»

        Var det slik du oppfattet min kommentar? At Russland skulle hjelpe Saudi med oljeproduksjonen og oljeprisen gjennom å gå inn i Syria?

      • esalen sier:

        Du skriver at Russland trenger høyere oljepris, og at Putin ikke går aktivt inn i Syria for å redd syriske liv og Europa med flyktningestrømmen, og skriver om hvordan Putin og Russland ønsker at Saudi Arabia skal kutte i oljeproduksjonen. Jeg får ikke dette til å henge sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s