Terrorens konsekvenser

En uke er gått siden terrorangrepene som rammet Paris forrige fredag. Jeg har ikke hatt anledning til å skrive noe, og har på langt nær kunnet følge nyhetene så tett som jeg ønsker, men jeg har fått høre de aller fleste nyhetsprogrammer på BBC World Service og noen på NRK Alltid nyheter, og jeg har fått lest et utvalg artikler og kommentarer fra forskjellige kilder. Om Syria og Midt-Østen har jeg ikke samme bakgrunnskunnskap som jeg har om Ukraina og Russland, men av hva jeg har sett i den sistnevnte krisen har jeg blitt instinktivt skeptisk til hva som blir sagt om Syria og Midt-Østen av forskjellige mer eller mindre selvutnevnte eksperter og av våre toppolitikere i alle deler av verden. Det er ofte slik at det man ønsker skal være sant, blir sant, og at man på alle sider tvinger begivenhetene og forklaringene av dem inn i et verdenssyn som passer ens eget bilde.

Det har vært en svært begivenhetsrik uke, der jeg hver dag har brent etter å få skrive mine egne tanker og oppfatninger av det som skjer. Først var det helgen, der et så godt som samlet mediekorps rapporterte om det syriske passet som var funnet ved en av de drepte terroristene, uten at noen stilte spørsmål ved hvordan i all verden passet kunne være helt, når andre terrorister var sprengt slik i filler at kun en av dem hadde en finger det gikk an å finne fingeravtrykket fra. Det var også litt vel påfallende at det eneste passet som var funnet, tilhørte en angivelig flyktning fra Syria, en som var registrert i Hellas og i Serbia. Først på mandag begynte det å gli inn at passet kunne være plantet, og kanskje til og med forfalsket. Terroristene ønsker å spre frykt. Da er det smart å gjøre oppmerksom på at hver eneste av de hundretusener av muslimske flyktninger Europa nå må ta i mot representerer en mulig jihadist.

Nesten hver dag i uken har brakt med seg uvirkelige nyheter om nye planlagte terroraksjoner som har blitt avverget, om avlyste fotballkamper og fly som i luften må avbryte sin planlagte reise, det har vært hundrevis av voldelige politiaksjoner, og det har langt fra vært begrenset til Paris og til Frankrike. Så nært opp til tingene er det vanskelig å avgjøre om dette har vært panikk, eller om det har vært grunn til alle forholdsreglene og all frykten. Noen ganger har det virket som om muslimske jihaidster mer eller mindre har kunne reise fritt rundt omkring i Schengen, med automatvåpen og rakettkastere kjøpt for noen tusenlapper på et svart våpenmarked ingen ser ut til å ha helt oversikten over. Det er bemerkelsesverdig hvor mange våpen som er funnet, og hvor mange muslimer som er blitt arrestert, i så mange land.

Uken har også ført med seg det som i mediene blir rapportert som en voldsom opptrapping av krigen i Syria. Klok av misvisende rapporter om voldsomme opptrappinger av krigen i Donbass i Ukraina velger jeg å være litt avventende til hva alt dette er for noe. Det virker merkelig at noen av målene som nå skal være bombet ikke har vært bombet tidligere, om det har vært så viktig og så mulig å ta knekken på den islamske stat militært. Jeg er ikke så sikker på om verken de militære lederne eller de internasjonale toppolitikerne har helt oversikten over hva som foregår. For eksempel er hovedstaden i området den islamske stat kontrollerer en by som heter Raqqa, jeg hadde aldri hørt om den før den visstnok ble bombet nå i uken. Det skal være en by med noen hundre tusen innbyggere. Jeg vet ingenting om det er noen militære mål å bombe der, eller hva Russland og Frankrike vil oppnå ved å begynne å bombe byen nå.

Med Russland er ting veldig forandret denne uken. Det begynte med en gang, med en avtale i Wien, utenriksminister Lavrov i Russland og Kerry i USA, samarbeid mot den islamske stat, og mot terroren. For ett år siden var det G20-toppmøte i Brisbane, Australia. Vestlige medier gjorde den gang et veldig stort nummer av at Putin var helt isolert, at han måtte sitte alene ved bordet i lunsjen, at han reiste tidligere hjem, ingen ville snakke med ham. Flere av statslederne fornærmet ham åpenlyst med omtaler som ikke hører hjemme på diplomatisk nivå, eller i siviliserte samtaler. Man kappedes om å være mest avvisende, tøffest i gjengen i å støte ut den man ikke ville ha med.

I år var møtet – passende nok – i Tyrkia, Antalya. Nå var det helt motsatt. Alle ville snakke med Putin. Man kappedes om tiden hans. Det var personlige møter med Barack Obama, David Cameron, man smilte og hilste. Putin og Russland var helt inne i varmen. Forsøket på å «isolere Russland» har krasjet fullstendig. Kanskje har det gjort samarbeidet med Russland vanskeligere, nå som det åpenbart trengs.

Alt dette har også gjort Ukraina helt glemt. De har imidlertid ikke glemt seg selv. Det har vært omvalg i noen områder som ikke fikk en klar vinner i lokalvalget for en måned siden. Valgdeltakelsen var ned mot en tredjedel. Filmer på YouTube viser en ukrainske politiker som kaster en flaske på en annen, og enda en politiker som sparker til en sittende, eldre kollega. I Donbass har kampene tatt seg noe opp. Det er Kiev som bomber lite grann, det har blitt noen soldater drept, til øredøvende taushet i vestlige medier. Russland har ikke benyttet terrorkrisen til å raske med seg ytterligere områder i Ukraina eller andre steder, det er ingen anstøt mot Mariupol eller andre byer, og det blir heller ikke trommet opp noen varsler om slike angrep. Russland trengs nå. Da skriver man heller ikke negativt om dem. For en tid skal ikke Russland være trusselen.

I denne forbindelse kan jeg også ta med at Russland offisielt har bekreftet at de vil rullere videre lånet på 3 milliarder dollar de har til Ukraina. Det lånet har voldt både Ukraina og IMF mange problemer, siden Ukraina ikke er  stand til å betale det ved forfall, og ville havne i en komplisert juridisk situasjon om de lot være. Teknisk ville de være konkurs, men de ville ha visse rettslige muligheter til å bestride lånet, og IMF kunne kanskje også hatt muligheter til å omgå egne regler om videre lån til stater som ikke klarer å betjene gamle. Nå er alle disse problemene utsatt. Det er en vennlig handling fra Russland.

Vi lever i en utrygg verden. Vi bør velge våre fiender med omhu. Både Frankrike og Russland er rammet av terroren. Begge har erklært at de vil reagere voldsomt, Putin minner om sånn han opptrådte da han skulle få slutt på terroren fra Tsjetsjenia, Frankrike kaller det krig. Siden Frankrike er et NATO-land er Norge også involvert. Jeg er sterkt uenig i det, hvorfor skal små land som Norge delta i stormaktenes krigføring i Midt-Østen og andre steder i verden? Men om dette er det ingen debatt, de små landene følger lydig med i stormaktenes maktspill.

Siden krisen i Ukraina har forflyttet seg til Syria har jeg lest meg litt opp om landet og konfliktene. Det ser helt uoversiktelig ut, og jeg har vanskelig for å forstå hvordan så mange kan uttale seg som om de vet noe. Det er lett å se at krigen i Syria er kilden til problemene som nå kan være i ferd med å bringe det europeiske integreringsprosjektet i kne. Det er avgjørende viktig at krigen på en eller annen måte tar slutt. Det er ikke bare flyktningeproblemene, det er også rekrutteringen til den islamske stat og islamsk jihadisme. Det blir også veldig synlig at vår tids verste terrorister og væpnede grupper alle er er muslimer, og det kan føre til at mindre opplyste folk kan forveksle disse muslimske ekstremistene med vanlige muslimer. I mange land i Europa blir mottakssentere for asylsøkere angrepet og satt i brann, nasjonalistiske og ekstreme partier øker sin oppslutning. Det er alt sammen en selvforsterkende effekt.

Jeg tror det er en helt uoppnåelig drøm å ta knekken på den islamske stat i Syria og på Assads regime der på en gang. Det er det siste som har vært de vestlige stormaktenes politikk, og den har feilet ettertrykkelig. Det er bare den siste i rekken av spektakulære feil i muslimske land, fra Afghanistan til Libya. Om det noensinne var et mål å erstatte de diktatoriske regimene her med demokratier, så har det mislykkes fullstendig, og ført til en serie mislykkede stater på kjøpet. Siden alle disse landene også er plaget av krig, finnes det rikelig av våpen, og siden landene ikke fungerer, flyter våpnene og menneskene med dem lett over grensene. Jeg tenker her ikke på våpenflyt til Europa, våpnene her blir rapportert å komme fra andre steder, men til naboland som Tunisia, Nigeria, og nå sist, Mali.

Så for meg er det ingen annen som har noen troverdig løsning på krigen i Syria enn Russland, og Vladimir Putin. Russland har konsekvent snakket om en storkoalisjon for å ta knekken på den islamske stat, med internasjonale stormakter til å bombe dem fra luften, og den syriske hæren til deretter bekjempe dem på bakken. Det vil innebære at president Assad må bli sittende, i hvert fall for en tid, og kanskje må han også få en eller annen rolle å spille i det Syria som en gang vil bli etterpå. Dette her vil kunne få slutt på krigen. Vestmaktenes forsøk med å la den såkalte «moderate opposisjonen» føre krigen mot både det syriske regimet og den islamske stat og alle de andre, på en gang, det har ikke ført frem og vil ikke føre frem.

Det er dette de internasjonale toppolitikerne endelig har innsett. Det er også derfor de endelig har tatt Putin og Russland inn i varmen igjen. Forhåpentligvis er det for å la dem bli der. Russland er bedre å ha som partner, enn som motstander. Vi har nok av reelle fiender og reelle problemer, om vi ikke skal skaffe oss oppdiktede i tillegg. Det kan også være på sin plass å minne USA, Frankrike og andre stormakter om at krigen mot terror som ble lansert i 2001 har ført til mange ganger mer terror enn man den gang hadde. Kanskje er dette en krig som ikke kan vinnes, og kanskje er dette også noe å innse. Krig fører bare til mer terror. Teror til mer krig.

Det er en selvforsterkende, ond sirkel.