Forbannede Ukraina

Jeg begynte posten onsdag 23. oktober, men ble avbrutt i avsnittet om Saakashvili. Resten er lagt til tirsdag morgen 27. oktober. I mellomtiden var det kommet til et par kommentarer som jeg så skal svare på.

*

For snart to år siden begynte protester på den sentrale plassen i Kiev. De ble utløst av at Ukrainas daværende president, Viktor Janukovitsj, ikke ville skrive under på en samarbeidsavtale med EU, men i stedet valgte å lene seg til Russland. Verken demonstrantene eller de vestlige landene som støttet dem hadde noen særlig innsikt i hva de to avtalene besto i, den EU tilbød og den Russland tilbød, men lot seg veldig raskt og veldig lettvint overbevise om at EU betydde europeisk standard på levekår og verdier, mens Russland var en vei tilbake til Sovjettiden. Demonstrantene okkuperte sentrum av Kiev i månedsvis, sterkt støttet av Europa og av USA, og av Norge, som ikke tillot den sittende og valgte presidenten noen metoder for å få slutt på demonstrasjonene, andre enn at han selv måtte gå av, ett år før han uansett ville gå av om han bare tapte det neste valget. Voldelige og fascistiske tendenser hos demomstrantene ble fullstendig ignorert, mens ethvert fysisk angrep og forsvar av sikkerhetsstyrkene ble vist på TV og i avisene, og fordømt på det kraftigste. Da president Janukovitsj bokstavlig talt ble jaget bort – dagen etter han hadde kommet frem til en avtale med demonstrantene, Russland og representanter fra EU – ble det nye regimet øyeblikkelig velsignet og anerkjent. Ingen ofret en seriøs tanke om hvordan dette nye – og nasjonalistiske – regimet egentlig skulle kunne fungere i et delt og splittet land som Ukraina, og alle som forsøke å uttrykke noen seriøse tanker om dette ble effektivt plassert i båsen for «russisk propaganda» og for å være «for Putin».

Jeg er forbannet.

Ukraina er nå ødelagt. De som den gang støttet demonstrasjonene har ingenting å svare for, ingen norske medier spør utenriksminister Børge Brende om hva han egentlig tenkte på, da han på norsk TV sa at president Janukovitsj måtte gå av, hva visste han egentlig om de nye som skulle overta? Om Jatseniuk? Porosjenko? Vi som den gang kritiserte det som skjedde er fremdeles de som må stå i kritikken, og måtte forklarere hvordan vi kan støtte Putin, støtte korrupsjon, være i mot frihet og demokrati, og en hel rekke vanvittige beskyldninger og påstander.

Jeg skrev den gang at noe av hoveproblemet i Ukraina er økonomien. Den var allerede på bristepunktet, og ville ikke kunne tåle politisk uro og ustabilitet. Det var helt opplagt at det plutselige maktskiftet ikke ville føre til en like plutselig oppgang i økonomien. Det var også opplagt at den ikke akkurat betydelige delen av Ukrainas befolkning som hadde stemt på Janukovitsj – som det minste ondet -, ikke villle omfavne det nye, nasjonalistiske regimet. I motsetning til oss i vesten, som lot oss blende av at de snakket engelsk og brukte honnørordene våre flittig i ordflommen sin, så kjente de de nye lederne og partiene de tilhørte. Svoboda er fascistisk, anti-russisk, ukrainsk nasjonalistisk i et omfang som aldri ser ut til å gli inn, her i vest, men Ukrainas veldig mange russere og halvrussere vet det og føler det og kjenner det utmerket godt. Statsminister Jatseniuk og partiet hans er også nasjonalistiske i en grad som ikke ville bli tillatt i noe nordeuropeisk land, men det går under vår radar, for i våre medier snakker han bare om «Ukrainian choice of freedom» og «Russian aggression», meldinger som glir rett inn i en sløvet vestlig befolkning.

Jeg skrev også at når virkeligheten ville ta over for drømmene i Ukraina, så ville den vestlige verden miste interessen. Det skjer hver gang, det finnes alltid en ny krise å gi våre varme følelser. Det er mye lettere å støtte og engasjere seg når det skjer noe, når det er dramatikk, folk i gatene, demonstrasjoner, kamper, enn når hverdagens seige og treige vanskeligheter har tatt over.

Fremdeles er den vestlige verden overbevist om at det er Russland som har skylden i Ukraina. Skylden ligger alltid hos andre enn oss selv. Mot Russland er det sanksjoner, og de diplomatiske forbindelsene med Russland er langt på vei brutt sammen. Russland har annektert Krim, og de støtter opprøret i Donbass. I motsetning til oss har de imidlertid veldig god greie på hva som egentlig rører seg på Krim og i Donbass. Det har vært mye snakk om at Russland skal «ta» Mariupol, havnebyen ved Azovhavet. Denne uken var det en militærparade der, av Azov-bataljonen, den beryktede nasjonalistiske, fascistiske og uavhengige kampenheten som de facto fører krigen for Ukraina i Donbass. I en hjernevasket vestlig verden vil det være umulig å overbevise opinionen om at det kanskje er bedre å være under russisk innflytelse, enn under ukrainske nasjonalister som ser på befolkningen i Donbass som tredjerangs mennesker.

Russland har sin skyld i Krim og Donbass, det ville selvsagt vært mye greiere om Russland bare holdt seg unna, slik det ville være veldig greit den islamske stat ikke fantes, og Taliban ikke hadde rotet det til i Afghanistan. Den vestlige verden er militært styrt av NATO, den suverent sterkeste militærmakten i verden og verdenshistorien. Kombinasjonen USA og EU har også en økonomisk styrke og en kontroll over de viktigste verdensinstitusjonene som gjør at vi ikke bare kan gå inn i konflikter og vanskelige situasjoner rundt om i verden, og bare ta oss til rette. Når USA, NATO og EU legger tyngde bak, så er det veldig vanskelig å stå i mot. President Janukovitsj ville selvfølgelig aldri falt under denne støtten. Libya, Syria, Afghanistan og Irak er også resultat av vår politikk, der vakre ord om «demokrati» og «frihet» overskygger for realitetene. I Ukraina kjenner jeg situasjonen utmerket godt. Om det er like ille i de andre landene jeg har nevnt, om støtten til «moderate opinionsgrupper» har vært like naiv og kunnskapsløs der, så er det vanskelig å se noe håp for verden under den nåværende verdensordenen.

Få skriver om Ukraina lenger. Flyktningekatastrofen som nå rammer Europa er i det minste en ulykke vi i Europa får føle på selv, flyktningene fra krigene og nøden er her, fysisk og konkret. Vi kan ikke gjemme oss, og heller ikke late som. Det går heller ikke an å undertrykke debatten, eller dysse den ned ved å drysse vakre ord  over den. Flyktningene og immigrantene representerer store utfordringer nå, og i lang tid fremover. Sverige er et land der de har latet som at alt er fint og ingen problem, men hvor ubehagelige sannheter er i ferd med å tvinge seg frem. Tyskland er et annet land hvor den offisielle linjen og mottakelsen i folkedypet ikke er helt i samsvar, og hvor problemene det kan gi er helt reelle.

Problemene i Ukraina merker bare folk i Ukraina, og de som har forbindelser der. Det venter ingen flyktningestrøm fra Ukraina til Europa. Tross avtaler og fine ord er det fremdeles visum-plikt for ukrainere som vil til Europa, mens det fortsatt er visumfri reise til Russland og andre land i det tidligere Sovjetunionen. Ukraina går inn i glemselen.

Det er forbannet. Det skal være valg nå i november, lokalvalg. Opposisjonspartiene får sine medlemmer banket opp og kontorer brent, uten at det offisielle Ukraina – og i alle fall ikke det internasjonale samfunn – reagerer. Partiet til statsministeren er så lite at det skal ikke delta i valget (!). Det sier sitt om hvor syk, syk ukrainsk politikk er, for ett år siden var Folkefronten til Jatseniuk landets største parti, i år er det for lite til at de ser det hensiktsmessig å delta. Partipolitikk er da også i Ukraina bare tull. I hvilket annet land kan man vel hente inn folk fra utlandet til viktige statsposisjoner, uten at de tilhører noe parti? En partiløs finansminister? De har valg – som parlamentsvalget i fjor – der partiene som vinner er 1 – 2 år gamle, så vinner de makten, og går i oppløsning. Folkene i partiene finner nye parti og nye konstellasjoner, og farsen går sin gang.

I Odessa – vakre Odessa, grunnlagt av Katarina den store av Russland på slutten av 1700-tallet, den viktige havnebyen rik på historie – har de satt inn en klovn til å være guvernør. Hans viktigste egenskaper er at han snakker engelsk, er breikjeftet, og så smiskende mot amerikanerne at selv nøytrale burde bli provosert. Tenk å kalle opp en hovedgate i hovedstaden etter George W. Bush, som Saakashvili gjorde i Tiblisi. Det hadde tatt seg ut om noen ville skiftet navn på Karl Johan i Oslo, til Barack Obama, om det ikke var mulig å gi ham fredsprisen, som var vår måte å smiske på.

Saakashvili er finansiert av USA (!), organiserer en politistyrke etter mønster av USA, og trent av dem, han sparker folk i øst og vest, og innsetter sine, ofte georgiere, eller andre utlendinger. Han vil rive statuen av Katarina den store i byen, tross den er verneverdig og på Unescos liste, han vil gjøre fagforeningsbygningen der over 40 mennesker brant inne i en mordbrann, til et sjøfartssenter. Leninstatuen i Odessa er gjort om til Darth Vader, intet mindre, og nå har han også utnevnt en ny sjef for havnen i Odessa, Ukrainas suverent viktigste havn. Der skulle man kanskje vente det ble utnevnt en mann eller kvinne med tyngde og erfaring, men i stedet falt Saakashvilis øyne på en ung, pen jente som fra før var mest kjent for en snutt hun la ut på YouTube under Maidan-demonstrasjonene. Ordene og kvalifikasjonene «ung, pen jente» er ikke mine, i min verden er det slik at man skal være forsiktig med slike karakteristikker, de kan oppfattes som nedlatende, og når de kommer fra president Porosjenko er det kanskje vanskelig å oppfatte dem annerledes. Jeg sakser fra artikkelen jeg har lenket til:

 “This is a modest, but very beautiful, efficient and talented woman, despite the fact that she has no training in customs,” he said. “But she does have very good organisational skills.”

Det er tøffe ord. Man kan forestille seg øverste leder for Oslo havn eller Stavanger havn eller Bergen var en ung, veldig pen, effektiv og talentfull kvinne med ingen erfaring fra handel. Det ville blitt ramaskrik, forsøket ville vært sjanseløst. Når det skjer i Ukraina blir det ikke engang nevnt. Og Odessa er ikke Oslo, Stavanger, Bergen eller Trondheim, eller andre siviliserte, vestlige byer, dette er havn med sine egne regler. Den unge kvinnen er kastet til ulvene. Hun vil i beste fall ha funksjon som blikkfang, ikke havnesjef. De reelle sjefene vil som før være bakmenn og kjeltringer med penger og forbindelser.

Max Seddon skriver for Buzzfeed, et av de nye mediene jeg sjelden bruker og enda sjeldnere siterer, der kvalitet ikke er et kriterium, antall klikk er det som teller. Seddon har imidlertid fulgt krisen i Ukraina siden starten, han er på stedet, og skriver historier umulig å komme unna. Det er bare å klikke seg inn på hva han har skrevet før om Ukraina, selv ikke den mest innbitte fan av Ukraina kan kalle ham pro russisk eller anti ukrainsk, som det er antydninger til i kommentarfeltet nå, som han har skrevet en kritisk artikkel om Jatseniuk, og hans mislykkede forsøk på å få gjort noe med korrupsjonen og oligarkene i Ukraina. Det er vel knapt slik at det går an å kalle det mislykket, problemet er snarere at det er ikke noe forsøk. Jatseniuk er som Porosjenko en del av systemet, og selv om man skulle tillegge dem en velvilje de ikke fortjener, og tro de reelt ønsker reformer, så er de bundet på hender og føtter, og har ikke noe handlingsrom. Les artikkelen til Seddon, den er lang, interessant og skikkelig. Der står mye verdt å vite.

Så det er et forbannet land å være glad i, Ukraina. Med demonstrasjonene på Maidan skulle landet liksom bevege seg mot Europa, bli mer demokratisk, liberalt og regelstyrt, mindre oligarkstyrt, fattig og korrupt, og det var også derfor en temmelig samlet vestlig verden blindt applauderte disse demonstrasjonene, uten å se nøyere etter på hvem som ledet dem, og tenke noen tanker om hva som skulle komme i stedet for det som var. Som Ukraina i sin korte historie som selvstendig stat allerede har flere eksempler på har demonstrasjoner i sentrum av Kiev bare ført til at et udugelig, korrupt og egetnyttig styre blitt erstattet av et annet. Nå er det nye styret så ukrainsk nasjonalistisk og så anti russisk at det voldsomt forsterker de indre splittelsene som allerede finnes i Ukraina, og gjør at man begynner å hate hverandre. På begge sider heller man heller bensin på hatet, enn å forsøke å dempe det. Det nye regimet gjør også vold på historien, ødelegger, destruerer og forandrer monumenter, skifter navn på gater og byer, og gjør historiske symboler ulovlige. De vedtar historien med lov og tvang, og tar med det også identiteten fra store deler av egen befolkning. Når måten dette regimet kom til makten på er så tvilsom, blir dette skikkelig stygt. Det er et forbannet land å være glad i.