Tur med Irina på ryggen langs Figgjoelva

I blant er det godt å la verden være verden, sette Irina i bæremeisen, og komme seg ut på tur. Det gjør Irina og jeg hver søndag. I helgen har det vært småflom i Rogaland, der vi bor, og derfor gikk turen langs Figgjoelven, for å få se vår kjære elv i stor vannføring en karakteristisk vinterdag sent i november.

Forrige søndag gikk vi opp til Åslandsnuten, ruten fra Foss-Eikeland, og rundt. Det var en kald dag til november å være, kuldegrader og sol. På vei opp gikk det fint, Irina sov, og det var sol. På toppen var det så kaldt at det ikke gikk an å slappe av skikkelig, tross solid niste, og på vei ned ble det egentlig altfor kaldt for Irina å sitte i bæremeisen. Tappert holdt hun ut mens jeg på sedvanlig vis forvillet meg inn i et kratt, på skyggesiden av fjellet, og bratt og galt.

Derfor valgte vi en mer moderat tur i dag, nede i lavlandet. Jeg tenkte først å kjøre til Vagleskogen, nå som vi har bil, men slo det fra meg, siden bilen også binder med at man er nødt å gå tilbake til den. Ved å gå de par tre kilometerne det er til fots til Vagleskogen kan vi gå direkte hjem igjen, ned over eller rundt Bogafjellet.

Irina er fantastisk for tiden. Alltid i strålende humør, hun klapper i hendene når hun våkner, klar for en ny dag, med helt enorme muligheter. Hun har begynt å ta hånden vår, og lede oss til steder hun vil ha oss. Meg vil hun ha bort til en tøytiger vi har kjøpt. Det var opprinnelig en gave fra Olia til slekten min, fra den gang vi hadde bestemt oss for å gifte oss, og hun brukte det vesle hun hadde av penger til å kjøpe gaver til mine mange søstre og til mor. Tigeren var imidlertid så stor og fin at det ble vanskelig å avgjøre hvem som skulle ha den, så den endte opp hos oss. Irina elsker den, og hun hyler av glede når jeg beveger på den. Det vil hun jeg skal gjøre hele tiden.

Dagene er korte nå i dypet av vinterhalvåret, så det var bare å komme seg ut like etter frokost. Det var nybakte rundstykker til den i dag. Jeg våknet klokken seks, og satte i gang med å bake og å rydde på kjøkkenet. Da Olia og Irina våknet noen timer senere var rundstykkene ferdig rullet ut, og ferdig hevet. Det var bare å steke dem. Egg og te hører også med til en søndagsfrokost. De nybakte rundstykkene fungerte også som niste, sammen med appelsin, banan og melkesjokolade. Til å drikke har vi alltid varm solbærsaft, som jeg spyler ut med kaldt vann på turen, så Irina straks kan drikke den. Alt får plass i en lomme i bæremeisen.

Olia er full i hodet av eksamen og oppussing av huset, hun ringer straks vi har kommet oss ut. – Eureka, sier hun, hun har funnet ut av hvordan vi skal få til bra maling på huset, hun har sett det på YouTube. Oppussingen vi hadde håpet å få ferdig før vi reiste på sommerferien i år kommer nå garantert til å gå over vinteren. Sannsynligvis vil vi reise enda en gang til Kiev, før vi får malt huset.

Etter Olia har fått snakket ut har Irina sovnet, jeg er nederst i Elgveien, og Irina har sovnet. Da kan jeg sette på en Podcast, fra In Our Time med Melvin Bragg på BBC4, tror jeg det er. På søndagsturer hører jeg fra arkivet, tema Historie. Jeg har mange minner fra programmet, og har hørt på det siden jeg kjøpte iPhone juleferien 2011-12. På mange løpeturer rundt Frøylandsvannet det året hørte jeg programmene som hadde med naturvitenskap å gjøre. Rundt Stokkavannet i Stavanger pleide jeg å høre programmer om kultur og litteratur.

Det kommer fremdeles nye programmer i denne serien. Jeg husker fra et av de gamle at programleder Melvin Bragg oppfordret lytterne å sende inn sine ønsker om hva som skal være tema. Jeg tenkte hva jeg da ville ønske, hva slags tema vil jeg høre tre kunnskapsrike professorer snakke sammen om, ledsaget av en programleder fri for kjekkaserier og med solid, faglig fundament. Det er britisk kvalitet, svært skikkelig gjort. – Slaget ved Lepanto, tenkte jeg, det er noe jeg gjerne skulle hørt mer om, og som passer til konseptet. Programmer med avgrenset tema pleier å fungere best.

Til min overraskelse kom slaget ved Lepanto som tema nå nettopp, og jeg lurte på om jeg skulle avbryte rutinen med å høre gamle programmer jeg har hørt før, om igjen, når jeg går på mine søndagsturer med Irina. De nye programmene hører jeg heller når jeg går tur med vognen, ukedagene. Men de siste par ukene har det vært så mye dramatisk i nyhetene, at det har overtatt helt, og jeg har hørt på nyhetspodcast eller nedlastede foredrag om islam.

Valget falt imidlertid på et program om det tredje korstoget, før jeg hørte et program om Abbaside-kalifatet i Bagdad fra 700-tallet.  Det hørte jeg mens jeg nådde frem til Vagleskogen, og valgte stien lengst mulig til høyre, nærmest mulig jernbanelinjen, for å få med meg mest mulig av elven. Aldri har jeg sett den så stor i dette området her. Den gikk nesten helt opp til stien nede ved den. Steiner der jeg har sittet og spist, eller stått på, lå nå under vann. Det fosset og freste der den før har rent stille.

Irina våknet da vi kom frem til det store hesteområdet på Foss-Eikeland. Også her forsøkte jeg å gå nærmest mulig elven, en vei jeg ikke har prøvd før, og som egentlig så litt tvilsom ut, om det gikk an å gå her, eller om man ville ende opp i en hesteinnhengning. Det siste gikk fint, det viste seg å være et feste så man kunne komme seg ut av strømgjerdet som gjerdet området inne. Med Irina våken går det heller ikke an å høre Podcast, så den skrudde jeg av, etter en god diskusjon om hva Abbaside-kalifatet var for noe, og hva de gjorde. Dette var en periode da Bagdad på mange måter var regnet som verdens sentrum, og da den islamske kulturen var helt overlegen den kristne.

Vi hadde oss en liten rast bak Dekkhotellet på Foss-Eikeland. Der går det en liten bro over en liten sideelv fra hovedelven, en sideelv som til vanlig er så liten at en bare er en bagatell, men som nå rant som en vanlig elv. På det som nå var en fullblods øy med fossende elv rundt, spiste Irina en banan, og fikk prøve seg å gå rundt litt. Tykt kledd som hun var fra moren, ble det helst fall med det, så hun klarte seg egentlig bedre på armen min.

Oi, det fristet litt å bare gå raskeste veien hjem, da vi kom ut på Kvernelandsveien igjen. Vi hadde allerede gått 7 kilometer, det var kaldt og kjølig, langt over midt på dagen, og valgte vi å krysse Figgjoelven over til andre siden, så var det ingen bønn, da ville nærmeste, nest bro være ytterligere noen kilometer, ved Mågedalshølen, og derfra er det enda en god del kilometer hjem. Vi kunne også ta en mellomløsning, holde oss på vår side av elven, men likevel gå rundt fjellet.

Noe av det jeg liker best med meg selv er at jeg stilt overfor valg som dette her alltid velger det som medfører mest arbeid, det som medfører mest aktivitet, motstår trangen til å hvile og ha det enklest. Vi krysset elven ved Foss-Eikelandsbroen, gikk på sørsiden, og jeg skjønte med en gang det var riktig. Vagleskogen er jo en filleskog, det blir aldri ordentlige naturopplevelser der, det er som en forvokst park. Langs den nedlagte Ålgårdbanen ved Figgjoelven mellom Foss-Eikeland og Bråstein er det noe annet. Der dukker trærne opp som de selv vil, mye stilig og vakkert å se på, og lille Figgjoelven nesten mektig med alt vannet den hadde å føre med seg.

Alt dette fortalte jeg Irina, naturligvis, alt om den nedlagte Ålgårdsbanen og hvor fint det var, og om Figgjoelven som nå hadde mye mer vann enn til vanlig. Irina satt i bæremeisen, og pludret tilbake. Noen ganger gled luen hennes ned i øynene på henne, da sa hun fra med lyder som var misfornøyde.

Vi hadde en lang og god rast ved en kulp mange har funnet ut det er fint å raste. Det er laget til en gapahauk der, eller «gapahuk», ser jeg det staves, det er et ord jeg ikke er vant med å bruke. Vi har alltid foretrukket naturens egne rasteplasser i familien vår, jeg liker ikke når det er så tilgjort, så tilrettelagt. En stein og en stubbe, tilfeldig plassert av isbre eller jordens egne bevegelser, det er sånn jeg liker det best. I turområdene i Sandnes er det ikke så mange slike igjen. Også langs Figgjoelven er det satt opp en rekke med hus, rett og slett, eller vegger og tak over hode for laksefiskere, men med en kvalitet og komfort som overgår det fattige mennesker i denne verden bor i.

Det var så mye vann på denne rasteplassen vår at steiner som før lå i vannet nå lå under det, og steiner som før lå ved vannet nå lå omringet av det. Jeg satte Irina på en av dem, og fotograferte i vei. På et av bildene kom hun ikke med, for hun var i ferd med å ramle uti, og jeg måtte konsentrere meg om å fange henne før hun røk nedi med hodet først. Fire rundstykker med brunost og med servelatpølse og majones, de forsvant, sammen med den varme solbærsafta. Irina likte seg veldig godt her, tuslet rundt, løp rundt, og tok det ikke så nøye at hun ramlet hele tiden. Jeg løftet henne snart opp igjen.

Det er ikke mange fra Lundehaugen på Ganddal som går til dette området til fots, vet jeg. Vi gjorde det aldri før, da vi bodde her i min barndom. Vi gikk i det hele tatt sjelden på denne siden av elven, og når vi gikk på den andre, kjørte vi først til Ullvaren, og gikk derfra. Nå hadde jeg ennå et godt stykke til Mågedalshølen og Bråsteinsnuten, og derfra er det også så langt å gå at folk flest kjører. Klokken var så mye at jeg så vi ikke ville komme oss hjem, før det var mørkt.

Alt dette forklarte jeg Irina. Jeg fortalte henne at vi så en svane, den satt i sivet, og jeg minnet henne stadig om at det var mye mer vann i elven, enn vanlig. Over broen, der vi i familien Salen og de nystiftede familiene derfra har hatt det vi kaller «påskeplassen», der var det så mye vann at jeg måtte fotografere. Opp over gjerdet derfra er et av mine favorittområder rundt der vi bor, der åpner det seg med karakteristisk grønt gras og stein, slik det skal være i vår del av Rogaland. Her er det ennå ikke utbygd, her er det som det var. Dyrene får ennå beite. Som ekstra belønning løp noen rådyr rundt på markene, hoppet og spratt, som vi har sett antilopene i Afrika gjøre på TV, og spratt til og med over gjerdet markene var stengt inne med.

Det ligger en pøl av et vann like ved, her. I mitt hode heter det her «Robin Hood-plassen» for det ligner litt på sånn jeg ser for meg Sherewood-skogen, samme fargen på gresset, og litt trær og ryddig, passende for å utkjempe kamper med lille John, og de andre muntre menn. Det skumret, og var på tide å sikre seg ut av skogen. Det var ikke godt å være der når det ble helt mørkt.

Etter å ha prøvd noen stier jeg ikke har gått på før kom jeg trygt og greit tilbake på hovedstien igjen. Det er sånn det pleier å være, både her, og i Bergen, der jeg bodde i mange år, man går ikke lenge på ukjente stier før man er tilbake på kjente. Irina sov mer eller mindre, nå, så jeg satte på en ny Podcast, nå om Katarina den store av Russland. Det var skikkelig, ikke noen forsøk på å score politiske poeng, i dette programmet er kunnskapen sin egen glede. Det var også den morsomme detaljen fra brevskrivingen med Voltaire, at Katarina hadde fordreid ham litt, og sagt at i Russland er bøndene ofte så leie av å putte kylling i gryten, at de gjerne kan finne på å legge i kalkun i stedet. Noe av diskusjonen i programmet gikk ut på om hun var bare fasade, slik hun er beskyldt for å være, eller om det var noe mer med henne. Noe av konklusjonen var nok at reformprogrammet ikke stakk så altfor dypt, og at hun blankt kopierte en del av opplysningstidens ideer fra Vesten, på en måte som ville gjort at hun ville blitt beskyldt for plagiat, om hun hadde vært student. I det hun har skrevet viser hun ikke at hun greide å tilpasse de vestlige ideene russiske forhold. En frisk og fin inngang til en person som ofte blir diskutert på andre måter, og i andre sammenhenger. Dette var tsaren som stod for delingen av Polen, og som jaget bort tyrkerne og andre i de nå så kontroversielle områdene i Ukraina og på Krim.

Det siste programmet var om renessansen i Karolingerriket til Karl den store. Det fikk jeg ikke hørt skikkelig. Irina våknet, og det ble mørkt og skikkelig kaldt. Vi havnet nå også i boligområdet på kanten av Bogafjell, ferdige med naturopplevelsene. Jeg gikk på for å komme oss hjem, og bestakk Irina med sjokolade når det ble for vanskelig for henne. Hjemme ventet et langt bad, og en god middag, før jeg malte presskannekaffen og fyrte opp i peisen. Irina holdt det gående til langt over ti, som hun pleier. Min kone Olia var full av tanker og ideer når det gjelder oppussing. Med andre ord en helt vanlig søndag hos oss.

Dette var en lang post. Det var deilig å skrive om annet enn terror og krig, skrive om det som gjør livet verdt å leve, og det som gjør at det er viktig å bevare det, og ta vare på verden vi lever på. Det går an å gjøre seg mange tanker om det, med stadige negative nyhetsmeldinger fra de mange konfliktområdene som nå er, og med klimatoppmøte i Paris til uken som kommer. Det var deilig ikke å la tanker om dette være hovedsaken, der jeg gikk med min skjønne lille datter i den enkle, men vakre naturen i nærområdet vårt.

Reklamer

Fransk-russisk allianse i en verden på randen

I dag så jeg et spesielt syn jeg ikke får til å passe inn i verdens begivenheter og som heller ikke har noe med den å gjøre. Jeg hadde et arbeidsoppdrag, og gikk ut i min nykjøpte bil for å kjøre dit, da jeg hørte veldige skjæreskrik og så en haug av dem sitte i tretopper og på hustaket til en av naboene. Det har pleid å være et par tre skjærer her i nabolaget, de irriterer meg, som setter ut mat til småfuglene, men det er første gang jeg har sett så mange. Det gikk ikke an å telle dem. Alle skrek. Jeg vet skjærer skriker sånn som dette når det er katter i nærheten, jeg har sett katter smyge seg forbi når skjærer står og skriker til den. Nå var det veldig mange skjærer som skrek, en hel flokk, og de fløy rundt omkring og bar seg. Jeg gikk bort for å se hva det var. Der lå en katt dovent og så på meg. Ved siden av den lå en død skjære på ryggen, med beina opp.

Det er fyr i kommentarfeltet om dagen. Jeg har ikke så mye tid til å håndtere kommentarer lenger, og må noen ganger skrive nye poster med nye opplysninger før de gamle diskusjonene er ferdige. Jeg har skrevet som sant er at Midt-Østen ikke er område jeg kjenner godt, jeg har aldri vært der, snakker ikke språket, og har ikke lest noe særlig med litteratur fra Midt-Østens forfattere eller fagbøker fra spesialister. Det er en erfaring jeg antar jeg deler med ganske mange her i Norge, også folk som uttaler seg atskillig mer skråsikkert enn jeg. Hvis noen kan overbevise meg om at jeg tar feil, må de gjerne gjøre det, men da med argumenter og saksopplysninger, ikke med personangrep.

Sentralt i mitt syn når det gjelder konflikten i Syria, så er det at USA og de vestlige allierte har som mål å kaste styret til Assad. Det har ikke så mye med at han er «udemokratisk» å gjøre, da er det riktig så mange styrer i Midt-Østen som må kastes sammen med ham, også våre nære allierte som Saudi Arabia og gulfstatene. Viktigere er at Syria er på parti med Iran. Kanskje har det å gjøre med at de begge er shiaer, mens Saudi Arabia og de andre er sunnier, men jeg er ikke så sikker på om konflikten er så mye mer religiøs, enn den er politisk. USA ønsker å få has på Iran, og må da først få kontroll på Irans nære allierte.

Viktig i amerikansk utenrikspolitikk siden andre verdenskrig har vært å kaste regimer som ikke har tilpasset seg amerikansk politikk. Det har alltid vært en fordel når regimene som blir kastet har vært udemokratiske, og de nye har vært demokratiske, men dette har langt fra vært noe krav. Demokratiske, eller valgte, regimer har også blitt kastet, og diktatoriske har blitt satt inn i stedet. I perioden som bærer navnet Den kalde krigen var det kommunistiske og sosialistiske regimer som måtte gå, hva som helst kunne komme i stedet. Med kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning har ikke dette lenger vært noen målestokk. Men amerikanerne har fortsatt politikken med å arbeide for å erstatte «fiendtlige» regimer med «vennligsinnede».

Det er å avspore diskusjonen å argumentere mot dette. I Ukraina brukte amerikanerne 5 milliarder dollar på det de kaller «arbeid for å fremme demokratiet», men som like gjerne kan kalles arbeid for å erstatte et russisk-vennlig korrupt styre med et amerika-vennlig. Det siste går det an å argumentere mot, men ikke beløpet, det er det viseutenriksminister Victoria Nuland som selv har opplyst om, i senatet. Man skal også være ganske innbitt i troen på «amerikanske verdier» og på at «demokrati og frihet er hovedsaken» om man skal ignorere boken til Berzhedsky, the grand chess game, der Ukraina blir kalt The Great price, og «Russland uten Ukraina» blir kalt «nothing». Det er også tre år med Wikileaks-dokumentasjon på arbeid og mail fra den amerikanske ambassaden for å få Ukraina med i NATO, også på den tiden et slikt medlemskap hadde støtte i en fjerdedel av befolkningen, eller så.

I Syria er også dette en hovedsak. Den tidligere franske utenriksministeren jeg nå ikke har navnet på (finner det siden), har gått ut og sagt at England foreslo dette allerede før 2011. Så blir det diffust for meg, om dette var en del av Bush’ plan om å ta trekanten Irak-Syria-Iran, jeg har ikke fulgt så nøye med, Midt-Østen er som sagt ikke mitt interessefelt. Men de skal argumentere godt som skal få meg til å tro at ikke hovedsaken til USA er å bli kvitt Assad, og at det er geopolitiske hensyn som er hovedårsaken. Det er også derfor USA er oppriktig forbannet når Russland nå har begynt å bombe i Syria, selv om dette skulle hjelpe i kampen mot IS. Kampen mot den islamske stat er ikke for USA den viktigste. Deres strategi og mål har alltid vært først å fjerne Assad, så å fjerne IS, eventuelt. Med Russlands inntreden har dette blitt umulig.

Så skal jeg skrive litt om Tyrkias rolle, vår NATO-allierte. Det er et av landene hvor USA har plassert atomvåpen. De andre er Belgia, Nederland, Tyskland og Italia. Tyrkia. Det er nabolandet til Iran, det var grenseland også til Sovjetunionen, og ligger like i nærheten av Russland. Det er således en del av vestlig dobbeltmoral om at vi kan ha utplassert atomvåpen hvor vi vil, rettet mot hvem vi vil, men ingen skal ha atomvåpen rettet mot oss. Verken Russland eller Iran har engang lov til å være redde. Det blir regnet som helt ekstremt fiendtlig når Iran forsøker å utvikle atomvåpen de også, om det nå var det de gjorde, og det ble nesten atomkrig da Sovjetunionen ville plassere atomvåpen like i nærheten av USA, på Cuba.

Atomvåpnene i Tyrkia skulle vært fjernet, som atomvåpnene i Belgia, Nederland, Tyskland og Italia også skulle vært det. Ingen makter skulle ha lov til å utplassere atomvåpen på fremmed jord. Det ville gjøre verden til å et tryggere sted. Det ville også kunne åpne for at USA og andre NATO-land kunne begynne å kritisere Tyrkia og Erdogan for deres menneskerettighetsbrudd, som etter hva jeg vet ikke står noe tilbake for hva man demoniserer Putin for. Men om Tyrkias ugjerninger er det alltid tyst.

Det vil si, James Carden skrev på nettsiden til The nation en artikkel som heter Turkey brings NATO to the Precipice of War with Russia. Den handler om nettopp det. Nedskytingen av det russiske flyet har brakt litt oppmerksomhet rundt Tyrkias «krigsinnsats» mot IS. Det begynner også å komme klarere frem hva Putin mente da han under G20-møtet sa at «vi må stoppe dem som finansierer IS», og «det er også noen her i G20».

Jeg er ingen ekspert, så selvutnevnte eksperter må gjerne opplyse meg. På meg virker det som om Tyrkias innsats i Syria er temmelig lik den Russland er under sanksjoner for i Ukraina. Tyrkia vil beskytte Turkmenere i Syria, et tyrkisk folkeslag. Det er hva Russland ikke får lov til i de tidligere Sovjetrepublikkene, der russere blir diskriminert, og man blir kalt «pro Putin» og «forvirret av russisk propaganda» om man nevner det. Tyrkia støtter opprør i Syria med våpen og mannskap, temmelig likt som Russland støtter opprør i Donbass.

Kan man si den tyrkiske støtten er grei, siden Assad er en diktator, mens Russlands ikke er det, siden regimet i Kiev er valgt, om enn de ikke har noen støtte i meningsmålingene nå lenger? Kanskje det, situasjonen er ikke identisk, det som er rett et sted, trenger ikke være det et annet. Med Erdogan og Assad har et gamelt fiendskap, Erdogan vil ha Assad fjernet, Tyrkia er et av de ivrigste landene i det målet, og de støtter et væpnet opprør for å få dette til. Det siste er faktum. Det er kanskje også et faktum som det flere steder står skrevet, at de tyrkiske turkmenerne er blandet sammen med al Nursa, som er en del av Al Qaida. I så fall har russerne rett i at tyrkerne støtter terrorister.

Verre, kanskje, enn Tyrkias støtte til turkmenerne i nordvest, som temmelig sikkert er diskriminert i Assads regime, er Tyrkias ulike former for støtte og bidrag til den islamske stat. Det var nettopp meldinger om at en konvoi med tankbiler som fraktet olje ble bombet, flere hundre biler ble meldt truffet, et latterlig stort antall. Var det sånn at amerikanerne bombet rundt 200, og russerne rundt 500? Amerikanerne fikk en jobb med å forklare hvorfor i all verden de ikke har bombet disse oljekonvoiene tidligere. Russerne har offentliggjort satelittbilder som viser at disse oljebilene var på vei til Tyrkia. Transporten er lenket til Erdogans sønn, Bilal Erdogan, som tjener fete penger på handelen med IS. Russlands bombing og offentliggjøring tar fra familien Erdogan en bra inntektskilde, og setter vår NATO-allierte i et søkelys det gjerne skulle unngått. Russland har også gått ut og sagt at rekruttene til IS kommer til det selvutnevnte kalifatet over grensen fra Tyrkia, og at Tyrkia kunne gjort mye ved å stenge denne grensen. Foreløpig ser det ut som om de har gjort fint lite med det. Særlig i forhold til hvor ivrige de er etter å skyte ned fly som befinner seg i nærheten av denne grensen.

Alt dette er bakteppe for den virkelig alvorlige verdenssituasjonen vi nå er i. Jeg er ikke et øyeblikk redd for muslimske terrorister, heller ikke den islamske stat. De muslimske selvmordsterroristene er konsekvente slik, de sprenger seg ikke i land og byer som ikke vil dem noe vondt. Slutter vi å bombe hos dem, slutter de å sprenge seg hos oss. Den islamske stat er skremmende og farlig så lenge de får lov til å operere i et vakuum, så lenge det ikke er noen statsmakt til å ta seg av dem, eller mer ressurssterke makter som opptrer målrettet mot dem. Folk i Vesten er allergiske mot Putin, og elsker ennå Obama. Men Putin har en troverdig oppskrift for hvordan den islamske stat skal stoppes, finansieringen må stoppes, vi må ta fra dem inntektskilden. Obama og USA – med Norge – har til sammenligning kjørt strategien at vi må trene opp «moderate opprørere» til å ta opp kampen, og beseire ekstremistene, ved hjelp av amerikansk og alliertes flystøtte. Amerikanerne sier selv at denne «opptreningen» resulterte i 5 stykker som virkelig deltok i «kampen». Det er for alvorlig til å være en spøk.

I dag var Frankrikes president på besøk hos Putin, etter å ha kjørt runden med Cameron, Obama og Merkel først. Obama takket nei til å delta i en koalisjon, prisverdig om motivet hadde vært å ikke delta mer i bombing og kriging, men motiver var nok heller at USA ikke vil delta i en koalisjon der Russland også er med. Bombingen og kriginen skal de fortsette med som før. Britene skal gå til avstemning neste uke om de skal være med. Jeg håper Jeremy Corbyn og antikrigsbevegelsen vinner frem, og at britene avstår.

Frankrikes og Russlands koalisjon er jeg glad for. Frankrike er også et av de landene som har vært ivrigst på å få fjernet Assad. At de finner med sammen med Russland for å bekjempe IS, er som det skal være. Stormaktene må finne frem til felles grunn, bli enige, ikke sette seg på hver sin side av en sanksjonsmur.

Årsaken til at jeg har mer tro på Russlands prosjekt, enn på amerikanernes prosjekter i Afghanistan, Libya, Irak og hvert eneste fordømte – her er «fordømt» helt riktig brukt, et land er fordømt når USA bestemmer seg for å krige i det – land USA har gått inn i, er at USA alltid har ønsket å rive ned det gjeldende regimet og de gjeldende institusjoner, og å bygge opp nye, mer eller mindre fra grunnen av. De har også gjort det med ytterst begrenset kunnskap om landene de kriger i, og med en nesten ubegripelig tro på «demokratiets» og «frihetens» evner til å løse enhver utfordring i ethvert land. Russland ønsker å stable det gjeldende regimet og de gjeldende institusjonene i Syria på beina igjen, og få fjernet opprørsgruppene og terrororganisjasjonene i landet. Det er en vesentlig forskjell.

Mange lettbeinte Putinkritikere gjør narr av han er så macho, han er slik en alpha-hann, tøffest i gjengen, han må ikke vise svakhet. Problemet er at vi finner akkurat det samme i USA. USA tåler ikke å ha rivaler, at andre enn dem bestemmer hvordan tingene skal være. Putin og Russland har tatt USA ved nesen noen ganger, og amerikanske politikere og mediere har blitt krakilske av det. De går til det ekstreme, mye verre enn det Putin og hans nasjonalistiske russere måtte finne på. Putin går med på kompromiss som bare juling, han har gjort det over hele verden, gjennom hele sin karriere, og han foreslår kompromiss i hver eneste av de farlige og betente situasjonene vi har i dag. Også i Syria.

Men amerikanerne vil ikke gå med på noe kompromiss. De kan ikke gå med på at Assad blir sittende, når de har sagt han må gå. Det vil vise amerikansk svakhet, og det mener amerikanerne at de har vist litt for mange ganger nå. Et innblikk i hvor drøyt det er får man ved å ta en kikk på alle kandidatene til det neste presidentvalget, med de mange republikanerne og demokrten Hillary Clinton i spissen. De uttaler seg som om de vil gå all in.

Det er også svært sterke krefter i dagens politiske og militære USA som vil gå all in. Vi kan være sjeleglade for at president Obama og utenriksminister Kerry er noenlunde moderate, de er ikke de verste, men de omgir seg med rådgivere og er i et system som består av hauker og krigshissere. Hva som egentlig lå bak hendelsen med det russiske flyet som ble skutt ned får vi neppe før de hemmelige dokumentene blir frigitt, det kan gå tiår. Russerne er imidlertid overbeviste om at det lå en amerikansk hånd bak den, noe også Putin antydet på pressekonferansen.

Om det er sant eller ikke, vet ingen som ikke har tilgang på hemmelig informasjon. Omstendighetene er imidlertid ytterst suspekte, omstendighetene, og tidspunktet det skjedde. Det var det verst tenkelige når Putin og Hollande skulle samle sammen en koalisjon. De greide det likevel.

Det er også farligere enn avisene liker å skrive. Og langt farligere enn den såkalte «terrorfaren», etter min mening. Russland har bestilt ned til Syria antiskytsvåpen. Neste skritt er at tyrkisk fly blir skutt ned, over Syrisk luftrom, eller et fly fra et annet NATO-land. Det er nemlig slik at den ene drøye handlingen, inviterer til den neste. Verden blir heller ikke et tryggere sted av at Russland og Tyrkia blir fiender igjen, selv om det akkurat nå ser ut til å være i amerikansk interesse.

I Ukraina har ikke sprenging av kraftledninger, handelsboikott og forbud mot russisk fly – også sivile – vært nok til å fremprovosere en reaksjon fra russerne, eller fra opprørerne i Donbass eller befolkningen på Krim. Neste skritt her er at Kiev går til militært angrep på Donbass, eller bomber det så voldsomt at opprørerne og kanskje Russland er nødt til å reagere. Eller kanskje finnes det mer utspekulerte metoder for handelsboikott, eller andre ting, som å stenge vann- eller gassforsyningen til Krim.

Så hva var poenget med den katten som hadde drept den skjæra? Jeg tror ikke på varsler. Annet enn når det er konkrete hendelser i verden. Og de jeg ser nå, varsler ikke godt.

Stygt og farlig spill av USA, Ukraina og Tyrkia

Jeg tror ikke denne posten eller noen fakta i verden kan overbevise hæren av overbeviste folk om at Russland er en farlig aggressor som må stoppes, og at USA og NATO ikke er en trussel mot noen, og bare ønsker å spre demokrati og humanisme til alle verdens land. Det er hamret inn så lenge og så grundig at Putin er en farlig diktator, beslektet med Stalin og Hitler, og at alle som forsvarer ham eller Russland eller noe av det de står for, er offer for hans farlige propaganda og kanskje også betalt. Ikke en vestlig kjeft kan innrømme at også vestlig media er hjernevaskende, at måten vi får presentert nyhetene på er en helt annen enn hvordan de er og blir oppfattet i de landene det skjer.

Det har kommet frem flere fakta om nedskytingen av det russiske flyet, og det er også flere spekulasjoner som ikke er så veldig lett for USA og Tyrkia og NATO å forsvare seg mot. Mer om det senere.

I dag var også dagen da det amerikanske militærvesenet frigjorde sin egen rapport om hva som egentlig hendte da amerikanske bombefly i en time bombet et sykehus tilhørende Leger uten grenser i Afghanistan. Det var «menneskelig svikt» og «teknisk svikt» og det som på engelsk ble kalt «fatigue». Det amerikanske militærvesenet forsikrer om at de nå skal gjennomgå sine prosedyrer, og sørge for at noe lignende aldri skjer igjen, og så videre, og så videre, kort sagt, det rene visvas. Hvilken annen forbryter får lov til å foreta granskingen av seg selv? Og selv ta hånd om «rettergangen», internt, i det militære.

Sammenlignet med det er det jo litt spesielt at USA fullt og helt stiller seg bak Tyrkia som skjønt ned et russisk fly som offisielt krenket tyrkisk luftrom i 17 sekunder. Der var det ikke tillatt med noe «menneskelig svikt», «teknisk svikt» eller «fatigue», der var det et aggressivt Russland som krenket grensen til et NATO-land.

Det er postet en ganske interessant artikkel om den tyrkiske grensen mot Syria. Den viser at den tyrkiske grensen er flyttet, på tyrkisk initiativ, og uten verken anerkjennelse, kritikk eller oppmerksomhet. Så det blir et betimelig spørsmål om tyrkerne skjøt ned det russiske flyet innen denne selvutnevnte grensen, og dermed i syrisk luftrom, som russerne hevder? Artikkelen har også i den forbindelse noen interessante opplysninger om den forrige gangen russerne angivelig krenket grensen, og det ble så mye bråk, og NATO sendte soldater og åpnet baser i Øst-Europa.

NATO og USA leder verden mot verdenskrig. Det er en tøff påstand, men det er også et tøft spill de spiller, og risikoen er helt latterlig enorm i forhold til de få gevinstene USA og NATO kan vinne. I så måte minner det om første verdenskrig, da også verdens stormakter braket sammen, uten at noen etterpå egentlig kan forklare hvorfor, og uten at man oppnådde mer enn man kunne oppnådd om man bare hadde gått direkte til fredsforhandlingene. Det bør man også gjøre nå, uten å gå veien om en militær konfrontasjon mellom atomvåpenmakter.

Professor Stephen Cohen lar seg hver uke intervjue av John Batchelor i en sending som legges ut på nettsiden til the Nation og gis ut som Podcast. Hver uke kommer det opplysninger man ikke finner i andre medier, og jevnlig viser han en uhyggelig evne til å ha rett i foruroligende forvarsler. Forrige uke varslet han at Ukraina kunne finne på noe jævelskap – det er mine ord, og det rette navn på det – for å få krisen der på agendaen igjen, når verden ellers er opptatt av å avverge terroraksjoner og bekjempe IS. Der fikk han rett når den ultranasjonalistiske grupperingen Høyre sektor sprengte kraftledningene som sørger for strømforsyningen til Krim, og fysisk hindret ingeniørene som ble sendt ut for å fikse problemet. Den ukrainske stat bidro med sitt ved å erklære at all varehandel med Krim heretter blir forbudt.

Denne uken var det en spesielt interessant og spesielt foruroligende sending. Intervjuet ble gjort tirsdag, da flyet nettopp var skutt ned, og det ennå ikke var helt klart hva som hadde skjedd med pilotene, annet enn at den ene skulle være skutt av turkmenske opprørere mens han dalte ned i fallskjerm. Professor Cohen stilte det betimelige spørsmålet hvorfor i all verden opprørerne var så opptatt av å skyte ham, normalt tar man jo falne flygere til fange, og forsøker å bruke dem til noe. Hvorfor var de turkmenske opprørerne – som tyrkerne støtter – så oppsatt på å få dem drept?

Det er flere ting som er uhyggelig og skremmende med de siste dagers hendelser. Etter terroren i Paris, forsøkte Frankrikes president, Hollande, å samle sammen en bred koalisjon til å bekjempe den islamske stat. En slik koalisjon går ikke uten å ha Russland med på laget, og kanskje også Iran. Tirsdag – samme dag som det russiske flyet ble skutt ned, og samme dag som sendingen med professor Cohen var -, så var Hollande i USA og forsøkte å få Obama med på laget, men USA sa Nei. De vil ikke være med på en koalisjon der også Russland er med.

Så har vi spionen Edvard Snowden, som tidligere var ansatt i NSA, og som er på flukt fra amerikanske myndigheter for å ha avslørt hvordan NSA, og amerikansk etterretning jobber. Han avsløringer er vel kjent, omfanget av amerikansk overvåkning av venner og fiender, statsledere og menigmann, overgikk det meste av hva man kunne frykte. Hans mange intervjuer i forskjellige marginale medier og YouTube-kanaler er ikke fullt så kjent. Heller ikke metoden han beskrev, om at amerikanerne ønsket å overvåke sine allierte, slik at de kunne torpedere en avtale de ikke ønsket, før den kom i stand.

Er det ikke noe lignende de prøver på nå? Folk som elsker USA og er overbevist om at vi tilhører den gode siden vil kalle meg en konspirasjonsteoretiker. Jeg vil svare med den kjente frasen, det at jeg er paranoid, betyr ikke at jeg ikke blir forfulgt. Det er noe muffens over flyet som ble skutt ned nettopp nå, og de vanvittige provokasjonene Ukraina er i gang med om dagen. Ukraina har trykket på knappen «SelfDestruct», og ønsker ikke noe annet enn å ta med også Russland ned i flammene. Siden hele verden henger sammen vil flere bli med på den reisen der.

Den ene russiske piloten er funnet i live. Han har latt seg intervjue, og sier han ikke mottok noen advarsel i det hele tatt. Han hevder også at han ikke krysset tyrkisk grense, at han var på et vanlig, lovlig, oppdrag, og at han hadde flydd vekk med en gang, om Tyrkia hadde varslet ham på vanlig måte. Var dette grunnen til at det var så viktig å få pilotene drept?

Så er det noen spørsmål til kampen mot IS, som USA og Tyrkia liksom har vært med på å utkjempe. USA skal ha bombet IS i 14 måneder, i tillegg til å ha «trent opp» «moderate rebeller» til å være «med i kampen». Resultatet er mer enn synlig, den islamske stat er sterkere enn noensinne, og er i ferd med å skremme vettet av Europa. Tyrkia har snarere samarbeidet med IS, enn å bekjempe dem. Deres fiende er Assad. Fra IS kjøper de olje, selskapet som gjør det er eid av Erdogans sønn, oppgir skyggesidene på nettet. Ville det ikke da være lett for USA å få til en avtale med tyrkerne, om å skyte ned et russisk fly, slik at Putin kan reagere og vise «hvor farlig han er», og med det gjøre det vanskeligere å bringe på beina en storkoalisjon som virkelig kan beseire IS, om det skal være noe mål.  Den russiske bombingen har gjort stor skade på turkmenske opprørere, som tyrkerne støtter. Tyrkerne har også vært blant de ivrigste til å få til en flyforbudsone. Med USA og NATO i ryggen kunne de ta saken i egne hender.

Ukraina skjer samtidig. Hele befolkningen er uten strøm, vinterstid, og siden strømbruddet er på ukrainsk side, kan Putin og russerne lite gjøre, uten å bryte internasjonale lover og regler, og vise hvor «farlige og aggressive» de er. Slik USA og Ukraina ønsker, av hver sine grunner.

Noe av dette er spekulasjoner, men spekulasjonene er bygget på hendelser der Ukraina, Tyrkia og USA er den som står for provokasjonene. Ukrainske nasjonalister lar glatt 1,6 millioner mennesker på Krim lide for å gi Russland en på tygga, USA har også like varme følelser for disse menneskene som de har for menneskene i Midt-Østen, de er middel til å oppnå politiske mål. Tyrkia handlet lynraskt og fyrte løs når et russisk fly kanskje, kanskje ikke, kom innenfor en grense de kanskje har.

Og om ikke spekulasjonene er riktige, så er fakta uomtvistede. Et russisk fly er skutt ned, befolkningen på Krim er uten strøm. Putin og Russland er nødt til å gjøre noe med det. Gudskjelov er ikke Putin den villmannen han er beskyldt for å være, og som amerikansk politikk og den amerikanske hæren er fylt opp av, de har omhyggelig passet på å reagere på en måte som gjør at situasjonen ikke eskalerer militært. Det er ingen garanti for at det vil fortsette slik. Og skulle russerne reagere som situasjonen inviterer til, å skyte ned de tyrkiske stillingene som bomber dem, å gå inn i Ukraina og sørge for å reparere ledningene selv, og okkupere landet i samme slengen – hva i all verden har NATO tenkt å gjøre da? Starte tredje verdenskrig?

Verden er farligere enn den har vært i vår levetid, vi som er under 50, og det er å håpe ved Gud og hva annet det er mulig og umulig å tro på, at Hollande og Frankrike lykkes med sitt prosjekt, og at Obama og amerikanerne ikke klarer å splitte koalisjonen som er den eneste som troverdig kan bekjempe den islamske stat i Syria og Irak, og få slutt på krigen i Syria. For Europa står hele det europeiske prosjektet på spill, EU klarer ikke å håndtere flyktningekrisen og terrortrusselen, landene i Midt-Østen og Nord-Afrika er nødt til å begynne å fungere igjen. Frankrike har nå skjønt dette, rammet som de selv er av terroren, og det er godt håp om at resten av Europa vil skjønne det også. USA skjønner det ikke. Og de setter sine veldige ressurser inn på å sørge for at det ikke skjer, for å ødelegge koalisjonen Frankrike og Russland forsøker å lage, og å gjøre rivalen Russland til fiende, ikke til venn.

Prisen er skyhøy, og det blir stadig flere som betaler den. Tyrkia, Ukraina og USA har denne uken vært vanvittige, men selv ikke nå er kritikken som rammer dem i nærheten av den mediene gir Russland. Selv nå er Russland skurken, og en samlet vestlig verden har mye lettere for å akseptere at ukrainske nasjonalister tar strømmen til befolkningen på Krim enn at denne befolkningen ønsker å tilhøre Russland. Fremdeles klarer NATO-landene å få mediene til å fremstile det som en «russisk provokasjon» at russiske fly flyr nært NATOs grenser, mens det er helt «forståelig» at Tyrkia skyter ned dette flyet som var sånn i nærheten og kanskje fløy over. Denne bloggposten kommer ikke til å forandre noen ting med det. Og verden beveger seg stadig nærmere stupet.

 

Russisk fly skutt ned av NATO-landet Tyrkia

Det er utrivelig så alt det verste bare holder frem med å skje de siste to årene. Som om alle og enhver på sin måte vil bidra til å eskalere konfliktene, som om det var nødvendig. Vi snubler inn i tredje verdenskrig, tenkte jeg å skrive, det er muligheter for en virkelig storkrig i det som springer ut av særlig Syria, men også Ukraina, det utvidede Midt-Østen, og andre deler av verden hvor stormaktene og andre makter møtes. At et NATO-land skulle skyte ned et russisk fly er det lenge blitt advart om. Omstendighetene rundt viser at dette er en krise ingen har kontroll over, som følger sine egne irrasjonale regler og logikk, fanget av forbannelsen av hver av fordømt mange parter må svare på andres eskaleringer.

Den siste halvannet uke har det virkelig vært intenst, hver dag fylt med nyheter og oppfølging som krever Live-dekning på de store nyhetskanalene. Brussel er fortsatt stengt på grunn av terrorfrykten, Frankrikes president Hollande er på besøk hos Obama i USA for å samle sammen en storkoalisjon mot IS, Frankrike er ennå i unntakstilstand etter terroren i Paris, og vil være det i et halvt år fremover, amerikanerne anbefaler ikke å reise noe sted, Sverige har begynt med grensekontroller for ikke å ta i mot flere flyktninger, i Makedonia er siste bølge flyktninger fanget av stengte grenser og noen har begynt å sy igjen leppene sine i protest. Alt dette er rikelig til å fylle nyhetssendingene, selv til kanaler som sender 24 timer i døgnet.

Så skyter Tyrkia ned et russisk fly.

Som så mange av de andre store sakene de siste dagene og ukene har det tatt litt tid for at det skal gli inn hvor alvorlig det er. Først kommer meldingene, så kommer bekreftelsene, og så overtar det helt. Det har vært litt forvirring rundt enkelte av hendelsene. Tyrkisk side hevder å ha bevis for at flyet krenket deres luftrom, og har lagt ut «bevis» på nettet. Russisk side hevder å kunne bevise at det aldri krysset grensen. Tyrkerne mener også at de skal ha advart russerne 10 ganger over en periode på 5 minutter for å få dem til å snu.

Litt rart er det da at kartet tyrkerne selv har lagt ut viser at det russiske flyet vitterlig var på vei ut i det det ble skutt ned. Flyet landet også 4 km inne på syrisk territorium. Et litt merkelig brev gjengitt av Al Jazeera og Wikileaks viser at flyet var inne på tyrkisk luftrom kun 17 sekunder.

Bemerkelsesverdig er også skjebnen til de to pilotene i flyet. De skjøt seg ut i fallskjerm, og i timene etterpå ble det postet bilder og meldinger på sosiale medier fra turkmenere i Syria som hevdet å ha funnet pilotene og ha skutt dem, det var bilde av han ene liggende livløs på bakken. Selv sa disse opprørerne, som er blant mange som kjemper mot Assad og kanskje andre i den uoversiktlige krigen i Syria, at de hadde skutt pilotene «på vei ned», altså mens de dalte ned i fallskjerm. Siden har det kommet motstridende meldinger om at pilotene fremdeles er i liv, og at tyrkerne jobber med å få funnet dem, og levere dem tilbake til Russland i live, for med det kanskje å reparere noe av den livsfarlige skaden i forholdet til Russland.

Det er også denne interessante artikkelen om Hatay-provinsen, og andre forhold i Tyrkia, og Syria, skrevet av en som kaller seg The War nerd. Det var Hatay-provinsen det russiske flyet skal ha krenket, og i følge den anonyme skribenten er dette følsomt for tyrkerne, som fikk området i gave av franskmennene i mellomkrigstiden. Det var bekostning av syrerne, som eide det fra før.

Selv NATOs krigstrommer har vært dempet etter denne hendelsen. De skjønner nok at det vanskelig går an å beskylde russerne for «aggresjon», når alle og enhver kan se på kartet at flyet sneier innom Tyrkia i en landtunge inn i syrisk land, at om det i det hele tatt har vært inne, så vil det være ute i løpet av sekunder, eller minutter. Her er det tyrkerne som har overreagert, og det til de grader. Man skyter ikke en inntrenger som sneier innom gården din, man ser til at han kommer seg ut igjen.

Russland har reagert meget hardt på nedskytingen, naturlig nok. Den skjer nettopp som man skal forsøke å lage i stand en skjør allianse mot den islamske stat, Tyrkia skal liksom være på lag, og så skyter de ned det som i denne sammenhengen skal være en av sine egne. Putin kaller det dolket i ryggen. Utenriksminister avlyser møte med den tyrkiske utenriksministeren i morgen. Han oppfordrer samtidig alle russere om ikke å reise til Tyrkia, det skal være like farlig som Egypt. En av de største russiske turoperatørene har allerede avlyst alle reiser dit. Russland er det landet i verden som nest etter Tyskland sender flest turister til Tyrkia. Det er også en av Tyrkias aller viktigste handelspartnere, og de står for opp mot 70 prosent av energiforsyningen. Det er splitter pine galskap av Tyrkia å sette seg opp mot Russland, å rote i stand noen krise der, på toppen av alt annet.

Dette får meg til å tro at han som fyrte av skuddene nok ikke hadde de nødvendige fullmakter. Dette var ikke noe ønske fra høyeste hold. Jeg får ikke hodet mitt rundt at Tyrkia vil risikere den krisen de og resten av verden kan havne i nå, bare fordi et russisk fly sneiet innom dem på vei andre steder. Flyet var åpenbart ikke noen trussel for Tyrkia. Krisen de har ramlet i nå, er det.

NATO er en del av problemet. Det er en altfor sterk militærmakt, og har altfor mange medlemmer. Også noen av tvilsom karakter, som kan bjeffe høyere enn de selv kan ta ansvar for. Det er problem med de baltiske statene, og det er nå et problem med Tyrkia. De kan litt for trygt skyte ned fly, både syriske og russiske, fordi de vet at USA og resten av alliansen er forpliktet til å forsvare dem, skulle det bli noen militære problemer.

Det er også lyden i de offisielle uttalelsene nå. Jens Stoltenberg maner til ro (litt spesielt å gjøre det, når de nettopp har skutt ned et fly), men stadfester også at NATO står ved sine forpliktelser til Tyrkia og at Tyrkia har rett til å forsvare sitt luftrom. Det samme sier Barack Obama, i USA. Pipen hadde en helt annen lyd både i Tyrkia og i NATO da det var et tyrkisk fly som ble skutt ned, fordi det havnet over i Syrisk luftrom. Daværende generalsekretør Anders Fogh Rasmussen uttalte sågar – i ettertid smått komisk –

«It is another example of the Syrian authorities’ disregard for international norms. Nato allies will remain seized of developments.»

Det er altså ikke snakk om rett og galt, verken juridisk eller moralsk, men av hvem som gjør hva.

Å snakke om tredje verdenskrig er prematurt. Det var det også å snakke om den første før den var i gang. Situasjonen i Syria minner litt om religionskrigene som herjet i Europa på 15- og 1600-tallet. Den er uoversiktelig som 30-årskrigen, den tidens verdenskrig. Rebellene i dette området av Syria, turkmenerne, har det ikke vært noen oppmerksomhet rundt, før de nå jager nedskutte, russiske piloter. Hvor sterke interesser Tyrkia har og hvor drastisk de vil kjempe for dem, begynner også å demre. Det er altfor mange grupper som ikke er interessert i å få slutt på konflikten om de ikke får oppfylt sine motstridende ønsker, og det er altfor mange våpen og bomber i fly i hendene på mennesker villige til å bruke dem.

Ordene har mistet sin makt. Det er terrorhandlinger og krigshandlinger som leder utviklingen. Om tyrkerne er misfornøyde med russisk innblanding i konflikten i Syria, så skjer ikke protestene i internasjonale fora eller i debatter, men ved at en eller annen tar saken i egne hender, og skyter ned et fly. Ekstreme og sinnsforvirrede muslimer går til terroraksjoner over hele verden. Ukrainere kan sprenge kraftledninger eller sende av gårde noen granater i Donbass. I Russland og i Donbass finnes også ekstremister, selvsagt, som kan bestemme seg for å ta saken i egne hender, og finne på noe ekstremt. De finnes på alle sider.

Det er derfor situasjonen er så farlig. «Ingen ønsker en krig mellom NATO og Russland», hørte jeg på nyhetene i dag morges, der jeg måtte avslutte posten. Det er selvfølgelig helt riktig. Ingen ønsket krisen i Ukraina heller, eller borgerkrigen i Syria. Men det er den situasjonen vi har. Vi snubler inn i stadig verre, hendelser utenkelige for et par år siden, er hverdagen nå. Fortsatt er ikke stemmene om å dempe konfliktene kraftige nok, fortsatt er det de som mener man må reagere hardt som dominerer verden og mediene. I en slik verden er det ekstremistene som vinner.

Mørklagt Krim

Dette er å regne som en kort pausepost. Nyhetene er fylt opp av terror, Brussel er stengt ned, og debatten om flyktningproblemet i Europa og muslimsk ekstremisme er ikke til å kjenne igjen fra bare et par uker siden. Både Russland og USA bomber oljetransport fra IS, og kappes om å fremstå som den som har bombet flest og mest effektivt. Det russiske nyhetsbyrået Sputnik melder at den amerikanske TV-kanalen PBS har brukt russiske bilder av russiske fly til å illustrere nyheten om amerikanske angrep.

I skyggen av alt dette har ukrainske aktivister slått til. Det er snilt å kalle dem aktivister, ekstremister og terrorister kunne vært like dekkende. De har kuttet og sprengt kraftlinjer fra det ukrainske fastlandet til Krim, slik at hele halvøyen som nå er annektert av Russland er uten strøm. Det er Ukraina som forsyner Krim med strøm, annen strømforsyning har de ikke.

Gjerningsmennene har postet bilder av seg selv og de ødelagte strømledningene på sosiale medier. Bildene jeg har sett har ukrainske flagg, men jeg leser også at bilder med Krim-tatarske flagg også er publisert. Ukrainske nettkrigere heier handlingen frem.

På BBC Newsroom klokken åtte ble nyheten fulgt opp med intervju av en amerikaner fra en eller annen tenketank. Amerikanerne har mange av dem, og de slipper lett til i engelskspråklige medier og hos oss i Skandinavia. Han her amerikaneren mente det kunne være russere som selv stod for sabotasjen, for siden å «finne på et eller annet». Han refererte til terrorbombingen av russiske boligblokker like før den siste krigen i Tsjetsjenia, en bombing Putin brukte som påskudd for uinnskrenket krig i den autonome republikken i den russiske føderasjonen.

Andre kommentarer hadde ikke BBC i denne sendingen, og ikke et kritisk spørsmål ble stilt. Man skal jobbe litt for å finne lignende propaganda i russiske medier. Denne var så man ikke kunne tro sine egne ører.

Det må være lov å minne om at ugjerninger og provokasjoner som dette ikke akkurat gjør at befolkningen på Krim ønsker å vende tilbake til Ukraina. De har lenge sagt at ukrainerne ikke bryr seg om dem, og håpløse sabotasjeaksjoner som dette blir bare en bekreftelse på hva krimbefolkningen allerede er overbevist om. Det splitter også befolkningen ellers i landet, og styrker separatisttendensene de allerede sliter med.

Terroren rammer også Ukraina selv. Landet taper penger for strømmen de ikke får solgt, og det er kort vei til tap av lønn og arbeidsplasser i UkrEnergo og andre selskaper som står for strømforsyningen. Det er også meldinger om at atomkraftverk i området har måttet stenge ned, siden det tapet av strømuttak representerer en sikkerhetsrisiko. Alt dette er noe idiotene som ødela ledningene neppe har tenkt på.

Kanskje mest uhyggelig for oss som ikke er direkte berørt av strømtapet vinterstid, er at dette er et eksempel på at ukrainske ekstremister vil kunne gå til svært drastiske skritt for å få krisen i Ukraina tilbake på agendaen i en verden med større problemer. De ønsker en motreaksjon fra russisk side, og ønsker å provosere den frem, slik at det internasjonale presset og sanksjonene mot Russland vil fortsette. Jeg har skrevet i en tidligere post eller i en kommentar at nettopp dette vil skje, og professor Stephen Cohen i the Nation varslet senest i sendingen på tirsdag at han fryktet nettopp noe slikt. I slike sammenhenger er det uhyggelig å ha rett.

Jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle bli så ekstremt at amerikanere skulle beskylde russerne for provokasjoner mot seg selv, og at et seriøst og solid mediehus som BBC skulle slippe dem til uten forbehold. Det lover ikke godt, verken for Ukraina eller for verden.

 

 

 

Terrorens konsekvenser

En uke er gått siden terrorangrepene som rammet Paris forrige fredag. Jeg har ikke hatt anledning til å skrive noe, og har på langt nær kunnet følge nyhetene så tett som jeg ønsker, men jeg har fått høre de aller fleste nyhetsprogrammer på BBC World Service og noen på NRK Alltid nyheter, og jeg har fått lest et utvalg artikler og kommentarer fra forskjellige kilder. Om Syria og Midt-Østen har jeg ikke samme bakgrunnskunnskap som jeg har om Ukraina og Russland, men av hva jeg har sett i den sistnevnte krisen har jeg blitt instinktivt skeptisk til hva som blir sagt om Syria og Midt-Østen av forskjellige mer eller mindre selvutnevnte eksperter og av våre toppolitikere i alle deler av verden. Det er ofte slik at det man ønsker skal være sant, blir sant, og at man på alle sider tvinger begivenhetene og forklaringene av dem inn i et verdenssyn som passer ens eget bilde.

Det har vært en svært begivenhetsrik uke, der jeg hver dag har brent etter å få skrive mine egne tanker og oppfatninger av det som skjer. Først var det helgen, der et så godt som samlet mediekorps rapporterte om det syriske passet som var funnet ved en av de drepte terroristene, uten at noen stilte spørsmål ved hvordan i all verden passet kunne være helt, når andre terrorister var sprengt slik i filler at kun en av dem hadde en finger det gikk an å finne fingeravtrykket fra. Det var også litt vel påfallende at det eneste passet som var funnet, tilhørte en angivelig flyktning fra Syria, en som var registrert i Hellas og i Serbia. Først på mandag begynte det å gli inn at passet kunne være plantet, og kanskje til og med forfalsket. Terroristene ønsker å spre frykt. Da er det smart å gjøre oppmerksom på at hver eneste av de hundretusener av muslimske flyktninger Europa nå må ta i mot representerer en mulig jihadist.

Nesten hver dag i uken har brakt med seg uvirkelige nyheter om nye planlagte terroraksjoner som har blitt avverget, om avlyste fotballkamper og fly som i luften må avbryte sin planlagte reise, det har vært hundrevis av voldelige politiaksjoner, og det har langt fra vært begrenset til Paris og til Frankrike. Så nært opp til tingene er det vanskelig å avgjøre om dette har vært panikk, eller om det har vært grunn til alle forholdsreglene og all frykten. Noen ganger har det virket som om muslimske jihaidster mer eller mindre har kunne reise fritt rundt omkring i Schengen, med automatvåpen og rakettkastere kjøpt for noen tusenlapper på et svart våpenmarked ingen ser ut til å ha helt oversikten over. Det er bemerkelsesverdig hvor mange våpen som er funnet, og hvor mange muslimer som er blitt arrestert, i så mange land.

Uken har også ført med seg det som i mediene blir rapportert som en voldsom opptrapping av krigen i Syria. Klok av misvisende rapporter om voldsomme opptrappinger av krigen i Donbass i Ukraina velger jeg å være litt avventende til hva alt dette er for noe. Det virker merkelig at noen av målene som nå skal være bombet ikke har vært bombet tidligere, om det har vært så viktig og så mulig å ta knekken på den islamske stat militært. Jeg er ikke så sikker på om verken de militære lederne eller de internasjonale toppolitikerne har helt oversikten over hva som foregår. For eksempel er hovedstaden i området den islamske stat kontrollerer en by som heter Raqqa, jeg hadde aldri hørt om den før den visstnok ble bombet nå i uken. Det skal være en by med noen hundre tusen innbyggere. Jeg vet ingenting om det er noen militære mål å bombe der, eller hva Russland og Frankrike vil oppnå ved å begynne å bombe byen nå.

Med Russland er ting veldig forandret denne uken. Det begynte med en gang, med en avtale i Wien, utenriksminister Lavrov i Russland og Kerry i USA, samarbeid mot den islamske stat, og mot terroren. For ett år siden var det G20-toppmøte i Brisbane, Australia. Vestlige medier gjorde den gang et veldig stort nummer av at Putin var helt isolert, at han måtte sitte alene ved bordet i lunsjen, at han reiste tidligere hjem, ingen ville snakke med ham. Flere av statslederne fornærmet ham åpenlyst med omtaler som ikke hører hjemme på diplomatisk nivå, eller i siviliserte samtaler. Man kappedes om å være mest avvisende, tøffest i gjengen i å støte ut den man ikke ville ha med.

I år var møtet – passende nok – i Tyrkia, Antalya. Nå var det helt motsatt. Alle ville snakke med Putin. Man kappedes om tiden hans. Det var personlige møter med Barack Obama, David Cameron, man smilte og hilste. Putin og Russland var helt inne i varmen. Forsøket på å «isolere Russland» har krasjet fullstendig. Kanskje har det gjort samarbeidet med Russland vanskeligere, nå som det åpenbart trengs.

Alt dette har også gjort Ukraina helt glemt. De har imidlertid ikke glemt seg selv. Det har vært omvalg i noen områder som ikke fikk en klar vinner i lokalvalget for en måned siden. Valgdeltakelsen var ned mot en tredjedel. Filmer på YouTube viser en ukrainske politiker som kaster en flaske på en annen, og enda en politiker som sparker til en sittende, eldre kollega. I Donbass har kampene tatt seg noe opp. Det er Kiev som bomber lite grann, det har blitt noen soldater drept, til øredøvende taushet i vestlige medier. Russland har ikke benyttet terrorkrisen til å raske med seg ytterligere områder i Ukraina eller andre steder, det er ingen anstøt mot Mariupol eller andre byer, og det blir heller ikke trommet opp noen varsler om slike angrep. Russland trengs nå. Da skriver man heller ikke negativt om dem. For en tid skal ikke Russland være trusselen.

I denne forbindelse kan jeg også ta med at Russland offisielt har bekreftet at de vil rullere videre lånet på 3 milliarder dollar de har til Ukraina. Det lånet har voldt både Ukraina og IMF mange problemer, siden Ukraina ikke er  stand til å betale det ved forfall, og ville havne i en komplisert juridisk situasjon om de lot være. Teknisk ville de være konkurs, men de ville ha visse rettslige muligheter til å bestride lånet, og IMF kunne kanskje også hatt muligheter til å omgå egne regler om videre lån til stater som ikke klarer å betjene gamle. Nå er alle disse problemene utsatt. Det er en vennlig handling fra Russland.

Vi lever i en utrygg verden. Vi bør velge våre fiender med omhu. Både Frankrike og Russland er rammet av terroren. Begge har erklært at de vil reagere voldsomt, Putin minner om sånn han opptrådte da han skulle få slutt på terroren fra Tsjetsjenia, Frankrike kaller det krig. Siden Frankrike er et NATO-land er Norge også involvert. Jeg er sterkt uenig i det, hvorfor skal små land som Norge delta i stormaktenes krigføring i Midt-Østen og andre steder i verden? Men om dette er det ingen debatt, de små landene følger lydig med i stormaktenes maktspill.

Siden krisen i Ukraina har forflyttet seg til Syria har jeg lest meg litt opp om landet og konfliktene. Det ser helt uoversiktelig ut, og jeg har vanskelig for å forstå hvordan så mange kan uttale seg som om de vet noe. Det er lett å se at krigen i Syria er kilden til problemene som nå kan være i ferd med å bringe det europeiske integreringsprosjektet i kne. Det er avgjørende viktig at krigen på en eller annen måte tar slutt. Det er ikke bare flyktningeproblemene, det er også rekrutteringen til den islamske stat og islamsk jihadisme. Det blir også veldig synlig at vår tids verste terrorister og væpnede grupper alle er er muslimer, og det kan føre til at mindre opplyste folk kan forveksle disse muslimske ekstremistene med vanlige muslimer. I mange land i Europa blir mottakssentere for asylsøkere angrepet og satt i brann, nasjonalistiske og ekstreme partier øker sin oppslutning. Det er alt sammen en selvforsterkende effekt.

Jeg tror det er en helt uoppnåelig drøm å ta knekken på den islamske stat i Syria og på Assads regime der på en gang. Det er det siste som har vært de vestlige stormaktenes politikk, og den har feilet ettertrykkelig. Det er bare den siste i rekken av spektakulære feil i muslimske land, fra Afghanistan til Libya. Om det noensinne var et mål å erstatte de diktatoriske regimene her med demokratier, så har det mislykkes fullstendig, og ført til en serie mislykkede stater på kjøpet. Siden alle disse landene også er plaget av krig, finnes det rikelig av våpen, og siden landene ikke fungerer, flyter våpnene og menneskene med dem lett over grensene. Jeg tenker her ikke på våpenflyt til Europa, våpnene her blir rapportert å komme fra andre steder, men til naboland som Tunisia, Nigeria, og nå sist, Mali.

Så for meg er det ingen annen som har noen troverdig løsning på krigen i Syria enn Russland, og Vladimir Putin. Russland har konsekvent snakket om en storkoalisjon for å ta knekken på den islamske stat, med internasjonale stormakter til å bombe dem fra luften, og den syriske hæren til deretter bekjempe dem på bakken. Det vil innebære at president Assad må bli sittende, i hvert fall for en tid, og kanskje må han også få en eller annen rolle å spille i det Syria som en gang vil bli etterpå. Dette her vil kunne få slutt på krigen. Vestmaktenes forsøk med å la den såkalte «moderate opposisjonen» føre krigen mot både det syriske regimet og den islamske stat og alle de andre, på en gang, det har ikke ført frem og vil ikke føre frem.

Det er dette de internasjonale toppolitikerne endelig har innsett. Det er også derfor de endelig har tatt Putin og Russland inn i varmen igjen. Forhåpentligvis er det for å la dem bli der. Russland er bedre å ha som partner, enn som motstander. Vi har nok av reelle fiender og reelle problemer, om vi ikke skal skaffe oss oppdiktede i tillegg. Det kan også være på sin plass å minne USA, Frankrike og andre stormakter om at krigen mot terror som ble lansert i 2001 har ført til mange ganger mer terror enn man den gang hadde. Kanskje er dette en krig som ikke kan vinnes, og kanskje er dette også noe å innse. Krig fører bare til mer terror. Teror til mer krig.

Det er en selvforsterkende, ond sirkel.

Terror

I går rammet terroren Paris. Den var spektakulær, rystende. Folk som satt og så vennskapskampen mellom Frankrike og Tyskland på Eurosport kunne plutselig høre en bombe bli sprengt utenfor Stade de France, hvor kampen ble spilt. Folk som så på nyhetssendinger eller sjekket nyheter på nettet – som jeg – kunne plutselig se meldinger om skyting ved forskjellige puber og barer på østsiden av elven, og at det var uklart hvor mange det gjaldt og hva omfanget var. Det var også noe om en konsert, gisler, og gisler som ble skutt. Drapstallene steg stadig.

Statsledere og offisielle representanter – som borgermesteren i Paris – var merkbart skjelvne i stemmen da de skulle gi sine kommentarer om hva som var skjedd. Borgermesteren i Paris fulgte den samme nyhetsstrømmen som journalisten som intervjuet ham på BBC, som jeg hørte. President Hollande var evakuert fra fotballkampen i helikopter. Canada og USA var raskt ute med å erklære full støtte og all mulig hjelp til en nær og gammel alliert, britene med Cameron var også klare i talen, som russerne med Putin.

Terroren ble raskt lenket til militante islamister, og Frankrikes krigføring i Syria. President Hollande beskyldte den islamske stat, som også har påtatt seg skylden. Det gjør at den såkalte staten som er såkalt islamsk har hatt en serie spektakulære terrorangrep av forskjellig karakter, med forskjellig omfang, og ulike steder i verden. Tre verdensdeler, faktisk talt. Bomber i Libanon, sprenging av fly over Egypt, og nå altså det kombinerte angrepet i Paris.

Det var først nå med Paris den vestlige verden virkelig våknet. Jeg ser folk har begynt å kle seg med det franske flagget på Facebook. Terroren dominerer nyhetssendingene helt. Det er statslederne som uttaler seg, og ikke utenriksministerne, som det var, da det russiske flyet ble sprengt ned i Sinai-ørkenen. Terroren virker sterkest når de som blir rammet ligner oss.

Dette er ikke tiden for å score politiske poeng. Da det begynte å bli klart at det russike flyet fra Metrojet var sprengt ned av en bombe, og at den islamske stat på en eller annen måte stod bak her også, så var det flere artikler som antydet og mer enn antydet at her fikk russerne se hva bombingen deres i Syria kunne føre til. En ekspert mente at Putin kunne bruke dette til å trappe opp kampen mot IS, slik han hadde tidligere hadde brukt terrorangrep i Russland som påskudd til å føre krigen i Tsjetsjenia til endes med alle nødvendige midler. Nå, når Frankrike er rammet, er det ingen slike antydninger.

Den islamske stat er en merkelig konstruksjon. Man skal ikke mange år tilbake i tid før dette var noe som ikke eksisterte. Jeg sjekket store norske leksikon, der det er Dag Leraand som har skrevet artikkelen, og der opprettelsen av gruppen er lagt til 2013. Det er to år siden. Nå kontrollerer de angivelig store deler av Syria, av Irak, de er aktive i Egypt, og i Libya, hvorfra de smetter over til Tunisia, og altså nå i stand til et omfattende og komplisert koordinert angrep i Frankrikes hovedstad Paris i tillegg.

Jeg har vanskelig for å tro at alle som bekjenner seg til gruppen er så veldig godt etablert i den. På meg virker det som om mange bare kaster seg på en terrorgruppe med stor og synlig suksess. I Egypt har jeg hørt noen mene den islamske staten der er gamle medlemmer av det muslimske brorskap, at det i praksis er det muslimske brorskap med et annet navn.

Dette vet jeg ikke. Alt som utgår fra konfliktene i Midt-Østen og det massive kaoset der vil jeg være forsiktig med å uttale meg om. Hva jeg har lest mye om, og kan litt om, er Russland. Der er jeg overbevist om at den vestlige verden med EU og USA i spissen har gjort seg selv og resten av verden en forferdelig bjørnetjeneste med å gjøre Russland til en fiende og til en trussel. Russland er ikke det. Og de trengs som partner i kriser og konflikter langt viktigere å få en ende på enn den i Ukraina, som forholdet til Russland er ødelagt fra.

Krisen i Ukraina kan legges død. Det er ingen katastrofe verken for Ukraina eller for Europa om Krim blir administrert i fra Russland, og at Donbass administrerer seg selv. Det er problemer av en helt annen karakter enn krigen i Syria og den kritiske situasjonen i Midt-Østen og Nord-Afrika. Det første er en provokasjon og brudd på regler og prinsipper, det andre er en reell trussel mot det Europa vi kjenner. Det leder til en flyktningestrøm vi ikke kan håndtere. Det skaper også de forholdene terrororganisasjoner som den islamske stat trenger for å rekruttere nye medlemmer, i det utvidede Midt-Østen og i Europa. Det legger også forholdene til rette for at de kan lykkes med terroraksjonene sine, og med det oppnå den suksessen som trengs for å rekruttere ytterligere nye medlemmer.

Den beste måten å reagere mot terror på er å holde hodet kaldt. Terroristene ønsker kaos og frykt, det må vi ikke gi dem. Konfliktene i verden må dempes, motsetningene reduseres. Krig og hat skaper bare nye terrorister. Det er også viktig å huske på at spektakulære terrorangrep som dette skjer veldig sjelden, det går år mellom hver gang, og har i den vestlige verden ennå ikke skjedd oftere enn at det går an å telle det på en hånd. Jeg tenker på New York i 2001, London 2003, Madrid 2004 og nå Paris i 2015, de fire er i en klasse for seg. Det er ikke slik at muslimene når som helst kan få til et slikt angrep, enten de kaller seg Al Kaida eller islamsk stat. Enslige hvite som skyter vilt rundt seg uten mål og mening på skoler og andre samlingssteder er noe som skjer langt oftere. Det er viktig å huske.

Samtidig går det ikke an å bagatellisere at mange muslimer lar seg rekruttere til å bli ekstrimister, og at dette kan representere en reell trussel. Roten til ondet ligger i konfliktene i Midt-Østen, og i Nord-Afrika. Det er også her en eventuell nøkkel til løsning ligger, og jeg mener løsningen er nødt til å inkludere alle parter, også de USA og deres allierte forsøker å ekskludere. Det blir ingen løsning i Syria uten at Russland og Iran er med på den. En slik løsning er blitt forsøkt i fire år, og har vært med på å skape den vanskelige verdenssituasjonen vi har nå. Det er også en løsning som er helt urealistisk. Europa er med og betaler prisen.

Den er altfor høy.