Tryllestund

Hver søndag tar jeg mitt lille barn i bæremeisen, og går en tur i terrenget rundt Ganddal. Jeg har nå gjort det tre søndager på rad, de første to ned til Figgjoelven og tilbake, i dag over Bogafjellet på langs. Det er vår egen lille tryllestund, fjernt fra problemene som finnes i verden, og fjernt fra kav og mas med oppussing hjemme.

Lengst i hjørnet av fjellet er det en liten slags hytte, godt synlig fra hjemmet vårt. Dit gikk vi i dag. Det er endret terreng fra slik det pleier å være, rekkehus og boliger, Rogaland blir dekket av hus. Sandnes er den raskest voksende kommunen i Norge, og skryter av det. Jeg ville ikke hatt noe i mot å bo i den langsomst voksende. Det karakteristiske Rogalandslandskapet med grønt gras og spredt med steiner gjør godt for sjelen, men det blir mindre og mindre av det. På Stavangersiden av Gandsfjorden er det striglede hus og planlagte byggefelt og vei og industri, overalt.

Nistepakken vår er tradisjonell, og får plass i en liten lomme i bæremeisen. Det er hjemmelagde rundstykker med brun og hvit ost, den hvite har kaviar under, det er sjokolade, og det er appelsin. Til å drikke er vann, og varm solbærtoddy på termos.

Lille Irina pleier å sovne grundig i bæremeisen. Men i dag sov hun like før vi gikk, så i dag holdt hun seg våken mens vi gikk langs jernbanelinjen, og opp den lille fjellsiden til plassen vår. Jeg hørte likevel en podcast, In our time fra BBC, beleiringen av Wien, 1683. Normalt hører jeg bare på øretelefoner når hun sover, ellers snakker jeg med henne, og forklarer henne alt vi ser.

Fra toppen kan vi se havet, Figgjoelven, Vagleskogen, og mange fly som tar  av fra flyplassen. Vi kan se hester, sauer og kuer. Irina spiser rundstykker med brunost, men mister snart tålmodigheten, og vil ut å gå. Hun har nettopp lært det, og snubler lett i høyt gress, vanskelig terreng og med tykke støvler, sjerokser, som vi kalte det, da jeg var liten. Jeg vet ikke hvordan det skrives.

De er mye verdt, tryllestunder som dette. I dag var første tur i turtøy, tidligere har jeg gått i kortbukse og sandaler, i dag var det for kaldt. Irina er også i veldig, veldig godt humør, ute, mye nytt å se, og å gjøre. Hun tusler også lett med seg selv, så jeg kan finne ro, og tenke.

Da vi går videre, sovner hun straks. Jeg kan høre ny podcast om vikingene på Volga, hvem de var, og hva de gjorde. Mye av denne historien er omdiskutert, dette var professorer som gjorde skikkelig rede for hva vi vet og hva vi tror, og hva som er forskjellige teorier og forskjellige tradisjoner. I Kiev står det en statue av disse vikingene.

Hjemme igjen var vi etter 3-4 timer. Forfrisket og utvhilt. Hele livet har jeg forsøkt å gå sånne turer, mer eller mindre regelmessig, alene, eller sammen med andre. Nå går jeg med min datter. Det er stort. Veldig, veldig stort.

Panoramabilde fra Bogafjell, der vi satt og spiste i dag.

Panoramabilde fra Bogafjell, der vi satt og spiste i dag.

Litt om Ukraina, Syria og Snowden

I Ukraina vender tingene tilbake til det gamle, bare enda verre enn det var. Verdensbanken justerer ned forventningene for Ukrainas økonomiske utsikter, jeg finner ikke igjen lenken, men mener det skal være tosifret nedgang i år, et par prosentpoeng ytterligere ned, og til neste år ventes tosifret inflasjon. Ukraina er også teknisk konkurs over et mislighold over et russisk lån på $3 milliarder, uten at denne ser ut til å få noen konsekvenser med det første. Økonomien er anstrengt, alle vet det, og det er ennå et godt stykke frem før de begynner å bevege seg ut av sumpen. De politiske kampene er også som de alltid har vært. Året etter Maidan-politikerne kom til makten er den politiske striden dem i mellom lammende, som den også var det kort etter oransjerevolusjonen i 2004. Den som blir overrasket, har ikke fulgt med, for aktørene er langt på vei de samme. Oliver Carroll har gjort et intervju av Julia Timosjenko nå, i avisen Independent, og gjorde det også i juni i fjor, kort etter presidentvalget hun tapte for Porosjenko. Det nærmer seg lokalvalg, og det nærmer seg også en tid da det ikke lenger er dristig å tippe at verken den valgte presidenten eller det valgte parlamentet sitter den valgte tiden ut. Ukraina har tradisjoner for nyvalg og revolusjoner, eller politiske kriser, som kanskje er det rette navnet på det. Uansett ser det ut til å fortsette.

På den positive siden ser freden i Donbass nå ut til å være reell. Begge sider trekker tunge våpen vekk fra fronten, og ledelsen i Donetsk har annonsert at de ikke vil gjennomføre de kontroversielle valgene de hadde tenkt å holde nå snart. Der er det bevegelse i  riktig retning.

I Syria kom i dag de smått utrolige nyhetene om at Russland bomber den islamske stat i Syria med krigsskip i det kaspiske hav. Det er voldsomt. Voldsomt er det også å høre en amerikansk kommentar på BBC newshour, kveldsprogrammet. Han sier disse bombene er veldig presise, mye mer presise enn flybombene russerne også bruker. Men han er nøye på å få med at russerne ikke har noe særlig erfaring med slike bomber, dette er første gang de bruker dem i strid, mens amerikanerne har brukt langtrekkende missiler fra krigsskip og ubåter i 25 år. Som om det er noe å skryte av.

Våpen er crazy. Det bør bli kult å være mot krig igjen. Begrense spredningen av våpen, ikke øke den. Moderne våpen er altfor effektive til å bli brukt. Er de laget, kan de komme på avveie. Å forsyne «moderate grupper» med våpen er også tvilsomt, å forsyne røverstater med våpen skulle vært forbudt. Og terskelen for å bli kalt røverstat skulle vært meget lav. Våpenhandel over landegrensene er en uting, våpen i det hele tatt, ikke selges, ikke lages, ikke brukes. USA bør ikke forsyne Ukraina med våpen, eller opplæringssoldater, Russsland selvsagt ikke heller. Løsningen de nå har kommet frem til, med et visst selvstyre i Donbass, skulle de klart uten å løsne et eneste skudd.

Dessverre er ikke verden så enkel at det godt går an å være uforbeholdent i mot våpenmakt. Jeg er ikke i stand til å si det finnes en fredelig løsning i Syria, jeg vet ikke det. USA og de engelskspråklige allierte har vært veldig klare i talen på at nå har alt i alle fall blitt verre, nå som også Russland er med, det var liksom det eneste som manglet, og at de i tillegg flyr inn i Tyrkia. Kritikken har vært uforholdsmessig mye sterkere for hva Russland gjorde her, enn hva amerikanerne gjorde da de bombet det sykehuset i Afghanistan. Det siste blir overlatt til en granskning av amerikanerne selv, mens vi nå har tredje dagen med kritikk over den russiske krenkelsen av tyrkisk luftrom i helgen, og hvor veldig, veldig farlig det var.

Jeg så et veldig flott YouTube klipp her i dag.

Det er den tidligere britiske ambassadøren til Syria som slakter særlig David Camerons politikk i Syria. Han er uvanlig klar, russerne har helt rett, britene har feil, det finnes ikke noe alternativ til Assad, og det vil være en alvorlig feil å få Assad til å gå av nå. Det finnes ingen moderate til å overta, Syria vil bli overtatt av jihadister. Det ligner jo veldig på det Putin sa i FN forleden, og hvis vi i vest hadde vært litt mer opptatt av hva Putin faktisk sier og gjør, og ikke bare av å beskrive hvor ondsinnet og skruppelløs han er, så kunne det kanskje være mulig å få til et reelt samarbeid i Syria, og i andre steder av verden. Da kunne krigen i Syria blitt avsluttet mye raskere, og krigen i Ukraina kunne blitt avsluttet uten å bli utkjempet.

Edward Snowden er aktiv på Twitter om dagen, og har latt seg intervjue av det britiske TV-programmet Panorama på BBC. Han avslører stadig mer om hvor omfattende overvåkningen til amerikanske NSA og deres allierte egentlig er, det vil si, han har gjort sitt aller beste for å få det avslørt alt på en gang. Men det er stadig mer som glir inn. For eksempel har de et program, som kan skru på mobiltelefonen din, selv om du har skrudd den av, og ta opp lyd fra deg og ta bilder, uten at du noen gang får vite det. Hvis han reiser tilbake til USA vil han straks bli arrestert, og stilt for retten under spionparagrafen, som i amerikansk straffelov er utformet slik at hensikten med det du gjorde ikke spiller inn. Det er jo rettssikkerhet det lukter svidd av. Kan den amerikanske påtalemakten bevise at Snowden har frigjort taushetsbelagt informasjon og graderte hemmeligheter, kan ikke Snowden forsvare seg med – noen ting. Han er garantert årevis i fengsel, slik Bradley – eller Chelsea – Manning er, og Julian Assange vil bli, om han setter sin fot utenfor den ecuadorianske ambassade i London.

Snowden har god greie på amerikansk teknologi, og vet at flyet som bombet sykehuset i Kunduz, AC 130, har opptak i audio og video av the gunner, som han kaller det. Opptakene bør bli frigjort til en uavhengig granskning, tvitrer han. Veldig sant.

De aldri hvilende sosiale medier har også en oversikt over amerikanske bombinger av sivile fasiliteter de siste 24 år, med en morsom liten tegneserierute i tillegg. Der er Obama på TV-skjermen, «dette har blitt rutine, rapporteringen er rutine, min respons her på podiumet er rutine, samtalene etterpå, we’ve become numb to this«.

Mediedekningen av Russlands krenkelse av tyrkisk luftrom og amerikansk bombing av sykehus til leger uten grenser

Først en liten innledning med Ukraina hvor det er gryende signaler om en mulig stabilisering. I forrige uke var det møte mellom statslederne i Tyskland, Frankrike, Ukraina og Russland, de fire som forhandler om Ukrainas fremtid, og derfra blir det meldt at Frankrike og Tyskland var klare i talen til Ukraina og deres president, Petro Porosjenko. Tiden for store ord og fine foto er forbi, nå er det realitetene som gjelder, og de er at Europa har mer enn nok med sine egne problemer til å kunne gi Ukraina den omfattende hjelpen landet trenger for å nå alle sine mål. Leonid Bershedsky skriver om forhandlingene på Bloomberg view, en fansk diplomat har funnet en mulig løsning på noen av de mest kinkige problemene i Minsk2-avtalen, det som gjelder å få klargjort statusen til opprørsområdene, få arrangert valg der og få gitt Ukraina tilbake kontrollen over grensene sine. Merkel og Hollande tåler ingen slinger i valsen fra Porosjenko, han må få gjennom en særskilt lov valgene kan holdes under, og denne loven må utarbeides i samarbeid med separatistene og Russland. Det finnes ikke noe alternativ Ukraina og Europa har råd til, Ukraina kan ikke for alltid holde gående en konflikt på andres regning, de er nødt til å gjøre som Europa sier.

Det betyr ikke at de kommer til å gjøre det. Ukraina er fortsatt styrt av politikere som ikke vet sitt eget beste, Og i hvert fall ikke folkets.

I helgen var det noen russiske militære fly som kom over i tyrkisk luftrom i forbindelse med bombeangrepene de begynte i Syria i forrige uke. Tyrkia er et NATO-land, så her ligger det enda en mulighet for konflikt mellom Russland og NATO. Fly som krenker et lands luftrom kan bli skutt ned, og vi vil da ha et NATO-land som skyter ned et russisk fly. Det er slike uønskede «uhell» man har snakket om, som kan starte en alvorligere krise, selv om ingen egentlig har ønsket det. Vår mann i NATO, Jens Stoltenberg, har lagt ansiktet i alvorlige folder og med Stoltenbergsk engelsk sagt «we are committed…» Tyrkia har også kalt den russiske ambassadøren inn på teppet, og gitt ham en alvorlig advarsel, to ganger.

Antagelig kommer det til å bli med det. Tyrkia og Russland er på god fot med hverandre, om enn de har uenigheter i Syria, og de vil neppe ødelegge det forholdet over unødvendige krenkelser av tyrkisk luftrom. Krenkelsene skjedde i helgen, men ble offentliggjort i går, i forbindelse med møter Erdogan skal ha med EU over flyktningekrisen, og også møter som har vært mellom Tyrkia og NATO. Russiske bombefly i tyrkisk luftrom er en god måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på, og til å få understreket hvor viktig det er å finne en løsning på alle konfliktene i Tyrkias nærmeste naboområder. Tyrkia har sine egne mål i disse konfliktene, mål som ikke alltid er identiske med deres nære allierte. De har også demokrati og menneskerettighetsproblemer de har fått det behagelig stille om, nå.

En bloggside som kaller seg Sykes Picot, og har flere bidragsytere, skriver mye om Midt-Østen og problemene der. De har en post som skiller seg fra andre i måten å beskrive Syria på, og Russlands inngripen. Det er ikke umiddelbart lett å finne ytterligere informasjon om skribenten, Roy Murray, og hva mer han har gjort enn å skrive på denne bloggen. På meg virker denne posten å skjære litt igjennom propagandaen, og er ikke så opptatt av å fremme egen sak og sverte andres, gjerne på bekostning av de faktiske forhold. «Den moderate opposisjonen» som amrikanerne og europeerne snakker om, den finnes ikke, og det finnes heller ikke noen til å ta over om Assad skulle gå av nå. Det finnes heller ingen sterke nok og villige nok til å ta et ordentlig oppgjør med IS, så lenge den syriske statsmakten ikke er med på laget. Murray argumenterer for at russerne gjør det eneste riktige ved først å slå ned den væpnede opposisjonen, for så å kunne ta med seg den syriske hæren i en ordentlig kamp mot IS. Deretter vil det gå an å diskutere hva man skal gjøre med Assad-regimet. I følge Murray er heller ikke Russland opptatt av å beholde det. Målet er heller en styrt, enn en kaotisk, avslutning.

Både når det gjelder Russlands bombing i Syria og krenkelsen av tyrkisk luftrom er det amerikanerne som går hardest ut i hvor alvorlig, farlig og kritisk dette er. De slår opp krigstrommene, og bidrar med det heller til å gjøre situasjonen mer spent, enn å gjøre den tryggere. Også de skjønner at deres forsiktige bombing av IS ikke løser noen ting, og at væpningen og treningen av syriske opposisjonelle ikke har gjort dem moderate. Opplæringen av frivillige moderate til å kjempe mot IS, men ikke mot Assad, har vært en spektakulær fiasko. Den har kostet hundrevis av millioner dollar, men ikke resultert i mer enn en håndfull soldater. Karakteristisk for dem er at de overgir seg – og våpnene sine – straks de kommer i kamp. Også Norge var med i dette prosjektet, et samlet Storting stemte for, uten noen debatt i folket, eller i Stortinget. Jeg vet Miljøpartiet De Grønne strittet litt i mot, de skal jo være fredspartiet, men partileder og Stortingsrepresentant Rasmus Hansson gav etter for et voldsomt press fra et samlet Storting på ikke å skape dissidens. Vi sendte opplæringssoldater vi også, uten peiling og kontroll på hva de skulle gjøre. Sånn går debatten her. I USA er det verre.

Washington Post er USAs regjeringsavis. Redaktøren er fri, journalistene er frie, det er god vestlig standard, men båndene til det amerikanske statsstyret er tette, og måten nyheter, kommentarer og reportasjer blir valgt ut, vinklet og utformet på trekker tankene unektelig mot den langt mer kritiserte russiske RT, eller Russian Today, som den het før. Washingtons Posts dekning av det amerikanske bombeangrep mot sykehuset i Kunduz, Afghanistan, overgår det meste. Afghan response to hospital bombing is muted, even sympathetic er tittelen. Her handler det lite om at bombing av sykehus og medisinsk personale er strengt ulovlig etter enhver konvensjon, og å gjøre det med hensikt eller vel vitende er en krigsforbrytelse, og ville vært straffbart om amerikanerne hadde latt seg underordne noen jurisdiksjon som tar seg av slike ting. Her handler det om at afghanerne merkelig nok ikke har vært så kritiske som de pleier, til denne bombingen, at de heller stiller seg sympatisk til den.

Organisasjonen som eide sykehuset, Leger uten grenser, og de som befant seg i det, stiller seg ikke like sympatisk. De krever en uavhengig gransking, og vil ha svar på spørsmål som hvorfor bombingen varte ved i nærmere en time, tross de ansattes febrilske forsøk på å få det stanset, og hvorfor området rundt sykehuset er så uberørt. Det virker veldig lite troverdig at Leger uten grenser skal tillate terrorister å bruke sykehuset som base, eller oppholde seg der med våpen, som det har vært forsøkt antydet. Amerikanske og afghanske offentlige uttalelser øker mistanken om at her er det noe alvorlig muffens på gang. USA har allerede en gang skiftet forklaring, fra at det var «Collateral damage», til nå, at det var «på forespørsel» fra afghanerne selv.

Til å svare på disse spørsmålene beroliger amerikanerne oss med at det skal komme en full granskning av hva som har skjedd, og at resultatene av den vil bli produsert i full åpenhet. Alt i regi av amerikanerne selv, og av NATO.

Det er omtrent så troverdig som at russerne selv skal foreta granskningen av hva som egentlig skjedde da noen russiske fly kom over i tyrkisk territorium i helgen.

På BBC en av dagene, var det en representant for det amerikanske militæret som ble intervjuet i forbindelse med bombingen. Jeg tror han het Greene, John eller Jack Greene, eller noe sånt. Han ba oss alle huske på at det egentlige problemet er Taliban, og hadde det ikke vært Taliban i området, så hadde det heller ikke vært nødvendig med bombingen som førte til dette forferdelig uhellet (terrible accident).

Det er klart, amerikanerne virker ikke akkurat til å gå i seg selv hva de egentlig holder på med. Det er også litt spesielt når de gir «de vi ville treffe» skylden for en bombe som kommer galt av sted. Amerikanerne har også en historie for å trene, finansiere og utstyre med våpen islamske grupper i Afghanistan. Det var med på å fremprovosere den sovjetiske invasjonen i 1979. Amerikanerne fortsatte å finansiere disse gruppene også etter at Sovjetunionen trakk seg ut, tross løfter at de skulle slutte med det. Amerikanerne har en historie i å finansiere og utstyre grupper som etter hvert vender seg mot dem. Det er blant de mange ting amerikanerne og Obama gjemmer i begrepet unintended consequenses. Det dekker mye av det som har gått galt de siste årene.

 

 

 

Norsk opprustning

Det har vært en spesiell uke. FN har hatt 70-års jubileum, med besøk av det meste av verdens viktigste statsledere, og tjukt av møter på alle høyeste nivå. Nyhetene, talene og informasjonen derfra var knapt fordøyd før Russland begynte å bombe i Syria, som enda en aktør i en krig det allerede var vanskelig å holde oversikten over. Så måtte amerikanske presidenter og presidentkandidater ta en pause i å fordømme Russland for dette, fordømme Russland for å ta del i en krig amerikanerne selv er del i, for å kommentere enda en skolemassakre der gjerningsmannen skyter så mange han kan, før han skyter seg selv. Deretter var det amerikanske bombefly i Afghanistan som bombet «feil», og traff et sykehus tilhørende leger uten grenser, 19 drept og over 30 skadde, en time varte denne feilbombingen. Akkurat denne uken var det også det norske forsvaret leverte sin innstilling om økte forsvarsbudsjetter, 180 milliarder mer enn dagens nivå, over en 20 års periode. Forslaget ble ønsket velkommen av ledende medier, kommentatorer og politikere fra høyre til venstre. Aldri skulle jeg trodd jeg ville høre en representant for SV sitte i Dagsnytt 18, og skryte av at «forsvarsbudsjettene gikk opp også i vår regjeringsperiode».

Hva skjedde med Norge som fredsnasjon? Det prosjektet ble ettertrykkelig begravd på slutten av 90-tallet, da NATO uten noen form for debatt eller avstemninger gikk fra å være en ren forsvarssammenslutning til også å bli en angrepsorganisasjon. Norge har vært med på 3 av disse angrepskrigene, minst to av dem må kunne regnes som gedigne fiaskoer, i samtlige ble medier, politikere og oss vanlige folk ført bak lyset i hva som egentlig foregikk, alltid er det «vennlige» og «beskyttende» bomber som blir sluppet fra Norge. Libya er etter min mening den største skandalen, Serbia er tvilsom, og Afghanistan kanskje den største og dyreste fiaskoen.

Det er «ekspertgrupper» fra Forsvaret som har kommet frem til at forsvaret trenger mer penger, slik ekspertgrupper for universitetene utvilsomt vil komme frem til at universitetene er farlig underbudsjettert, tidligere ble slike ekspertkonklusjoner til egen fordel møtt med skepsis. Nå har vi imidlertid hatt 2-3 år med skremselspropaganda at russerne er truende, fordi de annekterte Krim og støtter opprøret i Donbass, hvem vet om de ikke planlegger et eller annet i Norge også, i hvert fall Svalbard?

180 milliarder er svimlende mye penger. Og det er bare økningen, det er penger som kommer i tillegg.

Noen burde skyte inn i debatten at det flotte drapsutstyret Norge vil kjøpe seg aldri vil bli brukt til å forsvare Norge, sjansene er så vidt over null. NATO-landene har aldri forsvart seg selv innenfor egne grenser, de to prosentene hvert av landene skal bruke på militæret har aldri gått til noe forsvar. Det har riktignok gått til å skremme en eventuell angriper, men om ikke en eventuell angriper blir skremt av den aldeles vanvittige mengden våpen NATO-landene allerede har, må det være noe i alvorlig veien med ham. NATOs flotte drapsutstyr blir brukt i angrepskriger, i utlandet, i Serbia, Irak, Libya og Afghanistan. USA går foran, og legger press på NATO-landene for å bli med.

Hver gang en skolemassakre eller annen massakre skjer i USA dukker den samme debatten opp, dette skjer bare der, ingen andre siviliserte land har noe lignende i et slikt omfang. En veldig, veldig naturlig forklaring er at USA har så liberale våpenlover. Potensielle gjerningsmenn får skaffet seg utstyret de trenger. I Norge og Skandinavia, for eksempel, er det ytterst få som i tilleg til å ha ønske om å kunne gjøre noe slikt, også har ressursene og tålmodigheten som skal til for å skaffe seg våpnene. Men amerikanerne har nå en gang denne mentaliteten sin om at det beste forsvar mot a bad guy with a gun, is a good guy with a bigger gun. Dette står så sterkt i USA at veldig, veldig lite blir gjort med våpenlovene, enda hvor mange og groteske massakre de blir rammet av.

Gjelder ikke det samme også med militære våpen og krigsutstyr? At våpen som blir produsert, gjerne også vil bli brukt, og når man har tilgang til utstyret, så er terskelen mindre til å bruke det? Gamle våpen blir solgt eller gitt til annenrangs stater, fordi de bli erstattet av nye, og så blir de gamle våpnene brukt i disse annenrangs statene, fordi de befinner seg i områder krig er mulig. Det er ubehagelige spørsmål hvor våpnene til Taliban og IS kommer fra, særlig IS virker til å være veldig godt forsynt med veldig gode våpen, tatt i betraktning de ikke er støttet av noen. Hvem gir dem våpen og ammunisjon? Hvorfor er det så stille om dette?

Våpenhandel er en styggedom, den bør begrenses, ikke økes. Bomber blir aldri så treffsikre at de aldri treffer feil, det er sykehusbombingen i Afghanistan et sykt eksempel på.

Også tidligere har militære talspersoner fått hatt en fast hånd på rattet når det gjelder forsvarsbudjettene. Også den gang ble de økt, nye og bedre våpen ble kjøpt, fordi det var store «trusler», og man måtte «forsvare» seg. Det var for hundre år siden. Og i skoler over hele Europa blir det undervist at denne kapprustningen var en av de årsakene til første verdenskrig. Nylig kom det en bok om denne krigen, The sleepwalkers: How Europe went to war in 1914, het den. Det er ikke bare kapprustningen som stemmer, også prinsippene, vi er nødt til å gjøre det, fordi motparten gjør det, vi kan ikke tillate at, det var mekanismer som løp løpsk, som vi også har det i dag.

Også den gang hadde opprustningen stor støtte i mediene, i befolkningen. Hvem i Norge er det som vil stikke seg frem og si vi ikke er truet av noen, vi har bedre ting å bruke pengene på enn drapsutstyr. Fred skapes med integrering, samarbeid og gjensidig forståelse, ikke med våpen.

Ukraina drukner i en geopolitisk maktkamp

Det er mange interessante kommentarer på gang nå i de seneste postene, jeg håper kommentatorene godtar min unnskyldning for at jeg bruker den timen jeg har nå i kveld, til å skrive en ny post, i stedet for å svare. Det var derfor jeg satte meg til datamaskinen, det er nytt stoff mitt hode er fylt av. Jeg skal sette meg ned og forsøke å svare skikkelig, så snart jeg får tid. Her er mye som åpner for reell diskusjon, og ikke bare skittkasting fra skyttergravene.

Samme dag som Putin og Obama hadde sine svært mye omtalte og omdiskuterte innlegg i FNs hovedforsamling, hadde også Ukrainas president Petro Porosjenko et innlegg. Jeg vil ikke provosere unødig, nå som mine tidligere bitre meningsmotstandere er på gli, men jeg må få lov til å synes at den talen var ganske patetisk. Det var akkurat det samme Ukraina og Porosjenko har sagt siden det hele begynte, at Ukraina er innvadert av Russland, det er den russiske hæren som har kommet, Ukraina forsvarer Europa, Russland planlegger å gjenopprette Sovjetunionen, det var et veldig kraftig angrep, med veldig lite kraftig retorikk. Talen fikk også veldig lite oppmerksomhet. Jeg kom over den i den engelske avisen The guardian, og ser også at Washington Post (ikke uventet) har en større artikkel med intervju av Porosjenko og vinkling Ukraina som forsvarere av frihet og demokrati. Jeg pleier ikke ofte sitere RT, men akkurat her hadde de kanskje en artikkel som traff litt. Det er en som heter James Petras som blir intervjuet. Han er visstnok professor ved det ikke akkurat kjente universitetet i Binghamton, uten at jeg vil legge så altfor mye i det. Jeg tror imidlertid han treffer ganske godt når han sier Porosjenko ikke har noen ordentlig maktbase, heller ikke i det ukrainske folket, og at han derfor blir en svak og lite handlekraftig president. Han har ikke mye handlingsrom heller, presset som han er fra alle kanter.

Det var også møte i Paris i dag, mellom Merkel, Hollande, Putin og Porosjenko. Også det kom helt i skyggen av større begivenheter, med Russlands bombing i Syria. Noen spekulerer i at dette var med hensikt, at Putin bomber Syria for å ta oppmerksomhet fra Ukraina, og dette møtet i Paris. Det er ganske spesielt sagt. Situasjonen i Syria er akutt, mens situasjonen i Ukraina ser ut til å ha roet, i hvert fall når det kommer til krigen i Donbass. Den reelle våpenhvilen går inn i sin andre måned nå.

Det er fremdeles formidable problemer som ligger foran Ukraina, og det er ikke godt å se hvordan de skal løse dem. I det minste ser det ut for at sjansene for storkrig er betraktelig redusert, om enn de økonomiske og politiske utsiktene bare knapt kan kalles bedre. De store ankepunktene er valgene som skal holdes i de to opprørsregionene Donetsk og Lugansk, graden av autonomi de skal ha, og kontrollen Ukraina skal ha over egne grenser. Jeg kan vanskelig se for meg Donbass og Russland gir fra seg grensekontrollen, og lar Jatseniuk bygge en mur, og det skal et lite mirakel til for at parlamentet Ukraina har nå skal vedta grunnlovsendringene som kreves for at Donbass skal få det selvstyret Minsk2-avtalen vil gi dem. Frankrikes president Hollande sa også at det er lite trolig dette vil bli løst før jul, selv om det er det tidsskjemaet som gjelder i avtalen.

Dog, dette er lyspunkt, og lyspunkt er det få av i Ukraina om dagen. Vi må bruke de vi har. Mange synes sikkert det er helt forferdelig at Ukraina mister kontrollen over disse områdene sine, men det må gå an å mene at Ukraina har større problemer enn som så. De har nå et parlament, en regjering og en president med overveldende mandat for å velge veien mot Europa, og de europeiske verdier. De kan konsentrere seg om dem, i stedet for å boikotte, blokkere og krige med Donbass og Krim. Om Donbass og Krim ikke vil være med på det europeiske prosjektet, kan de ha det så godt. Jeg tror imidlertid at verken parlamentet, regjeringen eller presidenten er så overveldende for Europa og de europeiske verdier som de liker å gi inntrykk av, og at de som andre politikere i Ukraina og regionen er aller mest opptatt av seg selv, og sine (økonomiske) verdier.

Når jeg først var inne på RT i dag, fant jeg også en liten sak om gode, gamle Gorbatsjov. Han mener Tyskland og Russland må finne sammen. Saken i RT bygger på et lengre intervju Gorbatsjov gjorde med den tyske avisen Bild, der den ser ut til å være bak en betalingsmur. Jeg er veldig enig i dette. Europa blir rart med Russland i Asia, nær alliert med Kina, og med handelsrestriksjoner, sanksjoner og vanskeligheter for hverandre. EUs partnerskap mot øst gjaldt 6 land, ikke Russland, og Russland fikk heller ikke være med på reelle forhandlinger i det som skulle bli fremtidens Europa, bestående av et EU og et Russland, eller hvordan i all verden det var man tenkte. Mulighetene for at Tyskland og Russland skulle finne sammen burde aldri vært større enn nå, med en Merkel som snakker flytende russisk har deler av utdannelsen sin fra Donbass, og Putin som snakker flytende tysk, og var utstasjonert som representant for den sovjetiske statsmakten i DDR.

Og her vil jeg i forbifarten trekke inn varsleren eller forræderen Edvard Snowden, hvem han er, avhenger av hvor man står. Han brøt taushetsplikten, flyktet til Hong kong, og havnet så i Moskva, hvorfra han stadig gir intervjuer og bidrar i dokumentarer og programmer som viser hvordan den amerikanske overvåkningsmaskinen fungerte. Som vi nå vet overvåket amerikanerne Tyskland, helt opp til Merkels telefon. Snowden sa de jobbet slik, at når de så en avtale eller et initiativ på gang, som ikke ville være i amerikansk interesse, så satte de seg fore å stanse det allerede i starten, før det blir noe av. Eksempelet han brukte, var nettopp et eksempel som involverte Tyskland.

Det er amerikanerne som presser på for å holde russerne utenfor det gode selskap, og europeerne som hangler seg med. Det er også europeerne som må ta kostnadene, på alle sett og vis. Vi burde reparere, ikke ødelegge forholdet til Russland. Om vi ønsker et mer vestvendt Russland, er det den eneste sjansen vi har. Et Russland som lukker seg inne, er ingen tjent med.

Syria kan jeg ikke så mye om. Jeg følger med så godt jeg kan, på norske og britiske medier, helst BBC og NRK, kjapt innom Dagsrevyen og Dagsnytt 18, litt Urix. Jeg har ikke tid til så mye annet om dagen. Det gjør seg best med radio, som jeg kan ha på i bakgrunnen, mens jeg gjør andre ting. I disse sendingene er det overveldende slik at Russland ikke bomber IS, at de bomber sivile områder, at de øker spenningen, at det nå blir veldig farlig og veldig umulig, til og med Dagbladet satte noe slikt på forsiden i dag. Putin er blitt den nye flåtten.

Jeg kan ikke så mye om Syria, men hadde ventet mer av Russland. I Ukraina er det slik at det er de ukrainske styrkene som har bombet sentrumsområdene i Donetsk og Lugansk, med bomber som treffer et eller annet sted i et rektangel på 100 x 300 meter, eller så. Da rebellene tok Debaltsevo i et bomberegn som overgikk det meste, ble sivilbefolkningen evakuert først. Russland har også kritisert USA for å handle på egen hånd, uten mandat fra FN, og for å blande seg inn i saker de ikke har noe med.

Riktignok har Russland formell invitasjon av det sittende styret i Syria, noe som i følge FNs regler gjør det legetimt å gå inn militært (Det er tre grunner, jeg tar dem her etter hukommelsen 1. Folkemord, eller hindre humanitær katastrofe, 2. Beskytte egen befolkning, 3. Invitasjon fa sittende statsmakt), men disse bombene kunne de veldig godt spart seg, og befolkningen i Syria.

Så sjekker jeg den meget gode Johnson’s Russia list fra 1. oktober, det er en liste som har vært virksom siden 1996, og samler lenker til Russland-relaterte nyheter på nettet. Der får man raskt en oversikt over hva som har skjedd fra dag til dag, veldig greit når man har dårlig tid. På oversiktssiden er det en lenke til en kommentar av Simon Jenkins, i The Guardian, Why the west should listen to Putin on Syria. Den var jo litt annerledes, blant annet med den uhyggelig treffende bemerkningen at i Syria, som i Irak, Afghanistan og Ukraina, så har the West been dictated not by what might work but what looks good. Særlig er det amerikanske politikere, kommentatorer og talsmenn som står for dette, og tilsvarende i andre engelsktalende land og i Skandinavia, som gjentar det: Janukovitsj må gå, Assad må gå, alle som ikke er gode, må gå, uavhengig om det står noen bedre klar til å ta over for dem. Det har ledet til katastrofe hver bidige gang i 25 år. kanskje er det da på tide å endre politikk?

Johnson lenker også til flere artikler av Gordon Hahn, de er alle sammen samlet her, på det som ser ut til å være bloggen hans. Jeg har tidligere lenket til Hahn, da ble det spørsmål om han var til å stole på. Den gang visste jeg ikke mer enn det som står på siden hans, nå ser jeg han stadig dukker opp på Johnsons liste, han er sitert i Stephen Cohens Soviet fates and lost alternatives, og boken hans om Russlands Revolution from above, er en av dem det ser ut til at man må sjekke opp, om man vil skrive om oppløsningen av Sovjetunionen og synet på den. Den er utgitt på Yale forlag. Spesialiteten hans er Russland, islam og jihadisme, så dette skulle jo være et område der han visste hva han snakket om. Inntrykket man får av den siden er mildt sagt annerledes enn det man får av å høre BBC og NRK, eller lese Dagbladet. Kanskje er Putin akkurat like farlig som flåtten, det vil si temmelig ufarlig. Det er hysteriet som skaper frykten.

For de som ikke gidder lese artikkelen til Hahn, han går jo ganske varm om dagen, så er denne om the Russian intervention en god start, og så er det bare å ta det derfra.

 

 

Bomber i Syria

Det er så fordømt virkelig. Jeg sitter her i Norge og leser og tenker, og gjør meg opp mine meninger om hvordan konfliktene og krisene i verden kan løses. Jeg skriver om det, og det blir en liten diskusjon her på bloggen. Ute i den store medievirkeligheten er diskusjonen større, og flere deltar. Også folk med makt og innflytelse. De har også sterke meninger, ofte annerledes enn mine. Mens vi holder på med disse diskusjonene, som i sin natur alltid vil være litt teoretiske, så er det hundretusener og millioner av mennesker som får sine liv ødelagt, fordi det blir noen løsning, eller løsningene som blir forsøkt ikke fungerer.

For meg har det mye å si hvordan jeg tenker om disse tingene, noen ord fra den gang jeg var språkstudent i Italia og hadde en ung kroatisk jente og en litt eldre serbisk i samme lille klasse. Det var i 2002, kort etter krigen. En gang satt vi der, samlet, og så sa kroaten «de slapp bomber på oss, fra fly – it was awful», så stoppet hun en liten stund. Hun var omtrent 20 år, pen, tydelig opptatt av Marlyn Monroe, og ville se ut som henne. Hun var ikke opptatt av politikk, eller krig, og var stort sett blid og fornøyd, og forsøkte å være sjarmerende. Så kom altså disse ordene.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan det er når man sitter der i husene og leilighetene sine, ser flyene komme, og bombene falle. Men akkurat de ordene der gjorde at jeg så det på en annen måte, også den intense urettferdigheten de må føle, til flyene langt der oppe, umulige å forsvare seg mot, mennesker de ikke kjenner og aldri vil møte, og så faller det bomber ned. «Jeg har ikke gjort deg noe,» gråt vi alltid når vi var små, når noen var slemme mot oss uten grunn. Denne følelsen må være intens, mot bomber fra bombefly.

Nå er det russerne som har sluppet bomber. Stikk i strid med hva Putin sa i FN, og som jeg berømmet ham for, at Russland aldri ville handle uten FNs godkjennelse, slik USA så mange ganger har gjort. Så går det et par dager, og bombene faller.

På nytt er verden i villrede. Hva er det russerne vil? Hvorfor bomber de i nærheten av Homs, når de sier de vil ta IS, og IS ikke har fotfeste i disse områdene? Jeg har hørt alle nyhetssendingene på BBC de siste dagene, forklaringene har spriket fra «de bombet feil, de ville bombe IS, men ble ledet til feil sted, eller fløy selv feil», til at «Putin ønsker å få slutt på sanksjonene, og vil gjøre det vanskelig for europeerne å forlenge dem i desember». En av de mest sannsynlige forklaringene jeg har sett, er at Putin foretrekker en sterk forhandlingsposisjon, og nå vil sørge for at Assad får det i Syria. Men heller ikke denne forklaringen er tilstrekkelig, for det virker ikke som om det ligger til rette for noen forhandlinger med det første. Dette ser bare ut som en beinhard maktkamp, på bekostning av sivilbefolkningen i Syria, og alle andre berørte.

Det skal bli virkelig interessant når dagens klassifiserte informasjon en gang blir frigitt, og vi og historikerne får vite mer om hvem som til enher tid visste hva i forbindelse med Ukraina og Syria. Det er meldinger om at bombeangrepet fra russerne kom med en times varsel til amerikanerne, noe som kanskje er merkelig, all den tid de politiske toppene i Russland og USA har hatt kontinuerlige møter de siste par dagene. Utenriksministerne Lavrov og Kerry hadde møte så sent som i går, i motsetning til Putin og Obama har de to et godt arbeidsforhold til hverandre. Kanskje har vi nått forklaringen på hva Putin mente da han sa samtalene med Obama var «quite frank», sa Putin der at de hadde til hensikt å bombe? Er den amerikanske overraskelsen over angrepene tilgjort?

Ingen vet.

Mediene har vinklet angrepene i klar russisk disfavør, naturlig nok, man skal ikke vinkle bombeangrep til fordel for den som bomber. Men det er påfallende i hvilke angrep mediene finner frem til sivile, og i hvilke representanter for de som bomber får uttale seg, og hvilke som ikke blir rapportert i det hele tatt. På BBC var en kar som fikk si at det er ingen IS her, heller ikke andre militære, bare sivile. Tallene var høye, og ubekreftede. Hvor mange sivile drepte fikk vi høre om under bombeangrepene i Libya? Da fikk ingen sivile eller andre stå og si at det finnes ingen sivile her.

Men det går ikke an å legitimere den enes feilgrep med at andre har gjort lignende feil tidligere. Jeg er i mot den russiske bombingen, de skulle ikke ha blandet seg inn, de skulle lagt vekt på å snakke sant, og forsøkt den lange veien å vise de er til å stole på. Hvis man ikke blir enige innad i FN, bør man la være å bombe. Stormaktene må finne ut av det med hverandre. Bombing bør også alltid være siste utvei. Det er nok av eksempler på at krig gjør tingene verre, færre på at bombing og krig løser problemene.

Jeg ser frem til at mer stødige analytikere begynner å skrive om saken. Professor Stephen Cohen i the nation og John Batchelor show hadde sin sending på tirsdag, det var før bombene var falt, men etter Putin hadde talt i FN, og møtt med Obama. Det var svært interessant, enda mer interessant blir det å høre hva professoren har å si om russernes valg og handling nå.

Jeg har tidligere skrevet at Putin alltid er svært godt forberedt, sjelden tar risiko, og aldri gambler uten at han er sikker på å vinne, eller føler han er helt nødt. De som skriver at Putin ikke vil lykkes med flyangrep uten å kunne følge opp med soldater på bakken, glemmer at Putin og russerne har tilgjengelige bakkestyrker i hæren til Assad. De kan følge opp med fotsoldater.

Det beste å håpe på er kanskje at russisk bombing vil få slutt på den syriske borgerkrigen. Det er vanskelig å se hvilke andre interesser russerne kan ha. Jeg tror ikke de ville involvert seg i dette, uten å ha forsikret seg om at de har styrker nok til å slå ned opposisjonsstyrkene mot Assad, og få sørget for at han får beholde makten og kontrollen over Syria. De vil også ha forsikret seg om at forholdet til USA og Vesten ikke vil bli betydelig verre enn det allerede er, at særlig Europa har som viktigere mål å få slutt på krigen og flyktningestrømmen, enn å få slutt på Assad. Det vil i hvert fall ikke være risiko for trefninger mellom amerikanske og russiske styrker, eller at vestlige styrker skal delta aktiv i kampen mot Assad. Putin går ikke inn i kampen, uten å være sikker på å vinne den. Det har vært karakteristisk ved ham, hele hans regjeringstid, og også i hans karriere frem til han ble president.

Sentralt i konfliktene som utspiller seg mellom stormaktene, noe Stephen Cohen også klart uttrykker mot slutten av siste sending fra John Batchelor, er synet amerikanerne har på at demokrati uansett er bedre, og at det derfor er riktig å blande seg inn i suverene staters anliggende om de ikke er det. Russerne mener at staters suverenitet er viktigst, og at det skaper problemer heller enn å løse dem, å kaste statsstyret i selvstendige land for å presse demokrati ned over det. I dette er det en rekke forhold som kompliserer sakene, som at de udemokratiske regimene er korrupte og udugelige, og at de bryter menneskerettighetene, men det trenger ikke bety at de som vil overta, vil være noe særlig bedre. I Irak og Libya er det et åpent spørsmål om forholdene var bedre eller verre under Saddam Hussein og Ghaddafi, og med det er det heller ikke så opplagt at vi har rett, og russerne feil, i hvordan vi skal forholde oss til statsmakter som gjør overgrep mot egen befolkning. Det ser alltid fint ut å være for demokratiet og for respekten for menneskerettighetene, men det er ikke alltid de med best hensikt har de beste løsningene. Verden er mer komplisert enn som så.

Uenigheten har ført til at vi nå er i en verdenssituasjon verre enn noe som har vært i min levetid. Det uroer meg.